Johann Sebastian Bach, tysk komponist, et av de største navn i musikkhistorien. Kom fra en stor musikerfamilie. Bach er den fremste representant for barokkmusikken i første halvdel av 1700-tallet. Han var uhyre produktiv, og blant de mange verkene hans kan nevnes Matteuspasjonen, Juleoratoriet, de seks Brandenburgerkonsertene og Das wohltemperierte Klavier, som er to samlinger med klavermusikk. Bach komponerte også en mengde kantater og mange betydelige orgelverker, bl.a. Toccata og fuge i d-moll, som er et av barokkens mest kjente musikkstykker.
Liv og virke
Bach mistet sine foreldre 10 år gammel og kom i huset til en eldre bror, hvor han fortsatte musikkstudiene som han hadde begynt under farens veiledning. 15 år gammel ble han frielev ved Michaelisskolen i Lüneburg, hvor han i to år sang i skolekoret. Hos broren hadde han lært den pachelbelske orgelstil å kjenne, i Lüneburg kom han i berøring med den nordtyske tradisjon med G. Böhms mer virtuosbetonte stil og som korsanger med den polyfone korteknikk. Fra Lüneburg gikk han flere ganger de fire mil til Hamburg for å høre den berømte organist Reinken.
Med Lüneburg avsluttes Bachs læreår, og etter en kortere ansettelse som fiolinist i Weimar 1703 ble han organist i Arnstadt. Her komponerte han bl.a. en Capriccio til en av brødrene da denne tok tjeneste som oboist hos Karl 12 av Sverige. 1705 fikk han en måneds tjenestefrihet for å høre Buxtehudes berømte Abendmusik i Lübeck, men ble borte i tre måneder, og da man også var misfornøyd med at «han blandet så mange underlige variasjoner og fremmede toner inn i koralen at menigheten ble helt forfjamset», fikk han en alvorlig reprimande. 1707 flyttet han til Mühlhausen og giftet seg samme år med sin kusine Maria Barbara.
På grunn av strid mellom pietistiske og ortodokse kretser flyttet han allerede året etter til Weimar, hvor han ble ansatt som kammermusiker og hofforganist. Fra årene i Weimar stammer mesteparten av hans orgelverker. Da han ble forbigått ved ansettelsen av hoffkapellmester – han hadde tjenestegjort i stillingen i tre år under den forrige kapellmesters sykdom – tok han 1717 mot et tilbud om en kapellmesterstilling hos fyrsten av Anhalt-Köthen. Hertugen av Weimar ville nødig gi slipp på ham, og da Bach tiltvang seg avskjed, ble han rasende, og Bach måtte tilbringe en måneds tid i fengsel og ble avskjediget i unåde.
I Köthen var hoffet reformert, og Bach skrev ikke kirkemusikk i de fem år han var der. Som kapellmester dirigerte han fyrstens Collegium musicum, 18 dyktige musikere, og komponerte og oppførte orkesterverker, konserter, suiter, kammermusikk og klaververker. 1720 døde hans hustru, året etter giftet han seg med sangeren Anna Magdalena Wilcken.
1723 ble han ansatt som kantor ved Thomaskirken i Leipzig «fordi det ikke var noen bedre å få», etter at to andre hadde trukket sine ansøkninger tilbake. Da magistraten i Leipzig hadde forlangt en prøve på Bachs komposisjonskunst, skrev han kantaten Jesus nahm zu sich die Zwölfe og oppførte dessuten Johannespasjonen for første gang. De musikalske og materielle forhold Bach fikk i Leipzig var dårligere enn i Köthen. Som grunn for at han likevel foretrakk Leipzig, angav Bach at han ville gi sine sønner leilighet til å studere ved universitetet.
Koret han fikk til rådighet, bestod av udisiplinerte skolegutter som Bach den første tiden også måtte undervise i latin, orkesteret ble sammenrasket av tilfeldige musikere. Bachs plikter som kantor omfattet komponering og oppførelse av vokalmusikk i byens to hovedkirker, bl.a. skrev han de fleste kantater (fem årganger) i Leipzig. 1729 oppførte han Matteuspasjonen for første gang.
Bachs overordnede hadde liten forståelse av hans genialitet som komponist og betraktet ham nærmest som en middelmådig musikklærer, mens Bach med steil selvhevdelse verget sin rett. Det kom til flere kontroverser, Bach gikk trett av stridighetene og tenkte på å søke seg en annen stilling, men ble likevel resten av sitt liv boende i Leipzig og foretok bare reiser av kortere varighet, bl.a. til sønnen Carl Philipp Emanuel i Berlin, siste gang i 1747 da han improviserte for Fredrik den store over et tema kongen oppgav. Senere utarbeidet Bach med temaet som grunnlag Musikalisches Opfer. 1749–50 komponerte han et lignende verk, Die Kunst der Fuge, hvor hans enorme kunnskaper som kontrapunktiker feirer sine største triumfer.
