Vis kilden til Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen

← Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen
Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden fordi:
IP-adressa di er i et i et IP-intervall som har blitt blokkert på alle Wikimedia-wikier.
Blokkeringen ble gjort av ‪Jon Kolbert‬. Årsaken som ble oppgitt var Open proxy/Webhost: See the help page if you are affected .
Blokkeringen startet: 21. feb. 2024 kl. 06:40
Blokkeringen utløper: 21. feb. 2029 kl. 06:40
Din nåværende IP-adresse er 54.209.16.52. Det blokkerte IP-intervallet er 54.209.0.0/16.
⧼blockedtext-includedetails-queries⧽ Hvis du mener du ble blokkert ved en feil kan du finne mer informasjon og instruksjoner i den globale policyen Ingen åpne proxyer.
Du kan også diskutere blokkeringen ved å poste en forespørsel om gjennomgang på Meta-Wiki. Du kan også sende en e-post til forvalternes VRT-kø på stewards@wikimedia.org. Husk å ta med alle detaljene ovenfor.
Du kan se og kopiere kildekoden til denne siden:
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig}}
{{Franske kolonifelttog}}
'''Marineoperasjonene i [[den amerikanske uavhengighetskrigen]]''' deler seg naturlig inn i to perioder. Den første varte fra [[1775]] til sommeren [[1778]] da [[den britiske marine]] var opptatt med å samarbeide med styrker som var satt inn mot [[patriot (amerikanske revolusjon)|amerikanske revolusjonære]] på kystene, elvene og innsjøene i [[Nord-Amerika]] eller med å beskytte britisk handel mot amerikanske [[kaperfart|kapere]]. I den andre perioden som fulgte intervensjonene til [[Frankrike]], [[Spania]] og [[Nederland]] ble marinekrigen utvidet til den strakte seg fra [[Karibia]] til [[Bengalbukta]]. Denne andre perioden varte fra sommeren 1778 til midten av [[1783]], og den inkluderte operasjonene som pågikk tidligere, og marineekspedisjoner i stor skala utført av flåtene til de maritime stormaktene.

==Amerikansk krig, 1775–78==
Før Frankrike gikk inn i konflikten i 1778 bestod krigen til sjøs av mange små operasjoner. Da krigen begynte, hadde Storbritannia 131 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]], men den kongelige marine var forsømt<ref>Mark M. Boatner, ''Encyclopedia of the American Revolution'', s. 769.</ref> på grunn av rask bygging av skip av dårlig kvalitet under [[sjuårskrigen]]. Det er anslått at bare 39 linjeskip kunne være stridsdyktige i det første året av konflikten. Administrasjonen til [[John Montagu (marineoffiser)|John Montagu]], den første [[admiralitet]], hadde ambisiøse planer om å oppgradere flåten, men det var ikke blitt gjort tidsnok for [[den amerikanske revolusjon]].<ref>N.A.M. Rodger, ''The Insatiable Earl'', s. 96-97.</ref> Marinestyrken som var disponibel for de britiske admiralene som ledet avdelingene, var for liten til å patruljere den lange kystlinjen. I løpet av de tre første årene av krigen, var den kongelige marine derfor primært brukt til støtte for operasjoner på land og hjalp general [[Thomas Gage]] og general [[William Howe]] under [[beleiringen av Boston]] ved å fungere som lagre for hæren og forsyne dem med marinebrigader.

Andre steder på kysten ble marinen satt inn i ekspedisjoner mot kystbyer, slik som nedbrenningen av Falmouth (nå [[Portland, Maine]]) i oktober 1775, som førte til at fienden styrket sin posisjon blant folket fremfor å bli svekket, eller det mislykkede angrepet på [[Charleston, South Carolina]] i juni 1776. Totalt sett var den ute av stand til oppgaven med å blokkere de viktigste byene som kapere ble utrustet i. Britisk handel led derfor alvorlig, selv så langt borte som [[Irland]]s kyst hvor det var nødvendig å forsyne handelsfarten til Belfast med konvoier.

