Earl Scruggs

Banjoen var blitt ganske vanlig i 1920-årenes «string bands», men særlig i North Carolina, som ofte er kalt «banjostaten»^[8][9]. Earl Scruggs hadde sine forgjengere. Han var ikke engang den første Scruggs som spilte banjo. Ganske kjent var en svart sanger og musiker fra Virginia, «Uncle» John Scruggs (1855–1941). Et opptak fra 1928, hvor han spilte «Little Log Cabin Round the Lane», er bevart. På et freskomaleri av Marianne DiNapoli-Mylet er han flankert av Bill Monroe og den yngre Scruggs^[10]. Den eldre Scruggs døde før den yngre sluttet seg til Monroe. De to Scruggs-ene hadde lite til felles utenom etternavnet og at begge var fremragende banjospillere. Den eldre spilte i «clawhammer»-stil med to fingre; den yngre perfeksjonerte trefingerspillet. Det er heller ikke kjent at den eldre Scruggs noensinne spilte med Monroe. Banjoen har imidlertid opphav i Vest-Afrika, og bildet illustrerer at bluegrass – ikke minst via nettopp banjoen og banjospillet – er påvirket av svarte musikere.

Uten nært slektskap med Earl Scruggs var og er en rekke sangere og musikere med samme etternavn: Eldre enn Earl var country blues-sangeren Irene Scruggs f. Smith (1901-1981), og jazzmusikeren og komponisten Mary Lou Williams eller Mary Elfrieda Scruggs (1910–1981)

Earls far spilte banjo på amatørbasis, men Earl var bare fire da faren døde. Trefingerspill var kjent før 1900, og på 1920-årenes oldtime- og countryscene fantes mange banjoister med trefingerspill. Mest berømt var vel Charlie Poole (1892–1931), som med sine North Carolina Ramblers var svært populær i området allerede før platedebuten i 1925. Mer direkte påvirket ble Earl Scruggs alt som liten av Smith Hammett (hvis kone var kusine av Scruggs' mor), Rex Brooks og en mann som kanskje kan kalles en elev av de foregående – Snuffy Jenkins. Scruggs selv fremhevet særlig Mack Woolbright fra South Carolina, som platedebuterte med gitaristen Charles Monroe Parker i 1927 (må ikke forveksles med gitaristen Charlie Monroe, eldre bror av Bill).^[11]

 There were a few good three-finger banjo pickers I admired who lived near Flint Hill. Mack Woolbright stands out in my mind. 

Earl Scruggs.^[11]

Earl Scruggs' barndom minnet på mange måter om Bill Monroes («gudfaren av bluegrass»). Også Scruggs var lillebror i en stor søskenflokk, og både hans eldre søsken, foreldrene og flere andre slektninger var amatørmusikere. Earl spilte banjo allerede mens han var for liten til å holde en, og han begynte tidlig å spille med tre fingre^[12]. Etter å ha avsluttet high school i 1942 spilte han i flere lokale band (den første spillejobben er også datert til 1930-årene^[13]). Mest kjent blant Scruggs' sjefer i denne perioden var Morris Brothers (Wiley og Zeke Morris). Der etterfulgte han et annet vidunderbarn fra North Carolina, Don Reno. En stund jobbet Scruggs også i en tekstilfabrikk. I 1945 ble han engasjert av Lost John Miller i Allied Kentuckians. Denne gruppen opptrådte i radiostasjonen WSM, som var tilknyttet Grand Ole Opry. Der var Bill Monroe – en virtuos på mandolin – en av de store stjernene etter at han var blitt medlem i 1939. Mot slutten av 1945 nedla Miller sin gruppe. Earl Scruggs stod arbeidsløs. Og Bill Monroe trengte en banjoist.

