Middelalderen

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Middelalderen^[a] er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476–1453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene.

I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500–1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 1400–1500-tallet, som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453).

«Middelalder» er et konstruert begrep som ble skapt av italienske humanister i renessansen på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da og i lang tid etter var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i Dan 2,40. De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen». Ordet opptrer første gang i fortalen til en utgave av Apuleius, utgitt i Roma i 1496.^[1]

Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen media tempestas i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansens negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid.

Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) media tempestas (1469), media ætas (1518), media antiquitas (1519), medium ævum (1604) og medium sæculum (1625), samt flertallsformene media tempora (1531) og media sæcula (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk (Middle Ages), nederlandsk (Middeleeuwen), russisk (Средние века) og islandsk (miðaldir) har flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet medieval, vanligvis stavet mediaeval ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium ævum, eller mer presist middle epoch («midtepoken») i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen.

I moderne tid, etter den første verdenskrig, etter påtrykk fra historikerne Henri Pirenne og Johan Huizinga, har det blitt vanlig å dele middelalderen inn i tre perioder:

• Tidlig middelalder (ca. 500–1000)
• Høymiddelalder (ca. 1000–1300)
• Senmiddelalder (ca. 1300–1500)

På 400-tallet begynte Romerrikets politiske sammenføyning å gå i oppløsning, skattebasen for de vestre provinsene minket kraftig og arméene som trengtes for forsvaret av grensene ble i stadig større utstrekning rekrutert fra allierte germanske stammer fra traktene som i dag er det moderne Tyskland, Østerrike og Ungarn. Senatet i Roma ble etterhvert i høy grad avhengig av germanernes høvdinger og generaler for å lede den samlede romerske armé. I egenskap av leiesoldater, i prinsippet uten eget land, hadde disse liten lojalitet til det proprietære senatet som forsøkte å styre det romerske riket.

Den 4. september 476 ble den siste romerske keiseren, Romulus Augustus, avsatt av den heruliske krigsherren Odovakar. Odovakar sendte keisersymbolet (insignia imperialia) til Østromerrikets keisere. Til gjengjeld ønsket Odovakar å bli utnevnt til dux, øverste militære leder, over de vestre provinsene. Dette ble delvis godkjent av Østromerrikets keisere og Odovakar ble hersker over Den italienske halvøya og deler av Gallia, det moderne Frankrike. Størstedelen av det romerske senatet (adelen) forlot Rom omgående. At 476 er det året romerriket falt anses å være en forenkling blant historikere ettersom det er godt dokumentert at livet gikk videre og den romerske kulturen styrte som vanlig i de fleste provinsene selv om keiseren og senatet var avsatt. De romerske provinsene, med skatteinntekter og legioner, ble helt enkelt overtatt av enten regionale generaler, adel eller erobrende barbarhøvdinger.

Østromerriket, ofte kalt Det bysantinske riket eller Bysants, gjorde i begynnelsen av 500-tallet forsøk på å gjenerobre provinsene i det tidligere Vestromerriket. Innledningsvis var denne kampanjen fremgangsrik og Den italienske halvøya, Sicilia samt Nord-Afrika ble tatt tilbake. I 541 brøt så den justinianske pesten ut, og herjet i Bysants til år 700. Pesten tok livet av ca 50 % av befolkningen i Bysants og keiserdømmet mistet med pestens utbrudd all kraft til å gjenerobre de vestre provinsene.

Fra 300-tallet til slutten av 500-tallet flyttet en rekke ulike nomadiske eller halvnomadiske grupper inn i vestre Europa fra nord og øst og hadde stor innvirkning på politiske og kulturelle strukturer. Under flere store migrasjonsbølger som begynte med østgoternes vandringer i 340 ble mye av det gamle romerske systemet slått istykker og en ny fusjon av germansk kultur og romersk tradisjon i kombinasjon med en kristen tro dannet begynnelsen til den kulturen som senere skulle konsolideres som Europa.

