Den norske brigaden i Skottland

I begynnelsen av juni 1940 ble det etablert en norsk mottaks- og samleleir, «Norwegian Reception Camp», i den skotske byen Dumfries. Hovedsakelig bestående av norske hvalfangere og utenlandsk-norske som hadde meldt seg frivillig til krigstjeneste i Norge under kampene våren 1940. Den første kontingenten på 200 mann ble forlagt i et nedlagt ullspinneri, «The Torqueer Mills». I august 1940 overtok Hærens overkommando kommandoen over «Norwegian Army Camp», i Dumfries, Skottland.

Da Hærens Overkommando overtok var det 70 befal og omkring 760 menige i leiren. Utover sommeren økte antallet til omkring 1500 ettersom flere nordmenn strandet i utlandet kom til. Noen stor tilvekst ble det imidlertid ikke, siden mange søkte seg over eller ble overført til norsk og britisk marine, handelsmarine, flyvåpen eller SOE.

Mannskapet i Dumfries var uniformert og hadde noe tyngre utstyr brakt over fra Norge, deriblant mitraljøser og artilleri. Bevæpning av den norske hæravdelingen hadde imidlertid på dette tidspunktet liten prioritet hos britene. Utover høsten ble avdelingen tilført noe utstyr av vekslende kvalitet, for en stor del overskuddsmateriell fra første verdenskrig.

Styrken i Dumfries var organisert som følger:

• En øvelsesavdeling
  • Stabskompani
  • 1. geværkompani
  • 2. geværkompani
  • 3. geværkompani
  • Mitraljøsekompani
  • Blandet kompani
    • Sykkelryttere
    • Pionerer
    • Signal
  • Feltbatteri.

I tillegg fantes det et befalskurs, en forsyningsavdeling og et norsk sykehus – Newlands Hospital. Deltakere ved befalskurset fikk adgang til alle kurs ved British Army Schools, War Gas School unntatt.

Samtidig med at Hærens Overkommando overtok i Dumfries, mottok man melding om at norske frivillige på Island hadde organisert seg under ledelse av løytnant Karl Hjelvik. I samråd med britiske myndigheter ble det bestemt at denne avdelingen skulle forsterkes med personell fra Dumfries, og settes opp som et skiløperkompani i den norske hæren under navnet Det norske kompani, Island.

I desember 1940 godkjente War Office den norske styrken som stridsklar. Utover høsten hadde Glasgow blitt utsatt for voldsomme luftangrep, og det var allmenn frykt for en tysk invasjon. Alle militære avdelinger i området var i alarmberedskap. To kompanier fra Den norske brigaden ble forlagt i Coatbridge, mens et kompani ble satt opp som nærforsvar på Heath Hall flyplass.

General Carl Gustav Fleischer hadde helt siden han 19. juni 1940 ble utnevnt til sjef for Hærens Overkommando presset på eksil-regjeringen for å få iverksatt utskrivning av alle nordmenn i vernepliktig alder på De britiske øyer. Den 22. august 1940 vedtok så Storbritannia Allied Forces Act, som ga allierte stater myndighet til å utøve militær makt på britisk territorium. Etter lang tids nøling vedtok eksil-regjeringen den 13. desember en provisorisk forordning om utskriving av alle mannlige norske borgere fra 18 til 55 år til tjeneste i de væpnede styrkene. Den 31. januar 1941 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å innkalle de årsklassene som ville fylle 19 år i 1941 og 1942.

Den 3. mars beordret Hærens Overkommando at den norske hærstyrken i Skottland skulle organiseres som en brigade. Den 15. mars ble så Den norske Brigade opprettet, med oberst Oscar Sigvald Strugstad som sjef.

I mars 1941 ble en garnison bestående av 12 mann fra kompaniet på Island landsatt på Jan Mayen, hvor en meteorologisk stasjon og en radiostasjon ble opprettet.^[2] Værtjenesten på Jan Mayen var gjennom krigen av stor betyding for de allierte konvoiene og flåteoperasjonene. Garnisonen ble regelmessig utsatt for luftangrep, men led ingen tap. En tysk operasjon for å okkupere Jan Mayen var planlagt, men ble skrinlagt i 1942.

Våren 1941 ble et fjerde geværkompani satt opp, hovedsakelig med frivillige som hadde kommet over til Storbritannia sammen med styrkene som returnerte fra Lofotraidet. Feltbatteriet var nå plassert i 127. Field Regiment, Royal Artillery i Insch, nordvest for Aberdeen. De fire geværkompaniene roterte for trening og innføring i britiske systemer hos et skotsk infanteriregiment, The Cameronians.