I 1943 hadde Bill Monroe engasjert Don Reno som banjospiller. Men det var krig, og Reno lot seg innrullere i marinen. Dave "Stringbean" Akeman spilte banjo i gruppen da Monroe engasjerte en medspiller som hadde en fortid hos hans eldre bror Charlie – gitaristen og sangeren Lester Flatt. Da "Stringbean" så sluttet hos Monroe, gjorde Monroes felespiller Jim Shumate sin sjef oppmerksom på den talentfulle Scruggs. Flatt var mindre begeistret. Han mente "Stringbean" hadde hatt vanskelig for å følge med i Monroes høye tempo og var kritisk til banjospill i det hele – inntil han i slutten av 1945 fikk høre Scruggs prøvespille. Scruggs var svært nær tilknyttet sin mor, som fortsatt var enke. Hun var skeptisk til at minstesønnen skulle begynne et liv som omreisende musiker. Både Charlie Poole, Hammett og Brooks hadde omkommet i ung alder. Men moren ble forsikret om at fyll og bråk var avholdsmannen Bill Monroe fremmed. Foruten Monroe (vokal, mandolin), Flatt og Scruggs bestod gruppen nå av Chubby Wise (fele) og Howard Watts (kontrabass). 8. desember 1945 spilte Scruggs for første gang med gruppen i Grand Ole Opry^[14]. Hver lørdagskveld spilte Monroe og hans medspillere i Opry, som på denne tiden holdt til i Ryman Auditorium. Han var en av Oprys store stjerner, og enda mer oppmerksomhet vakte gruppen med Scruggs' banjospill. Denne utgaven av Monroe og hans Blue Grass Boys regnes fortsatt som det klassiske bluegrassbandet. Og den dag i dag kaller Ryman Auditorium seg fødestedet for bluegrass.
       Scruggs deltok også i Monroes Blue Grass Quartet, nærmest et gospelkor. Her sang han med Lester Flatt, Bill Monroe og Bills eldre bror Birch^[15].

Sent i 1948 brøt Scruggs med Monroe. Et par uker senere fikk han følge av Lester Flatt. De to slo seg sammen, og med tre medspillere dannet de kvintetten Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys, for korthets skyld ofte kalt "Flatt & Scruggs". De fikk med seg Watts fra Monroes gruppe, noe senere også Chubby Wise. Som felespiller vekslet han med Art Wooten – også han med en fortid hos Bill Monroe. Curly Seckler (1919–2017) spilte, med et avbrekk i 1950–52, mandolin med Flatt & Scruggs i 1949–1962. Han var en allsidig musiker. Som Flatt hadde han en fortid bl.a. i gruppen til Charlie Monroe (og en fremtid hos Bill – han spilte inn noen sanger med ham i 1972). Som Scruggs og Monroe vokste Seckler opp i en stor søskenflokk med sang og musikk. Som Scruggs måtte han tidlig ut i arbeid i bomullsindustrien etter å ha mistet faren i tidlig barndom. En kort stund spilte Chet Atkins i gruppen.^[16]
       Gjennomtrekk blant medspillerne var typisk for datidens country og bluegrass – og var faktisk mer utpreget hos Monroe enn hos Flatt & Scruggs. Musikerne omgikkes likevel ofte som venner, og de kunne finne tilbake til hverandre. De kunne iallfall møtes i gemyttelighet både på scenen og bak den. Monroe-brødrene spilte f.eks. sammen en rekke ganger etter bruddet i 1938. Derimot ble Monroe og Flatt og Scruggs uvenner etter bruddet i 1948. Monroe trodde de to hadde konspirert mot ham.

I 1948 fantes allerede en rekke bluegrassgrupper. The Stanley Brothers var blitt dannet sent i 1946, omtrent samtidig med The Bailey Brothers fra Tennessee, begge med hver sin støttegruppe. Jim og Jesse McReynolds hadde stiftet Jim & Jesse med støttegruppen The Virginia Boys i 1947, Charlie Monroe spilte med sine Kentucky Pardners, og Wade Mainer ledet sitt band. Men musikken ble sjelden eller aldri kalt «bluegrass» før mot slutten av 1950-årene. Everett Lilly, som spilte mandolin hos Flatt & Scruggs i 1950–52, sa i et senere intervju at publikum av og til hadde bedt dem spille «bluegrass music» når de egentlig mente Bill Monroe-melodier. Dette skyldtes ifølge Lilly at det anstrengte forholdet Monroe–Scruggs gjorde at de unnlot å nevne Monroes navn. Hvis Lilly hadde rett, brukte publikum «bluegrass» som en eufemisme for Bill Monroe.^[17] Lilly selv kalte musikken «American folk and country music». Den ble også markedsført som «clean country». Og ennå i 1958 skal gruppens manager Louise Scruggs ha stilt seg uforstående til at en tilhenger kontakte gruppen og bestilte "Blue Grass"-plater.
       Flatt & Scruggs ble snart den mest populære bluegrassgruppen. De overskygget også Bill Monroe. Ikke bare var de fremragende musikere. I Scruggs' kone Louise hadde de en dyktig manager, som forstod seg på å skaffe reklame og sponsorer^[18]. Deres viktigste sponsor i en årrekke var Martha White Flour. De klarte seg gjennom de harde 50-åra, da rockabillybølgen rullet over landet, og de var tidlig ute med å utnytte folk- og oldtime-oppblomstringen henimot 1960. I 1955 ble Flatt og Scruggs medlemmer av Grand Ole Opry.^[19] I 1967 ble «Foggy Mountain Breakdown», kalt Earl Scruggs' mesterstykke^[20], vist i filmen Bonnie and Clyde. Det kan ha hjulpet melodien inn på hitlistene i Canada året etter. Dette var antagelig Flatt & Scruggs' største suksess – og en av de siste.

