Modale hjelpeverb

Modale hjelpeverb er en gruppe av verb i de germanske språkene som uttrykker modalitet, altså forholdet mellom den talende og den han taler til, og forholdet mellom den talende og det han taler om. Verbene brukes også til å danne tiden futurum. Det modale hjelpeverbet er et finitt verb mens hovedverbet står i infinitiv uten infinitivsmerke.

Eldre indoeuropeiske språk uttrykte modalitet, også kalt uttrykksmåte, ved å bøye verbet i fire moduser. De modale hjelpeverbene gir mulighet for et fleksibelt og nyansert system som i stor grad har erstattet de eldre bøyningene. Alle de følgende uttrykksmåtene kan uttrykkes med modale hjelpeverb:

• voluntativ – villende, befalende – Du skal gå hjem nå!
• hortativ – oppfordrende, tilrådende – Hun bør ikke svare før hun har tenkt seg om.
• desiderativ – ønskende – Jeg vil gjerne ha ferie neste uke.
• kompulsiv – tvingende – Snøværet gjorde at jeg måtte kjøre med vinterdekk.
• permissiv – tillatende – Du kan komme når det passer deg.
• konsessiv – innrømmende – De nye opplysningene gjør at du kan levere ei uke seinere enn avtalt.
• habilativ – værende i stand til – Han kan synge, men tør ikke.

Bokmål har de modale hjelpeverbene burde, kunne, monne, måtte, skulle, tore og ville. Nynorsk har også lyte og turve.

De fleste modale hjelpeverbene er preterito-presentiske verb. Det vil si at presens dannes som preteritum av et sterkt verb, mens preteritum har en svak form. Et eksempel er kunne (infinitiv) som heter kan i presens og kunne i preteritum.