Johann Sebastian Bach var en tysk komponist, organist, cembalist, fiolinist, pedagog og kapellmester. Musikken hans er vidt anerkjent for sitt usedvanlig mesterlige håndverk, sin intellektuelle dybde og sin tidløse skjønnhet. Bach regnes derfor for å være blant de største navnene i musikkhistorien, hvis innflytelse når langt utover den klassiske musikkverdenen. Livsløpet hans følger i grove trekk kulminasjonen og avslutningen til barokkepoken. Bach var uhyre produktiv, og blant de mange verkene hans finner man pasjonene etter Matteus og Johannes, Juleoratoriet, de seks Brandenburgerkonsertene og de to bindene preludier og fuger som utgjør Das wohltemperierte Klavier. Bach komponerte også en mengde kantater, kammermusikk, fiolinsonaterog mange betydelige cembalo- og orgelverker, blant annet Toccata og fuge i d-moll, som er et av barokkens mest kjente musikkstykker.
Liv og virke
Bach kom fra en respektert musikerfamilie i midtre Tyskland med aner tilbake til 1500-tallet. Han mistet sine foreldre 10 år gammel og flyttet da til sin 14 år eldre bror, Johann Christoph Bach, hvor han fortsatte musikkstudiene som han hadde begynt under farens veiledning. 15 år gammel ble han frielev ved Michaelisskolen i Lüneburg, hvor han i to år sang i skolekoret. Hos broren hadde han lært den pachelbelske orgelstilen å kjenne, i Lüneburg kom han i berøring med den nordtyske tradisjonen med Georg Böhms mer virtuosbetonte stil, og som korsanger ble han kjent med den polyfone korteknikken. Fra Lüneburg gikk han flere ganger de fire milene til Hamburg for å høre den berømte organisten Johann Adam Reinken.
Med Lüneburg avsluttes Bachs læreår, og etter en kortere ansettelse som fiolinist i Weimar i 1703 ble han organist i Arnstadt. Her komponerte han blant annet en Capriccio til broren Johann Jacob Bach da broren tok tjeneste som oboist hos Karl 12 av Sverige. I 1705 fikk han en måneds tjenestefrihet for å høre Dietrich Buxtehudes berømte Abendmusik i Lübeck, men ble borte i tre måneder. Da man også var misfornøyd med at «han blandet så mange underlige variasjoner og fremmede toner inn i koralen at menigheten ble helt forfjamset», fikk han en alvorlig reprimande. I 1707 flyttet han til Mühlhausen, og han giftet seg samme år med sin kusine Maria Barbara Bach (1684–1720).
På grunn av strid mellom pietistiske og ortodokse kretser flyttet han allerede året etter til Weimar, hvor han ble ansatt som kammermusiker og hofforganist. Fra årene i Weimar stammer mesteparten av hans orgelverker. Da han ble forbigått ved ansettelsen av hoffkapellmester – han hadde tjenestegjort i stillingen i tre år under den forrige kapellmesterens sykdom – tok han i 1717 imot et tilbud om en kapellmesterstilling hos fyrsten av Anhalt-Köthen. Hertugen av Weimar ville nødig gi slipp på ham, og da Bach tiltvang seg avskjed, ble han rasende. Bach måtte tilbringe en måneds tid i fengsel og ble avskjediget i unåde.
I Köthen var hoffet reformert, og Bach skrev ikke kirkemusikk i de fem årene han var der. Som kapellmester dirigerte han fyrstens collegium musicum med 18 dyktige musikere og komponerte og oppførte orkesterverker, konserter, suiter, kammermusikk og klaververker. I 1720 døde hans hustru, og året etter giftet han seg med sangeren Anna Magdalena Wilcken (1701–1760).
I 1723 ble han ansatt som kantor ved Thomaskirken i Leipzig «fordi det ikke var noen bedre å få», etter at to andre hadde trukket sine ansøkninger tilbake. Da magistraten i Leipzig hadde forlangt en prøve på Bachs komposisjonskunst, skrev han kantaten Jesus nahm zu sich die Zwölfe og oppførte dessuten Johannespasjonen for første gang. De musikalske og materielle forholdene Bach fikk i Leipzig var dårligere enn i Köthen. Som grunn for at han likevel foretrakk Leipzig, angav Bach at han ville gi sine sønner leilighet til å studere ved universitetet.