I tillegg til Scruggs' banjospill var Flatts rolige, myke baryton og gitarspill typisk for gruppen. Scruggs var en mester i å spille uanstrengt og flytende, også når tempoet var høyt. Han fikk snart etterlignere, men flere tidlige bluegrassbanjoister – som Ralph Stanley og Wade Mainer – splite i den mer gammeldagse «clawhammer»-stil. Som vokalist var Flatt den rake motsetning til Bill Monroe og hans energiske høytenor og kontratenor, og han skilte seg avgjort fra Ralph Stanleys tenor. Mellomspill med improvisasjoner er vanlig i bluegrass. I tillegg til Scruggs' banjo ble fele og mandolin brukt i mellomspillene. Scruggs deltok også i koringen.
       Til repertoaret hørte oldtime-melodier, ofte popularisert av The Skillet Lickers som "Cripple Creek", "Down yonder" og "Soldier's Joy" – eller av andre countrystjerner som The Carter Family. I tillegg kom egenkomponerte sanger og instrumentaler som "Earl's Breakdown". Senere plukket de også opp nyere sanger, som "Jackson", "Mr. Tambourine Man" og "Last Train to Clarksville". Som andre tidlige bluegrassgrupper hadde Flatt & Scruggs opphav i Bibelbeltet. De hadde da også religiøse sanger på repertoaret, men ikke like mange som f.eks. The Stanley Brothers. De skal heller ikke ha spilt inn noen av Bill Monroes komposisjoner, selv om de naturligvis spilte melodier som Monroe hadde spilt eller fremført før dem.
       I 1985 ble Scruggs og den i mellomtiden avdøde Flatt opptatt i Country Music Gall of Fame.^[21]

Etter hvert ble gruppen forsterket. I tillegg til de i bluegrass vanlige fem spilte de i 1956 inn plater med en ekstra gitarist og en som spilte dobro. Fra 1960 hadde de med en trommeslager, noe puristene mente og mener ikke hører hjemme i tradisjonell bluegrass. Earl Scruggs var ingen purist. Av og til opptrådte de med to felespillere. I 1962 hadde de en opptreden med en liten, men allerede fullbefaren mandolinist, den senere så berømte Ricky Skaggs. Syvåringen nådde Scruggs til litt over beltestedet. Året før hadde Skaggs spilt med Bill Monroe. En kort periode i 1964 fikk Flatt & Scruggs en annen Monroe som mandolinist – han het Monroe Fields.^[16] Noe senere dukket han opp som medspiller hos Bill Monroe.
       Scruggs ble far til tre sønner. Gary og Randy Scruggs (1953–2018) var med i gruppen fra 1967. Gary sang og forsterket dermed harmnoniene og spilte dessuten munnspill; Randy spilte gitar. 1967 var også året da gruppen iallfall tallmessig vokste til et storband, med opptil 11 medlemmer – hvorav fire gitarister samt én med dobro, og to felespillere.

Etter nærmere 24 års samspill gikk Flatt og Scruggs fra hverandre i 1969. Lester Flatt var musikalsk sett den mest konservative av de to, mens Scruggs var mer av en innovatør. Nå dannet Flatt gruppen Nashville Grass og ledet bandet i ti år, til han døde i 1979. I 1973 gjorde han også en live-innspilling med Bill Monroe og hans sønn James – kalt Bill Monroe & Friends. Også Curly Seckler deltok her. For etter bruddet mellom Flatt og Scruggs gjorde Bill Monroe slutt på uvennskapet mellom disse tre største stjerner innen bluegrass. – Etter Flatts død ble Nashville Grass ledet av Seckler.

Scruggs var ennå ikke halvveis i sin karriere som musiker. I 1971 gjorde han en innspilling med sine to eldste sønner og bl.a. Joan Baez, Bob Dylan og sine tidligere sjefer i Morris Brothers – en veritabel supergruppe^[22]. Senere på året tok han opp sin yngste sønn Steven i gruppen. Han gjorde også flere innspillinger med Vassar Clements, som ble regnet blant USA aller beste felespillere. Men i motsetning til Monroe gjorde Scruggs en rekke innspillinger uten felespiller. I 1972 fikk gruppen navnet Earl Scruggs Revue. Nå sang han ofte førstestemmen, mens hans tidligere hadde overlatt den til Lester Flatt. Sønnene opptrådte også uavhengig av faren. I 1983 gjorde Gary en innspilling med Bill Monroe. Også Earl Scruggs selv opptrådte flere ganger sammen med ham, bl.a. i Opry – og på Monroes festivaler. Derimot gjorde Flatt og Scruggs ingen innspillinger sammen etter bruddet i 1969.