De amerikanske kolonistene hadde ingen linjeskip og måtte støtte seg på kapere for å trakassere britisk skipsfart. Den [[23. mars]] 1776, flere måneder før [[USAs uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæringen]], utstedte [[den kontinentale kongress]] [[kaperbrev]]. Amerikanske kapere tok rundt 600 britiske fartøyer under krigen. Disse kaperne arbeidet ikke alltid direkte for den amerikanske sak, siden byttet ofte ble solgt til den som betalte mest, og britene kjøpte noen ganger tilbake sin erobrede last.<ref>Boatner, s. 897.</ref>

[[Fil:Serapis and Bonhomme Richard.jpg|thumb|Inngravering basert på maleriet ''Action Between the Serapis and Bonhomme Richard'' av [[Richard Paton]], publisert 1780.]]

Kongressen autoriserte også opprettelsen av en liten [[den kontinentale marine|kontinental marine]] [[13. oktober]] [[1775]]. marinen sjøsatte aldri linjeskip, derfor ble de små fartøyene primært brukt i plyndring av handelsskip. [[22. desember]] 1775 ble [[Esek Hopkins]] utnevnt til øverstkommanderende. Med sin lille flåte ledet Hopkins [[slaget ved Nassau|den første betydelige marineaksjonen]] til den kontinentale marinen tidlig i mars 1776 mot [[Nassau, Bahamas|Nassau]], [[Bahamas]], hvor lagre av hardt tiltrengt [[krutt]] ble tatt for bruk i [[den kontinentale armé]]. [[6. april]] traff skvadronen uten å lykkes på [[HMS Glasgow|HMS ''Glasgow'']] som hadde 20 kanoner i det første betydelige sjøslaget til marinen. Kaptein [[John Paul Jones (admiral)|John Paul Jones]] dukket snart opp som den første velkjente marinehelten da han erobret [[HMS Drake (1777)|HMS ''Drake'']] [[24. april]] [[1778]], den første seieren for noe amerikansk militærfartøy i britisk farvann. Han erobret også [[HMS Serapis (1779)|HMS ''Serapis'']] [[23. september]] [[1779]] mens han ledet [[USS Bonhomme Richard (1765)|USS ''Bonhomme Richard'']].

Den amerikanske marinen raidet i 1778 havnen [[Whitehaven]] i [[Cumbria]]. Landgangen var et overraskelsesangrep, utført som en hevnaksjon fra Jones, og var aldri ment som en invasjon. Uansett førte den til hysteri i [[England]] siden angrep var et tegn på svakhet som kunne utnyttes av andre stater som Frankrike eller Spania. Resultatet var en intens periode hvor en bygget befestninger i britiske havner.

I Amerika klarte den britiske marine å dekke retretten til den britiske hær fra Boston til [[Halifax, Nova Scotia|Halifax]] i april 1776 og å føre den videre til [[New York City]] i juni. Den assisterte hæren i [[Philadelphiafelttoget|ekspedisjonen til Philadelphia]] i juli 1777. På [[St Lawrence (elv)|St Lawrence]] og [[Great Lakes]], klarte den å spille en mer aggressiv rolle. Unnsetningen til [[Quebec]] av den britiske kaptein Charles Doyglas i mai 1776, tvang den amerikanske generalen [[Benedict Arnold]] til å trekke seg tilbake. [[Slaget ved Valcour Island|ødeleggelsen av hans skvadron]] på [[Champlainsjøen]] i oktober sikret grensene til [[Canada]] og gav et grunnlag for fremrykningen til general [[John Burgoyne]] i 1777, som riktignok endte i at han [[slaget ved Saratoga|overgav seg ved Saratoga]].

==Frankrike går inn i krigen, 1778 ==
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Europeisk farvann}}Overgivelsen ved Saratoga ble fulgt i 1778 av krig med Frankrike som allerede hadde gitt mye privat hjelp til amerikanske kapere og til deres styrker i felten. Utbruddet kom i mars da den britiske ambassadøren Lord Stormont ble kalt tilbake fra [[Paris]], men siden ingen av flåtene var klar til tjeneste, startet ikke den faktiske konflikten før i juli.