Den 28. mai 1941 undertegnet den norske eksil-regjeringen en omfattende militæravtale, Armed Forces Agreement, med britene. Avtalen definerte nordmennenes plass i den allierte kommandostrukturen og anerkjente deres status som suverene nasjonale enheter «tilhørende Kongeriket Norge i allianse med det Forente Kongerike (United Kingdom)». Angående landstridskreftene ble det fastslått at «Norske avdelinger og formasjoner skal kommanderes av norske offiserer. Britisk organisasjon skal anvendes, men norske regimentsfarger og alle den norske hærs gradsdistinksjoner og merker kan beholdes.» Brigadens arbeidsoppgaver ble nå uttrykkelig spesifisert som forsvar av Storbritannia og frigjøring av Norge. Også Allied Forces Act gjaldt.

Den 12. juni undertegnet eksil-regjeringen Inter-Allied Declaration. Dermed var «nøytralitetslinjen», som særlig utenriksminister Koht hadde forsøkt å føre selv i eksil, gravlagt for godt.

Den 10. juli 1941 ble de fire geværkompaniene, mitraljøsekompaniet og pionertroppen flyttet til Tain i Ross & Cromarty, hvor de fikk ansvaret for invasjonsforsvar av et større område.

I oktober ble den operative delen av brigaden forflyttet fra Tain til Banffshire og Aberdeenshire, og fikk ansvaret for invasjonsforsvar av Aberdeenhalvøya. Området ble ansett som særlig utsatt for landsetting av luftbårne styrker, og en stor del av troppenes oppgaver ble dermed bygging av forsvarsverker.

Høsten 1941 ble Svalbard evakuert etter avtale mellom Storbritannia, Sovjetunionen og Norge. En tropp fra 2. kompani deltok ved evakueringen, som imidlertid forløp uten noen kontakt med fienden. 349 av de evakuerte nordmennene ble innrullert i brigaden.

Samme måned seilte 14 mann fra feltbatteriet til Sør-Georgia, hvor nordmennene etter anmoding fra War Office avløste en britisk vaktstyrke. Britene fryktet på dette tidspunktet at tyskerne ville okkupere øya for å etablere en flåtebase. Mannskapene var håndplukket, en stor del av dem var tidligere kystartillerister og/eller hvalfangere som kjente området fra tidligere.

Også i oktober ble det ved Islands-kompaniet startet instruksjon i skiløping og vinterkrigføring for allierte tropper. Mellom 1941 og 1944 fikk omkring 1000 britiske og 3000 amerikanske soldater opplæring ved kompaniet.

6. februar 1942 ble Forsvarets Overkommando opprettet. Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen ble forsvarssjef, mens generalmajor Johan Beichmann ble sjef for Hærens Overkommando. General Fleischer ble beordret som sjef for de norske styrkene i Canada, hvor han begikk selvmord den 19. desember 1942.

De fire geværkompaniene ble omorganisert som bergkompanier, bemanningen øket til 260 mann og ildkraften betydelig øket. Hensikten var å gjøre kompaniene bedre egnet til å støtte allierte styrker under kamp i Norge, samt å sette dem istand til å operere på egen hånd. Det ble også opprettet et fallskjermkompani: I underkant av 100 frivillige var allerede opplært og kvalifisert ved British Army Parachute School. Brigadens formål var heretter 1) å assistere allierte styrker ved en militær frigjøring av Norge, 2) å etablere militær administrasjon i frigjorte områder.

I april overtok brigaden igjen ansvaret for Ross & Cromarty. Brigaden begynte nå trening med Scottish 52nd Mountain (Lowland) Division, som på dette tidspunktet var øremerket for innsats i Norge. Norske liaisonoffiserer ble permanent utplassert til divisjonen.

I slutten av april avga brigaden personell, de fleste av dem tidligere evakuerte fra Svalbard, til Sjøforsvarets overkommando. Disse soldatene ble grunnstammen i operasjon Fritham, en 82 mann stor styrke under oberstløytnant Einar Sverdrup som skulle ta kontroll over gruvene på Svalbard. Den 30. april seilte de fra Greenock om bord på DS «Selis» og «Isbjørn». Den 14. mai ble fartøyene angrepet av tyske fly i isen utenfor Barentsburg. Begge skipene ble senket og 12 mann omkom, inkludert Sverdrup. De overlevende greide med flere sårede å ta seg over isen til Barentsburg, hvor de overlevde isolert og under stadige luftangrep inntil de ble unnsatt av operasjon Gearbox den 2. juli. Svaldbardgarnisonen talte etterhvert inntil 172 mann, og ble forsterket med luftvern og kystartilleri for å kunne stå i mot de stadige angrepene fra tyske fly og ubåter.

