Stalheim-brannen

Det første hotellet ble åpnet 15. mai 1885 med ti spartansk utrustede rom. Det ble utvidet og hadde i 1895 plass til vel 150 gjester. Keiser Wilhelm II var blant de mest berømte gjestene.^[2] Hotellet brant ned 20. februar 1900. Den neste hotellbygningen gikk tapt i brann i november 1902. Disse brannene skjedde utenom sesongen, og ingen menneskeliv gikk tapt.

I 1906–07 ble Meinhardts Hotel på Voss demontert og flyttet til Stalheim, som det tredje hotellet på stedet. Noen år senere ble hele hotellet flyttet 37 meter mot stupet og utvidet med en stor ny fløy.

I 1959 gjaldt byggeforskriftene av 1949. De krevde blant annet innvendig avdeling i mur for hver 40. meter i bygninger med mer enn 40 meter mellom ytterveggene. Trapperom som førte til rom beregnet på varig opphold for mennesker over 2. etasje skulle utføres i brannfast materiale og kunne lukkes. Men forskriftene hadde ikke tilbakevirkende kraft, og hotellet var fra før 1949.

I mai–juni 1959 inntraff (i norsk målestokk) mange store og til dels katastrofale branner^[3]:

• 19. mai omkom åtte eldre mennesker ved en brann i Kongsberg gamlehjem, mens mange dyr brant inne ved en brann på to gårder i Bø. Samme dag gjorde en brann ved NEBB i Oslo skader for ca. 20 millioner kroner. Ingen omkom, men brannen var en av de dyreste i Norge til da.
• 13. juni ble 5–8 km² verdifull skog ødelagt ved skogbrann i Rendal.
• 15. juni brøt det ut brann i Tønsberg. Den utviklet seg til en bybrann og la åtte forretingsgårder i aske.

147 gjester bodde på Stalheim Turisthotell^[4] da nattevakten Andreas Vangsnes klokken 1:50 natt til 23. juni merket brannlukt.^[5]

Nattevakten fant frem til et gjesteværelse hvor det brant. Han forsøkte å slukke med et brannslukningsapparat. Det så ut til å lykkes, og han grep derfor et apparat til. Men så brøt flammene frem igjen, og Vangsnes oppgav slukningen. I stedet løp han rundt i korridorene, sparket i dørene og ropte for å vekke folk. Mange ble reddet på den måten.

I den store trebygningen spredte ilden seg raskt ifølge øyenvitnene. Flere gjester hoppet ut av vinduene fra 2. og 3. etasje. Minst én omkom i fallet; flere skadet seg.

Det tok tid å varsle brannvesenet. Telefonsentralen i Stalheim lå i den brennende bygningen, og nærmeste telefon var tre kilometer unna. Til å begynne med forsøkte dessuten hotellets folk først og fremst å få ut gjestene, og tilkalle leger for å ta seg av de sårede. Også naboer av hotellet deltok i redningsarbeidet. Brannvesenet ble varslet først omtrent tre kvarter etter at brannen var oppdaget. Fra Vinje, cirka 14 km fra Stalheim, rykket det ut 8–10 mann og én brannsprøyte. Hotellet var allerede overtent.

Hotellet brant ned på en times tid. Et anneks slapp fra brannen uten skader, likeså hotelldirektørens bolig. 35 skadede ble sendt til Voss sykehus.

En norsk reiseleder ble tiltalt for uforsiktig omgang med ild fordi han hadde tent en sigarett. Brannen brøt ut etter at han hadde forlatt rommet. Han ble senere frifunnet for forholdet.^{[trenger referanse]}

Etter brannen ble et nytt hotell, det fjerde i rekken, bygd i 1960. Med utvidelse i 1966 fikk hotellet nå 124 rom og plass til 220 gjester.^[2]

Kravene til brannsikkerhet i nye bygninger ble strengere. Byggeforskriftene av 1969 krevde at blant annet hoteller ble konstruert som branntrygge bygninger, hvor hver boenhet fungerte som branncelle.^{[trenger referanse]}

• Aftenposten 23. og 24. juni 1959.
• Byggeforskrifter av 15. desember 1949
• Byggeforskrifter av 1. august 1969, med endringer sist av 7. oktober 1983