Baltere

Baltere eller baltiske folk (litauisk: baltai, ẑemaitisk: baltā; latvisk: balti; lettgallisk: bolti) er et folk som snakker et av de baltiske språk, som er en gren av de indoeuropeiske språk. De nedstammer fra en gruppe av indoeuropeiske stammer, som slo seg ned i området mellom Wisła, øvre Daugava og Dnepr ved Østersjøens (latin: balticum) sørøstlige bredde. I dag bor balterne i to selvstendige stater, Latvia og Litauen, den russiske enklaven Kaliningrad, og små områder i Russland, Polen og Belarus.

Adam av Bremen anvendte på 1000-tallet som den første uttrykket Mare Balticum i moderne forstand som betegnelse for Østersjøen^[1]. Selv om han må ha vært kjent med det gamle navnet, Balcia^[2], som er navnet på en legendarisk øy i Østersjøen,^[1] og selv om han kan ha vært klar over de baltiske ord med stammen balt-, «hvitt»^[3], som «sumpen», rapporterte han at han fulgte den lokale anvendelse av balticus for «belte» ettersom havet strekker seg mot øst «i Modum baltei» («på samme måte som et belte»). Dette er den første henvisning til «Det baltiske hav, en dagsreise fra Hamburg».^[4]

På de germanske språk, herunder også på norsk, ble betegnelsen Østersjøen (på de forskjellige språk) foretrukket fram til omkring 1600 da «det baltiske hav» vant mere innpass. Omkring 1840 anvendte den tyske adel i guvernementet Livland betegnelsen «baltere» om seg selv, og således ekskluderte de latviske og estiske lavere samfunnsklasser. De tyske adelige talte en særskilt tysk dialekt, baltisk-tysk, som i alle praktiske henseende ble betraktet som et baltisk språk fram til 1919.^[5][6] Skandinaver begynte å bosette seg i de vestlige baltiske landene i Litauen og Latvia i løpet av vendeltiden (midtre del av yngre jernalder i svensk historieforståelse) og med unntak av mindre oppbrudd, fortsatte deres tilstedeværelse i de baltiske land gjennom det meste av vikingtiden.

I 1845 foreslo den tyske filologen Georg Nesselmann en særskilt språkgruppe for latvisk og litauisk, som han betegnet som «baltiske språk»^[7]

Forslaget fikk en del tilslutning blant lingvister, men ble først generelt akseptert etter den første verdenskrig og opprettelsen av de baltiske statene som en del av krigsoppgjøret i 1919. Etterhånden ble finsk-ugriske språk og estisk utelukket fra baltisk i lingvistisk betydning, men gammelprøyssisk, som lenge ble betraktet som nært beslektet med litauisk og latvisk, ble lagt til gruppen av baltiske språk. I geopolitisk betydning betraktes Estland dog fortsatt som et baltisk land, men Finland ble fjernet fra denne definisjonen etter den andre verdenskrig.

Baltere eller baltiske folk, definert som talere av et av de baltiske språkene, en gren av den indoeuropeiske språkfamilien, nedstammer fra en gruppe indoeuropeiske stammer som bosatte seg i området mellom nedre Wisła (den lengste og største elven i dagens Polen) og de sørøstlige breddene av Østersjøen og øvre Daugava (en elv som renner gjennom dagens Russland, Belarus og Latvia) og Dnepr (en elv som renner gjennom dagens Russland, Belarus og Ukraina før den munner ut i Svartehavet). På grunn av de tusener av innsjøer og myrlendte strekninger i dette området, har det bidratt til balternes geografiske avsondring og isolasjon, og av den grunn har de baltiske språkene beholdt en rekke konservative eller arkaiske trekk.

