Skillingstrykk

Skillingstrykk var små trykksaker, som oftest bare et sammenbrettet papirark, som kunne inneholde nyheter, humoristiske, sensasjonelle eller pedagogiske prosatekster, men som i de aller fleste tilfellene var på viseform, såkalte skillingsviser. På engelsk blir skillingstrykket kalt broadside eller broadsheet og skillingsvise broadside ballad. På tysk snakker man om Flugblätter og Bänkelsang.

Skillingstrykkene dukket opp allerede med de første boktrykkerne. De første trykksakene som ble fremstilt i Norge i 1643 var to visetrykk og en almanakk (Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel 1644). På 1600-tallet var trykkene ofte vakre prakttrykk som vendte seg mot en pengesterk overklasse, men ettersom lesekunsten ble utbredt, ble skillingstrykkene et billig tilbud for vanlige folk. Samtidig begynte de kulturelt interesserte å se ned på disse «vulgære» småtrykkene. På 1800-tallet ble de kalt «skillingstrykk», «gateviser» eller «kjøkkenpikeviser». Skillingstrykket var vårt første massemedium og lenge var det også det eneste virkelige massemedium. Også fattigfolk kunne ha råd til å kjøpe slike trykk.

Ordet «skillingsvise» ble tatt i bruk i 1795. De eldste visene var håndskrevet i et lite antall, men med utbredelsen av boktrykkerkunsten kunne de masseproduseres. I 1802 solgte Danmarks største avis, Berlingske Tidende, omkring 8.000 eksemplarer to ganger i uken; så skillingsvisene med et ukentlig opplag på rundt 20.000 var en alvorlig konkurrent til datidens aviser. En skillingsvise fra 1802, forfattet av en student og trykt i Kannikestræde 39 i København, lokket med tittelen «En splinterny Vise om tvende ægte Skurke, der bleve stygt narrede derved, at de stjal en død Kone i den Tanke, at det var et slagtet Sviin.»^[1]

Den vanlige forestillingen om skillingsviser som lange, tragiske fortellinger om kjærlighet og død er ikke helt korrekt; skillingsvisene utgjør ingen enhetlig visetype og har bare distribusjonsformen til felles. Alle salgbare tekster kunne bli skillingsviser. Siden skillingstrykket ofte ble brukt til nyhetsformidling, finnes det også mordviser, skipsforlisviser og katastrofeviser.

Skreppekarene tok med seg skillingstrykk fra gård til gård og fungerte som en slags omvandrende aviser. De var trolig årsak til at bondeopprørene mot slutten av 1700-tallet ble mer omfattende enn noen gang før.^[2]

Når fiskerne fra Nordland hadde solgt fangsten sin i Bergen, kjøpte de vanligvis en likkiste som de fylte opp med bergenske vannkringler^[3] og skillingstrykk før de satte kursen nordover igjen. Blant disse trykkene var ofte Petter Dass' viser og salmer.^[4] Produksjonen tok seg kraftig opp på midten av 1700-tallet, da flere byer fikk en aktiv trykkpresse pga etableringen av de første norske avisene. 1800-tallet er likevel skillingsvisenes storhetsperiode, spesielt siste halvdel frem mot 1900. Folk fikk bedre råd, de fleste kunne lese, flere flyttet til byene, industrialiseringen førte til forbedring i trykketeknikkene, postvesenet ble mer profesjonelt, og papirprisene sank. Utbygging av veier, jernbaner og skipstrafikk forenklet distribusjonen.^[5]

Fram til 1915 kunne skillingstrykkene etablere slagere – de store landeplagene, men etter 1920 ble denne distribusjonsformen gradvis utkonkurrert av grammofonplater, aviser og ukeblad. Den yngste skillingsvisen i Gunnerusbiblioteket er fra 1951: «Ung Hjalmar og skjøyten. En sørgelig vise med lykkelig ende»^[6] som handler om skøyteløperen Hjallis’ fall på 10.000 meter i EM samme år.^[7] Skillingsviser er altså blitt trykt i Norge i mer enn 300 år (fra 1640-tallet til innpå 1950-tallet), og har sirkulert i Norge i mer enn 400 år (fra 1500-tallet). Dermed er skillingsvisene trolig den sjangeren som har lengst utbredelse i Norge.

Ivar Aasens første tekster på trykk var to skillingsviser, blant annet en nyhetsvise som fins i nasjonalbibliotekets arkiv: «En Ny Vise om den sørgerlige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet» (trykt av R. Aarfot i 1833). Også Gunnerusbiblioteket har skillingsviser av kjente forfattere i sitt arkiv: Henrik Wergeland skrev blant annet nyhetsvisen «En Ny Vise om Ole Pedersen Høilands sidste mærkelige Undvigelse fra Agershuus Fæstning Natten til den 17de September 1839.» I samme arkiv finnes Bjørnstjerne Bjørnsons «En Ny Vise om Badet på Eidsvold og Gjeitungen som ble døbt der» fra 1853.^[8]

Den eldste nyhetsvisen i Norge ble skrevet av en prest og handler om et snøskred som tok en rekke menneskeliv på Sunnmøre i februar 1679.^[9] Visen ble først trykt i København i 1681. Titanics forlis 16. april 1912 var likeledes en katastrofe som skapt for skillingsvisenes univers, og en dansk skillingsvise om forliset er kjent:

De paa et Isbjerg stødte,

en Isblok kæmpestor,

man i Atlanten mødte,

mens Skibet fremad fór

med al den Kraft, det ejed',

for en Record at slaa;

men Blokken væk det fejed'.

Snart det på Bunden laa.

Første vers i den norske Titanic-visen:

Det største skib på Jorden som pløyde bølgen blå,

i Syden som i Norden man ei dens make så.

Og skibet, dette stolte, fikk navnet Titanic,

men stoltheten forvoldte at skibet under gikk.^[10]

• Alperosen
• Amanda og Herman
• Alexander og Margido
• Burobengvisa
• Den lystige ungersvend
• Det er den største dårlighet
• Elvira Madigan
• Herr Peder
• Ingen er så trygg i fare
• Jeg går i tusen tanker
• Kjerringa satte seg på purka og rei
• Lilla vackra Anna
• Mustalainen
• Sinclairvisen
• Tom Dooley
• Tordenskjolds vise
• Farvel, min venn

• Pamflett
• Flyveblad
• Brosjyre
• Kistebrev (på dansk kistebilleder), enkelt utført tresnitt, limt under kistelokk eller brukt som veggdekorasjon på 1700- og 1800-tallet
• Folkebok, billige, populære bøker i Europa fra 1400- til 1800-tallet
• Lubok, billige, populære russiske bildetrykk
• Bilderbogen, tysk betegnelse for billige billedark