Den franske regjeringen var noe mer klar enn britene. Den [[13. april]] sendte den en skvadron på tolv linjeskip og fire [[fregatt]]er fra [[Toulon]] til Amerika under [[Charles Hector]]. Ingen forsøk ble gjort på å stoppe ham i [[Gibraltarstredet]], han passerte det [[16. mai]] og selv om hans ferske mannskap og hans egne feil i forfølgelse av bytter forsinket hans overfart, nådde han munningen av [[Delaware (elv)|Delaware]] [[8. juli]] uten motstand.

Den franske regjeringen hadde tre mål, hjelpe amerikanerne, kaste britene ut av [[Karibia]] og å oppholde hovedstyrken til marinestyrkene til Storbritannia i [[Den engelske kanal]]. Derfor ble en annen og sterkere flåte utrustet i [[Brest (Frankrike)|Brest]] under ledelse av [[Louis Guillouet]].

Den britiske regjeringen hadde forsømt å okkupere Gibraltarstredet tidsnok og sendte admiral [[John Byron]] fra [[Plymouth]] den [[9. juni]] med tretten linjeskip som skulle slutte seg til admiral [[Richard Howe]], sir Williams bror, i Amerika. Han samlet en sterk styrke hjemme som ble kalt den vestlige skvadron, under [[Augustus Keppel]].

Keppel møtte Guillouet utenfor Brest [[27. juli]] i [[slaget ved Ushant (1778)|slaget ved Ushant]]. Flåtene var likeverdige og sammenstøtet gav ingen seierherre siden de to styrkene såvidt passerte hverandre og skjøt på hverandre. En voldelig krangel som var forsterket av politiske forskjeller, brøt ut blant i den britiske kommandoen som førte til to riksretter og Keppels avgang. Det gjorde stor skade på disiplinen til marinen. Ingen flere nevneverdige hendelser skjedde i europeisk farvann.

På Amerikas kyst førte nyhetene om Hectors ankomst til at de britiske kommandantene evakuerte [[Philadelphia]] den [[18. juni]]. Howe hadde konsentrert sin styrke på ni små linjeskip ved [[Sandy Hook, New Jersey|Sandy Hook]] den [[29. juni]], og den [[11. juli]] fikk han vite at Hector nærmet seg. Den franske admiralen hadde ikke planer om å angripe, og han seilte [[22. juli]] for å samarbeide med amerikanerne i et [[slaget ved Rhode Island|forsøk på å kaste ut]] den britiske garnisonen fra [[Rhode Island]]. Howe hadde fått en liten forsterkning og fulgte etter. Den franske admiralen hadde ankret opp ved [[Newport, Rhode Island|Newport]] og gikk ut til sjøs for å møte ham, men begge flåtene ble spredt på grunn av storm. Hector seilte til Boston [[21. august]].

Howe fikk ikke hjelp fra Byron, viss dårlig utrustede flåte var skadet og spredt av en storm den [[3. juli]] midt i [[Atlanterhavet]]. Hans skip ankom sakte i september. Howe trakk seg [[25. juli]] og ble etterfulgt av Byron.

==Karibia, 1778–79==
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Karibia}}Vinterens ankomst gjorde en marineekspedisjon på kysten av Nord-Amerika farlig. Juni til oktober er orkansesongen i Karibia, mens oktober til juni inkluderer den stormfulle vinteren på den nordlige kysten. Dette dikterte bevegelsene og aksjonene til marinestyrkene under krigen.

[[4. november]] [[1778]] seilte Hector til Karibia til amerikanernes overraskelse og irritasjon. De håpet å føre operasjoner mot Halifax og [[Newfoundland]]. Samme dag ble kommodor [[William Hotham]] sendt fra New York for å forsterke den britiske flåten i Karibia. [[7. september]] hadde den franske guvernøren i [[Martinique]] overrasket den britiske øya [[Dominica]]. Admiral [[Samuel Barrington]], den britiske admiralen i [[De britiske Leewardøyene]], hevnet dette ved å ta [[St Lucia]] [[13. desember|13.]]–[[14. desember]] etter at Hotham ankom fra Nord–Amerika. Hector som fulgte Hotham tett, ble slått tilbake i to angrep på Barrington ved Cul–de–Sac på Santa Lucia den [[15. desember]].

