Flaochad
Flaochad | |||
---|---|---|---|
Født | 7. århundre | ||
Død | ca. 643[1] Dijon | ||
Beskjeftigelse | Politiker | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Ragnoberta[1] | ||
Søsken | Amalbert[1] |
Flaochad (eller Flaochat) var rikshovmester i det frankiske kongedømmet Burgund fra 639 og til 642. Han ble utnevnt av Nanthild, dronningmoren, som ga ham sin niese, Ragnobert, som kone. Hun kalte sammen de ledende magnatene og biskopene i kongedømmet ved Orléans og han ble utropt til rikshovmester.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Som indikert av Fredegars krønike [2] ble Flaochad godtatt som rikshovemester ved at han skaffet seg støtte fra adelen som han fikk ved at han ga løfter i skrift og ved ed om å beskytte deres posisjoner og besittelser, og gi dem hans støtte.[3] Med andre ord kjøpte han støtten fra mektige menn som hadde rikdom og væpnede menn som var nødvendig for å utøve myndighet i en større skala.
Flaochad hadde en motstander i den rike burgundiske adelsmannen og patrisieren Willibad, og i henhold til Fredegar: «Willibad var meget rik, og ved å plyndre svært mange folk for deres eiendommer på ulikt vis, hadde han gjort seg selv enormt rik».[2] Striden og uvennskapet med Willibad må antagelig ha vært etablert fra før Flaochad fikk sin posisjon, og ble akutt da han ble etablert som rikshovmester.[4] Det var gjensidig: Flaochad forsøkte fra første stund å få Willibad ryddet av veien. Ved hoffet i Chalon, hvor Willibad ble fordømt, forsøkte Flaochad å få sin motstander myrdet, men det mislyktes da Willibad gjennomskuet det og nektet å gå inn i palasset. Isteden kom Flaochad ut for utfordre Willibad til en duell, men hans bror Amalbert forhindret at det skjedde ved å gå i mellom de stridende partene. Willibad grep da Amalbert som gissel for å komme seg i trygghet. I henhold til Fredegar var Flaochad enda mer innstilt på å drepe Willibad. Det samme året døde Nanthild.[2]
I september det samme året kom Flaochad tilbake til Burgund fra Paris med barnekongen Klodvig II og med en gruppe stormenn fra Neustria. De holdt hoff ved Autun og innkalt Willibad til å møte. Willebad innså at han var i fare og innkalte sine tilhengere og hva som kan ha vært deler av Burgunds stående hær, som tradisjonelt sto under patrisierens kommando, og avanserte til Autun hvor Flaochad og stormennene oppholdt seg.[5] Det synes som det ble inngått avtale om at striden mellom Flaochad og Willebad skulle løses ved et mindre slag mellom de to og et mindre antall av deres tilhengere, mens de øvrige stormennene var tilskuere. I denne kampen ble Willebad drept og de stormennene som hadde vært publikum dro da til dens døds leir og plyndret den for bytte, inklduert mange hester.[5]
Flaochad overlevde sin fiende med kun elleve dager før han selv døde av feber. I henhold til Fredegar, som synes å hatt personlig interesse av denne hendelsen, var at han mente at begge var ofre for guddommelig dom ettersom de begge hadde tidligere sverget vennskap på hellig sted og hadde deretter begge beriket seg ved å plyndre andre.[6] Han ble etterfulgt av Erkinoald som rikshovmester.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Charles Cawley, "Medieval Lands", 2006-2020, fmg.ac[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Murray, Alexander Callander (1999): From Roman to Merovingian Gaul: A Reader, University of Toronto Press
- ^ Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751, s. 94
- ^ Wallace-Hadrill (1962): The Long-Haired Kings, s. 77
- ^ a b Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751, U of Minnesota Press, s. 94-95
- ^ Wallace-Hadrill (1962): The Long-Haired Kings, s. 93
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751, University of Minnesota Press.
- Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany. Oxford University Press.
- Lewis, Archibald R. (juli 1976): «The Dukes in the Regnum Francorum, A.D. 550-751», Speculum, Vol. LI, No. 3, s. 381-410.
- Murray, Alexander Callander (1999): From Roman to Merovingian Gaul: A Reader, University of Toronto Press.
- Wallace-Hadrill, John Michael (1962): The Long-Haired Kings and other Studies in Frankish History. Butler & Tanner Ltd: London.