1749 ble han rammet av et slaganfall. Han kom seg, men ble nesten blind; en mislykket operasjon januar 1750 forverret tilstanden. Sine siste komposisjoner dikterte han en av sine elever. Han ble begravd på Johanneskirkegården, men gravstedet ble glemt. 1894 ble graven funnet igjen, og Bachs jordiske levninger ble anbrakt i en gravhvelving i kirken; etter dennes ødeleggelse i den annen verdenskrig ble de overført til Thomaskirken.
Betydning
Bach fullendte den polyfone stil, og skapte med sin uovertrufne teknikk og åndfulle fantasi grunnleggende verk både innen den kirkelige og den verdslige musikk. I sin musikk sammenfattet Bach impulser fra eldre tyske, franske og italienske mestere, han forente den tradisjonelle polyfone stil med en harmonikk bygd på dur og moll, fugen brakte han til dens absolutte høydepunkt. En stor rolle i hans produksjon spiller hans protestantiske koral. Bach var dypt religiøs og skrev gjerne over sine komposisjoner Dem höchsten Gott allein zu Ehren.
I samtiden var Bach vesentlig kjent som orgelvirtuos, få av hans komposisjoner ble trykt i hans levetid, men flere av klaver- og orgelverkene oppnådde en viss utbredelse gjennom avskrifter. Med oppførelsen av Matteuspasjonen ved Mendelssohn 1829 begynte en Bach-renessanse, som fikk et nytt oppsving ved den store utgave av hans samlede verker (1851–1900). Se for øvrig tabell.
Hovedverker
Vokalmusikk
| År | |
|---|---|
| Magnificat | 1723 og ca. 1730 |
| Johannespasjonen | 1723 |
| Matteuspasjonen | 1727 el. 1729 |
| Motetter: | |
| Jesu Meine Freude | 1723 |
| Fürchte dich nicht, ich bin bei dir | 1726 |
| Der Geist hilft unsrer Schwachheit auf | 1729 |
| Komm, Jesu, komm | 1730 |
| Lobet den Herrn, alle Heiden | årstall ukjent |
| Singet dem Herrn ein neues Lied | ca. 1726–27 |
| Juleoratoriet (6 kantater) | 1734 |
| Messe i h-moll | 1747–48 |
| 5 årganger med kantater for alle søn- og helligdager i året (ca. 300, hvorav ca. 200 er bevart) | |
| En rekke verdslige kantater |
Verker med orkester
| 6 Brandenburgerkonserter i F-, F-, G-, G-, D- og B-dur | 1721 |
|---|---|
| 4 ouverturer (orkestersuiter) | etter 17231 |
| 7 konserter for cembalo | etter 17231 |
| 3 konserter for 2 cembali | etter 17231 |
| 2 konserter for 3 cembali | etter 17231 |
| 1 konsert for 4 cembali | etter 17231 |
| 2 konserter for fiolin | 1717–232 |
| 1 konsert for 2 fioliner | 1717–232 |
| konsert for fiolin, fløyte og cembalo | årstall ukjent |
Kammermusikk
| 3 sonater og 3 partitaer for solofiolin | 1720 |
|---|---|
| 6 suiter for cello solo | trolig 1720 |
| partita for fløyte solo | årstall ukjent |
| 6 sonater for fiolin og obligat cembalo | 1717–232 |
| 3 sonater for viola da gamba og obligat cembalo | 1717–232 |
| 6 sonater for fløyte og obligat cembalo/ basso continuo | 1717–232 |
Orgel
| 6 konserter (etter Vivaldi o.a.) | 1708–17 |
|---|---|
| Passacaglia i c-moll | ca. 1717? |
| Orgelbüchlein (46 korte koralforspill) | 1713–17 |
| 6 triosonater | ca. 1727 |
| Katekismuspreludiene (Klavierübung III) | 1739 |
| 6 Schübler-koralforspill | ca. 1746–47 |
| 18 store preludier | 1747–49 |
| vel 20 preludier (toccataer, fantasier) og fuger | årstall ukjent |
Klaver
| 15 tostemmige invensjoner | 1720–23 |
|---|---|
| 15 trestemmige invensjoner | 1720–23 |
| Kromatisk fantasi og fuge i d-moll | ca. 1720 |
| Das wohltemperierte Klavier I og II | 1722 og 1744 |
| 6 franske og 6 engelske suiter | antagelig 1717–23 |
| 6 partitas (Klavierübung I) | 1726–31 |
| Italiensk konsert og fransk ouverture (Klavierübung II) | 1735 |
| Goldbergvariasjonene (Klavierübung IV) | 1742 |
| Klavierbüchlein for Wilhelm Friedemann Bach og Anna Magdalena Bach | 1720 og 1725 |
Verker delvis uten angitt besetning
| Das Musikalische Opfer | 1747 |
|---|---|
| Die Kunst der Fuge (ufullendt) | 1749–50 |
1 Årstallet er ukjent for en stor del transkripsjoner utført i Leipzig-tiden
2 Köthen-tiden