[[6. januar]] [[1779]] nådde admiral Byron Karibia. i begynnelsen av dette året var marinestyrkene i Karibia hovedsakelig opptatt med å ha hverandre under oppsikt. Men da Byron hadde reist til [[Antigua]] for å beskytte handelskonvoien på vei hjem, tok Hector først [[St Vincent]] og så [[Grenada]]. Admiral Byron returnerte og seilte i håp om å redde øya, men ankom for sent. Et [[slaget ved Grenada|sammenstøt]] utenfor Grenada den [[6. juli]] gav ingen resultat. Krigen døde ut i Karibia. Byron returnerte hjem i august. Hector returnerte også til Europa etter å ha samarbeidet uten resultat med amerikanerne i et angrep på [[Savannah, Georgia|Savannah]] i september.

==Spania går inn i krigen, 1779–80==
I europeiske farvann hadde Den engelske kanal blitt invadert av en fransk–spansk flåte på 66 linjeskip da [[Spania]] nå hadde sluttet seg til koalisjonen mot Storbritannia. Bare 35 linjeskip kunne samles mot dem under kommandoen til sir [[Charles Hardy]]. Men de kom sent og gjorde ingenting. De allierte trakk seg tilbake tidlig i september og var ikke engang i stand til å skade de britiske handelskonvoiene. I mellomtiden hadde spanjolene satt i gang [[den store beleiringen av Gibraltar|beleiringen av Gibraltar]].

Så langt hadde den britiske marinen vært på defensiven, uten materielle tap med unntak av Karibia, men også uten triumfer. Operasjonene i 1780 fortsatte på stort sett samme måte. Den britiske regjeringen følte seg ikke sterke nok til å sette Brest og de spanske havnene under blokade, og var tvunget til å regulere sine bevegelser etter sine motstanderes. I kanalen ble den reddet fra en katastrofe av tiltaksløsheten til de franske og spanske flåtene. Den eneste virkelige suksessen til den tallmessig overlegne fransk–spanske styrken var erobringen [[8. august|8.]]–[[9. august]] av en stor britisk konvoi av skip på vei til [[Ostindia]] og [[Karibia]] lastet med tropper.

Det var mer kraft over det som ble vist på den amerikanske kysten og i Karibia. Tidlig på året ble admiral [[Marriot Arbuthnot]] sendt for å ta kommandoen i Nord-Amerika. På fransk side ble [[Luc Urbain de Bouexic]] sendt med forsterkninger til Karibia for å ta kommandoen over skipene som var igjen etter Hector året før. Han ankom i mars og klarte å begrense den lille britiske styrken under sir [[Hyde Parker (1714)|Hyde Parker]] til Gros Islet Bay i St Lucia.

[[Charles Henry Louis d'Arzac de Ternay]] ble sendt fra Brest i mai 1780 med syv linjeskip og en konvoi som fraktet 6000 franske soldater som skulle støtte amerikanerne. Han traff på en liten britisk styrke under Cornwallis nær [[Bermuda]] den [[20. juni]] og nådde [[Rhode Island]] [[11. juli]].

Resten av året og deler av det neste, forble de britiske og franske marinestyrkene i farvannet i Nord–Amerika ved deres respektive hovedkvarter i New York og Newport og passet på hverandre. Karibia ble igjen scenen for de viktigste operasjonene for året. I februar og mars invaderte en spansk styrke fra [[New Orleans]] under [[Bernardo de Gálvez]] [[Vest-Florida]] med suksess, men de allierte oppnådde ikke annen fremgang.

Helt på slutten av 1779 ble [[George Brydges Rodney]] utnevnt til å lede en stor marinestyrke som skulle unnsette Gibraltar og sende forsyninger til [[Menorca]]. Rodney skulle fortsette til Karibia med en del av flåten. Han seilte [[29. desember]] 1779 med handelsskip som skulle til Karibia under sin beskyttelse. Han erobret en spansk konvoi på veien utenfor Finisterre den [[8. januar]], beseiret en mindre spansk styrke i [[slaget ved Cape St Vincent (1780)|Cape St Vincent]] den [[16. januar]], kom Gibraltar til unnsetning [[19. januar]] og dro til Karibia [[13. februar]].