I forbindelse med det vestromerske rikets fall fra ca 200- til 500-tallet skjedde en rekke større migrasjoner av først og fremst germanske stammer fra Øst- og Sentral-Europa. De underliggende årsakene til forflytningene er uklare, men den umiddelbare årsaken var press fra sentralasiatiske nomadefolk som var i bevegelse vestover. Først kom hunerne under sin konge Attila, deretter avarene (567–811) og sist madjarerne (862; 895–907) som grunnla Kongeriket Ungarn. Det romerske grenseforsvarets sammenbrudd i og med innbyrdes strider mellom romerske feltherrer gjorde det mulig for de ulike gruppene å flytte inn på romersk territorium uten større motstand. Det romerske riket hadde i de første århundrene e.Kr. også begynt å leie inn stadig flere germanske krigere i sine arméer. Mange av disse kom fra stammesamfunn som befant seg i relativt nyerobrede områder eller i grensetraktene mellom det romerske riket og områdene i Sentral- og Øst-Europa som ikke lå under imperiets kontroll. Blant de større germanske gruppene var goterne som herjet over store deler av kontinentet og senere dannet løse statsdannelser på Den iberiske halvøy og sør i Sentral-Europa. Frankerne, et folk fra Lavlandene, tok over det meste av nordre Gallia. Vandalene dannet riker i Nord-Afrika og angrep og plyndret senere Rom. Anglosaxere fra sørlige deler av dagens Danmark og nordre Tyskland invaderte De britiske øyer og overmannet den tidligere romerske utposten. Blant de mest destruktive invasjonene var den som ble utført av hunerne, et sentralasiatisk steppefolk. Hunerne plyndret og ødela byer over store deler av Vest- og Øst-Europa. De utallige invasjonene feide til side mye av det antikke samfunnet som hvilte på gresk-romerske tradisjoner; en tidligere sterk sentralmakt ble slått istykker. En desentralisering og, i forlengelsen, en føydalisering av Europa var resultatet.

Germanske politiske og kulturelle tradisjoner tok over og omdannet den gamle samfunnsstrukturen. De germanske folkene bestod av en brokete samling av stammer med likeartede, men på ingen måte homogene, tradisjoner. Bosetningene var små og mobile og jordbruket primitivt. Fokus lå først og fremst på husdyrhold og kjøtt dominerte kosten sammen med øl. Økonomien var i hovedsak selvforsørgende med lavintensiv handel. Håndverkere som arbeidet med metall fremstilte smykker og våpen (av jern) av høy kvalitet, men i liten skala. Politisk sett ble samfunnet styrt av mektige stormenn som dannet løse allianser med hverandre for å bekjempe andre allianser eller for å forsvare seg mot andre folkegrupper. Lovene bestod av muntlige tradisjoner og ble sett som brudd mot person, ikke politiske institusjoner. Lover kunne variere fra stamme til stamme (kalt folk av germanerne), men allierte stammer respekterte ofte hverandres lover. Straff ble først og fremst gitt i form av bøter, men konflikter kunne ofte lede til hevnaksjoner som satte igang langvarige blodfeider. Familiestrukturen var strikt patriarkalsk og patrilineær og det var en skarp oppdeling av arbeidsoppgaver mellom menn og kvinner; mennene kriget og representerte familien sosialt og politisk; kvinner hadde ansvar for husholdning, barneoppdragelse, jordbruk og håndverk som sømmet seg. Slaver forekom, spesielt som krigsbytte, men bare i større husholdninger.^[2]

Ut av den nye samfunnsstrukturen vokste det suksessivt opp maktbaser. Til å begynne med var det i første rekke store lokale godseiere som mot et løfte om militær beskyttelse fra krigsherrer og andre godseiere lot bønder bruke jorden samt ilegge diverse avgifter. Rundt 700-tallet hadde større politiske enheter blitt dannet, spesielt i nordre Frankrike, og blant disse enhetene, ledet av et tidlig krigeraristokrati, framtrådte nominelt erkjente konger. Selv om kongenes makt var lite institusjonalisert og til stor del bygget på personlig autoritet, fantes det også grunner for en sentralmakt. Den frankiske krigsherren Karl den store, med bakgrunn i sine forfedre, Karl Martells og Pipin den yngres erobringer, tok initiativ til å konsolidere denne framvoksende sentralmakten. Med en serie felttog erobret han hele Frankrike, Lavlandene, deler av vestre Tyskland og hele nordre og sentrale Italia, inklusive Rom. Klimaks for innsatsen hans kom da han ble kronet som vestromersk keiser av paven på begynnelsen av 800-tallet. Idéen om det gamle keiserlige embetet hadde igjen blitt vekket i Vest-Europa. Karl den stores rike overlevde likevel ikke mannen selv, men ble raskt delt opp i tre deler av hans sønnesønner. Det antikke idealet om ett keiserrike, som nå fikk sin legitimitet gjennom dets arvtagere, den romersk-katolske kirken (og mer spesifikt paven) var likevel gjenetablert og ble senere overtatt av tyske konger på 800- og 900-tallet.

