Cool jazz

Stilen cool jazz er en videre utvikling av bebop. Den blir ofte betraktet som en motutvikling til den hektiske bebopen. Karakteristisk for Cool Jazz er en påfallende sterkere strukturering av komposisjon og improvisasjon, gjennom utvidete strukturer, gjennom flerdelte komposisjoner og også ved å benytte komposisjonsteknikker fra den europeiske musikktradisjonen.

Bebop inneholdt et eksperimentelt element. En del jazzmusikere tok dette som grunnlag for å utvikle musikken videre, en av stilartene som oppsto var Cool Jazz. Med begrepet «cool» menes musikerens holdning til musikken. I forhold til bebop er Cool Jazz mer introvertert og bygger på et intellektuelt kunstbegrep. De fleste cool-musikerne hadde universitets- eller konservatoriumsutdannelse og betraktet sin musikk først og fremst som musikk til å høre på, dvs. kunstmusikk. Cool jazz orienterer seg i retning konsertaktig musikk, den blir spilt med så lite vibrato som mulig og tonen virker renere enn tidligere stiler som forsøkte å etterligne den menneskelige stemme i solospillet.

I Cool Jazz er samspillet i et jazzcombo viktigere enn i bebop. Solospill står også her i midtpunktet, men blir innføyd i komplekse arrangementer som eksperimenterer med sound og klangmotiver. Cool jazz er kanskje kjølig, men kald var denne musikken aldri: avslappet, suveren, alvorlig og uten showeffekter er vel bedre uttrykt.

De første opptakene oppsto på slutten av 1940-tallet med Claude Thornhills orkester.

Et stildannende album er Birth of the Cool av Miles Davis.