Torv

Begrepet torv brukes også om det øverste laget av matjord med gras og annen vegetasjon, og deres røtter. Slik torv fra naturlig eng var det beste materialet til tradisjonelle torvtak på never, gjerne på hus som er bygd i lafteverk. Myrtorv egner seg dårlig til taktekking fordi den krymper ved uttørking, men blir likevel markedsført som materiale til moderne torvtak. Grastorv av matjord blir brukt til anlegg av gressplen og i andre sammenhenger hvor matjorden graves bort for å legges tilbake igjen. I dag kan en få kjøpt slik «ferdigplen» i ruller.^[1] Mange fotballbaner med gressdekke er blitt fornyet på den måten.

Ett kilogram torv kan avgi fra ca 3,5 til 5 kWh, og dette har gjort tørket torv ettertraktet som brensel.

Selv om Norge er bemidlet med mye skog, har torv som brensel i Norge vært kjent i lang tid, og er omtalt i Snorres kongesaga. Spesielt langs kysten i Nord-Norge, hvor det var begrenset med skog, kunne det være lettere å få tak i torv enn ved.

I Irland er det derimot lite skog som kan utnyttes, og torvmyrene regnes som en nasjonal ressurs av betydning, og torven er den primære fyringsressursen. I Skottland brukes torvoppvarming under røsting av spirende bygg til malt som brukes til whiskyproduksjon. Mange av de rene whiskyene har tydelig torvbrentsmak. De irske er røstet med antrasittkull, og har derfor en annen smak.

Uthentingen av torv til brensel kaltes torving, og foregikk som regel tidlig om sommeren – slik at man var ferdig med dette arbeidet før slåttonnen (også kalt høyonnen) skulle starte.

Torvingsprosessen bestod i å fjerne det øverste jordlaget med en kvass spade, og samtidig skjære ut «torvelumper». Dette var tungt arbeid, som tradisjonelt var ansett som et arbeid for menn. Man skar seg dypt ned, ofte fikk de 7-8 lumper i dybda, og var altså cirka 2 meter ned i myra. Torvlumpene ble lempet opp på myrkanten ved hjelp av et greip, og derfra lastet opp på trillebår og kjørt til en tørr plass. Der sørget kvinner og barn for å skjære torvlumpene opp i skiver og stille dem parvis mot hverandre slik at de kunne stå og tørke. Etter en tid ble torvskivene snudd, slik at den våte undersiden også fikk sol. De ble da stablet som en pyramide med den tørre siden inn mot midten. Deretter måtte de tørkes ytterligere for å bli helt tørre. Når torvskivene var helt tørre ble de fraktet til et uthus kalt «torvsjåen», hvor de ble stablet. Når det så ble snø på marka ble de lastet på en kjelke og kjørt hjem til gården; dette kunne være en forholdsvis lang transportetappe.^[2]

Det ble torvet til langt ut på 1950-tallet, men etter det ble det lettere tilgang på ved, mange fikk strøm i husene og det ble generelt bedre økonomi for folk.^[2]

I tidligere tider har torv vært benyttet som byggemateriale for boliger og for uthus, se torvgamme.

Torv har også blitt benyttet som strømateriale i fjøs, stall, utedoer og såkalt «selvstrøende klosetter».^[3][4] Strømaterialets oppgave var å suge opp urin som var verdifull nitrogenkilde i gjødselen. Det ble også opplyst at torvstrøet holdt urinen tilnærmet luktfri.^[4][5] Det fantes flere fabrikker som produserte torvstrø til dette formålet, blant annet Myhre torvstrøfabrik i Birkenes.

På 1930-tallet ble norske foreldre anbefalt å lage madrasser til spedbarn der torvstrø ble lagt i bunnen på midten av sengen, med et laken av smørlerret strukket stramt over åpningen ned mot torvstrøet. Hensikten var at torvstrøet ville ta imot og absorbere barnets urin, slik at barnet slapp å ligge på en våt madrass. Det ble vist til at slike madrasser hadde vært vanlige i Tyskland de siste 15 år.^[5]

Torvstrø kunne også bli brukt til å legge i bunnen av spyttebakker – som alternativ til granbar eller sagmugg.^[6]

• Torvmoser
• Torvtak

• (en) Peat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Peat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Teknisk Ukeblad om torv som brensel
• Sabima, "Hvorfor er myr viktig"
• Torving på Nøss på Andøya - Inge Eberg Johansen