Rikard II av England

Det var Rikards onkel, John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster, som styrte på hans vegne i de første årene etter kroningen. Da bondeopprøret brøt ut i 1381, mye på grunn av hertugens feilslåtte skattepolitikk, var det Rikard som personlige måtte forhandle med Wat Tyler og de andre opprørslederne, som hadde en hær på flere tusen mann. Dette må ha krevd stort mot fra en fjorten år gammel gutt. Han benådet først lederne, men dette ble trukket tilbake og de ble arrestert og henrettet. Det er uklart om Rikard planla dette fra starten av, eller om de mer militante adelige tvang ham til å gå tilbake på løftet. Uansett førte hans handlemåte til at opprørerne ble tvunget ut av London og tilbake til sine hjem rundt omkring i landet. Senere i livet skulle kongen vise en manglende evne til å føre forhandlinger og gjøre avtaler, noe som var viktig i 1300-tallets intrikate politikk og diplomati. Dette skulle til slutt føre til hans fall.

I 1382 giftet han seg med Anna av Böhmen, datter av Karl IV av det tysk-romerske rike og Elisabeth av Pommern. De fikk ingen barn, og hun gikk bort i 1394. Han skal ha elsket henne svært høyt. I 1396 giftet han seg med prinsesse Isabella av Valois, datter av Karl VI av Frankrike og Isabeau de Bavière. Heller ikke med henne fikk han noen barn. Hun skal bare ha vært barnet da de giftet seg.

Da Rikard selv begynte å ta over styringen av landet, skjøv han flere sentrale adelsmenn tilside. Blant dem finner man Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick, Richard Fitzalan, 11. jarl av Arundel og Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester. Han vendte seg i stedet til en engere krets av favoritter, som inkluderte Robert de Vere, 9. jarl av Oxford og Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk. Adelsmennene som var presset ut dannet en gruppe, kjent som Lords Appellant. Deres hovedanliggende var at krigen mot Frankrike, hundreårskrigen, måtte fortsette. Flere av dem var først og fremst interessert i dette på grunn av de personlige økonomiske og maktmessige fordeler krigen gav dem.

I 1387 krevde Englands parlament, under press for Lords Appellant, at Rikard måtte fjerne sine upopulære rådgivere. Han nektet, og ble minnet på at han fortsatt var mindreårig og et regentråd ble innsatt. Rikard fikk Arundel, lederen for Lords Appellant, arrestert, men hans lille hær ble overmannet av Lords Appellants styrker utenfor Oxford og Rikard ble plassert i Tower of London. Åtte av hans rådgivere ble henrettet for høyforræderi i 1388, og resten ble landsforvist. Kongen måtte akseptere nye rådgivere, og mistet nesten all makt.

I de følgende årene ser det ut til at Rikard husket lærdommen fra 1387, og var mer forsiktig overfor adelen. I 1390 ble det holdt en ridderturnering for å feire at han ble myndig. Riket var da mer harmonisk, ikke minst fordi John av Gaunt var tilbake fra Spania og ledet Lords Appellant. Rikards lag av riddere på turneringen ble utstyrt med samme symbol, et hvitt hjerte, som han selv hadde valgt.

Kongen var interessert i ting som fin mat, og insisterte på at man skulle spise med skje ved hoffet. Han skal også ha oppfunnet lommetørklet. Han fikk dekorert Westminster Hall med et nytt, vakkert tak, og han var beskytter for kunstnere, arkitekter og forfattere. På grunn av dette har han blitt sett som en forløper for renessansefyrstene. Men i hans samtid så man på interessene som svakheter, og mange mente han var en ny Edvard II, som ikke var verdig sitt opphav i det krigerske huset Plantagenet. Han hadde ikke sin bestefars dragning mot slagmarken. Rikards felttog i Skottland i 1385 endte med et uavklart resultat, og i 1396 signerte han en 28 år lang våpenhvile med Frankrike. Til tross for at freden brakte høyere fortjeneste i riket, var avtalen svært upopulær.

Man kan også se at han foretrakk fred i det første felttoget til Irland i 1394. Hans politikk baserte seg på at de irske opprørerne var oppildnet av sine klagemål mot de fraværende engelske jordeierne, og mente at de nok hadde rett i en del av sine krav. De han kalte ville irer, de irsktalende som ikke hadde sluttet seg til opprøret, behandlet han med mildhet og respekt. Slik skiller han seg fra flere tidligere og senere monarker i behandlingen av Irland og øyas befolkning. Mange historikere mener at dersom hans regjeringstid hadde vart lenger kunne Irlands historie vært dramatisk annerledes.