[[27. mars]] sluttet han seg til sir Hyde Parker ved St Lucia, og Guichen trakk seg tilbake til Fort Royal på Martinique. Frem til juli var flåtene til Rodney og Guichen som var like sterke, opptatt med operasjoner rundt øya Martinique. Den britiske admiralen forsøkte å fremtvinge en nærkamp. Men i den første trefningen [[17. april]] på utsiden av øya, ble ikke Rodneys ordrer utført av hans kapteiner, og operasjonen gav ingen avklaring. Han ønsket å konsentrere seg om fiendens bakre linje, men hans kapteiner spredte seg langs den franske formasjonen. I to etterfølgende operasjoner, [[15. mai|15.]] og [[19. mai]], på innsiden av Martinique, klarte han ikke å få den franske admiralen inn i nærkamp.

Ankomsten til en spansk skvadron på tolv linjeskip i juni, gav de allierte tallmessig overlegenhet, og Rodney trakk seg tilbake til Gros Islet Bay på St Lucia. Men ingenting avgjørende skjedde. Den spanske flåten var i dårlig tilstand, og franskmennene trengte å hvile seg. Spanjolene fortsatte til [[Havanna]] og franskmennene til [[San Domingo]]. I juli, i starten av orkansesongen, seilte Rodney til Nord–Amerika og nådde New York [[14. september]]. Guichen returnerte hjem med de nesten nedslitte skipene sine. [[6. desember]] var Rodney tilbake ved [[Barbados]] hvor han ikke klarte å gjøre noe mot franskmennene i [[Narragansett Bay]].

==De siste operasjonene i den nye verden, 1781–82==
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Amerikansk farvann}}De tilfeldige marineoperasjonene i krigen frem til slutten av 1780 begynte å innta en grad av sammenheng i 1781. De allierte var opptatt med sekundære mål som erobring av øyer i Karibia og Menorca og Gibraltar, mens Storbritannia konsentrerte seg om defensive bevegelser. [[De forente Nederlandene]] sluttet seg til de allierte, og den britiske regjeringen var tvunget til å trekke tilbake deler av sin flåte fra andre formål for å beskytte handelen i [[Nordsjøen]]. Et desperat slag ble utkjempet ved [[Slaget ved Doggerbank (1781)|Doggerbank]] [[5. august]] mellom sir Hyde Parker og den nederlandske admiralen [[Johan Zoutman]], begge var opptatt med å beskytte handelen. Men Nederland påvirket ikke den generelle retningen i krigen. De allierte mislyktes igjen i et intenst angrep på de britiske styrkene i kanalen. De kunne ikke forhindre admiral [[George Darby]] fra å unnsette Gibraltar og Menorca i april. Menorca ble tett fulgt opp senere og ble tvunget til å overgi seg [[5. februar]] [[1782]]. En sterk og robust politikk ble utført av Frankrike i Karibia og Amerika, mens hun begynte et bestemt angrep på den britiske stillingen i Ostindia.

Rodney fikk nyheter i Karibia om utbruddet av krig med Nederland tidlig på året, tok øya [[Sint Eustatius]] som hadde vært et stort depot av krigsmateriell, den [[3. februar]] 1781. Den britiske admiralen ble anklaget for å kun konsentrere seg om å ta og selge bytte og dermed ikke tillate sin nestkommanderende, sir [[Samuel Hood]] som nettopp hadde sluttet seg til ham, til å gjennomføre gode nok tiltak for å ta seg av de ankommende franske styrkene som var på vei til Martinique. Den franske admiralen de Grasse nådde øya med forsterkninger i april. Frem til juli var han opptatt med en rekke dyktige operasjoner for å trakassere De britiske øyer mens han unngikk å havne i slag med Rodney. I juli seilte han til Nord–Amerika hvor han ble fulgt av Hood, Rodney reiste hjem med dårlig helse.

