Havanna

Mal:Internasjonale byer

Havanna (spansk: San Cristóbal de La Habana) er Cubas hovedstad og er med sine 2,2 millioner innbyggere Karibiens største by. I tillegg til å være en by er Havanna (Ciudad de La Habana) også en av Cubas 14 provinser. Dette må ikke forveksles med provinsen La Habana som omgir Havanna (Ciudad de La Habana – Byen Havanna).

Byen Havanna ligger nordvest på Cuba og grenser til Floridastredet i nord og provinsen La Habana i vest, sør og øst. Byen Havanna ligger vel 144 km sørvest om Key West i Florida.

Byen Havanna ble grunnlagt i 1519 av conquistadoren Diego Velázquez de Cuéllar som i 1515 dro fra Hispaniola for å kolonialisere Cuba og slik legge Cuba under spansk herredømme.

Opprinnelig ble Havanna grunnlagt i 1515 på sørkysten nær byen Surgidero de Batabanó (se kart [1]). I 1519 ble den imidlertid flyttet til sin nåværende beliggenhet siden havneforhold og mulighetene til å forsvare byen, var langt bedre på nordkysten.

Havanna skulle fungere som Spanias hovedhavn i erobringen av den nye verden (Amerika). Den første bebyggelsen kom på vestkysten av Havanna-bukta og er i dag kjent som «Gamle Havanna» (Habana Vieja). Her lå byen i vern fra festningene El Morro^[1] i nordøst samt Castillo de la Punta og Castillo de las Real Fuerza i vest. På denne måten kunne angrep fra sjørøvere møtes med kryssild fra samtlige tre festningsanlegg.

Det tok imidlertid over 40 år å fullføre festningsanleggene, og innen fullførelsen ble Havanna angrepet og plyndret flere ganger. De største angrepene skjedde i 1538, 1553 og 1555 der store deler av byen ble satt i brann og ødelagt. Rundt 1600 var festningsanleggene fullført. ^[2].

I 1607 ble hovedstaden flyttet til Havanna fra Santiago de Cuba, og gjennom hele det 17. århundre vokste Havannas betydning som handels- og havneby. Skipene som kom med varer til Havanna fra resten av Latin-Amerika og som dro videre til Spania, seilte i konvoier beskyttet av spanske militære fartøyer. Varene omfattet gull og sølv fra især Mexico, alpakkaull fra Andesfjellene, smaragder fra Colombia, mahogni fra Cuba og Guatemala, lær fra gryende kvegfarmer i Mexico og på Cuba, krydder, mais, cassava, tekstilfarger, tobakk og kakao. ^[3].

Nye gater, bydeler og monumentale bygg vokste fram. Heriblant St. Augustin klosteret, Humilladero kirken, kirken Santo Angel, sykehuset San Lazaro og klosteret Santa Teresa. Den 30. november 1665 godkjente dronning Mariana av Østerrike, enken etter Kong Philip IV av Spania, Cubas byvåpen. Det viste innseilingsleden til Havanna og en gullnøkkel som symboliserte at byen representerte nøkkelen til den nye verden.

Ved utbruddet av sjuårskrigen (1756 - 1763) kom den første større krig mellom europeiske kolonimakter der det gjaldt å få kontroll over kolonier og handelsprivilegier. Frankrike og England var hovedaktørene i sjuårskrigen, og ved krigens avslutning hadde Frankrike tapt Canada, store deler av midtvesten i dagens USA samt deler av India.

I 1761 gikk Spania inn i krigen mot England, og 6. juni 1762 ble Havanna med sine vel 70.000 innbyggere angrepet og erobret av en engelsk flåtestyrke på over 50 skip og 14.000 sjøfolk og soldater. Den engelske erobringen gjorde slutt på det spanske handelsmonopolet. Cubanske plantasjeeiere, redere og handelshus kunne nå drive handel på et tilnærmet fritt marked og dermed økte fortjenesten ^[4]

Etter at Frankrikes fredslutning med England i februar 1763 ble også freden inngått sommeren 1763 mellom Spania og England. Avtalen innebar at Havanna ble levert tilbake til Spania og at England overtok Florida av Spania. Dermed ble det spanske handelsmonopolet gjeninnført i Havanna, selvsagt under protester fra spansk-cubanske forretningsfolk og plantasjeeiere som nå opplevde det spanske kolonistyret som en hemsko for egen næringsvirksomhet.

Etter freden med England gjorde den spanske kolonimakten Havanna til den sterkest befestede by i den nye verden. Havanna fikk en voksende og bredt sammensatt gruppe av håndverkere, et stort støperi som produserte kanoner og det største skipsverftet i Latin-Amerika som bygde krigs- og handelsskip i stor målestokk (Galeano 1979). I tillegg til forsterkning av de opprinnelig tre festningsanleggene, ble festningen ’’La Cabaña’’ (”La Fortaleza de San Carlos de la Cabaña”) bygget. Den stod ferdig i 1774 på østre bredd av Havanna-bukta med over tjue kanoner rettet mot innseilingsløpet til Havanna ^[5]. I perioden 1789 og 1790 ble Cuba delt inn i ulike bispedømmer av den katolske kirken, og i 1796 var Havanna Katedral (La Iglesia Mayor de La Habana) reist og levningene til Christoffer Columbus ført til Cuba fra Santo Domingo.

