Konflikten i Sør-Libanon 1978

Konflikten i Sør-Libanon 1978
Konflikt: Israel-Palestina-konflikten og den libanesiske borgerkrigen
Israelske soldater inne i Libanon
Dato 14-21. mars 1978 Sted Sørlige Libanon opp til elven Litani Resultat PLO retirerte fra Sør-Libanon, et bufferområde overvåket av UNIFIL ble opprettet. Israel og Falangistene utøvde stor innflytelse i området FN var satt til å kontrollere. Territoriale endringer Israel beholder mindre grenseområder som en buffersone
Stridende parter
Israel SLA	PLO LNM
Styrker
25 000 mann i alt 7 000 mann i de fremskutte avdelingene	10 000 mann En mindre andel så kamp
Tap
23 drept i kamp 4 drept etter at våpenhvilen var inngått	200-300 hevdet drept 1 100-2 000 sivilister hevdet drept

Konflikten i Sør-Libanon 1978 (også kjent som Operasjon Litani) var en Israelsk invasjon av det sørlige Libanon som fant sted våren 1978. Invasjonen strakk seg til elven Litani og ble ifølge Israel iverksatt som et militært svar på stadige provokasjoner fra den palestinske organisasjonen PLO. Den utløsende årsaken er antatt å ha vært Massakren på Israels kysthovedvei hvor 35 sivile ble drept og 71 såret.^[1] Hovedintensjonen med invasjonen var å presse PLO ut av sørlige Libanon. Den spente situasjonen etter terroraksjonen i Israel gjorde at både PLO og Libanon var forberedt på en israelsk invasjon - og som følge av dette trakk den palestinske ledelsen betydelige styrker fra grensen i god tid.^[2]

Den israelske invasjonen ble ført med bakkestyrker, artilleri og flystyrker. 25 000 israelske soldater deltok. De israelske styrkene ble støttet av den libanesiske geriljaorganisasjonen SLA.

UNIFIL ble skapt og utplassert i Sør-Libanon som en følge av krigen.

Den 14. mars gav den israelske regjeringen med statsminister Menachem Begin grønt lys for en begrenset bakkeoffensiv inn i den sørlige delen av Libanon, kalt «Fatahland». Fire dager senere kom de første flyangrepene mot mål definert som PLO-infrastruktur samtidige med at 7 000 israelske soldater med pansrede enheter og artilleristøtte rykket over grensen. Tilsammen 25 000 israelske militære deltok i den største militæroperasjonen siden Jom kippur-krigen 1973.

Israel betegnet selv operasjonen som en suksess da PLOs styrker ble presset opp til elvens nordside. (Men noen måneder etter invasjonens slutt begynte palestinsk gerilja å reetablere seg i sør). I løpet av de syv første dagene hadde de israelske styrkene med tung flystøtte først trengt seg 10 km inn i Libanon, deretter ekspandert nord til sørbredden av elven Litani og omgått den libanesiske havnebyen Tyr. Selve byen og omegn ble åsted for brutale kamper mellom de israelske militære som var uten skrupler mot den sivile nærheten og de palestinske militsavdelingene som hadde blitt innhentet og nedkjempet. De fleste av disse hadde trukket seg nord for elven siden den militære forberedelsen hos israelerne hadde gitt dem et forvarsel.

Det har blitt beregnet at 1 100 til 2 000 hadde blitt drept, mesteparten sivilister, ifølge Robert Fisk. Israel hadde et tap på 23 under offensiven og i tillegg ble 4 drept etter at våpenhvilen var trådt i kraft. Israelsk side hevdet å ha påført PLO et tap på cirka 200 til 300 døde. Trolig hadde opptil 285 000 sivile flyktet nordover.

Den internasjonale opinionen reagerte sterkt på aksjonen, noe som førte til opprettelsen av den fredsbevarende styrken UNIFIL og delvis israelsk tilbaketrekking. De israelske styrkene overførte sine posisjoner til sine allierte, Sør-Libanon Armé (SLA) militsen under major Saad Haddad sent i 1978 etter at UNIFIL hadde etablert seg i sine egne posisjoner med baser og utposter.

Allerede den 19. april 1978 ble UNIFIL-hovedkvarteret bombardert av SLA som drepte 8 FN-soldater. Dette var begynnelsen på en lang og turbulent periode for de fredsbevarende styrkene i sørlige Libanon. Norge var blant landene som sendte soldater til FN-tjeneste i Sør-Libanon.

Invasjonen gikk hardest utover sivilbefolkningen i Libanon. Rundt 250 000 ble tvunget på flukt i løpet av krigen.^[3] En rekke landsbyer i Sør-Libanon ble påført omfattende skader av israelske militære, blant annet Bint Jbeil.^[3]

Den 19. mars vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som oppfordret Israel til å trekke sine styrker ut av Libanon, samtidig som det ble gitt grønt lys for å sende en vaktstyrke i FN-regi til kampområdet.^[4] Israels statsminister, Menachem Begin, innledet samme dag et offisielt besøk i USA som innbefattet samtaler med Jimmy Carter. FN styrken hadde den første tiden store problemer med å oppfylle sitt mandat på grunn av at Israel fremdeles hadde reel kontroll i Sør-Libanon. En del av områdene som Israel trakk seg ut av hadde de dessuten overlatt til Saad Haddad og hans kristne falangiststyrke.^[5] Haddad nektet å oppgi noe av det land som UNIFIL-styrkene etter avtalen skulle kontrollere.^[6]

Det oppstod flere dødbringende trefninger mellom de ulike grupperingene i tiden etter offensivens avslutning, blant annet flere massakre.^[7] I begynnelsen av oktober rettet israelske marinefartøyer kraftig ild mot områder i Beirut som skal ha vært kontrollert av palestinske geriljasoldater.^[8]

Etter noen måneder begynte palestinsk gerilja å reetablere seg i Sør-Libanon - og i januar 1979 kom det til harde trefninger mellom israelske styrker og den palestinske gerilja. Partene skjøt med artilleri og raketter over grensen til hverandre. Kampene skal ha blitt omtalt som de alvorligste siden Israel invaderte i mars 1978.^[9] Flere tusen flyktet nordover på den libanesiske siden, mens den israelske grensebefolkningen måtte tilbringe tiden i tilfluktsrom.^[9][6] Palestinske grupper fra Libanon skal også ha tatt seg inn i Israel og utført bombeattentater som kostet to israelere livet og over 30 skadet.^[10]

• Liste over kriger Israel har deltatt i

• Ahron Bregman, Israel`s wars, 1947-93 2000 ISBN 0-415-21468-8