På kysten av Nord–Amerika nærmet krigen seg sitt klimaks. Tidligere på året fortsatte britene i New York og franskmennene i Newport å overvåke hverandre. I mars klarte den britiske admiralen Arbuthnot å stoppe et forsøk fra franskmennene på å føre forsterkninger til den amerikanske sak i [[Virginia]]. [[Slaget ved Cape Henry|Slaget]] han utkjempet utenfor Virginia [[16. mars]] var dårlig gjennomført, men han nådde sitt hovedformål. Washington var ivrig etter å konsentrere sine angrep på et eller annet av britenes maktsenter I Virginia eller New York, og han ventet til de Grasse ankom før han kunne gjennomføre sine idéer. Den franske admiralen gav de allierte en overlegen marinestyrke på kysten ved Virginia, og lord Cornwallis, den britiske kommandanten, ble beleiret i [[Yorktown, Virginia|Yorktown]]. Admiral [[Thomas Graves]], Arbuthnots etterfølger, som Hood hadde sluttet seg til fra Karibia, forsøkte å drive den franske flåten bort. Men i [[slaget ved Chesapeake|slaget]] han utkjempet [[5. september]] klarte han ikke å ryste franskmennenes grep på [[Chesapeake (elv)|Chesapeake]]. Grasse fikk forsterkninger, og Graves seilte bort. Yorktown falt [[19. oktober]], og krigen var slutt på kysten av Nord-Amerika.

[[Fil:Whitcombe, Battle of the Saints.jpg|thumb|left|''The [[Slaget ved Saintes|Battle of the Saintes]], [[12. april]] [[1782]]: surrender of the Ville de Paris'' av [[Thomas Whitcombe]], malt i 1783, viser [[Samuel Hood]]s [[HMS Barfleur (1768)|''Barfleur'']], i midten, som angriper det franske flaggskipet [[Ville de Paris (1764)|''Ville de Paris'']], til høyre.]]

Den franske admiralen returnerte til Karibia hvor han ble fulgt av Hood og gjenopptok angrepene på De britiske øyer. I januar og februar 1782 erobret han [[St. Kitts|St. Christopher]] til tross for den mest bestemte motstanden til Hood som med en mye mindre styrke først drev ham bort fra ankringsstedet ved [[Basseterre]] og så slo tilbake hans gjentatte angrep. Det neste formålet til franskmennen var å samle styrkene med spanjolene for et angrep på [[Jamaica]]. Sir Rodney som hadde returnert til sin kommando med forsterkninger, forkastet denne planen til fordel for en rekke operasjoner som kulminerte i [[slaget ved Saintes]] [[12. april]] 1782. Ingen flere operasjoner av nevneverdig art skjedde i Karibia. Hjemme kom Howe Gibraltar til unnsetning for siste gang i september og oktober 1782.

==San Juan–ekspedisjonen, 1780==
Etter at Spania gikk inn i krigen, foreslo generalmajor [[John Dalling]], den britiske guvernøren og øverstkommanderende på [[Jamaica]], en ekspedisjon til den spanske provinsen [[Nicaragua]]. Målet var å seile opp [[San Juan (elv)|San Juan]]–elva til [[Nicaraguasjøen]] og ta byen [[Granada (Nicaragua)|Granada]], noe som i realiteten ville avskjære [[spansk Amerika]] i to i tillegg til å gi potensiell tilgang til [[Stillehavet]]. På grunn av sykdom og forsyningsproblemer, ble ekspedisjonen svært kostbar.

Ekspedisjonen seilte fra Jamaica den [[3. februar]] [[1780]] eskortert av den den 21 år gamle kaptein [[Horatio Nelson]] i 
''[[Hinchinbroke]]''. Nelson var offiseren med høyest rang, men hans autoritet begrenset seg til marineoperasjoner. Øverstkommanderende var kaptein (den lokale rangen major) John Polson som anerkjente Nelsons evner og arbeidet tett med ham. Polson hadde rundt 600–700 soldater i tillegg til flere hundre lokale rekrutter inkludert fargede og indianere.