Ut over den militære og politiske innsatsen innebar Karl den stores overtakelse av makten et oppsving i det intellektuelle livet. Studier av antikken førte til ny forståelse av deres idéer og Karl selv finansierte kloster som fungerte som tidlig middelalderske akademiske sentra. Blant de viktigste innovasjonene var oppfinnelsen av den såkalte karolingiske minuskelen, forgjengeren til dagens tekstede gemener. Kirken ble styrket gjennom donasjoner og grunnlaget for det som senere skulle bli Kirkestaten ble lagt gjennom en donasjon av Karl den store til det pavelige embetet.

På 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet invaderte muslimske arméer ledet av profeten Muhammeds etterfølgere samtlige områder langs Middelhavets sørkyst. Det relativt svake visigotiske riket på Den iberiske halvøy ble beseiret av det umayyadiske kalifatets arméer i begynnelsen av 700-tallet og det meste av dagens Portugal og Spania kom under muslimsk kontroll. På 800- og 900-tallet ble Sicilia, Korsika, Sardinia, Kreta og Kypros lagt til de muslimske erobringene. Følgene av dette ble at mange kristne vesteuropeiske kongedømmer og fyrstestater ble svekket og tvunget til retrett. Det en gang mektige bysantinske riket ble utsatt for angrep som det aldri helt hentet seg fra. Islams fremganger hadde den effekten at sentrum for den kristne makten gradvis ble forflyttet til det kontinentale Europa. Samtidig innebar det muslimske styret en kulturell og økonomisk blomstringsperiode i de erobrede områdene. Intensivt jordbruk, effektiv byplanlegging og skoler ble innført. Córdoba, hovedstaden for det muslimske Spania, hadde flere hundre tusen innbyggere og var sentrum for en avansert urban kultur med langveis handel og et spirende intellektuelt liv, og likedan ble Palermo på 900-tallet en av Europas største byer.

I middelalderen ble jordbruket utviklet enormt, ettersom det lenge var overproduksjon i samfunnet ble folk vant til at prisene var relativt lave og at de hadde ganske mye ressurser. Som et resultat av denne overproduksjonen ble jorden også utarmet og alt som ble dyrket der fikk dårligere kvalitet. Folk begynte å bli syke og det var ikke mange friske bønder igjen. Derfor ble det også mye bedre kår for de få bøndene som var igjen. Men noe måtte gjøres for at menneskene skulle overleve. Fra 700-tallet er de første bevisene funnet for at man innen jordbruket hadde gått over fra toskiftsbruk til treskiftsbruk. Treskiftsbruket innebar at bøndene sådde vinterkorn som rug eller hvete på et jorde, på det andre jordet vårkorn som havre og at det tredje jordet fikk ligge tomt. Hvert år byttet man rundt på hvordan jordene ble brukt. Den største fordelen med treskiftsbruket var at bare en tredjedel av jordene lå ubrukt sammenlignet med halvparten av jordene tidligere. Det minket også risikoen for at en feilslått avling skulle forårsake hungersnød. Ved å dyrke havre var det også forutsetninger for å bruke hester i jordbruket. Dette, sammen med at det ble oppfunnet en ny kragesele til hester så de ikke ble kvalt, og nye verktøy fikk opp jordbruket igjen. En forutsetning for treskiftssystemet var at det regnet om sommeren slik at vårkornet kunne gro. Systemet slo derfor ikke gjennom i middelhavsområdet.^[3] I middelalderen ble det funnet opp mange redskaper innen jordbruket, for eksempel hjulplogen, harv, vind- og vannkverner.

På 1000-tallet ble landene i vestre Europa mer stabile. Med unntak av mongolinvasjonen opphørte barbarinnvasjonene. Kristningen og fremveksten av kongedømmer i nordre Europa sørget for ytterligere assimilering i den europeiske enheten. Høymiddelalderen er en mer ekspansjonistisk periode og en intellektuell oppvåkning. Videre forekom en befolkningseksplosjon i middelhavsområdet. I sentrale og nordre Italia og i Flandern begynte selvstyrende byer å vokse fram og en reurbanisering av vestre Europa begynte.