I 1791 under ledelse av Toussaint L'Ouverture gjorde slavene opprør på Saint-Domingue (dagens Haiti) som på det tidspunktet var verdens største sukkerprodusent. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade av Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba i løpet av 1820-tallet ble verdens største sukkerprodusent.

I løpet av det 18. og 19. århundre ble Cuba i økende grad mentalt avkolonialisert, dvs. at de opprinnelige spanske innvandrerne i økende grad betraktet seg som cubanere og ikke som spanjoler. Etter hvert ble derfor lojaliteten til Spania kraftig redusert. I 1868 brøt den cubanske uavhengighetskrigen under ledelse av Carlos Manuel de Céspedes d.e.. I kjølvannet av en rekke opprør og fredsavtaler mellom Spania og cubanere fram til 1898, ble det lempet på det spanske handelsmonopolet^[6]. Dette økte handelen med andre land i Karibien, England og USA, og Havanna gikk inn i en sterk vekstperiode der sukkeret ble den nye store eksportvaren. Havanna ble en by preget av handel og velstand. Nye praktbygg skjøt opp og byen ble kjent som Antillenes Paris.

På begynnelsen av det 19. århundre kom den prøysiske naturforskeren Alexander von Humboldt til Havanna og ble imponert over den høye aktiviteten i havneområdet. I 1837 ble Cubas første jernbanestrekningen bygget mellom Havanna og Bejucal. Den var ca. 50 km og ble brukt til transport av sukker. Det innebar at Cuba ble det femte land i verden og det første land i den spansktalende verden som fikk jernbane. Gjennom hele det 19. århundre vokste den kulturelle interessen og en rekke biblioteker og teatre ble bygget.

I 1863 ble bymurene rundt dagens ”Gamle Havanna” revet for å gi plass til ekspansjonen som byen var inne i. De rike og formuende samlet seg mot midten av 1800-tallet i bydelen ’’Vedado’’, og ekspanderte deretter vestover og bygget opp bydelene ’’Miramar’’ og ’’Siboney’’. I 1898 ble den spanske kolonitiden avsluttet, dels som følge av den cubanske uavhengighetskrigen og dels som følge av den spansk-amerikanske krigen der Cuba ble invadert av tropper fra USA. Det 20. århundre startet derfor med USAs flagg vaiende over Havanna.

På linje med resten av Cuba ble Havanna okkupert av USA fra 1898 til 1902. Under og etter okkupasjonen økte de amerikanske investeringene med 1930-tallet som den sterkeste ekspansjonstiden. Blant de amerikanske investorene, stod amerikansk mafia i en framtredende rolle. Mafiastørrelser som Santo Trafficante jr., Meyer Lansky og Lucky Luciano så potensialet som fantes i et land der myndighetenes avgjørelser svært enkelt kunne kjøpes for penger.

Med gradvis økende bestikkelser til regimene av samtlige presidenter fra Mario García Menocal på 1920-tallet og fram til Fulgencio Batista på 1950-tallet, ble det bygget en rekke store hoteller, nattklubber og kasinoer, herunder blant annet National Casino, Riviera og Sans-Souci. På 1940- og 1950-tallet framstod Havanna som hovedsenteret i Amerika på gambling, prostitusjon og korrupsjon. Store Hollywood-stjerner som for eksempel Frank Sinatra, Ava Gardner, Marlene Dietrich og Gary Cooper besøkte jevnlig Havanna og ble kjent for å stå på god fot med representanter fra mafiaen.

Byens utvikling etter 1959 og fram til våre dager kan grovt sett deles i to. I perioden fram til midten av 1990-tallet ble utviklingen preget av at de statlige ressursene ble satt inn på oppbygging av blant annet skole- og helsevesenet over hele Cuba. Samtidig forlot flere tusen ingeniører landet tidlig på 1960-tallet og slo seg fortrinnsvis ned i Miami. Begge disse utviklingstrekkene førte til at byen forfalt, noe som fortsatt preger mange bygninger.

Fra midten av 1990-tallet var de fleste større utfordringer innen helse- og skolevesenet overvunnet, og ressursene kunne derfor i økt grad settes inn på vedlikehold av bygninger og annen fysisk infrastruktur. Ikke minst fordi det var viktig å skape et attraktivt bymiljø som kunne «smøre» den nye vekstnæringen, turismen.

• Kaufmann, William (1951) British Policy and the Independence of Latin America 1804 - 1824, Yale University Press
• Galeano, Eduardo (1979) Latin-Amerikas åpne årer. Pax Forlag, ISBN 8253010079
• Perrottet, Tony og Joann, Biondi (1995) Insight Guides Cuba, Apa Productions, ISBN 0395710545