Etter mange utsettelser begynte ekspedisjonen å bevege seg oppover elva San Juan den [[17. mars]]. Nelson ledet et angrep, hans første angrep ansikt til ansikt i karrieren, den [[9. april]] som erobret et spansk batteri på øya [[Bartola]]. 8 km lenger oppover elva lå [[Fort San Juan (Nicaragua)|Fort San Juan]] med rundt 150 bevæpnede forsvarere og 86 andre som ble beleiret fra [[13. april]]. På grunn av dårlig planlegging og forsyninger som ble mistet, begynte britene å gå tom for ammunisjon til kanonene samt rasjoner for mennene. Etter at de tropiske regntiden startet den [[20. april]], begynte menn å bli syke og dø, antagelig av [[malaria]] og [[dysenteri]], og muligens [[tyfoidfeber]].

Nelson var en av de første som ble syk, og han ble sendt med båt nedover elva den [[28. april]], dagen før spanjolene overgav fortet. Britiske forsterkninger på rundt 450 menn ankom den [[15. mai]], men de fargede og indianerne oppgav ekspedisjonen på grunn av sykdom og misnøye. Selv om Dalling var fast bestemt på å forsøke å samle forsterkninger, fortsatte sykdom å herje rekkene, og ekspedisjonen ble oppgitt den [[8. november]] 1780. Spanjolene tok tilbake fortet etter at britene dro. Totalt døde 2500 menn, noe som «gjorde San Juan–ekspedisjonen til den dyreste britiske katastrofen i hele krigen».<ref>Sugden, s. 173</ref>

==Spania erobrer Gulfkysten==
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Gulfkysten}}[[Fil:Bernardo de Galvez.jpg|thumb|left|Bernardo de Gálvez]]

Før Spania gikk inn i krigen, hadde de i stillhet gitt forsyninger og midler til de amerikanske opprørerne. [[George Rogers Clark]] fikk også hjelp i sitt forsøk på å beseire britene i [[Mississippi (elv)|Mississippi]]–dalen.

Grev [[Bernardo de Gálvez]], den spanske guvernøren i [[Louisiana]], tok tre britiske utposter etter at Spania erklærte krig mot Storbritannia i juni 1779: [[Erobringen av Fort Bute|Manchac]], [[Slaget ved Baton Rouge (1779)|Baton Rouge]] og [[Natchez, Mississippi|Natchez]]. Gálvez erobret så [[beleiringen av Fort Charlotte|Mobile]] den [[14. mars]] 1780 og [[slaget ved Pensacola (1781)|tvang frem overgivelsen]] til den britiske utposten ved [[Pensacola (Florida)|Pensacola]], [[Florida]] i mai 1781. [[8. mai]] 1782 erobret Gálvez den britiske marinebasen ved New Porvidence i Bahamas.

==Ekspedisjonen i Ostindia, 1778–83==
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Ostindia}}Krigen i [[Ostindia]] utgjorde en separat rekke hendelser. Britiske styresmakter hadde få vansker i 1778 i å ta den franske bosetningen [[Pondicherry]]. En sammenstøt til sjøs fant sted [[10. august]] i [[Bengalbukta]] mellom britene og M. de Tronjoly. Men franskmennene var for svake i dette området til offensive bevegelser og forble uvirksomme ved [[Réunion|Bourbon]] og [[Mauritius]] frem til begynnelsen av 1782.

Våren 1781 ble den franske admiralen [[Pierre André de Suffren de Saint Tropez]] sendt til østen med en liten skvadron. På sin vei [[slaget ved Porto Praya|overfalt han]] en britisk styrke som hadde blitt sendt for å ta Cape fra nederlenderne og som han fant i portugisernes ankringssted [[Porto Praya]], den [[16. april]]. Etter å ha sørget for Capes sikkerhet, fortsatte Suffren til de franske øyene. Han seilte fra disse tidlig i 1782 for å utføre et angrep på de britiske styrkene i Bengalbukta. Fra [[17. februar]] 1782 til [[20. juni]] [[1783]] utførte han en rekke aksjoner mot sir [[Edward Hughes]]. Gjennom disse sikret han et markert herredømme i farvannene. Selv om han ikke hadde noen havn hvor han kunne forsynes på nytt og ingen alliert med unntak av [[Haider Ali]], holdt han sjøen og returnerte ikke engang til de franske øyene under den nordøstlige [[monsun]]en.