I juni 1942 avga brigaden 27 mann til Sjøforsvarets overkommando for trening som kystartillerister. Det ble på dette tidspunktet antatt at det kunne bli behov for kystartilleri til forsvar av befridde områder av Norge. Styrken i kystartilleriet ble fram til våren 1945 bygd opp til over 600 mann, og bemannet etterhvert to stridsklare kystartillerifort, Fort Nigg og Fort South Sutor, på nord- og sør-siden av Cromarty Firth. De to fortene sorterte under 501 Coast Regiment i den britiske hæren.

I 1944 ble kystartilleristene tilbakeført til hæren for å bedre koordineringen med det britiske kystartilleriet, som sorterte under hæren. I 1945 ble kystartilleristene konvertert til to luftvernbatterier, med oppdrag å beskytte den norske marinen under eventuelle operasjoner i Norge.

I juli 1942 ble mobiliseringsordren utvidet til også å omfatte kvinner. Både hæren, marinen og flyvåpnene opprettet egne kvinnekorps. Kvinner innrullert i hæren ble organisert i Norsk kvinnekorps, hæren. På det meste tjenestegjorde det her 466 kvinner, inkludert autoriserte sykepleiere. De fleste av disse var i tjeneste ved brigaden i Skottland.

Høsten 1942 ble det besluttet å la mannskaper fra 4. bergkompani, sammen med frivillige fra de øvrige kompaniene, danne basis for en tropp i 10 Interallied Commando. 4. bergkompani ble etter dette oppløst.

No. 5 Troop 10 Interallied Commando stod under Britisk kommando, men troppen var fremdeles en del av den norske hæren og anvendte norsk uniform. Troppen kom i kamp både ved deltagelse i raid på norskekysten og fra november 1944 på kontinentet, hvor den blant annet deltok i angrepet på Walcheren. Den ble tilbakekalt i februar 1945.

Brigaden var heretter organisert slik:

• Brigadekommando
• 1. bergkompani
• 2. bergkompani
• 3. bergkompani
• Fallskjermkompaniet
• Feltbatteriet
• Carriertropp / Motorisert oppklaringseskadron
• MP-tropp
• Skole- og Øvingsavdeling

Carriertroppen var en mindre oppklaringsenhet, satt opp med åpne, beltedrevne kjøretøy bevæpnet med brenguns. Etter innsats på Svalbard i 1943 ble troppen nedlagt. Fra høsten 1944 ble det opprettet en motorisert oppklaringseskadron, satt opp med lette og tunge panservogner og 6-punds kanoner.

8. september 1943 ble Svalbard raidet av «Scharnhorst» og «Tirpitz» med eskortefartøyer. En langangsstyrke på omkring 600 mann ødela bygninger og utstyr i Longyearbyen og Barentsburg, og den norske garnisonen ble midlertidig tvunget til å trekke seg tilbake opp i fjellene. Garnisonen hadde 7 falne og 41 tilfangetakne. Omkring 45 tyskere omkom i kampene.

I november 1943 ble brigaden forflyttet til Stirling-området. Treningen ble ytterligere intensivert, og de fleste mannskapene ble kjørt gjennom svært realistiske Shock Assault Courses der det ble brukt skarp ammunisjon. I januar 1944 overtok oberst Gunnar Just som brigadesjef.

Brigaden var nå for første gang fulltallig som «redusert brigade» med omkring 2500 mann. Den 16. mai 1944 undertegnet regjeringen separate avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen angående frigjøringen av Norge. Avtalene stadfestet at frigjorte områder øyeblikkelig skulle komme under direkte kontroll og administrasjon av den norske regjeringen, med unntak for situasjoner under militære operasjoner mot fienden. Brigadens betydning som instrument for å administrere frigjorte norske områder ble dermed bekreftet.

