Paul VI

Giovanni Montini ble født i Sarezzo i provinsen Brescia, i en lokal adelsfamilie. I 1916 begynte han på presteseminaret, og han ble presteviet i 1920. Deretter studerte han ved det pavelige universitet Gregoriana, Universitetet i Roma og andre institusjoner.

I 1937 begynte hans karriere i den romerske kurie. Han ble da utnevnt til vikar for ordinære saker i statssekretariatet under kardinal Eugenio Pacelli. Da Pacelli ble valgt til pave under navnet Pius XII i 1939 fikk Montini opprykk til sekretær for den nye statssekretæren. I 1944 døde statssekretæren, og på grunn av krigstilstanden tok paven personlig over ansvaret som tilligger stillingen, med Montini som sekretær for disse anliggender.

Mye av det som skjedde i statssekretariatet under andre verdenskrig er uklart, og Montini ble senere kritisert for kontakten med den italienske fascistiske utenriksministeren Galeazzo Ciano og med tyske, nazistiske myndigheter. Han skal ifølge kritikere har skaffet Vatikanstaten fordeler gjennom ettergivelser for italienske og tyske krav.^{[trenger referanse]} Dette ble avvist av ham selv, og seriøse historikere har i liten grad implisert ham i eventuelle hestehandler som måtte ha funnet sted.^{[trenger referanse]}

Han skal ha skaffet store summer som ble brukt til å hjelpe europeiske jøder å flykte, men er samtidig beskyldt for å ha hjulpet høytstående nazister å flykte etter krigen.^{[trenger referanse]} Som en nær medarbeider til Pius XII regnes han som en av de mest innflytelsesrike politiske figurer under krigen. Han skal blant annet ha vært involvert i et forsøk på å oppnå en separatfred mellom Italia og USA, men den italienske kronprinsessen Maria José var ikke i stand til å komme fram til Vatikanet for å møte den amerikanske utsendingen Myron Taylor.^{[trenger referanse]}

I 1953 ble Montini utnevnt til erkebiskop av Milano, som er et av de viktigste kirkelige embetene i Italia. Dette følges normalt av at man blir kreert til kardinal ved neste konsistorium, men det skjedde ikke med Montini. Det skulle senere vise seg at ved et hemmelig konsistorium i 1952 hadde han sagt nei til å motta kardinalsverdigheten.^{[trenger referanse]}

Da Pius XII døde i 1958 var det mange som mente at Montini var den som kom til å etterfølge ham.^{[trenger referanse]} Det var ikke noe formelt i veien for dette, da alle ugifte, konfirmerte katolske menn kan velges til pave, men det er samtidig ikke vanlig at man velger utenfor kardinalkollegiet.

Kardinal Angelo Roncalli ble valgt og tok navnet Johannes XXIII, og han kreerte Montini til kardinal kort tid etter valget.

Montini ble sett som den åpenbare etterfølger til Johannes XXIII.^{[trenger referanse]} Paven sa selv dette, selv om han også kunne erte Montini ved å kalle ham «vår Hamlet», fordi han skal ha vært usikker og hale ut tiden når han skulle ta avgjørelser.^{[trenger referanse]}

Montini var en viktig støttespiller da paven innkalte til andre vatikankonsil. Da Johannes XXIII døde av kreft 3. juni 1963, betydde også dette at Montini var en sterk kandidat, fordi man var sikker på at han ville følge samme linje.^{[trenger referanse]} Han ble valgt 21. juni, og formelt innsatt 30. juni 1963.

Kroningsseremonien for en ny pave hadde allerede blitt kraftig innskrenket. Paul VI var den (hittil) siste pave som ble kronet. Johannes Paul I avskaffet hele seremonien.

I 1965 etablerte han Bispesynoden, et av Den katolske kirkes styringsorganer, som sikrer kommunikasjon mellom biskopene. Han unndro to saker fra dens arbeidsfelt: Det prestelige sølibat og prevensjon. Begge deler omtalte han senere i encyklikaer.