Rikard hadde en sterk tro på kongens guddommelige rett, og følte at det ikke skulle stilles spørsmål ved noen av hans avgjørelser. Han insisterte på å bli tiltalt som «Deres majestet» eller «Deres høyhet», og kunne sitte alene med kronen på hodet i timevis. Etter dronning Annes død i 1394 ble han enda mer rigid. Han bestilte landets første kongelige portrett. I Wiltondiptyken er han portrettert mellom de angelsaksiske helgenkongene Edmund martyren og Edvard bekjenneren. Dette var ikke bare en referanse til hans forgjengere på tronen, men også til hans ektefølte religiøsitet.

I 1397 bestemte Rikard seg for å kvitte seg med Lords Appellant, som la bånd på hans makt. Han brukte et aristokratisk komplott som påskudd; det er tvilsomt om dette var reelt. Jarlen av Arundel ble henrettet og Warwick sendt i eksil, mens Gloucester døde i fangenskap. Han kunne nå herske som an autokratisk konge, og fortsatte å rense ut alle som ikke underkastet seg fullstendig.

Kongen forble barnløs. Tronarvingen var først Roger Mortimer, 4. jarl av March, som var barnebarn av Lionel av Antwerpen. Etter hans død i 1398 var det hans syv år gamle sønn Edmund Mortimer som ble tronarving. Rikard bekymret seg for John av Gaunts sønn Henry Bolingbroke, som han i 1399 landsforviste for ti år på et tynt grunnlag. Kongen konfiskerte etter John av Gaunts død i februar 1399 Bolingbrokes eiendommer, og gav dem til sine favoritter. Noen historikere har tolket dette som et forsøk på å skape større harmoni i riket. Eiendommene var enorme, og utgjorde nesten en stat i staten, og var dermed et hinder mot et fredelig England under kongens kontroll. Politikken Rikard førte var den samme som hans forgjengere Henrik II og Edvard I hadde fulgt; også de tok eiendommer fra adelen for å styrke kronen.

Rikard forlot så landet for å føre et nytt felttog i Irland. Bolingbroke benyttet sjansen til å stige i land i Yorkshire med en hær gitt til ham av Frankrikes konge. Han hadde i første omgang til hensikt å ta tilbake sine eiendommer. Motviljen mot Rikard var stor, og etter kort tid hadde Bolingbroke kontroll over det meste av det sørlige og østlige England. Innen Rikard kom tilbake fra Irland og steg i land i Wales hadde en bølge av misnøye feiet over England, og Bolingbroke hadde blitt oppfordret til å ta kronen.

Kongen ble tatt til fange i Conwy Castle i Wales, og hentet til London. I hovedstaden opplevde han at borgerne kastet søppel på ham. Han ble stengt inne i Tower of London, og ble i september 1399 tvunget til å abdisere. Han frasa seg kronen foran parlamentet, og fikk samtidig opplest 33 anklager mot seg. Han fikk ikke lov til å besvare disse anklagene. Parlamentet aksepterte så Henry Bolingbroke som konge, under navnet Henrik IV.

Rikard ble plassert i Pontefract Castle, og ble antagelig myrdet eller sultet i hjel. Dødsdatoen antas å være 14. februar; han var helt sikkert død innen 17. februar.

Hans legeme ble utstilt i St. Pauls katedral i London, slik at alle skulle vite at han virkelig var død. Han ble å gravlagt i Kings Langley Church. Sarkofagen var dårlig designet, og besøkende kunne stikke hånden inn i kisten. En skolegutt skal ha stukket av med kongens kjeveben. På tross av at legemet ble vist frem gikk det rykter om at han var i live helt inn i Henrik Vs regjeringstid. Henrik V bestemte seg for å gi Rikard et flottere gravsted i Westminster Abbey, og flyttet legemet dit under en storslagen seremoni i 1413.

• Christopher Fletcher: Richard II. Manhood, Youth, and Politics, 1377–1399. Oxford University Press, Oxford o. a. 2008.
• Nigel Saul: Richard II. Yale University Press, New Haven 1997. [Standardbiographie]
• Anthony Tuck: Richard II (1367–1400). I: Oxford Dictionary of National Biography (Online Edition).