På Den iberiske halvøy begynte en langsom gjenerobring av de muslimske territoriene. En konsekvens av dette var at den latinske verden fikk tilgang til den klassiske litteraturen. Ved å oversette denne kom man til å gjenoppdage Aristoteles. Samtidig minket farene med handelen og en stadig økonomisk vekst skjedde som følge av dette. I denne perioden begynte Hansaforbundet og andre handels- og banksammenslutninger å vokse fram, og disse drev sin virksomhet over hele Europa. De første middelalderuniversitetene ble grunnlagt fra 1080 og framover, og dette bidro til at ny kunnskap begynte å vokse fram. Leseferdigheten ble stadig mer utbredd og bildekunst, skulptur og arkitektur gjorde store framsteg. Store katedraler begynte å føres opp over hele kontinentet, først i den romanske stilen og senere i den gotiske stilen.

Fram til 1000-tallet var Europa for det meste dekket av skoger, ødemarker og sumpområder. Den befolkningen som fantes var liten. På 1000-tallet begynte så en kraftig befolkningsvekst som innebar at tidligere uutnyttede områder begynte å tas i bruk og befolkes. Årsaken kan sies å være et forandret åndelig klima som gavnet spredningen av tekniske nyvinninger. Romerriket, som benyttet seg av slaver, hadde ikke rett motivasjon for å spre arbeidsbesparende teknikk. Fra 500-tallet og fremover dukker det opp en mengde tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne brukte arder for å pløye jorder, noe som ikke er spesielt godt egnet for tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men kunne pløye dypere og vende opp jorden. Med hjulplogen kunne man dyrke på tidligere uutnyttet mark, spesielt de tunge leirjordene sør i England, nordre Frankrike og nordre Italia. I disse områdene kunne man dyrke korn som kunne brødfø en voksende befolkning. En annen nyhet var at man begynte å bruke hester som trekkdyr i stedet for okser. Hestene var raskere enn oksene når de nyutviklede selene ble tatt i bruk, noe som gjorde at hestens kraft kunne utnyttes bedre.^[4]

Å forsøke å komme fram til hvor stor befolkningen i Europa var innebærer store vansker. I noen tilfeller er det bevart skattelister, som kun viser den del av befolkningen som hadde inntekter å beskatte. Den engelske kongen Vilhelm Erobreren opprettet i år 1086 en fortegnelse over alle eiendommer i England, Doomsday Book, og ut fra denne har innbyggertallet i England blitt beregnet til omtrent 1,1 millioner mennesker på denne tiden. Dette tallet økte til 3,7 millioner i første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike (innenfor grensene i 1328) har blitt anslått til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Til sammenligning kan det nevnes at folkmengden i det geografisk større Frankrike i år 1789 blet beregnet til omtrent 25 millioner mennesker. Befolkningen i nordre, sødre og vestre Europa har til sammen blitt anslått til omtrent 60 millioner mennesker.^[5]

Med befolkningsveksten fulgte også en urbanisering, framveksten av flere byer, og bystrukturen som oppsto skulle i stor grad bestå fram til industrialiseringen. De byer som allerede fantes vokste også betydelig. Denne utviklingen fulgte omtrent samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen, der den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt forholdsvis små, spesielt til sammenligning med samtidige storbyer som Córdoba, Konstantinopel og Bagdad. De største byene, Venezia, Milano, Firenze og Paris hadde på det meste 100 000 innbyggere. Ut over disse var det et antall byer som Brugge, Gent, Lübeck og London som kunne ha mellom 10 000 og 40 000 innbyggere, og alle disse lå ved havet eller ved en større elv. De fleste andre byene hadde bare noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå da ofte i innlandet. Bybefolkningen forble en minoritet av den totale befolkningen i Europa langt inn i moderne tid, selv om det fantes store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Lavlandene kunne bybefolkningen være opp mot hver tredje person, i Sentral-Europa kun på en på tiendedel.^[6]

Den store konsentrasjonen av mennesker uten avanserte former for infrastruktur i form av kloakk- og avfallshåndtering gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygden. Epidemier spredte seg også hurtig langs de tett befolkede gatene, og likeså kunne storbranner ødelegge hele bydeler på bare noen timer. Byene led generelt av et konstant mortalitetsoverskudd, altså at det var flere som døde enn som ble født, og krevde derfor en konstant strøm av nye innbyggere fra landsbygda.^[7]

