Alessandro Franchi

Hans far var notar. Han studerte ved Collegio Romano, der han ble doktor i teologi i 1841, fulgt av den doktorgrad in utroque iure fra Sapienza-universitetet.

In 1842 ble han presteviet, og ivaretatt av kardinal Luigi Lambruschini, som var Den Hellige Stols Statssekretær.

I 1848 vle han under den første italienske frigjøringskrig valgt til å ta del i en sensitiv diplomatisk sendeferd til keiser Ferdinand I; dette var et mislykket forsøk på å overbevise keiseren om å gi slipp på Habsburg-holdte territorier i Italia. Fem år etter var han en kort tid chargé d'affaires i Madrid.

I 1856 ble han titularbiskop av Thessalonica. Senere samme år ble han bispeviet av pave Pius IX. Medkonsekrerende var kurieerkebiskop Alessandro Macioti og kuriebiskop Giuseppe Palermo O.E.S.A.

Han ble også utnevnt til apostolisk nuntius til Firenze, som da var hovedstad i Storhertugdømmet Toscana. I denne egenskap fikk han imot grev Camillo Cavour foreningsfremstøt.

Etter forvisningen av storhertug Ferdinand IV, ble storhertugdømmet del av kongedømmet Sardinia, og da vendte Franchi tilbake til Roma der han ble utnevnt til sekretær for kirkelige anliggender.

Han var så nuntius i Spania 1868–1869, en post han måtte forlate på grunn av La Gloriosa-revolusjonen.

Etter det ble han involvert i forberedelsene av Vatikankosilet. Da proklamasjonen av pavens ufeilbarlighet under konsilet førte til et skisma i den armenske katolske kirke, ble han sendt til Istanbul for å overbevise sultan Abdülaziz at Vatikanets posisjon var korrekt og for å sikre at også at den avsatte infallibilistiske patriark Andon Bedros IX Hassunian ville bli anerkjent. Takket være assistanse fra Mehmed Emin Âli Pasha, som var storvisiren, klarte han dette, men storvisirens død forhindret at enigheten ble formelt proklamert.

Han ble kreert til kardinal i 1873 av pave Pius IX, med Santa Maria in Trastevere som tittelkirke.

Han var prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse 1874–1878, og Statssekretær fra mars 1878 til sin død. Ved konklaven 1878, holdt etter pave Pius IX, støttet han kardinal Pecci, som ble valgt til pave og som navnet Leo XIII. Franchi ble så utnevnt til Statssekretær, og fulgte der en moderat kurs.

Han hadde allerede foretatt noen diplomatiske overtyrer til Bayern og Preussen da ha døde brått, av malaria. Skjønt det var noen som mente at han var blitt forgiftet.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) *bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Erkebiskop Enrico Enríquez (1701-1756) *1743
• Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698-1774) *1749
• Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724-1777) *1761
• Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751-1816) *1773
• Pave Pius VIII (1761-1830) *1816
• Pave Pius IX (1792-1878) *1829
• Kardinal Alessandro Franchi (1819-1878) *1856^[2]

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church