Nasjonalsosialisme: Forskjell mellom sideversjoner

Nasjonalsosialisme, på norsk oftest kalt nazisme^[1] (av tysk Nationalsozialismus, kortform Nazismus), er en politisk ideologi eller verdensanskuelse. Den kjennes ved rasisme basert forestilling om «den ariske rases» overlegenhet og ekspansjon,^[2][3][4] jødehat, førerprinsippet og anti-kommunisme. Den var én av mange beslektede bevegelser som hadde fremgang etter første verdenskrig, blant annet den italienske fascisme under ledelse av Mussolini, og regnes av og til som en form for fascisme.^{[5][6][7][8][9]}

Nynazisme brukes om politiske bevegelser som har klare nazistiske trekk og som har oppstått etter andre verdenskrig. Nynazister søker å revitalisere det nasjonalsosialistiske tankegodset. Bare noen få nynazistiske partier er eller har vært erklærte nazister, og mange høyreradikale partier elle grupper tiltrekker seg nynazister uten at gruppen nødvendigvis er nazistisk.^{[10][11][12][13]}

Begrepet «nasjonalsosialisme» bunner i et forsøk på å lage en nasjonalistisk orientert sosialisme, som et alternativ til den internasjonalt rettede sosialismen og til den liberalistiske kapitalismen. Nazistene ønsket å skape et «folkefellesskap» (Volksgemeinschaft) med det mål å forene alle etniske tyskere som «nasjonale kamerater», og stenge ut de som var regnet som «fremmede folkegrupper» og «skadelige elementer for det germanske folk».^{[14][15][16][17][18][7]} Nazistene avviste det marxistiske prinsippet om klassekamp, avviste sosialismens teorier om egalitarisme og internasjonal solidaritet, og ønsket å beskytte privat eiendom og private virksomheter da disse var viktige for dem i byggingen av landet og senere i opprustningen.^[19]

Også flere partier har kalt eller kaller seg nasjonalsosialistiske, eller medlemmene kaller eller kalte seg nasjonalsosialister eller tilsvarende på andre språk.^[20]

Nazismen er uløselig knyttet til sin formgiver og fører, Adolf Hitler. Den hadde like fullt forgjengere i både Østerrike og Tyskland. I 1904 stiftet tyske arbeidere i Trautenau (nå Trutnov i Tsjekkia) Deutsche Arbeiterpartei (Tysk Arbeiderparti), DAP, for å forsvare sine interesser mot billig arbeidskraft som drev streikebryteri. Tilhengerne begynte snart å kalle seg nasjonalsosialister.^[21]

Sent i 1918 ble antisemittiske Deutschsozialistische Partei (DSP, «Det tysk-sosialistisk parti») stiftet. Det hadde en kort blomstringstid under ledelse av læreren Julius Streicher før det i 1922 ble oppløst; Streicher og en rekke andre partimedlemmer gikk over til Hitlers parti.

I januar 1919 ble det som senere ble Hitlers naziparti stiftet i München, med samme navn som partiet i Trautenau 15 år før. Hitler selv meldte seg inn i partiet sent i 1919 og ble medlem nr 7.^[7] I 1920 skiftet det navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, NSDAP. Både Tysklands nederlag i første verdenskrig, men særlig de følgende politiske og økonomiske krisene i landet, særlig i årene 1929 til 1932, gjorde at partiet fikk en stor oppslutning i disse årene.^[7] Partiets budskap ble fremmet gjennom en intens, fargerik og krigersk propaganda,^[7] og i 1933 lyktes derfor partiet å komme til makten.

På et vis som minner noe om Mussolinis fascisme, lånte nazistene en rekke elementer fra datidens sosialisme og forsterkes med sterk nasjonalisme, betoning av etnisk fellesskap innen den germanske rase, oppfattet som folkegrupper i dag, og disse sin overlegenhet^[3], eksklusjon av visse minoriteter (se særlig antisemittisme og holocaust) og mistillit til de demokratiske styreformene og liberale verdier.

Like viktige var imidlertid streben etter en mer «naturlig» tilværelse, kritikken av kapitalisme, oppbyggingen og videreutviklingen av en velferdsstat som skulle ta vare på statens egne borgere uavhengig av sosial klasse, og det man så som kamp mot politisk og kulturell «dekadanse», innen kunsten kalt «Entartet» («utartet»). Begrepet nasjonalsosialisme er i første rekke knyttet til partiet NSDAP, det Nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, og det diktatoriske «Tredje rike» partiet skapte i Tyskland mellom 1933 og 1945.

I dag er nasjonalsosialistiske partier forbudt i Tyskland, men politiske partier og bevegelser med liknende ideologi fortsetter å operere, både i Tyskland og i andre land etter den andre verdenskrig. Disse nasjonalsosialistiske strømninger kalles på norsk nynazisme.