Byene førte til sentralisering av makt og ressurser og en intensivering av omkringliggende jordbruk og handel, samt en økt spesialisering av produksjon. Ettersom byer ikke var selvforsørgende med mat, var de avhengige av landsbygden rundt for mat. Jo større en by ble, desto større område trengte den til å forsyne seg med stadig flere typer ressurser. Gjennom sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger, og dermed også idéer, ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling. Middelalderens byer var grunnlagt som mer eller mindre selvstendige enheter og hadde sine egne lover. De betalte som oftest skatt til den lokale lensherren eller kongen, men hadde en egen beslutningstagende og lovgivende forsamling i form av råd av mektige borgere som oftest var rike handelsmenn.

Stendersammfunnet, det som senere skulle danne grunnlaget for mange lands riksdager begynte i middelalderen. Den tidligste omtalen av et samfunn oppdelt i ulike klasser stammer fra 800-tallet, men det var først på begynnelsen av 1000-tallet at det ble konkretisert. I Carmen ad Rothbertum regem ("Sangen for kong Robert") skrevet av Adalbero, biskop av Laon, er det klare oppdelinger mellom tre grupper: oratores, "de som ber", kirkens menn (og kun menn); bellatores, "de som kriger", som senere skulle utgjøre en klart definert adel og laboratores, "de som arbeider", som først og fremst bestod av bønder og andre som brukte jorden og produserte mat til samtlige tre klasser. Øverst i hierarkiet sto de som bad og de som kriget og disse utgjorde i hele middelalderen en svært begrenset elite på samfunnets topp som høyst var noen få prosent av befolkningen. Det var krigernes ansvar å se til å opprettholde lov og orden og å forsvare samfunnet mot ytre fiender. Kirkemennenes oppgave var å sørge for at samfunnet fikk sine åndelige behov oppfylt. De som arbeidet utgjorde den store massen og det var de som var arbeidskraften som muliggjorde krigernes og kirkens menns velstand. Tanken var at disse klassene utgjorde deler av en felles samfunnskropp som skulle samarbeide harmonisk og fredelig for samfunnets beste.^[8]

Standen var en sterkt idealisert og ideologisk sosial inndeling definert av kirken som i stor grad ignorerte de faktiske forholdene. For eksempel havnet bybefolkningen (borgere), som utgjorde en betydelig og innflytelsesrik minoritet utenfor dette idealet. Maktforholdene i byene, spesielt i Nord-Italia og Flandern, bygget i høyere grad på rikdom og politisk innflytelse enn arv, og her skjedde en ny inndeling i maiores, mediocres og minores, over-, middel- og underklasse.^[9] Utenfor inndelingen stod selvsagt ikke-kristne som jøder og muslimer, men også de som trodde på andre tolkninger av kristendommen, som alle ble ansett som kjetterske av den katolske kirke.

Kirkens menn var de som stod øverst i standhierarkiet i de fleste skildringer og det var også de som hadde definert inndelingen. På samme måte som aristokratiet utgjorde de på det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa i så godt som hele middelalderen. Paven ble lenge sett som det åndelige overhodet for alle kristne og den som, i det minste i teorien, hadde den verdslige makten med sin legitimitet. Curiaen, det pavelige hoffet og administrasjonen, var i lang tid det største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter den romerske sentralmaktens kollaps var det kirken som i tidlig middelalder hadde den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken gjennom først kloster og senere katedralskoler og til slutt universiteter som organiserte undervisning. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av almisser til fattige og nt moralsk støtte for befolkningen.

Selv om den krigende klassen tidlig ble begrenset til et jordeiende aristokrati var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å skrumpe inn og begrenses nesten helt og holdent til riddere. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som Otto I begynte å avbilde seg selv på hesteryggen heller enn på en trone, noe som ble konkretisert av Vilhelm Erobreren på Bayeux-teppet. Innovasjoner innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere, som stigbøylen og mer stabile sadler, gjorde at krigere til hest nå kunne bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå galoppere inn i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller lanser. Ridende enheter som ikke tilhørte adelen hadde eksistert tidligere i både Tyskland og Spania, men nå var det den krigende klassens evne til å kunne mønstre skarer av tungt bevæpnet kavaleri som avgjorde hvem som tilhørte den militære eliten. Innen denne eliten utviklet det seg snart en stadig mer avansert lagdeling av ulike klasser og grader som i hovedsak ble bestemt av arv.

