Hopp til innhold

Endorheisk bekken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Endorheisk»)
Ved bredden av Lake Hart, en endorheisk ørkensjø i Sør-Australia

Et endorheisk bekken (også kalt et terminalt, lukket eller internt bekken, nedslagsfelt eller dreneringssystem) er et nedslagsfelt som ikke har eksternt avløp for vann, hverken på overflaten som elver, eller underjordisk via sprekker og huler, eller diffusjon gjennom stein eller gjennomtrengelig materiale. Uttrykket har greske røtter; endo, «innvendig» og rhein, «å renne, strømme». Alt regn (eller annen nedbør) som faller innenfor et endorheisk bekken kan kun forlate bekkenet gjennom fordampning.

Dannelse av endorheiske bekken

[rediger | rediger kilde]

Selv om endorheiske bekken kan forekomme i ethvert klima, så vil de i praksis som regel finnes i varme ørkenområder. På steder med større nedbørsmengder vil vannerosjon som regel grave ut dreneringskanaler (spesielt under flom) som etter hvert vil bryte gjennom vannskillet mellom det endorheiske systemet og det større, eksterne hydrologiske systemet. Svartehavet var en gang en slik innsjø, som var et uavhengig hydrologisk system, før Middelhavet brøt gjennom terrenget som skilte de to.

I varme ørkener er netto tilførsel av vann lavt og fordampningstapet høyt, noe som drastisk hindrer dannelsen av komplette, åpne dreneringssystemer. Den innelukkede vanntransporten i denne type dreneringssystemer fører ofte til konsentrasjon av salter og andre mineraler i innsjøen; i og med at oppløste mineraler fra det omkringliggende landskapet avsettes i det endorheiske bekkenet, og blir liggende igjen når vannet som fraktet dem dit fordamper. Derfor inneholder endorheiske bekken ofte omfattende saltsletter og saltsjøer (på engelsk også kalt «salt pans», «alkali flats» eller «playas»). Disse områdene, som som regel er store, meget flate og med harde overflater, blir av og til brukt som store, billige rullebaner for fly, eller til fartstesting og rekordforsøk for biler.

Både permanente og sesongmessige sjøer kan dannes i endorheiske bekken. Noen slike bekken er essensielt inaktive, ettersom nedbøren der er blitt redusert til et så lavt nivå at en innsjø ikke lenger kan dannes. Selv med permanente endorheiske sjøer, så endrer de fleste størrelse og fasong dramatisk over tid, slik at de i tørketiden ofte blir svært mye mindre, eller splittes opp i flere mindre deler. Etter hvert som mennesker har ekspandert inn i tidligere ubeboelige ørkenområder er elvesystemene som forsyner mange endorheiske sjøer blitt endret ved bygging av demninger og akvedukter. Som et resultat har mange endorheiske sjøer skrumpet dramatisk inn. Dette medfører ofte en kraftig økning i saltholdighet, høyere konsentrasjon av forurensinger, med påfølgende sammenbrudd i innsjøens økosystem.

De viktigste endorheiske bekken og innsjøer

[rediger | rediger kilde]
Kartet viser, foruten nedslagsfelt og vannskiller til verdenshavene, også de største endorheiske bekken (i grått) og innsjøer (i svart).
Et kunstig-farge satellittfoto av Australias Lake Eyre

Australia

[rediger | rediger kilde]

Australia, som er veldig tørt og hvis jordsmonn har svært lav avrenning, har et betydelig antall variable, endorheiske dreneringssystemer. De viktigste er:

Afrika har også mange endorheiske nedslagsfelt.

Nord-Amerika

[rediger | rediger kilde]

Sør-Amerika

[rediger | rediger kilde]

Foruten Volga-bekkenet, som drenerer til det endorheiske Det kaspiske hav, så er det i Europa bare to endorheiske innsjøer;

Antarktis

[rediger | rediger kilde]
  • En av de få endorheiske sjøene som er beliggende i en kald ørken er Vidasjøen i McMurdo Dry Valleys i Antarktis, hvor vannet forblir flytende fordi det er syv ganger så saltholdig som sjøvann.

Tidligere endorheiske bekkener

[rediger | rediger kilde]

Det har tidligere eksistert mange endorheiske systemer, som gjennom klimatiske og geologiske endringer i tidens løp er blitt omdannet til åpne dreneringssystemer:

Referanser

[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]