Kanskje i tiden rundt 3500–2500 f.Kr. var det en større folkeforflytning av steinalderfolk tilknyttet stridsøkskulturen, en felleseuropeiske migrasjon fra stepperegionen i hva som er dagens sørlige Russland.^[8] De kom fra sørøst og spredte seg gradvis over hele østlige og sentrale Europa, og nådde også inn i sørlige Skandinavia, inkludert sørlige Finland.^[9] Denne steinalderkulturen er assosiert med en blanding av folk som snakket urgermansk og urbaltoslavisk. Det er antatt at disse folkene var de indoeuropeiske forfedrene til mange europeere, inkludert baltere. Allerede eksisterende, stedegne folkegrupper ble assimilert i stridsøkskulturen, som narvakulturen og nemankulturen. Det var folkegrupper som hadde en pastoral økonomi basert hovedsakelig på krøtter og tidvis kultivering av korn. De brukte hester og hadde vogner trukket av okser.^[9] Over tid dannet disse folkene og kulturen de baltiske folkene og de spredte seg eller influerte området fra Østersjøen i vest til rundt elva Volga i øst.^[10][11]

Forskning med det mål å plassere stedsnavn og særlig navn på elver er et forsøk på å knytte språk til tid. Antagelsen er at navn på elver er alltid gamle og således sjelden endres ved tilstrømning av folkevandring eller kulturinnflytelse.^[12] Etymologiske undersøkelser av østeuropeiske navn på elver hevder å identifisere i bestemte regioner navn av særskilt baltisk opphav, således antyde tilstedeværelse av baltiskspråklige folk i området i forhistorisk tid. Resultatene av en slik forskning er dog tvetydig.^[13] Marija Gimbutas sammenfattet og syntetisert disse studiene i boken The Balts (1963)^[14] i den hensikt å stedfeste en sannsynlig urbaltisk opprinnelse eller «hjemland». Dets grenser tilnærmet: fra en linje ved Pommern (et historisk landskap ved utløpet av Oder langs Østersjøen) østover for omfatte dagens områder som omfattet byer som Berlin, Warszawa, Kiev, og Kursk, nordover gjennom Moskva til elven Berzha, vestover i en uregelmessig linje til kysten av Rigabukten, nord for byen Riga.

Slavere og baltere er antatt å ha hatt en noenlunde felles opprinnelse, og at deres språk, urbaltoslavisk, ble delt i egne dialekter eller språk en gang rundt 1400 f.Kr., men hadde et fellesskap lenge nok til å etterlate baltiske elvenavn i et stort område, før den baltiske grenen bevegde seg nordover langs elvene Volga og Oka, danne fatjanovokulturen (3200 f.Kr.–2300 f.Kr.), som er den østlige utvidelsen av stridsøkskulturen, før de til sist bevegde seg mot kysten av Østersjøen hvor litauisk, latvisk og det nå utdødde språket gammelprøyssisk utviklet seg.^[15] Baltisk navn på elver er spredt over et område langt større enn hva litauisk og latvisk språk i dag dekker. Dette området var den gang dekket av tett skog, lite egnet for landbruk, og kun tynt bosatt. Slaviske folk som ble boende igjen og drev landbruk langs elvene, synes å hatt et relativt lite område hvor urslavisk utviklet seg og derfra forflyttet seg i alle retninger i tidlig middelalder i stort antall. Etter hvert som begge folk presset seg mot Østersjøen, bevegde de seg inn i områder hvor tidligere indoeuropeere hadde forflyttet seg før dem. Små eksisterende befolkningsgrupper i nordlige Europa ble assimilert kulturelt og språklig av nye ankommende grupper med andre indoeuropeiske språk.^[16]

En mulig tidlig referanse til et baltisk folk er datert til 98 e.Kr. da den romerske historikeren Tacitus i sitt verk Germania navnga en stamme som bodde ved Østersjøen (Mare Svebicum) som aistere (Aestiorum gentes) og beskrev dem som samlere av rav.^[17] Ut ifra den vage informasjonen som Tacitus oppga er det uklart om aistere var: 1) et (nå utdødd) baltisk folk (mulig synonyme med Brus/Prūsa (gammelprøysserne); eller 2): et finsk-ugrisk folk (det vil si forfedrene til dagens estlendere; aistere har en likhet med benevnelsen estere).

