Sean O'Casey

Seán O’Casey vokste opp i Dublin. Han var bare seks år gammel da faren hans døde – en hendelse som kastet familien ut i dyp fattigdom. En øyesykdom førte til at O’Casey bare fikk sporadisk skolegang. Han ble i ung alder en autodidakt med en spesiell forkjærlighet for dramaforfattere som William Shakespeare og Dion Boucicault.

Den protestantiske kirken hadde en sentral rolle i oppveksten til O’Casey, men etter hvert vendte han seg bort fra kirken og ble i stedet en lidenskapelig irsk nasjonalist. Han lærte seg det irske språket og endret navnet sitt fra John Casey til Seán Ó Cathasaigh (senere O’Casey).

O’Casey gikk fra den ene lavtlønnede jobben til den andre i denne perioden og ble aktiv i fagforeningen Irish Transport and General Worker’s Union, ledet av Jim Larkin. Etter at den store streiken i Dublin i 1913 ikke førte frem, ble O’Casey etter hvert marginalisert fra både arbeiderbevegelsen og irske nasjonalistiske miljøer. Følgelig var han en engasjert outsider ikke bare ved Påskeopprøret i 1916, men også ved uavhengighetskrigen og den etterfølgende borgerkrigen i Irland.

O’Casey debuterte relativt sent, og begynnelsen på hans litterære karriere er tett forbundet med Abbey Theatre i Dublin. Flere av stykkene hans ble refusert av teateret, før de i 1923 valgte å oppføre The Shadow of the Gunman (publisert i 1925; norsk oversettelse Skuggen av ein helt). I denne tragikomedien blir dikteren Donal Davoren ved en misforståelse tatt for å være en irsk opprører på rømmen under uavhengighetskrigen.

Oppfølgeren Juno and the Paycock (Juno og påfuglen) ble fremført året etter: Her finner handlingen sted i arbeiderklassemiljøet i Dublin under den irske borgerkrigen. Familien Boyle får livet sitt snudd på hodet av urolighetene. Både mor Juno og far Jack Doyle hører til blant de morsomste og mest livaktige karakterene innen irsk dramatikk overhodet. I 1930 ble dette dramaet utgangspunkt for en spillefilm regissert av Alfred Hitchcock.

Med The Plough and the Stars (1926) tok O’Casey for seg påskeopprøret fra 1916. Her valgte han å presentere det mytologiserte opprøret med England på et humoristisk og lite flatterende vis. Ved en av de første forestillingene ble stykket avbrutt av nasjonalister. Dette fikk Abbey-direktør William Butler Yeats til å gå opp på scenen, og i en legendarisk tale refset han demonstrantene og proklamerte at handlingene deres ironisk nok ville føre til O’Caseys «apoteose» som dramatiker.

Til tross for sin kontroversielle status var O’Caseys tre første stykker store publikumssuksesser for the Abbey Theatre. De har blitt stående som irske klassikere og utgjør samlet et ubestridt høydepunkt i O’Caseys dramatiske karriere. De publiseres ofte sammen og har også blitt oppført som en trilogi av Irish Repertory Theatre i New York i 2018/2019 og The Druid Theatre i Irland i 2023.

Hvis Dublin-trilogien ser på hvordan politisk konflikt i Irland fører til lidelse for vanlige mennesker, gjør The Silver Tassie (1928) det samme med utgangspunkt i første verdenskrig. Tilværelsen til den unge og karismatiske iren Harry Heegan blir snudd opp ned av krigen, og han vender skadeskutt og bitter tilbake fra fronten. Stykket har imidlertid et større persongalleri, og i den andre av fire akter presenteres publikum med et slags ekspresjonistisk syngespill hvor Harry knapt figurerer i det hele tatt.

Styret i The Abbey Theatre – med William Butler Yeats og Lady Gregory i spissen – var ikke fornøyd med stykkets fragmentariske struktur og det faktum at O’Casey ikke holdt seg fullt og helt til sin hjemlige irske kontekst. En etter hvert betent krangel endte med at O’Casey brøt offentlig med Abbey-teatret. Sammen med den motstanden han følte under kontroversen rundt The Plough in the Stars, førte denne hendelsen til at han også valgte å bosette seg i England – først i London og deretter i grevskapet Devon. The Silver Tassie har senere blitt adaptert til en opera av Mark-Anthony Turnage.

Etter at O’Casey flyttet til England, ble dramatikken hans enda mer eksperimentell i uttrykket, ofte med et sterkt innslag av sang og musikalitet. Samtidig var den også mer uttalt polemisk i innholdet, blant annet inspirert av hans venn George Bernard Shaw.

Av O’Caseys større stykker i denne perioden er Within the Gates (1934) gjennomført ekspresjonistisk, mens hans gradvis mer uttalte kommunisme dominerer det anti-fascistiske skuespillet The Star Turns Red (1940). På denne tiden begynner han å skrive memoarene sine som ble publisert i totalt seks bind mellom 1939 og 1954. I disse tekstene forener han på en særegen måte historisk og biografisk stoff med en leken og litterær stil. Selvbiografien er dramatiserende i formen, i tillegg til å ha lange poetiske passasjer som viser innflytelse fra James Joyce.

Filmen The Young Cassidy (1965), regissert av Jack Cardiff og John Ford, bygger på dette materialet. O’Caseys eget stykke Red Roses for Me (1942) bygger også delvis på hans eget liv, med fokus på den store Dublin-streiken i 1913.

Samtidig som O’Casey på mange måter hadde brent broene sine innenfor det irske teatermiljøet, viste det seg at han slet med å finne seg til rette i teaterverdenen i England. I prosasamlingen The Flying Wasp (1937) tok han et oppgjør med Noël Coward og datidens konvensjonelle teater, på en måte som foregriper senere absurdisme. I en periode kunne det se ut som O’Casey ville nå et større publikum i USA, men i etterkrigstiden førte hans kommunisme og kritikk av katolisismen at han også slet med å få aksept der. Av hans senere stykker preges for eksempel The Bishop’s Bonfire (1955) og The Drum of Father Ned (1957) av en skarp satire av den katolske kirke, som O’Casey kontrasterer med sin egen livsbejaende humanisme.

• Irlands engelskspråklige litteratur
• Irlands historie

• Christopher Murray, Seán O’Casey: Writer at Work. Gill & Macmillan, 2004.
• James Moran, The Theatre of Seán O’Casey. Methuen, 2013.