Skrivemaskin

I likhet med mange andre oppfinnelser, kan skrivemaskinen ikke spores direkte tilbake til én bestemt oppfinner. Den britiske oppfinneren Henry Mill, tok i 1714 ut patent på en maskin som kan sies å være opphav til den vi senere kjenner som skrivemaskin. Andre som tidlig arbeidet med utvikling av skrivemaskiner var Pellegrino Turri (1808), som også oppfant blåpapiret (karbonpapir), og Christopher Latham Sholes bygget en forløper til den elektriske skrivemaskin i 1868. Mange av disse tidligste maskinene var utviklet slik at de kunne brukes av blinde.

I 1829 tok William Austin Burt ut patent på en maskin som han kalte «The Typographer». I likhet med flere tidlige maskiner blir den ofte betegnet som den «første skrivemaskin», mens Science Museum (London) beskriver den som den første skrivende mekanisme som kan føres tilbake til en oppfinner — til tross for at Turris maskin fra 1914 også er kjent. Selv når den ble brukt av oppfinneren selv, som derfor var trenet i å behandle den, gikk det langsommere å skrive med maskinen enn å skrive for hånd. Fordi en skive ble brukt til å velge bokstaver og tegn i stedet for en tast for hver bokstav, er det riktigere å kalle maskinen en «index typewriter», og den faller utenfor den generelle definisjonen av 'skrivemaskin'. Burt og hans medhjelper John D. Sheldon fant aldri en kjøper til patentet, og maskinen ble aldri satt i produksjon.

Fra 1829 til 1870 ble det tatt ut patent på mange skrivemaskiner i Europa og Amerika, men ingen ble satt i produksjon. Amerikaneren Charles Thurber tok ut flere patenter; den første i 1843 – utviklet som en skrivemaskin for blinde.

Den første virkelige skrivemaskin slik vi kjenner den, og som brukes i dag, ble oppfunnet i 1855 av italieneren Giuseppe Ravizza. Maskinen ble kalt «CEMBALO SCRIVANO o MACCHINA DA SCRIVERE A TASTI». Andre hevder at oppfinneren var Peter Mitterhofer fra Østerrike i året 1864, men den ble heller ikke satt i produksjon. Mitterhofer fortsatte å forbedre den opprinnelige modellen med fem forskjellige varianter frem til 1868.

I 1867 kom Christopher Sholes, Carlos Glidden, og Samuel W. Soule frem til en annen maskin, Sholes and Glidden skrivemaskin hvor operatøren kunne skrive betydelig raskere enn for hånd. Patentet (US 79,265) ble solgt for 12,000 Dollar til Densmore and Yost, som inngikk en avtale med E. Remington and Sons (den kjente symaskinfabrikanten). Remington begynte med produksjon av sin første skrivemaskin 1. mars, 1873 i Ilion, New York. En annen tidlig produsent av skrivemaskiner var Underwood.

Det å kunne se hva som er skrevet, tar vi for gitt i dag. På de tidlige maskiner dekket tastaturet over papiret. Og det var kun mulig, først når hele dokumentet var skrevet, at det kunne leses.

I sin opprinnelige form, nå kjent som mekanisk eller manuell skrivemaskin, var hver bokstav festet til en typearm med bokstav som tilsvarer tasten på tastaturet.

I Sverige ble den første svenske skrivemaskin produsert av Husqvarna i 1894 uten at denne ble noen salgssuksess. Den svenske ur-fabrikken Halda utviklet maskinen videre og i samarbeid med Underwood, og i 1914 oppnådde Halda på et vis en form for salgssuksess. I 1941 fikk maskinen den design som vi nå kjenner, og alle maskiner ble levert i grønt.

• I 1949 kom den populære reiseskrivemaskinen, Halda P. (denne kunne også fås i grått).

I Danmark utviklet den danske pastor og forstander ved det Kongelige Døvstummeinstitutt, Rasmus Malling-Hansen, i 1865 den såkalte «Skrivekuglen». Denne skrivemaskinen var den første i verden som ble satt i kommersiell produksjon. Malling-Hansen arbeidet med sin oppfinnelse allerede i 1865. Ved hjelp av en porselenshalvkule der han tegnet inn bokstavene, gjorde han forsøk for å finne ut hvor de ulike bokstavene burde befinne seg, for å kunne oppnå den raskeste skrivehastigheten. Han endte opp med å plassere de fleste vokalene på venstre side, og de fleste konsonantene på høyre side. Han plasserte også de mest-brukte bokstavene slik at de ble betjent av de raskeste fingrene. Denne bokstavplasseringen gjorde at man lett kunne oppnå en skrivehastighet på opptil 800 anslag i minuttet på hans skrivekugle, noe som langt overgikk det som var mulig på de konkurrerende maskinene. De hadde leddede armer fra tast til bokstav, og skrev man for hurtig, viklet armene seg inn i hverandre, så her måtte man plassere bokstavene slik at skrivehastigheten ikke ble for hurtig. Den første skrivekuglemodellen sto sannsynligvis ferdig i ca. 1867/68, men først i 1870 fikk Malling-Hansen patent med 15 års enerett.

