Den internasjonale telekommunikasjonsunion
Den internasjonale teleunion (engelsk: International Telecommunication Union, forkortet ITU) er et FN-organ for global standardisering innen telekommunikasjon med formelt ansvar for å lage verdensstandarder innenfor telekommunikasjonsområdet. ITU arrangerer også de fireårlige telecom-messene.
Den internasjonale teleunion | |||
|---|---|---|---|
| International Telecommunication Union | |||
 | |||
| Akronym | ITU | ||
| Grunnlagt | 17. mai 1865 | ||
| Hovedkvarter | Genève | ||
| Nettsted | https://www.itu.int/ | ||
| Moderorganiasjon | FNs økonomiske og sosiale råd | ||
Organisasjonen har pr. mai 2012, 193 medlemsland og mer enn 700 medlemmer i privat og akademisk sektor. Norge har vært med siden starten. Hovedkvarteret er lagt til Genève i Sveits der også mange av møtene holdes.
ITU er delt i flere hoveddeler:
- ITU-T (International Telecommunication Union – Telecommunication Standardisation),
- ITU-R (International Telecommunication Union – Radiocommunication),
- ITU-D (International Telecommunication Union – Telecom Development) og
- Telecom Exhibitions and Forum (som arrangerer Telecom-messer).
ETSI og ANSI er regionale organisasjoner som samarbeider med ITU, de fleste store aktører er medlemmer både i ITU og sin regionale organisasjon.
En tjeneste, slik det blir brukt i ITU-avtaler og i nasjonale teleforskrifter, er en samling organisasjoner eller personer som har bruksrettigheter til et radiofrekvensbånd. Eksempler er amatørradiotjenesten, amatørsatellittjenesten og Den maritime mobile tjeneste.
ITU-T
redigerITU-T er den delen av ITU som har ansvaret for standardisering innenfor telekommunikasjonsområdet, og lager og utgir flere serier med såkalte recommendations (anbefalinger) som i praksis er standarder som beskriver hvordan tjenester, nett o.a. skal bygges opp.
Per juli 2005 er tallet med aktive standarder om lag 2 900. Ett eksempel på en mye brukt standard er ITU-T Rec. G.711, som beskriver formatet for en PCM-talekanal som brukes over hele verden i digitale telefoninett og ISDN.
Formelt sett er ikke disse dokumentene standarder som skal følges av alle medlemmer, men fordi de er meget gjennomarbeidet og utviklet av grupper der medlemmer fra hele verden er med, og sikrer interoperabilitet verden over; er de fleste av dem i praksis å oppfatte som standarder. Mange av standardene åpner for regionale tilpasninger i regi av de formelle standardiseringsorgansisasjonene som f.eks. ETSI og ANSI.
Bidrag til arbeidet, som foregår i 13 ulike studiegrupper (Study Groups) med en lang rekke undergrupper, kommer fra teleoperatører, utstyrsprodusenter og forsknings- og utviklingsmiljøer verden over, og kommer også formelt fra de regionale standardiseringsorganisasjonene som f.eks. ETSI (Europa) og ANSI (Nord-Amerika). I tillegg mottas bidrag fra andre store organisasjoner som ikke har formelt standardiseringsansvar, som f.eks. IETF og IEEE, og det er nært samarbeid med andre globale organisasjoner som ISO og IEC.
Historie
rediger17. mai 1865:
- Den første internasjonale telegrafkonvensjonen blir signert i Paris, med deltagelse fra 20 europeiske land. ITU under navnet International Telegraph Union blir stiftet for å kunne forestå framtidige endringer til konvensjonen.
1906:
- Den første radiokonvensjonen blir undertegnet i Berlin.
1912:
- Konferanse i London. Første tilordning av Internasjonale kallesignal.
1924:
- International Telephone Consultative Committee (CCIF) blir opprettet.
1925:
- International Telegraph Consultative Committee (CCIT) blir opprettet.
1927:
- Konferanse i Washington, DC. International Radio Consultative Committee (CCIR) blir opprettet. Den første fordelingen av frekvensbånd mellom de ulike radiotjenestene som var operative da (Dvs. faste radiostasjoner, maritime radiostasjoner, aeronautiske bevegelige stasjoner, kringkasting, amatørradio og eksperimentell virksomhet).
1932:
- Konferanse i Madrid. Telegrafkonvensjonen og radiokonvensjonen blir slått sammen til en felles internasjonal telekommunikasjons-konvensjon. ITUs navn ble bestemt endret til International Telecommunication Union, med virkning fra 1. januar 1934.
1947:
- Konferanse i Atlantic City. ITUs mandat blir underlagt FN. Hovedkvarteret blir flyttet fra Basel til Genève året etter.
1956:
- CCIT og CCIF blir slått sammen til the International Telephone and Telegraph Consultative Committee (CCITT).
1963:
- Konferanse i Genève. Første fordeling av frekvenser til ulike romfartstjenester.
1992:
- Første fordeling av frekvenser for ikke geostasjonære satellitter, kalt Global Mobile Personal Communications by Satellite (GMPCS). WARC-92 vedtok også
fordeling av frekvenser for IMT-2000, en global standard for digital mobil telefoni.[1]
2000:
- Konferansen i Istanbul vedtok enstemmig å utvide IMT-2000 for tredje generasjon digital mobiltelefoni, 3G.[2]
2012:
- WRC-2012 vedtok LTE-Advanced som global standard for mobilkommunikasjon.[3][4]
Referanser
rediger- ^ ITUs offisielle historie (på engelsk)
- ^ World Radiocommunication Conference (Istanbul, 2000)
- ^ ITU global standard for international mobile telecommunications ´IMT-Advanced´
- ^ «Overview of ITU’s History» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 10. februar 2016. Besøkt 27. april 2016.
Eksterne lenker
rediger- (zh) Offisielt nettsted
- (en) International Telecommunication Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den internasjonale telekommunikasjonsunion[død lenke], via FN-sambandet