Paul VIs encyklika Humanae Vitae (Det menneskelige liv) regnes som en av hans mest kontroversielle handlinger som pave.^{[trenger referanse]} En kommisjon hadde blitt opprettet under Johannes XXIII for å drøfte spørsmålet om kunstig prevensjon, og konklusjonen var at kirke burde revurdere sitt standpunkt til dette. Paul VI var ikke enig i dette, og det vakte oppsikt hos mange at han bekreftet kirkens motstand mot bruk av prevensjonsmidler.

Samtidig omhandler Humanae Vitae mye annet enn spørsmålet om prevensjon, og mange ser det som et viktig innlegg i debatten om den menneskelige seksualitet og den kristne seksualmoral.^{[trenger referanse]} Johannes Paul I antydet at han kunne komme til å modifisere konklusjonene noe,^{[trenger referanse]} men rakk ikke dette i sitt korte pontifikat. Johannes Paul II har støttet Paul VIs konklusjoner fullt ut.^{[trenger referanse]}

Som nevnt hadde Johannes XXIII omtalt Paul VI som «vår Hamlet» da han var kardinal, og også som pave hadde han til tider problemer med å ta avgjørelser.^{[trenger referanse]} Det mest kjente tilfellet av dette er den amerikanske kardinalen John Patrick Cody, som ble anklaget for økonomiske og seksuelle forseelser. Paven klarte ikke å bestemme seg for hva han skulle gjøre, og ved et tilfelle tilbakekalte han sin utsending som hadde kommet til Romas flyplass på vei til USA for å avsette Cody.^{[trenger referanse]} Kardinalen ble sittende til sin død.

Han var også svært usikker på hvordan han skulle håndtere spørsmålet om erkebiskop Marcel Lefebvre, som utfordret paven da han nektet å akseptere endringene som var vedtatt av andre vatikankonsil, spesielt liturgireformen.^{[trenger referanse]} Saken ble i stor grad stående uten noen pavelig avgjørelse til etter Paul VIs død; det var Johannes Paul II som ekskommuniserte ham.

Paul VI var den første pave som besøkte alle fem kontinenter, og inntil Johannes Paul II overgikk ham var han historiens mest bereiste pave. Han fikk derfor tilnavnet Pilegrimspaven.

Under et besøk på Filippinene i 1970 ble han utsatt for et attentat. Den offisielle uttalelsen fra Vatikanet fortalte at han kom uskadd fra det, men uoffisielle kilder hevdet at han fikk et knivstikk uten å bli påført alvorlig skade.^{[trenger referanse]}

En av forandringene andre vatikankonsil førte til var et nytt syn på økumenikk i Den katolske kirke. Paul VI ble den første pave som møtte en anglikansk erkebiskop av Erkebispedømmet Canterbury, og den første pave på flere århundrer som møtte ortodokse overhoder.

Mot slutten av sitt pontifikat kjente Paul VI at alderen presset på, og han vurderte åpent å abdisere.^{[trenger referanse]} Igjen viste det seg at hans ubesluttsomhet tok avgjørelsen for ham, da han ble sittende til sin død uten å ha bestemt seg.

Noen få måneder før sin død forrettet han i begravelsen til den italienske statsministeren Aldo Moro, som hadde blitt myrdet av de Røde brigader. Paven og Moro kjente hverandre fra den katolske studentorganisasjonen FUCI, der de mange år tidligere hadde vært aktive.

Han døde i Castel Gandolfo, den pavelige sommerresidensen, og ble gravlagt i krypten i Peterskirken.

Pave Paul VI ble erklært ærverdig 20. desember 2012.

10. mai 2014 mottok pave Frans prefekten for kongregasjonen for helligkåringer, kardinal Angelo Amato SDB, i en privat audiens hvor paven autoriserte kongregasjonen til å formulere dekret om saligkåring av blant andre pave Paul VI. Samtidig ble det offentliggjort at saligkåringen vil finne sted 19. oktober 2014,^[5] noe som også skjedde denne dagen.^[6]

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724–1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718–1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744–1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798–1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833–1903) *1871
• Pave Pius X (1835–1914) *1884
• Pave Benedikt XV (1854–1922) *1907
• Pave Pius XII (1835–1958) *1917
• Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884–1972) *1937
• Pave Paul VI (1897–1978) *1954^[7]