Kenya

Kenya er en del av den store Riftdalen som strekker seg fra Afar-regionen i Etiopia til Mosambik. Området er fortsatt vulkansk aktivt, noe som gir grunnlag for geotermisk energiproduksjon. Langs kanten av Riftdalen finnes flere av Afrikas høyeste fjell som Mount Kenya (5199 meter over havet), Kenyas høyeste topp.

Kenya kontrollerer store sjøområder, siden landet i motsetning til nabolandene langs kysten har etablert en 200 nautiske mil økonomisk sone, som generelt er internasjonalt akseptert. Unntaket er grensen mot Somalia hvor en gråsone er omstridt.

Klimaet langs kysten er tropisk: varmt og relativt fuktig. Havnebyen Mombasa har en årlig gjennomsnittstemperatur på cirka 26 grader, med juli og august som de kjøligste månedene. Den sørlige delen av kysten har mange korallrev, lenger nord er sandstrender vanlig. Her går slettelandet langt innover i landskapet, avbrutt av Tanaelvens delta. Nord for deltaet er det også sandstrender, helt til Lamuområdet med mange småøyer og rik vegetasjon.

Kysten har to regntider, som regel i april–mai og oktober–november, påvirket av den intertropiske konvergenssonen. Innlandet har et mer variert klima, men også i hovedsak med to regntider. Riftdalen og det sentrale høylandet har gjennomsnittstemperaturer mellom 10 og 28 grader, med perioden juni–august som den kjøligste. Nattetemperaturen er påvirket av høyden over havet.

Regnet er særlig intensivt i områdene rundt Mount Kenya, hvor man finner Kenyas gjenværende regnskoger og andre skogsområder. Dyrelivet er rikt med løver, elefanter, sjiraffer, hyener og sjakaler.

Kenyas klima er tørrere i nord og nordøst, hvor landskapet kan bli ørkenaktig med en årlig nedbørsmengde mellom 100 og 200 millimeter. Her ligger Turkanasjøen, en ørkensjø og verdens største sodasjø.

Global oppvarming og klimaendring påvirker også Kenyas klima og synes å endre de etablerte mønstrene og regntidene. Dramatiske værfenomener som tørke og flom er blitt hyppigere og alvorligere. Det skaper store tilpasningsproblemer.

• Les mer om Kenyas geografi, dyreliv i Kenya og planteliv i Kenya.

Ifølge folketellingen i 2019 hadde Kenya en befolkning på 47,6 millioner med en vekstrate på 2,2 prosent siden forrige folketelling, en reduksjon fra 2,9 prosent ti år tidligere. Største by er hovedstaden Nairobi med 4,4 millioner, Mombasa og Kisumu med 1,2 millioner hver.

Flertallet av befolkningen tilhører ulike bantufolk. Antallet etniske grupper er mellom 40 og 70, avhengig av hvilken definisjon som legges til grunn.

Hovedgruppene er relativt klare. Den største etniske gruppen er kikuyuene som utgjør om lag 17 prosent av befolkningen. Deretter følger kalenjinene med 13 prosent, luoene med 11 prosent, og kambaene med 10 prosent.

Noen av folkegruppenes kultur og væremåte er relativt vestliggjorte, slik som kikuyuene og andre store folkegrupper. Andre grupper, som masaiene, holder i større grad på sine tradisjonelle skikker.

Swahili betegnes som det nasjonale språket, men engelsk regnes også som offisielt språk. Av afrikanske språk er bantuspråkene utbredt i de sentrale, sørøstlige og vestlige delene av landet. Nilotiske språk snakkes overveiende i vest og nordvest, mens kusjittiske språk snakkes i nordøst.

Flertallet av befolkningen (om lag 85 prosent) er kristne, hvorav ulike protestantiske kirker utgjør 47 prosent, mens 23 prosent er katolikker og 12 prosent er tilknyttet andre kristne trosretninger, særlig innen pinsebevegelsen. Om lag 11 prosent er muslimer, med sunniislam som dominerende retning. Men det finnes også sjiabasert misjonering i kystområdene.

• Les mer om Kenyas befolkning.

Kenya er formelt et demokrati med markante politiske skillelinjer. Valget i 2007 førte til opptøyer der hundrevis ble drept og hundretusener internt fordrevet. Internasjonal megling bidro til å bilegge den hovedsakelig etniske konflikten og landet fikk en bred koalisjonsregjering. I 2013 vant Uhuru Kenyatta presidentvalget gjennom Jubilee-alliansen. Valget av Kenyatta var kontroversielt fordi han var tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for sin medvirkning til volden etter valget i 2007.