==Noter==
<references/>
==Litteratur==
*Allen, Gardner W. ''A Naval History of the American Revolution''. 2 volumes. Boston and New York: Houghton Mifflin, 1913. [http://www.americanrevolution.org/navindex.html (available online)]
*Augur, Helen. ''The Secret War of Independence''. New York: Duell, 1955.
*Black, Jeremy. ''War for America: The Fight for Independence, 1775–1783''. St. Martin's Press (New York) and Sutton Publishing (UK), 1991. ISBN 0-312-06713-5 (1991), ISBN 0-312-12346-9 (1994 paperback), ISBN 0-7509-2808-5 (2001 paperpack).
*Boatner, Mark Mayo, III. ''Encyclopedia of the American Revolution.'' New York: McKay, 1966; revised 1974. ISBN 0-8117-0578-1.
*Chavez, Thomas E. ''Spain and the Independence of the United States: An Intrinsic Gift''.  Albuquerque: University of New Mexico Press, 2002. ISBN 0-8263-2793-1.
*Chevalier, Louis E. ''Histoire de la marine francaise pendant la Guerre de l'Independence americaine''. Paris, 1877.
*Dull, Jonathan R. ''The French Navy and American Independence: A Study of Arms and Diplomacy, 1774–1787''. New Jersey: Princeton University Press, 1975. 
*James, William Milbourne. ''The British Navy in Adversity: A Study of the War of American Independence.'' London: Longmans, 1926.
*Knox, Dudley Wright. ''The Naval Genius of George Washington.'' Boston: Houghton Mifflin, 1932.
*Lewis, Charles Lee. ''Admiral de Grasse and American Independence.'' Annapolis: United States Naval Institute, 1945.
*[[Alfred T. Mahan|Mahan, Alfred T.]] ''The Influence of Sea Power upon History''. 1890.
*[[Alfred T. Mahan|Mahan, Alfred T.]] ''The Major Operations of the Navies in the War of American Independence.'' Boston: Little, Brown, and company: 1913.
*Middlebrook, Louis F. ''History of Maritime Connecticut during the American Revolution, 1775-1783.'' 2 volumes. Salem, Mass.: Essex, 1925. 
*Paullin, Charles Oscar. ''The Navy of the American Revolution: Its Administration, its Policy, and its Achievements.'' Cleveland: Burrows, 1906.
*Rodger, N.A.M. "The Insatiable Earl: A Life of John Montagu, 4th Earl of Sandwich".  W.W. Norton & Company (New York), 1993, ISBN 0-393-03587-5.
*Sugden, John. ''Nelson: A Dream of Glory, 1758–1797''. New York: Holt; London: Jonathan Cape, 2004. ISBN 0-224-06097-X.
*[[Barbara Tuchman|Tuchman, Barbara]]. ''The First Salute: A View of the American Revolution''. New York: Knopf, 1988. ISBN 0-394-55333-0.

== Eksterne lenker ==
* [http://xenophongroup.com/mcjoynt/bonnel.htm «The French Navy and the American War of Independence»]
{{Den amerikanske uavhengighetskrigen}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Den amerikanske uavhengighetskrigen]]
[[Kategori:Konflikter i 1775]]
[[Kategori:Konflikter i 1776]]
[[Kategori:Konflikter i 1777]]
[[Kategori:Konflikter i 1778]]
Maler som brukes på denne siden:
Mal:Autoritetsdata (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Den amerikanske uavhengighetskrigen (rediger)
Mal:Franske kolonifelttog (rediger)
Mal:Hlist/styles.css (rediger)
Mal:Infoboks bildestørrelse (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Kampanje (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Amerikansk farvann (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Europeisk farvann (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Gulfkysten (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Karibia (rediger)
Mal:Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Ostindia (rediger)
Mal:Navboks (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Navbox (rediger)
Modul:Arguments (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:External links (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:External links/conf (rediger)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata (rediger)
Modul:Genitiv (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Navbar (rediger)
Modul:Navbar/configuration (rediger)
Modul:Navbar/styles.css (rediger)
Modul:Navbox (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Navbox/configuration (rediger)
Modul:Navbox/styles.css (rediger)
Tilbake til Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/wiki/Marineoperasjoner_i_den_amerikanske_uavhengighetskrigen»