Koret som han fikk til rådighet (Thomaskoret), bestod av udisiplinerte skolegutter som Bach den første tiden også måtte undervise i latin, og orkesteret ble sammenrasket av tilfeldige musikere. Bachs plikter som kantor omfattet komponering og oppførelse av vokalmusikk i byens to hovedkirker. Blant annet skrev han de fleste kantater (fem årganger) i Leipzig. I 1729 oppførte han Matteuspasjonen for første gang.
Bachs overordnede hadde liten forståelse av hans genialitet som komponist og betraktet ham nærmest som en middelmådig musikklærer, mens Bach med steil selvhevdelse verget sin rett. Det kom til flere kontroverser. Bach gikk trett av stridighetene og tenkte på å søke seg en annen stilling, men ble likevel resten av sitt liv boende i Leipzig og foretok bare reiser av kortere varighet, blant annet til sønnen Carl Philipp Emanuel i Berlin, siste gang i 1747 da han improviserte for Fredrik den store over et tema kongen oppgav. Senere utarbeidet Bach med temaet som grunnlag Musikalisches Opfer. I 1749–1750 komponerte han et lignende verk, Die Kunst der Fuge, hvor hans enorme kunnskaper som kontrapunktiker feirer sine største triumfer.
I 1749 ble Bach rammet av et slaganfall. Han kom seg, men ble nesten blind. En mislykket operasjon i januar 1750 forverret tilstanden. Sine siste komposisjoner dikterte han en av sine elever. Han ble begravd på Johanneskirkegården, men gravstedet ble glemt. I 1894 ble graven funnet igjen, og Bachs jordiske levninger ble anbrakt i en gravhvelving i kirken. Etter dennes ødeleggelse under andre verdenskrig ble de overført til Thomaskirken.
Betydning
Bach fullendte den polyfone stilen og skapte med sin uovertrufne teknikk og åndfulle fantasi grunnleggende verk både innen den kirkelige og den verdslige musikken. I sin musikk sammenfattet Bach impulser fra eldre tyske, franske og italienske mestere. Han forente den tradisjonelle polyfone stilen med en harmonikk bygd på dur og moll, og fugen brakte han til dens absolutte høydepunkt. Hans protestantiske koral spiller en stor rolle i hans produksjon. Bach var dypt religiøs og skrev gjerne «Dem höchsten Gott allein zu Ehren» over sine komposisjoner.
I samtiden var Bach vesentlig kjent som orgelvirtuos. Få av hans komposisjoner ble trykt i hans levetid, men flere av klaver- og orgelverkene oppnådde en viss utbredelse gjennom avskrifter. Med Felix Mendelssohn-Bartholdys oppførelse av Matteuspasjonen i 1829 begynte en Bach-renessanse, som fikk et nytt oppsving ved den store utgaven av hans samlede verker (1851–1900).
