Ferskvannsfisk

Ferskvannsfisk eller ferskvassfisk er fisk som lever hele eller deler av livet sitt i ferskvann, det vil si i elver og innsjøer med salinitet på under 0,05 %. Forholdene i disse miljøene skiller seg fra de i havet på mange punkter; den mest åpenbare forskjellen er det ulike saltinnholdet. For å kunne overleve i ferskvann trenger fisken en rekke fysiologiske tilpasninger for å holde en god balanse av salt i kroppen.

41 % av alle kjente fiskearter forekommer i ferskvann. I Norge er det registrert 42 ulike arter ferskvannsfisk, men det finnes ingen vassdrag hvor man finner alle sammen. De mest artsrike fiskesamfunnene ligger i lavlandet på Østlandet. Langs norskekysten er økosystemene hovedsakelig dominert av anadrome fisker som laks og ørret.

Ferskvannsfisk skiller seg fysiologisk fra saltvannsfisk på en rekke områder. Gjellene deres må være i stand til å slippe gjennom vann og samtidig hindre saltene i kroppen fra å diffundere ut. Fiskens skjell spiller også en rolle i denne prosessen; ferskvannsfisk som har mistet for mange skjell får overvekt av vann i kroppen gjennom huden og sveller opp.

Et annet trekk man gjerne ser på ferskvannsfisk er et sett velutviklede nyrer. Disse må være store, fordi det går mye vann gjennom dem, siden fisken må skille ut særdeles mye vann for å kunne opprettholde vannbalansen i kroppen.

Rennende vann er viktige områder for mange fiskeslag. I Norge er særlig mange laksefisk avhengige av opphold i bekker og elver tidlig i livet, før de vandrer ut i havet eller til en innsjø.

Forholdene i rennende vann er i hovedsak preget av vannstrømmene som går der. Vannføringen er størst i de øvre vannlagene i elven, noe som gjør at mesteparten av det permanente livet i rennende vann er å finne langs bunnen. Livet i en elv kommer veldig an på hva slags substrat som finnes i bunnområdene — sand og grus er viktig for arter som graver mye, mens andre grupper er avhengige av akvatisk planteliv.

Norske elver og bekker er som regel heterotrofe økosystemer, det vil si at det blir forbrukt mer næring enn plantene der produserer. De er dermed avhengige av eksternt organisk materiale, nedfall fra trær og lignende.

Fisken som finnes i rennende vann er enten strømlinjeformet for å unngå strømpåvirkning (blant annet de fleste laksefisker, karpelakser og rasboraer), eller lever flattrykt langs bunnen (f.eks. steinsmett og maller). Hvorvidt de spiser mest bunndyr eller drivende plankton, varierer mellom vassdragene.

Innsjøer inneholder ofte mer komplekse fiskesamfunn enn det man finner i rennende vann. De er også i mange tilfeller enklere systemer å undersøke, siden de ikke er like åpne for ytre påvirkning. Hvordan fiskesamfunnene ser ut varierer fra vann til vann, og er avhengig av blant annet næringstilgang, geografi, vannkjemi og temperatur.

Norske innsjøer er stort sett relativt små i areal, men er likevel ofte ganske dype med en klart definert pelagisk sone. Mesteparten av fisken som lever her beiter enten på dyreplankton eller bunnlevende virvelløse dyr, som igjen er avhengige av lokalt eller tilført plante- og bakteriemateriale. Dyr fra områdene rundt sjøen kan også bli utnyttet, for eksempel i form av insekter som lander på vannflaten.

I innsjøer finner man næringsspesialister i større grad enn det man gjør i rennende vann. Eksempler på dette kan væra rent fiskeetende arter som gjedde og gjørs. Blant ciklidene i Riftdalen i Vest-Afrika er spesialiseringen så ekstrem at f.eks. arter i slekten Perissodus (Pseudocrenilabrinae) har spesialisert seg på å nappe ut og ete skjell fra andre ciklider; Noen individer stjeler skjell fra ofrenes venstre side, mens andre har munner som er tilpasset å stjele skjell fra kroppens høyre side^[1].

De fleste norske sjøer er næringsfattige eller oligotrofe vann. Det er hovedsakelig fosfatinnholdet som avgrenser primærproduksjonen der, men også faktorer som kort produksjonssesong på grunn av isdekke deler av året. Ofte er vann i lavlandet mer næringsrike enn fjellvann.

I Europa er det en tendens til at fiskesamfunnene i næringsfattige vann gjennomgående er dominerte av laksefisk. Etter hvert som vannene blir rikere, får man større tettheter av abborfisker, og i helt eutrofe vann er det en overvekt av karpefisker. En grunn til dette kan være at mange karpearter, for eksempel mort, brasme og vederbuk, er viktige når det gjelder å utnytte dødt organisk materiale, og slik sørge for at ressurser som ellers ikke ville ha blitt brukt av store dyr blir spredt ut i sjøen. Dette skjer både gjennom ekskresjon fra fiskens side og via oppvirvlet fosfat fra bunnsedimentene.

Sjøens topografi er også viktig for å se hva slags fisk man finner der. I grunne sjøer dominerer fisk som lever på bunndyr, mens økosystemene i dypere sjøer er mer basert rundt plankton. Noen fiskearter veksler mellom bunndyr og plankton til ulike livsstadier eller tider på døgnet.

Mange fisker formerer seg i ferskvann, men lever mesteparten av voksenlivet i havet. Dette kalles anadrom fisk, og omfatter blant annet laks, sjøørret, trepigget stingsild og sjørøye. Noen fiskeslag blir også klekket i saltvann og lever hele eller deler av voksenlivet sitt i ferskvann; for eksempel ål og skrubbe.

Arter som vandrer mellom saltvann og ferskvann må ha tilpasninger til begge miljøene; når de er i saltvann må de holde saltkonsentrasjonen i kroppen lavere enn i omgivelsene, og vice versa. Mange fisker løser dette problemet ved å ha ulike habitater på ulike livsstadier; både ål, anadrom laksefisk og havniøye har ulik salttoleranse til ulike tider i livet.

• Borgstrøm, Reidar & Hansen, Lars Petter (red): Fisk i ferskvann – et samspill mellom bestander, miljø og forvaltning, Landbruksforlaget 2000 ISBN 82-529-1986-3
• Jonsson, Bror: «Fiskene» i Norges dyr – Fiskene 1, Cappelen 1992

• Om hvordan de norske ferskvannsfiskene vandret inn etter istiden
• Norsk ferskvannsfisk i akvarium
• Sportsfiske i ferskvann
• Ferskvannsarter i Norge