Over tid har området til den baltiske befolkningen minsket. Det skjedde grunnet assimilering med andre grupper og til ny folkebevegelser. I henhold til en av teoriene som har fått oppslutning i årenes løp, skal en av de vestlige baltiske stammene, galindere (omtalt av den greske geografen Klaudios Ptolemaios, som Γαλίνδοι, galindoi, på 100-tallet),^[18] har forflyttet seg fra det historiske området Preussen (den tyske orden gjorde dette området tysk senere i korsfarertiden, ved 1386)^[19] i det sørøstlige Østersjøen og til den østlige enden av det baltiske området i tiden en gang på 300-tallet, og bosatt seg i området rundt dagens Moskva. Dette baltiske folket er utdødd som gruppe, og i henhold til slaviske krøniker på denne tiden ble de overbefolket av slavere, og kanskje beseiret og assimilert en gang i tiden mellom 1000- og 1200-tallet.

I løpet av middelalderen ble baltere differensiert i vestlige og østlige baltere. Den østlige baltiske region var bebodd av forfedrene til de vestlige baltere: gammelprøysserne, jotvingere, skalavere, nadruvere og kuroniere. Østlige baltere, inkludert den hypotetiske stammen dnepr-baltere, bodde i det området som i dag er Belarus, Ukraina, og Russland.

Påfølgende germansk og gotisk dominans på første halvdel av det første tusenåret i nordlige og østlige Europa, foruten også senere slavisk ekspansjon, førte til store forflytninger av baltere — galindere mot øst, og senere østlige baltere mot vest — inntil de på 1200- og 1300-tallet nådde det omtrentlige området som dagens baltere bor i. Mange andre østlige og sørlige baltere ble enten assimilert med andre baltere, eller slavere, på 300- og 600-tallet og ble gradvis slaviske.

På 1100- og 1200-tallet førte innbyrdeskriger, foruten også invasjoner av rutenere og polakker, og senere ekspansjoner av den tyske orden, til bortimot fullstendig utryddelse eller assimilering av galindere, kuroniere og jotvingere. Gradvis ble også gammelprøysserne assimilert i tysk språk og kultur, særlig i tiden mellom 1400- og 1600-tallet, noe som ytterligere ble forsterket av den protestantiske reformasjonen av Nord-Europa og Preussen. Språkene og kulturen til litauere og latviere overlevde som adskilte enheter, og ble forfedrene til befolkningene i dagens Latvia og Litauen. De baltiske folkene har historisk sett livnært seg som bønder i skogene og på landsbygda, levd relativt isolert og blitt lite påvirket av andre nabofolkeslag. Derfor har de arkaiske kulturtradisjonene og språkene overlevd i meget stor grad.

• Baltere
  • Vestbaltiske folk
    • Gammelprøyssere ♦, talte gammelprøyssisk ♦
    • Jotvingere ♦, talte jotvingisk ♦
    • Skalvere ♦, talte skalvisk ♦
    • Kurlendere ♦, talte kurlandsk ♦
    • Galindere ♦, talte galindisk ♦
  • Østbaltiske folk
    • Litauere, taler litauisk
    • Samogitiere, taler samogitisk
    • Latgallere ♦
    • Semgallere ♦
    • Latviere, taler latvisk
    • Selere ♦, talte selisk ♦

Tegnforklaring ♦ = utdødd

• Bojtár, Endre (1999): Foreword to the Past: A Cultural History of the Baltic People, Budapest & New York: Central European University Press, ISBN 963-9116-42-4, 9789639116429
• Manco, Jean (2013): Ancestral Journeys, London: Thames & Hudson, ISBN 978-0-500-05178-8
• Gimbutas, Marija (1963): The Balts, London: Thames and Hudson
• Butler, Ralph (1919): The New Eastern Europe, London: Longmans, Green and Co