Hovedverker
Vokalmusikk
| År | |
|---|---|
| Magnificat | 1723 og rundt 1730 |
| Johannespasjonen | 1723 |
| Matteuspasjonen | 1727 eller 1729 |
| Motetter: | |
| Jesu Meine Freude | 1723 |
| Fürchte dich nicht, ich bin bei dir | 1726 |
| Der Geist hilft unsrer Schwachheit auf | 1729 |
| Komm, Jesu, komm | 1730 |
| Lobet den Herrn, alle Heiden | årstall ukjent |
| Singet dem Herrn ein neues Lied | rundt 1726–1727 |
| Juleoratoriet (6 kantater) | 1734 |
| Messe i h-moll | 1747–1748 |
| 5 årganger med kantater for alle søndager og helligdager i året (rundt 300, hvorav rundt 200 er bevart) | |
| En rekke verdslige kantater |
Verker med orkester
| År | |
|---|---|
| 6 Brandenburgerkonserter i F-, F-, G-, G-, D- og B-dur | 1721 |
| 4 ouverturer (orkestersuiter) | etter 17231 |
| 7 konserter for cembalo | etter 17231 |
| 3 konserter for 2 cembali | etter 17231 |
| 2 konserter for 3 cembali | etter 17231 |
| 1 konsert for 4 cembali | etter 17231 |
| 2 konserter for fiolin | 1717–17232 |
| 1 konsert for 2 fioliner | 1717–17232 |
| konsert for fiolin, fløyte og cembalo | årstall ukjent |
Kammermusikk
| År | |
|---|---|
| 3 sonater og 3 partitaer for solofiolin | 1720 |
| 6 suiter for cello solo | trolig 1720 |
| partita for fløyte solo | årstall ukjent |
| 6 sonater for fiolin og obligat cembalo | 1717–17232 |
| 3 sonater for viola da gamba og obligat cembalo | 1717–17232 |
| 6 sonater for fløyte og obligat cembalo / basso continuo | 1717–17232 |
Orgel
| År | |
|---|---|
| 6 konserter (etter Vivaldi og andre) | 1708–1717 |
| Passacaglia i c-moll | rundt 1717? |
| Orgelbüchlein (46 korte koralforspill) | 1713–1717 |
| 6 triosonater | rundt 1727 |
| Katekismuspreludiene (Klavierübung III) | 1739 |
| 6 Schübler-koralforspill | rundt 1746–1747 |
| 18 store preludier | 1747–1749 |
| vel 20 preludier (toccataer, fantasier) og fuger | årstall ukjent |
Klaver
| År | |
|---|---|
| 15 tostemmige invensjoner | 1720–1723 |
| 15 trestemmige invensjoner | 1720–1723 |
| Kromatisk fantasi og fuge i d-moll | rundt 1720 |
| Das wohltemperierte Klavier I og II | 1722 og 1744 |
| 6 franske og 6 engelske suiter | antagelig 1717–1723 |
| 6 partitas (Klavierübung I) | 1726–1731 |
| Italiensk konsert og fransk ouverture (Klavierübung II) | 1735 |
| Goldbergvariasjonene (Klavierübung IV) | 1742 |
| Klavierbüchlein for Wilhelm Friedemann Bach og Anna Magdalena Bach | 1720 og 1725 |
Verker delvis uten angitt besetning
| År | |
|---|---|
| Das Musikalische Opfer | 1747 |
| Die Kunst der Fuge (ufullendt) | 1749–1750 |
1 Årstallet er ukjent for en stor del transkripsjoner utført i Leipzig-tiden
2 Köthen-tiden
Les mer i Store norske leksikon
- Carl Philipp Emanuel Bach
- Johann Christian Bach
- musikk i barokken
- musikk i Tyskland
- Wilhelm Friedemann Bach
Eksterne lenker
Litteratur
- Boyd, Malcolm: Bach, 3rd ed., 2000 Finn boken
- Butt, John, red.: The Cambridge companion to Bach, 1997 Finn boken
- David, Hans T. & Arthur Mendel, red.: The new Bach reader: A Life of Johann Sebastian Bach in Letters and Documents, 1998 Finn boken
- Fischer, Hans Conrad: Johann Sebastian Bach : hans liv i tekst og bilder, 2000, Finn boken
- Gardiner, John Eliot. Bach: Music in the Castle of Heaven. Knopf, 2013
- Geck, Martin: Bach, 2003 Finn boken
- Kjeldsen, Jens: Mellem kosmos og sjæl: Johann Sebastian Bach og barokmusikken, 2000, Finn boken
- Neumann, Werner: Johann Sebastian Bach, 1978, Finn boken
- Norborg, Josef: Johann Sebastian Bach: Den store kantor, 1950, Finn boken
- Williams, Peter: The life of Bach, 2004 Finn boken
- Wolff, Christoph: Johann Sebastian Bach: the learned musician, 2000 Finn boken