Peder Furubotn

Furubotn var møbelsnekker av yrke. Han var aktiv på venstresiden i fagbevegelsen allerede før første verdenskrig. Som LO-representant i Arbeiderpartiet var han tilhenger av at partiet skulle bli medlem av Komintern. Han ledet ulovlige faglige aksjoner i hjembyen Bergen og ble flere ganger idømt fengselsstraff. På APs landsmøte i 1923 tapte han med to stemmers margin i kampvotering mot Einar Gerhardsen om partisekretær-vervet. Da Arbeiderpartiet ble splittet samme år ble Furubotn valgt til Norges Kommunistiske Partis første generalsekretær. Han var medlem i ledelsen i den tredje internasjonale (Komintern) 1930–1938 og oppholdt seg tidvis i Sovjetunionen. På denne tiden virker det som Furubotn fulgte Josef Stalins skiftende politiske linjer.

Peder Furubotn ble valgt til generalsekretær i NKP på et hemmelig sentralkomitemøte den 31. desember 1941 etter at den reelle lederen etter krigsutbruddet Henry Wilhelm Kristiansen ble tatt av Gestapo 22. juni. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene. Furubotn og krigsledelsen til partiet oppholdt seg i fjellene i Hemsedal og Valdres. Tyskerne satte inn store styrker for å få tak i ham, men greide det ikke selv om det flere ganger kom til trefninger. Under Operasjon Almenrausch unnslapp Furubotn og hans familie ved å snike seg gjennom de tyske linjene.^[3] Det var her Furubotn fikk hedersnavnet «Norges Tito». Han var sentral i å iverksette partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde («Osvald») ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap. Dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde.^[3]

I 1949 var Tito og Stalin bitre fiender, og Furubotn og hans folk ble ekskludert fra NKP som «titoister». Det er fremdeles strid blant historikerne^[hvem?] om i hvor stor grad dette oppgjøret baserte seg på reelle politiske motsetninger eller om det var snakk om personlige motsetninger. Furubotn var uten tvil en stri personlighet. Det kan likevel være grunn til å tro at nettopp denne striheten gjorde at ledelsen i Moskva mente de ikke kunne stole på at Furubotn holdt seg til den «rette» linjen i denne tiden med sterk konflikt med en annen stridbar kommunistisk motstandsmann, Josip Tito. Blant tilhengerne av Furubotn var det mange unge motstandsfolk som hadde kommet til NKP fra Arbeiderpartiet eller AUF under krigen, og dette bidrog også trolig til en diskusjon blant førkrigskommunistene i partiet med hensyn til lojaliteten til «furubotnikene».^[4]

En rekke av disse ekskluderte «furubotnikene» spilte siden viktige roller i norsk politikk. Det gjaldt blant annet andre faglige tillitsvalge som Ragnar Kalheim og Roald Halvorsen, som var aktive i motstanden mot norsk EF(EU)-medlemskap i 1960-årene og 1970-årene, og var sentrale i etableringen av Sosialistisk Valgforbund i 1973, som ble til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Andre av Furubotns nærmeste gjorde senere karriere i LO og Arbeiderpartiet, blant annet Lars Skytøen, Thorbjørn Berntsen, Leif Rambjør og Tor Halvorsen.

Furubotn selv avviste en ny partidannelse og støttet fra 1957 DNA i valg. Ved den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956 tok han avstand fra innmarsjen og holdt et meget sterkt selvkritisk politisk oppgjør med det han kalte egen venstresekterisk dogmatikk og tidligere sovjetbinding. I 1972 sa han ja til EF.

Ifølge Torgrim Titlestad er mye av NKPs krigsinnsats fortidd, og Furubotn ble utsatt for svertekampanje etter krigen, blant annet på grunn av strid internt blant kommunistene og fordi Furubotn trosset Moskva.^[5] Jens Chr. Hauge viste sin anerkjennelse da Furubotn døde: «Jeg er viss på at jeg taler for mange tidligere hjemmefrontfolk fra alle leirer når jeg sender den ukuelige motstandsmannen fra okkupasjonsårene vår hyllest».^[6]

• (no) Peder Furubotn hos Virksomme ord