Innen krigerklassen utviklet det seg i høymiddelalderen en sosial kode som definerte konsepter som bunnet i krigeres ære; en god ridder skulle være rettferdig, modig, måteholden og forsvare den kristne troen og de svake. Et sterkt romantisert ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble dyrket også innen krigerklassen og har senere gitt opphav til klassiske sagn om skjønne jomfruer som blir reddet ut av fangenskap av tapre riddere. I en verden av menn som fra barnsben av lærte at i strid skulle man ta det som ble ansett som deres rett, sto ridderidealene og de sentimentale ridderlegendene, som Rolandskvadet og andre såkalte chanson de geste ("sanger om heltedåder") i sterk kontrast til en voldsfiksert mannskultur.^[10]

Innstillingen til de arbeidende menneskene, som i stor grad var de vi dagens samfunn kaller bønder, var delt. Krønikeforfatterne, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte. Det florerte med stereotyper som ofte sidestilte bøndene med dyr og minnet sterkt om hvordan man karakteriserte ikke-kristne og slaver. Man tilskrev dem en rekke egenskaper som kunne variere fra simpel galskap til rene plumpheter som "en særlig tendens til tarmgass". Den høviske romantikken som var nødvendig for å oppvarte adelskvinner ble sett som bortkastet på bondekvinner, og forfattere som biskop Adalbero oppfordret sine mannlige lesere til å "gå rett på sak og bestige dem". Samtidig uttrykte mange forfattere en redsel for den store allmuen, og ikke helt uten grunn. Status og innflytelse blant bønder kunne variere kraftig, fra leilendinger som levde bare akkurat over eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og store husholdninger. Adelige lensherrer kunne ikke heller utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres eiendommer. Lokale sedvaner og tradisjoner måtte respekteres og de kunne ikke behandle bønder som personlige eiendeler uten en reaksjon. Når bønder ble utsatt for noe de anså som for hardt trykk og utsuging av en lensherre hendte det ofte at de organiserte seg og gjorde motstand enten gjennom juridiske petisjoner, ved å tilby overhøyhet til en annen lensherre, eller til og med ved å organisere bondehærer. Det finnes flere eksempler på adelige arméer som har blitt beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondearméer; i 1227 i Ane i dagens Nederlandene, ca 1230 ved et opprør i det nedre Weser-området og i 1315 ved Morgarten i Sveits.^[11]

Kirken før 900- og 1000-tallet var en relativt løst sammensatt institusjon. Det pavelige embetet var svakt, spesielt under saeculum obscurum, og sentralstyret innen kirken svært begrenset. Enkelte kloster og biskopstoler var autonome og hadde nært samarbeid med lokale konger og godseiere, som de ofte var sterkt avhengige av. Den teologiske hengivenheten blant kirkens menn var tvilsom. Idealet var at kirken ikke skulle blande seg i verdslige anliggender, men overlate dette til keisere, konger og adel. Virkeligheten var en helt annen; mange prester levde ikke i sølibat, biskoper oppførte seg som verdslige adelsmenn og kunne dra ut i strid som suverene krigsherrer og handle som vasaller til konger. Pavestolen var i en lang periode i hendene på italiensk adel uten større ambisjoner om å se til det kristne samfunnets åndelige behov.

På 900-tallet oppsto en reaksjon mot det som ble betegnet som en moralsk slapphet blant de troende. Store kloster som det i Cluny i dagens Frankrike ryddet vei for en kirke med større troverdighet og innflytelse som nøt respekt fra såvel allmue som elite. Likevel ledet kirkens fastholdelse av sin stilling som en maktfaktor til konflikter med den verdslige makten. Mot slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet førte dette til en 50 år lang maktkamp mellom paver på den ene siden og konger og keisere på den andre. Konflikten har senere fått navnet investiturstriden, og gjaldt hvem som hadde rett til å innsette kirkelige embeter.