Alderen la ingen demper på Earl Scruggs' aktivitet.

 Earl is the father and the child of the five string banjo. For me, trying to describe Earl's playing would be very much like taking a black and white photograph of a rainbow. 

Rodney Dillard i The Dillards.^[23]

Scruggs er berømmet som en av alle tiders største banjospillere. Han kunne samtidig spille melodien og akkompagnere den, alt dette med flyt og i høyt tempo ^[24]. Og det er først og fremst Scruggs' fortjeneste både at den vanlige 5-strengs banjoen kalles «bluegrassbanjo» – og at den er blitt vanlig.
       I tillegg til Scruggs' ferdigheter som banjospiller var han på riktig tid til riktig sted. Bill Monroe var allerede en av de store stjernene i Opry. Han trengte en banjoist fordi Don Reno hadde dratt i krigen, "Stringbean" hadde gitt seg, og Wade Mainer foretrakk å lede sin egen gruppe fremfor å bli en medspiller hos Monroe.
       Alderen la ingen demper på Earl Scruggs aktivitet. I 2011, i sitt 88. år, opptrådte han bl.a. på Hardly Strictly Bluegrass 2011 i San Francisco og Newport Folk Festival i Rhode Island. 5. november det året splite han i Los Angeles.^[25]

Blant Earl Scruggs' kjødelige etterkommere fantes og finnes betydelige musikere. Også hans yngste sønn, Steven Scruggs, rakk å gjøre en del musikalske prestasjoner før han døde alt i 1992, bare 34 år gammel. Ti år før var Earl Scruggs blitt farfar: Gary Scruggs hadde giftet seg med Gail Davies, en berømt countrysanger og medlem av Opry. Paret fikk sønnen Chris. Han hadde countrysangeren Tex Dickinson som morfar og ble selv en kjent musiker og låtskriver innen country, folk og rock.^[26].

• Where Lillies Bloom
• Nashville Rock
• Foggy Mountain Jamboree (Sony, 1957)
• Changin' Times (1969)
• Nashville Airplane (1970)
• I Saw the Light with Some Help from My Friends (Sony, 1972)
• Earl Scruggs: His Family and Friends (1972)
• Live at Kansas State (1972)
• Rockin' 'Cross the Country (1973)
• Dueling Banjos (CBS, 1973)
• The Earl Scruggs Revue (1973)
• Anniversary Special (1975)
• The Earl Scruggs Revue 2 (1976)
• Family Portrait (1976)
• Live from Austin City Limits (1977)
• Strike Anywhere (1977)
• Bold & New (1978)
• Today & Forever (1979)
• The Story Teller & the Banjo Man (CBS, 1982)
• Flatt & Scruggs (1982)
• Top of the World (1983)
• Superjammin' (1984)
• Artist's Choice: The Best Tracks (1970-1980) (Edsel - (UK), 1998)
• Earl Scruggs and Friends (MCA Nashville, 2001)
• Classic Bluegrass Live: 1959-1966 (Vanguard, 2002)
• Three Pickers (Rounder Records, 2003)
• The Essential Earl Scruggs (Legacy Recordings, 2004)

• Offisielt nettsted  
• (en) Earl Scruggs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Earl Scruggs på Internet Movie Database  
• (en) Earl Scruggs hos The Movie Database  
• (en) Earl Scruggs hos Internet Broadway Database  
• (en) Earl Scruggs på Discogs  
• (en) Earl Scruggs på MusicBrainz  
• (en) Earl Scruggs på Songkick  
• Flatt & Scruggs i Country Music Hall of Fame (Engelsk)
• Bob Carlin 2012: Earl Scruggs and the 3-Finger Banjo Style; https://banjonews.com/2012-05/earl_and_3-finger_style.html
• Mikael Jonassen , 2016: The Impact of Earl Scruggs on the Five String Banjo. A technical and historical analysis of the banjo technique used in the bluegrass genre; https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/54135/Masteroppgave.pdf?sequence=1&isAllowed=y
• Neil v. Rosenberg 1985: Bluegrass: A History. University of Illinois Press. ISBN 0-252-00265-2;
• Neil V. Rosenberg & Charles K. Wolfe 2007: The Music of Bill Monroe (Music in American Life). University of Illinois.
• Richard D. Smith, 2000. “Can’t You Hear Me Callin’: The Life of Bill Monroe, Father of Bluegrass.” Little, Brown and Company. ISBN 0-316-80381-2.