Korridorpolitikk

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.

Korridorpolitikk, også kjent som lobbyvirksomhet, lobbying og lobbyisme, er å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon, saksorienteringer, eller ved å benytte møter innen vedkommende politikers eget partiapparat. Utøvere kalles ofte lobbyister. I Norge omtales virksomheter som driver lobbyvirksomhet eufemistisk som «kommunikasjonsbyrå».

Ordet lobby brukes også i sammensetninger som «Israel-lobbyen» og «oljelobbyen» om dem som fører lobbyvirksomhet (eller «lobber») for henholdsvis staten Israels og oljebransjens interesser.

Begrepet korridorpolitikk stammer fra det engelske ordet lobby. Ordet kommer ifra inngangshallene i den amerikanske kongressen hvor de folkevalgte møtte folkemengden, som ofte prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige politiske avgjørelser.^{[trenger referanse]} Av den grunn ble ordet opprinnelig bare brukt om påvirkning av medlemmer av den lovgivende forsamling.^[1] Det eksisterer uenighet rundt definisjonen av begrepet, men lobbyvirksomhet regnes i dag som forsøk på påvirkning av beslutningstakere.

Målet for lobbyvirksomheten er formelle beslutningstakere, som Stortinget, stortingsrepresentanter, Regjeringen, departementer og forvaltningen. Lobbyvirksomhet skjer også på lavere nivåer, som i kommuner og fylkeskommuner.

Lobbyvirksomheten i Norge har vært jevnt økende^[når?]. Lobbyvirksomheten mot Stortinget virker å være uavhengig av hvorvidt det er mindretalls- eller flertallsregjering.^[2] Norske organisasjoner er opptatt av å opprettholde kontakten med beslutningstakerne, også over tid. Lobbyvirksomhet kan defineres som en byttehandel, hvor beslutningstakerne får informasjon, i bytte mot muligheten til å påvirke. Dette er spesielt aktuelt for Stortinget, som har begrenset administrativ kapasitet. Politikere ser derfor ofte på lobbyvirksomhet som en verdifull måte å få belyst sakene fra flere sider, ved at de også får innhentet synet fra interesseorganisasjonene som er berørt. Politikere ser derfor ofte på lobbyvirksomhet en kilde til mot-ekspertise til flommen av utredninger som produseres av departementer og sentraladministrasjon.^[3]

Historisk tette bånd, for eksempel mellom Arbeiderpartiet og LO eller Bondelaget og Senterpartiet, har vist seg å ha betydning for muligheten til å påvirke.

Begrepet lobbyvirksomhet er belastet. Denne forestillingen kan skrive seg tilbake til USA, hvor oppmerksomheten rundt reguleringen av lobbyvirksomhet økte mot midten av 1900-tallet. Begrepet ble forbundet med noe skjult, som foregikk i ulovlige og umoralske former. Ofte opplevdes det at korrupsjon og andre ulovligheter fulgte i kjølvannet av lobbyvirksomheten^[4]

Norske Stortingsrepresentanter opplever i liten grad lobbyvirksomheten som et problem. Derimot ser de den som en måte for informasjonsinnhenting. Ulike politiske partier har likevel gjort fremstøt for å begrense lobbyvirksomheten. For eksempel prøveordningen med innføringen av åpne høringer i 1995, samt forslaget om å innføre et lobbyregister.^[5] Et lobbyregister har per mars 2011 ikke blitt vedtatt.

• (en) Lobbying – kategori av bilder, video eller lyd på Commons