I kontrast til den foregående perioden med økonomisk og demografisk ekspansjon ble 1300-tallet innledet med flere tilbakeslag. Flere perioder med feilslåtte avlinger og hungersnød ble fulgt av den ødeleggende epidemien kalt svartedauden, som tok livet av opp mot halvparten av Europas befolkning. Kristendommen opplevde også flere kriser. Den franske kongen Filip IV flyttet pavedømet fra Roma til Avignon sør i Frankrike mellom 1305 og 1378, noe som gikk under benevningen "det babylonske fangenskapet". På bakgrunn av dette fulgte det vestlige skisma mellom 1378 og 1417 da først to og til slutt tre paver satt samtidig og nektet å si fra seg sine titler. Dette medførte økt lojalitet til den regionale og den nasjonale kirken og man lette stadig oftere etter sekulære løsninger på sosiale problemer. Luthers oppgjør med den katolske kirken i 1517 og dannelsen av protestantismen signaliserte slutten på den gamle ordningen. Den politiske makten begynte å institusjonaliseres i senmiddelalderen, spesielt i stater som England, Frankrike, i kongerikene på Den iberiske halvøy og i Norden. Dette skjedde i høy grad gjennom resultatene av blant annet hundreårskrigen, som trakk opp tydeligere grenser mellom ulike nasjonale interessesfærer.

I begynnelsen av 1300-tallet nådde befolkningstallene i Europa en topp etter flere hundre år med stadig økning, og minket i stedet kraftig for å ta seg opp igjen seg først en gang på 1500-tallet. Dette har fått mange forklaringer av moderne historikere; blant annet har man kunnet fastslå at den positive varme perioden som hadde rådet i høymiddelalderen tok slutt rundt 1300 og ble etterfulgt av kaldere og mer ustabilt vær som forårsaket svikt i avlinger og omfattende sult fra 1310-tallet og flere tiår framover. Det var en svekket befolkning som til stor del levde på nydyrkede jorder i relativt ufruktbare grenseområder som ble overrumplet av middelalderens største demografiske sjokk, svartedauden. Overslagene over dødstallene varierer kraftig, og visse regioner ble hardere rammet enn andre, men selv de lavere overslagene tilsier at minst 25 % av Europas befolkning døde på bare noen år. Andre igjen anslår at hele 50 % mistet livet. Visse byer mistet opp mot 80 % av sin befolkning og gårder og åkermark ble lagt øde over hele Europa når det ikke lengre var noen som brukte dem. Dette ble senere forverret av en periode med uvanlig langvarige og ødeleggende kriger, for eksempel hundreårskrigen mellom England og Frankrike, Reconquistaen på Den iberiske halvøy samt maktkamper og borgerkrig i Flandern, Italia, Skandinavia og Tyskland. Resultatet ble en minking eller total kollaps av spesielt langveis handel med basisvarer. De store korntransportene fra tradisjonelle korneksportører som Sør-Italia, Sicilia og Egypt til store byer i middelhavsområdene var ikke lengre lønnsomme og ble erstattet av mer lokal handel. De mindre gunstige værforholdene satte også det gamle jordbrukssystemet på prøve. Tidligere hadde kostholdet basert seg på hvete, noe som spesielt nordre Europa nå var dårlig egnet for. Rundt 1350 stanset den stabile ekspansjonen som hadde pågått siden rundt år 1000.^[12]

Utover den økonomiske innvirkningen som svartedauden hadde, utløste den også en utbredt fatalisme koblet til innsikten om hvor skjør tilværelsen egentlig viste seg å være. Epidemiene som svartedauden hadde satt igang opphørte heller ikke med det første utbruddet, men vendte tilbake med jevne mellomrom og holdt befolkningsøkningen nede slik at det tok lengre tid å hente seg opp igjen. Årsaken til massedøden mente man som oftest var en straff fra Gud for samfunnets synder. Man beskyldte også ofte minoriteter for å ha spredt sykdom gjennom absurde anklager om forgiftede brønner, og hysteriet utløste pogromer mot jøder.