Sommeren 1944 deltok brigaden i realistiske landgangsøvelser sammen med 52nd Division. Men da divisjonen i august ble forflyttet til et oppmarsjområde i Sør-England, ble den norske brigaden de-attachert. Dette førte til mye forbitrelse blant mannskapene. Det ble sendt flere henvendelser til regjeringen med krav om at brigaden måtte settes inn i kamp i Frankrike. En valgt representant for mannskapene ble sendt for å snakke direkte med kong Haakon. Sjefen for Hærens Overkommando, general Beichmann, henvendte seg til Forsvarsdepartementet med sterke argumenter for å sende brigaden i kamp sammen med 52nd Division. Regjeringen var imidlertid fast bestemt på at brigaden måtte holdes i reserve for eventuell innsats i Norge.

Liaison-offiserene forble imidlertid i sine poster i de britiske avdelingene. Disse tjenestegjorde som britisk befal under stridshandlingene på kontinentet.

I oktober 1944 ble 208 mann fra 2. bergkompani sendt til Murmansk for attachering til 114. divisjon av det sovjetiske infanteriet. Forsvarets overkommando hadde ønsket å sende en større styrke, men transport av de norske soldatene og deres utstyr ble ikke prioritert av de allierte. Etter en del diplomatiske forviklinger ble det enighet om å sende en "symbolsk styrke" på 230, som på grunn av kapasitetsproblemer senere ble redusert til 208 og ankom Murmansk uten kjøretøy og hester. Fra 9. til 11. november krysset de norske soldatene grensen inn i Sør-Varanger og ble forlagt i Kirkenes. Thor Heyerdahl deltok i denne styrken og han hadde blant annet som oppgave å sette opp radiosamband med London.^[3]

Den 24. november ble bergkompaniet sendt til fronten. Deres oppdrag var å rekognosere mot de retrettende tyske styrkene, ta og forhøre fanger og angripe den tyske baktroppen. Kompaniet opererte i tiden november – februar uavhengig og spredt over et stort område, under arktiske forhold og i stadig kontakt med fienden. De mistet fire mann.

Den 6. februar ble 2. bergkompani i Finnmark de-attachert fra de sovjetiske styrkene og overført til Distriktskommando Finnmark under oberst Arne Dagfin Dahl. De ble nå forsterket med 1300 mann fra de norske politistyrkene i Sverige og norske kompanier som var satt opp i de befridde områdene. En ny bataljon ble satt opp, bestående av mannskaper fra 2. bergkompani, 1. og 2. rikspolitikompani, 2. kompani av Varanger bataljon og frivillige fra Alta bataljon.

Bergkompaniet var den eneste norske hærstyrken som deltok i frigjøringen av landet fra okkupanten.^[4]

Den 24. mars 1945 ble 12 mann fra fallskjermkompaniet sluppet over Nord-Trøndelag for å utføre sabotasje mot Nordlandsbanen, for å forsinke overføringen av tyske styrker nordfra til kontinentet. Operasjonen var planlagt som fortropp for innsetting av en hel tropp fallskjermsoldater, men den andre gruppen kom aldri avgårde fordi krigen på kontinentet på dette tidspunktet slukte all luftransportkapasitet.

Den første enheten fra brigaden som vendte tilbake til Norge etter frigjøringen var Fallskjermkompaniet, som ankom Oslo 10. mai. Deretter fulgte den motoriserte oppklaringseskadronen 17. mai. Resten av brigaden fulgte ved månedsskiftet, og ble stasjonert i Bardufoss, Bodø, Drag, Fauske, Lødingen, Mosjøen, Skibotn, Svolvær og Tromsø. Oppgavene var hovedsakelig avvæpning av tyske stryker, forpleining og hjemsending av eks-tyske krigsfanger, minerydding og diverse sivile oppgaver ifm. gjenoppbygging av den ødelagte infrastrukturen.

Brigaden ble demobilisert i oktober 1945.

• Erling Fagerheim – offiser og feltprest ved Garnisonen på Svalbard og 2. Bergkompani

• Fjærli, Eystein (1982): Den norske hær i Storbritannia 1940-1945 – Tanum-Norli
• Haga, Arnfinn (1984): Klar til storm: Med de norske commandos i annen verdenskrig – J. W. Cappelens Forlag
• Hauge, Eiliv Odde (1946): Skotsk jord og norsk himmel. Oslo: Cappelen.
• Holmås, Julian (1997): Historien om Skottlandsbrigaden 1940-1945 – Forlaget Grenland
• Aanesen, Erik (1974): Når vi kommer inn fra havet – Dreyers Forlag

• The Norwegian Brigade in Scotland 1940 – 1945