Etter omorganisering av staten i tråd med den nye grunnloven av 2010, har Kenya nå 47 fylker. Fra å være en sentralisert enhetsstat ble landet desentralisert med mer makt og større budsjetter delegert til fylkene. Hvert fylke har en valgt guvernør og valgte fylkesforsamlinger.

Det kenyanske parlamentet har to kamre – et senat med 67 medlemmer som i hovedsak representerer landets fylker og spesialkvoter, med særlig ansvar for fylkenes interesser. Nasjonalforsamlingen, som er det andre kammeret, består av til sammen 349 medlemmer, hvorav 290 er direkte valgt fra valgkretser med én representant hver, samt 47 kvinner, og 12 medlemmer nominert av de parlamentariske partiene i forhold til deres styrke i nasjonalforsamlingen.

Den utøvende makten innbefatter presidenten, visepresidenten, regjeringen og embetsverket. Det er direktevalg på president og visepresident hvert femte år. Mellom valgene kan de bare fjernes gjennom riksrett.

Domstolene er i overveiende grad uavhengige. Det øverste nivået består av høyesterett, en ankedomstol og en lagrett. Det lavere rettsnivået består av magistratdomstoler, kadhi (sharia) domstoler for muslimer om familieforhold, en egen arbeidsrett, og en domstol for miljøsaker. Det er lang ventetid i sivile saker, og kenyanske domstoler har et dårlig rykte knyttet til korrupsjon.

Kenya har flere av Øst-Afrikas beste aviser, slik som The Standard og The Nation, som ofte kritiserer regjeringen og tar opp korrupsjonssaker.

Kenya er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon, Samveldet av nasjoner, Den Afrikanske Union, Det østafrikanske fellesskapet, og Cotonou-avtalen med EU.

• Les mer om Kenyas politiske system, Kenyas utenrikspolitikk og Kenyas forsvar.

Noen av de eldste menneskelige levningene er funnet i Kenya. Kenyas skriftlige historie er mye kortere, med stor forskjell mellom kysten og innlandet. De skriftlige kildene om kysten dekker tidlige perioder, mens innlandets historie i vesentlig grad bygger på skriftlige kilder i kolonitidens arkiver.

Dagens folkegrupper har innvandret til Kenya i puljer, kusjittiske grupper kom først, så tidlig som i det første årtusen før vår tidsregning.

I det før-koloniale Kenyas innland var den politiske organiseringen basert på landsbynivået. I årene før koloniseringen hadde masaiene fått en viktig posisjon, men denne ble svekket gjennom innbyrdes kriger. Kikuyuer og kalinjiner benyttet masaienes svakhet til å ekspandere.

Innlandsgruppene ble også påvirket av arabisk handel langs kysten, og enkelte områder knyttet sterke bånd til Oman og Hadhramaut (Jemen). Det ottomanske imperiet ekspanderte i en kort periode innover Kenyas kystprovinser, mest som et svar på portugisisk ekspansjon, og bidro til å fordrive portugiserne. Det var imidlertid Oman som satte mest varige spor. Byer som Mombasa og Lamu var kontrollert av Oman i lange perioder.

På slutten av 1800-tallet begynte Storbritannia å interessere seg for området. På Berlinkonferansen i 1884, hvor de europeiske kolonimaktene delte Afrika mellom seg, sikret Storbritannia seg Kenya. I 1894 ble et østafrikansk protektorat etablert, og i 1920 ble kolonien Kenya formelt opprettet.

Britene fortrengte flere folkegrupper med sin settlerpolitikk, som oppfordret briter og andre europeere til å bosette seg i Kenya. Dette skapte konflikter vedrørende fordeling av jordeiendom som den dag i dag preger Kenya. Men britene skolerte også kenyanske ledere og bygget infrastruktur.

Den britiske kolonitiden huskes best i Kenya for hardhendt håndtering av Mau Mau-opprøret i perioden 1952–1956. Britene internerte et stort antall kenyanere i fangeleirer under meget dårlige forhold, som svar på opprøret fra kenyansk side, spesielt fra kikuyuene. En angivelig leder av opprøret, Jomo Kenyatta, ble fengslet, stilt for retten sammen med flere andre ledere, og dømt. Han ble senere Kenyas første president og er far til landets president fra 2013 til 2022, Uhuru Kenyatta. En annen av de antikoloniale lederne, Oginga Odinga, ble landets første visepresident og senere en sentral opposisjonspolitiker. Han er far til Raila Odinga, som blant annet var statsminister fra 2008 til 2013.

