Nun

For den semittiske bokstaven נן, se Nun (bokstav).

Nun i hieroglyfer
Nun	Nwn
Nut (venstre) og Nun (høyre)

Nun (også transkribert som Nenu, Nunu, Nu) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en guddommeliggjøring av urhavet som eksisterte før skapelsen og som fra dette reiste det første landet, urhaugen, opp fra. Sammen med sin kvinnelige motpart var Nut (også transkribert Nunut, Nuit, Nent, Nunet, Naunet), gudinne for himmelrommet (som var over urhavet), dannet han det første gudeparet i kosmogonien i Ogdoaden (de åtte guddommer) i byen Hermopolis (Khemenu, Ḫmnw, «åttebyen»),^[1] lokalisert på grensen mellom Øvre og Nedre Egypt. I Ogdoaden var de mannlige gudene utstyrt med froskehoder og gudinnene med slangehoder.^[2]

Navnet Nun har en parallell med nen, «uvirksom» i et ordspill med in, som i «Jeg reiser dem opp fra ut av vannmassene [nu], ut av uvirksomhet [nen]. Navnet har også blitt sammenlignet med det koptiske substantivet for avgrunn, dyp.^[3]

Ved oldtidens Egypts flere tusen år lange historie ble den mytologiske skapelsemyten forklart flere vis, men et element gikk igjen og det var Nun. Selv om mutene navnga ulike guder som den opprinnelige skaperen, har alle mytene det til felles om at han sprang ut av Nun, det opphavelige vannet, urhavet, eller det store intetheten. Nun var selve guddommeliggjøringen av dette vannet, et urørlig, uendelig vann. Selv etter at verden var skapt fortsatte Nun å eksistere i dens ytterkant og ville en dag komme tilbake for å ødelegge verden, og begynne syklusen på nytt.^[4]

Oldtidens egyptere forstilte seg en avgrunn av et hav som oppgitt av en boble hvor livets sfære var innkapslet, og det representerte det dypeste mysterium og hva som var vanskeligst å fatte i deres kosmogoni.^[5] I den egyptiske skapelsen kom det opprinnelige land, urlandet, fram fra Nuns opphavelige vann, urvannet.^[6] Nun er kilden til alt som opptrer i en differensiert verden, og som omfattet alle aspekter av guddommelig og jordiske eksisens. I Enneaden, en gruppe på ni guder som ble dyrket i byen Heliopolis, er Nun forstått som oversansnelig ved skapelsens øyeblikk sammen med Atum, skaperguden.^[5]

Fra begynnelsen av Mellomriket ble Nun beskrevet som «Gudenes far» og han ble avbildet på tempelveggene resten av oldtidens Egypts religiøse historie.^[5]

Ogdoaden omfattet Nut og Nun, Amaunet og Amun, Hauhet og Heh, og Kauket og Kek. Gudinnene (Nut, Amaunet, Hauhet og Kauket) var kun de kvinnelige utgavene av deres mannlige motstykker. Som andre guddommer i Ogdoaden hadde ikke Nun egne templer eller noe særskilt senter hvor han ble dyrket. Likevel kunne han bli framstilt som en hellig dam eller innsjø, eller som en undergrunnselv som ved Abydos.

I Portenes bok er Nun framstilt med armene utstrakt mens han holder en solbåt. I båten er de åtte guddommer med skarabéguden Khepri stående i midten omgitt av de andre sju gudene. Nun ble framstilt som en mann med skjegg, blå eller grønn kropp, noe som symboliserte vann og fruktbarhet. Tidvis er han også vist med kvinnelige bryster. I den ene hånden holder han et palmeblad, symbolet på et langt liv, og har en annen i sitt hår.^[4]

I senepoken da Egypt ble styrt av utenlandske herskere, ble det negative aspektet av Nun (kaos) den dominerende oppfatningen, kanskje en refleksjon av de uroligheter som rådet i landet.^[5]

• (en) Nun (god) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons