Machu Picchu

Machu Picchu (quechua Machu Pikchu, «det gamle fjellet»,^[1] også kjent som Inkaenes tapte by) er en førkolumbisk inkaby i fjellet over Urubambadalen i dagens Peru. Den ligger på omkring 2 430 moh.

Den historiske helligdommen Machu Picchu
UNESCOs verdensarv
Huayna Picchu tårner over ruinene av Machu Picchu
Land		Peru
Innskrevet		1983
Kriterium		I, III, VII, IX
Se også		Verdensarvsteder i Amerika
Referanse		UNESCO nr. 274
Machu Picchu (Peru)

Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarven. I en global avstemning som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.

Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911, av Hiram Bingham.

Man mener at byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec omkring 1440, kanskje så tidlig som omkring 1420,^[2] og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Huayna Picchu, utgjør nesen. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.

I 1913 ble stedet viden kjent da National Geographic Society viet hele aprilutgaven til Machu Picchu.

I 1981 fredet Perus regjering et 326 kvadratkilometer stort område omkring Machu Picchu, og i 1983 ble stedet utpekt som en del av verdens kulturarv og naturarv av UNESCO.

I 2003 besøkte hele 400 000 turister ruinene. UNESCO har uttrykt bekymring over dette, fordi den store mengden besøkende fører til stor slitasje. UNESCO har gått så langt som å true med å fjerne stedet fra verdensarvlisten om ikke forholdene bedres. Peruanske myndigheter deler ikke denne bekymringen, i det minste ikke offentlig, og viser blant annet til at beliggenheten gir en naturlig begrensning på turisme. Det har blitt foreslått å installere en taubane opp til ruinene, men dette har så langt blitt avvist. Høsten 2005 bestemte peruanske myndigheter å stenge Inkastien som fører til Machu Picchu helt for turister i februar 2006, for å unngå slitasje på kulturminnet i regntiden. I tillegg ble det innført en permanent begrensning på maksimalt 500 vandrere på stien pr dag, inkludert bærere og guider.

Byen og området har også et usedvanlig rikt og enestående plante- og dyreliv. Fra lamaer til den viktige kokaplanten og mer enn 200 forskjellige orkidésorter.