Malling-Hansens skrivekule ble satt i produksjon i 1870, og ble i en viss utstrekning produsert og solgt til kommersielle selskaper. Det var den første skrivemaskin for salg. Det ble en suksess i Europa, og det er kjent at den var i bruk på kontorer i London så sent som i 1909. Norsk Teknisk Museum har en slik skrivekule i sine samlinger. En utbredt misforståelse er at Malling-Hansens skrivekugle ble laget som et hjelpemiddel for blinde, men dette var ikke tilfelle. Av Malling-Hansens egne brev og dokumenter går det tydelig fram at han betraktet sin skrivekugle som en hurtigskrivemaskin, til bruk for alle. Riktignok ble det laget et eksemplar med braille, og denne befinner seg i dag hos det tidligere Kongelige Blindeinstitutt i København, men den er aldri blitt benyttet av blinde.

• Av mange regnes derfor Malling-Hansen for skrivemaskinens far.

De første elektriske maskiner skilte seg ikke ut fra de mekaniske på annen måte enn at en liten elektrisk motor hadde erstattet den direkte forbindelsen mellom tastetrykk og anslaget mot papiret. De maskiner som ble brukt frem til 1960-tallet kan best beskrives som manuelle maskiner med en hjelpemotor. Det var denne som bevirket anslaget mot papiret og derved fikk alle typearmer likt press (som kunne justeres), og hindret at metall-armene hengte seg opp i hverandre. Denne maskin var forløperen til de elektriske maskiner.

IBMs og Remingtons elektriske maskiner var ledende i markedet inntil IBM i 1961 introduserte IBM Selectric typewriter,^[1] som erstattet typearmene med et kulehode, mindre enn en golfball med alle bokstaver og tegn støpt inn i overflaten.

Kulehode-maskinen hadde mange fordeler — ikke minst at man ikke hadde noen typearmer som kunne kile seg inn i hverandre. En annen fordel: Det ble mulig å skifte kulehodet til en annen skrifttype, noe som gjorde det mulig å bruke forskjellge fonter i ett og samme dokument. Denne mekanismen ble i stor utstrekning brukt i dataterminaler på 1970-tallet.

Senere modeller av Selectric hadde éngangs fargebånd, et tynt bånd i en kassett som lett kunne byttes. Disse modellene hadde også en rette-funksjon hvor et limaktig bånd kunne fjerne den feilskrevne bokstav, og det ble utviklet rettebånd med hvitt belegg og man kunne skifte maskinen baklengs, og så slå de feil tegn over, og det hvite fjernet feilen — likeledes var det hvit maling (korrekturlakk) for å viske feil. Maskinen hadde også justerbar bokstavbredde, hvor det kunne velges mellom pica ("10 pitch"), elite ("12 pitch"), og noen ganger agate ("15 pitch") — i samme dokument.

Den siste viktige utvikling av skrivemaskiner var IBMs Wheelwriter fra 1984^{[trenger referanse]}, som raskt erstattet kulehodemaskinene. Disse maskinene hadde en skive kalt typehjul («daisy wheel» fordi den kunne sammenlignes med en prestekrage, med tegn støpt i enden av hvert «blomsterblad»). Et slikt typehjul av plast var enklere og billigere enn et kulehode, men det var mindre slitesterkt, og måtte skiftes oftere. Enkelte av denne type skrivemaskiner var i realiteten tekstbehandlingsmaskiner med minne, som var i stand til å huske et mindre antall bokstaver og tegn. Andre var utstyrt med eksterne minnebrikker som kunne f.eks inneholde standardbrev, som dermed kunne gis et personlig preg.

Sholes & Glidden typewriters utviklet i 1874 QWERTY arrangementet for bokstavene, som er blitt standard i engelsktalende land og på alle computer-tastaturer

• Varianter finnes. i franskspråklige: AZERTY og den tyske QWERTZ utforming.

Mange eldre skrivemaskiner manglet egne taster for tallet 1 og 0, som ble erstattet med bokstavene I og O.

Fra 1920-årene til 1950 var det å være rask på skrivemaskin en meget viktig forutsetning for ansettelse på kontor. I alle handelsskoler var maskinskrivning et obligatorisk fag. Det ble også arrangert egne kurser i maskinskrivning. For å bestå eksamen var det nødvendig å kunne skrive et visst antall anslag i minuttet, noe som ble påført vitnemålet. Arbeidsgivere som skulle ansette medarbeidere til denne funksjon krevet vanligvis mellom 60 og 100 anslag i minuttet.

For å oppmuntre raske maskinskrivere ble det ofte arrangert konkurranser i regi av skoler og handelsnæringen.

På grunn av små mekaniske toleranser og ulik slitasje, hadde hver maskin unike karakteristiske trekk i overføringen av tegn til papir – et «fingeravtrykk» som gjorde det mulig å bevise at Get gitt dokument var skrevet på en spesifikk maskin. Også blekkskrivere har «fingeravtrykk», men langt mindre tydelige. Moderne fargeskrivere og kopieringsmaskiner avsetter et lite, kodet gul-punktet mønster på det trykte ark, som viser tilbake til maskinens serienummer.

• (en) Typewriters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Typewriter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (riksmål) Hvem var Rasmus Malling-Hansen?
• (nb) Avsløring av falske dokumenter ved Dagen
• (nb) Den svenske skrivemaskin, Halda
• (nb) Mallings skrivekule og andre maskiner i NTMs samlinger
• (da) Den danske oppfinner-presten Malling Hanssen
• (en) Burt's Typographer (Mavis Beacon)
• (en) Barbara Blackburn, the World's Fastest Typist
• (en) Museum of Typewriters and Calculators at the Finnish Business College
• (en) The International Rasmus Malling-Hansen Society Arkivert 30. mars 2022 hos Wayback Machine.