Kenya fikk indre selvstyre i 1963 og ble republikk året etter. I perioden frem til 1982 hadde Kenya et slags flerpartisystem, men i virkeligheten dominerte ett parti: Kenya African National Union (KANU). Under styret til presidentene Jomo Kenyatta (1963–1978) og Daniel Arap Moi (1978–2002) ble opposisjonen utsatt for massivt press og omfattende undertrykking. Oginga Odingas opposisjonsparti, Kenya People's Union (KPU), ble forbudt i 1969. Før den tid hadde et annet parti, Kenya African Democratic Union (KADU), inngått samarbeid med Kenyattas KANU. Begge presidentene – Kenyatta og Moi – brukte etnisk lojalitet aktivt for å trygge sine egne posisjoner. Det var nærmest en formalitet da Kenya i 1982 ble erklært som ettpartistat etter et kuppforsøk som ga president Moi påskudd til å slå hardt ned på opposisjon og endre grunnloven.

Etter den kalde krigens slutt falt en rekke ettpartiregimer rundt omkring i verden. Regimet i Kenya fikk problemer med å holde seg ved makten da krav om demokratisering fra vestlige bistandsgivere ble knyttet til fortsatt overføring av støttemidler. Samtidig var det voksende protester internt i Kenya. I desember 1991 ble den kenyanske grunnloven endret og landet fikk igjen et flerpartisystem. Men først i 2002 utfordret en samlende opposisjonskandidat president Moi og gikk seirende ut av valget. Etter valget i 2007 var det omfattende opptøyer, mens valget i 2013 ble avviklet relativt rolig.

Kenya intervenerte i krigen i Somalia i 2011, og har siden den gang blitt utsatt for en drastisk økning i terror på eget territorium. Terroranslagene har vært konsentrert rundt grenseområdene med Somalia, i Nairobi og ved kysten. Det har ført til misnøye blant opposisjonen og synkende turisttall.

• Les mer om Kenyas historie og Kenyas samtidshistorie.

Kenya har en av Øst-Afrikas sterkeste økonomier, og flere kenyanske selskaper er etablert i nabolandene. Økonomien i landet er blant de mest markedsvennlige i Det østafrikanske fellesskapet, samarbeidsorganisasjonen i regionen.

Tjenestesektoren, innbefattet turismen med en dominerende andel, står for over 60 prosent av Kenyas bruttonasjonalprodukt (BNP). De utenlandske turistene er tiltrukket av sol og sandstrender på kysten og safarier for å skue det rike dyrelivet i flere nasjonalparker. Jordbrukets andel utgjør om lag 25 prosent. Eksport av te, kaffe, grønnsaker og blomster gir betydelige valutainntekter i tillegg til turismen. Industriens andel av BNP er cirka 15 prosent, for det meste bearbeiding av landbruksvarer og produksjon av lette ferdigvarer.

Telekommunikasjon og informasjonsteknologi er en voksende bransje. Det er forventet at inntektene fra olje vil bli viktigere når utvinningen av de nye oljeforekomstene i Turkana skyter fart.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Kenya og mynt, mål og vekt i Kenya.

Utdanningssystemet i Kenya følger et 2-6-3-3 løp bestående av to år førskoleutdanning, seks år barneskole, tre år ungdomsskole og tre år videregående opplæring. Utdanning er gratis og obligatorisk for barn fra de fyller seks år til de er 17 år. Ifølge Verdensbanken er Kenyas utdanningssystem det beste på det afrikanske kontinentet (2018). På universitetsnivå har Kenya noen av Øst-Afrikas beste universiteter, blant annet University of Nairobi, Jomo Kenyatta University of Agriculture and Technology og Egerton University. Totalt hadde landet 74 universiteter og 2348 høyskoler i 2022.

Kulturelt er Kenya mangfoldig med særpreg fra de ulike etniske gruppene. Swahilikulturen langs kysten er påvirket av kontakten med araberstatene og er kjent for treprodukter, spesielt de fantastiske tredørene. Innenlands er masaiene kjent for sin tradisjonelle dans.

• Les mer om skole og utdanning i Kenya, medier i Kenya, Kenyas litteratur, kunst i Kenya og musikk i Kenya.

Kenya er representert i Norge gjennom sin ambassade i Stockholm, mens Norge har sin ambassade i hovedstaden Nairobi. Norge hadde et omfattende bistandssamarbeid med Kenya fra uavhengigheten frem til det diplomatiske bruddet i 1990. Deretter gikk bistandsprogrammet på sparebluss frem til fulle diplomatiske forbindelser på ambassadørnivå ble gjenopprettet i 1997, men bistandsprogrammet forble mer beskjedent enn før 1990.

• Øst-Afrika

• FN-sambandet om Kenya
• Utenriksdepartementets landside om Kenya
• BBCs landside om Kenya
• CIA World Factbook om Kenya