Etter krisene i senmiddelalderen begynte mange regioner å rette seg inn på mer spesialiserte former for avlinger som kunne selges til fordelaktige priser på et større internasjonalt marked. Den kraftig reduserte befolkningen som var igjen etter de mange farsottenes herjinger kunne unne seg en større velstand og dette førte til økt produksjon av animalske produkter, noe som blant annet viste seg gjennom at slakterlaugene fikk flere medlemmer og større innflytelse i mange byer. Jevnt over ble kosten mer variert og en mindre andel bestod av bare kornprodukter i form av brød.^[13]

Oppdelingen av historien i tre perioder ble introdusert i Danmark av den kongelige historiograf Jon Jakobsen Venusinus i skriftet De historia dissertatio prima, qva ejus definitio et divisio comprehenditur fra 1604 hvor han skjelner mellom ætas prisca, ætas media og ætas recentior. Så sent som i Ludvig Holbergs Synopsis Historiæ Universalis fra 1733 benyttes fortsatt oppdelingen av de fire verdensmonarkier, men Holberg kjente og brukte også begrepet middelalder («Middel Alder», «Middel-Alder», «middel Alderen») i likhet med de noe yngre historikere Peter Friderich Suhm («den midlere Historie») og Gerhard Schøning («de saakaldte midlere Tider»). Ove Høegh-Guldberg benyttet i sin Verdens Historie (1768–1772) en oppdeling i seks verdensaldre.

Middelalderen i nordisk sammenheng har en noe annen periodeinndeling enn i det sydlige Europa. Vanligvis brukes begrepet middelalder om perioden fra ca. 1000 til 1536 og betegner således den periode hvor kristendommen ble innført i Norden, helt frem til reformasjonen.

Ofte regner man middelalderens begynnelse da vikingtiden sluttet, noe som i Norge ofte blir satt symbolsk til kong Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I Danmark settes denne tiden til ca. 1050 da Svein Estridsson brakte Danmark inn i middelalderen. I Sverige setter man ofte vikingtidens slutt ved omkring år 1060 da Ynglingeætten døde ut, og den varer fram til Gustav Vasa velges til konge i år 1523.

Grovt sett ser man middelalderens begynnelse i Norden som den kristne kirkens sentrale posisjon, og ved at makten i samfunnet var delt mellom kongemakt, adel og kirke. Både for Danmark og Norge ser man ofte på middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536. Da ble det tredelte forholdet endret ved at kirken mistet mye av sin politiske makt. Siste del av nordisk middelalder er da preget av eneveldets stilling i samfunnet, foruten framveksten av en ny klasse i byene, borgerskapet.

Historikere bruker ofte følgende oppdeling av den nordiske middelalder:

• Vikingtiden (ca. 800–1066)
• Tidlig middelalder (ca. 1050–1200)
• Høymiddelalder (1200–1400)
• Senmiddelalder (1400–1536)

• Tidlig middelalder i Norge
• Høymiddelalder i Norge
• Musikk i middelalderen
• Middelalderens litteratur

• Sverre Bagge: Europa tar form : år 300 til 1350 Vanligst brukte innføringsverk i middelalderhistorie ved norske universitet. Cappelen 2004 (1.utg. 1986) ISBN 82-02-19813-5
• Steinar Imsen: Europa 1300-1550 Innføringsverk i senmiddelalderhistorie. Universitetsforlaget 2000 (1. utg. 1984) ISBN 82-00-45406-1
• Leidulf Melve Hva er Middelalderen? i Hva er-serien Universitetsforlaget 2016 ISBN 9788215027951
• Leidulf Melve Europeisk politisk historie 400–1750 2009 ISBN 9788202243159
• Henri Pirenne: Middelalderens byer (Nisus Forlag, 2017).

• (en) A History of World Societies (2007, 7. opplag) redaktører: McKay, Hill, Buckler, Ebrey ISBN 0-618-61093-6
• (en) Blockmans, Wim & Hoppenbrouwers, Peter (2007) Introduction to Medieval Europe 300-1550 ISBN 0-415-34699-1
• (sv) Dahl, Gunnar (2002) Gud, pengar och moral i affärslivets gryning ISBN 91-89442-61-X
• (sv) Hunt, Edwin S. och Murray, James M. (2001) Företagande och handel i det medeltida Europa 1200-1550 översättning av Margareta Eklöf och fackgranskning av Bo Franzén ISBN 91-7150-815-5
• (sv) Nordberg, Michael (1995, 2. opplag) Den dynamiska medeltiden ISBN 91-550-4145-0

•  (en) Middle Ages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Middle Ages – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The Online Reference Book for Medieval Studies (engelsk)
• Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om middelalderkirker i Vestfold
• Middelalderen, temaside hos Norgeshistorie.no