Det norske ordet nazisme har opprinnelse fra tysk der Nazi er en kortform av Nationalsozialist («nasjonalsosialisme»). Utbredelsen av ordet er også påvirket av det engelske nazism. Opprinnelsen for det norske ordet nazist er forkortelsen Nazi som i Tyskland ble brukt som et slanguttrykk for tilhengerne av nasjonalsosialismen, utledet som en analogi til Sozi, et nedsettende slanguttrykk for sosialist eller sosialdemokrat.^{[trenger referanse]}

Nasjonalsosialistene brukte selv aldri slangordet «nazi»^{[trenger referanse]}, ettersom det allerede hadde en annen, nedsettende betydning (riktignok stavet «Natzi», med kort a-lyd og trykk på z). Som forkortelse for mannsnavnet Ignatz, et vanlig navn blant tysk-böhmiske og østerrikske bønder, ble det brukt av bybefolkningen som et generisk kallenavn på bondske og «umoderne» personer.^{[trenger referanse]} Slik henviste det til en dum, klønete og snål person (man kan til en viss grad sammenligne det med det nedlatende slangbegrepet «Harry» i dagens Norge).^{[trenger referanse]}

Medlemmer av NSDAP omtalte seg hovedsakelig som nasjonalsosialister, mens nazi-betegnelsen på det tyske regimet oppsto særlig i tyske eksilmiljøer og blant politiske flyktninger i utlandet. Gjennom dette miljøet, og gjennom andre språk, ble begrepet tatt tilbake til Tyskland etter krigen.

Suksessen for den nasjonalsosialistiske idé på 1930-tallet tilskrives av mange det faktum at den trekker fordeler fra to samtidige populære ideologier, nasjonalisme og sosialisme. Nasjonalsosialistene forsøkte å bygge en sterkt militarisert stat og en økonomisk sterk velferdsstat for å beskytte og å tjene interessene til de egentlige tyskere under en suveren leder. De ville også fjerne skadelige elementer som kom i veien for å bygge et stortysk rike. Med skadelige elementer mente de mennesker med mentale sykdommer, men også den internasjonale finanskapitalen (som de mente ble i stor grad styrt av jødene), frimurere og Den katolske kirke.^[22]

Ifølge Mein Kampf skal Hitler ha utviklet sine politiske teorier etter nøye studier av politikken til den østerriksk-ungarske stat. Hitler var født innenfor denne staten (bodde i Østerrike til 1913) og trodde at et etnisk og språklig mangfold hadde svekket staten. Videre så han demokratiet som en destabiliserende kraft fordi demokratiet la makt i hendene på etniske minoriteter som han påstod hadde incentiver til videre svekking og destabilisering av staten.

Nasjonalsosialismen var forankret i den militaristiske tro på at store nasjoner vokser opp av militærmakt, som Ifølge ideologien naturlig vokser opp fra de rasjonelle, siviliserte kulturer. Hitlers budskap appellerte til de misfornøyde tyske nasjonalistene som var opptatt av å redde ansikt etter fiaskoen i første verdenskrig, og å redde noe av stoltheten for den militaristiske nasjonalist etter denne tidligere tyske epoken. Etter det østerrikske og det tyske nederlag i første verdenskrig, hadde mange tyskere fortsatt ønske og drøm om å etterstrebe målet om å skape et Stortyskland, og å benytte militærmakt for å oppnå dette.^{[trenger referanse]}

Mange plasserte skylden for Tysklands ulykke på jøder og kommunister som de mente hadde på ulike måter sabotert mulighetene for tysk seier. Den nasjonalsosialistiske propagandaen framstilte senere Weimarrepublikken som «en sump av korrupsjon, degenerasjon, nasjonal ydmykelse, nådeløs forfølgelse av ærlig 'nasjonal opposisjon' — fjorten år med styre av jøder, marxister, og 'kulturbolsjevister' som ble til sist feid bort av den nasjonalsosialistiske bevegelsen under Adolf Hitler og seieren for den 'nasjonale revolusjon' i 1933».^[23]

Hitlers raseteori var preget av völkisch-tenkning og framholdt også at den «ariske rase» er en «herrerase», at den står over alle andre raser, at en nasjon er det største som vokser opp av en rase, og at store nasjoner (ment bokstavelig som nasjoner med stort geografisk omfang) selv innebærer framvekst av høyverdige raser. Slike nasjoner utviklet kulturer som naturlig vokste opp av raser med «naturlig god helse og karaktertrekk av aggressivitet, intelligens og mot». De svake nasjonene, sa Hitler, bestod av urene eller av blandingsraser, fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte og derfor svake kulturer. De verste av alle, ifølge Hitler, var parasittiske «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede, og også såkalte anti-sosiale, slike som ble betraktet som lebensunwertes Leben det vil si ikke-verdige liv på grunn av deres underlegenhet og tilkortkommenhet. Forfølgelsene av homoseksuelle som en del av holocaust har fått en større faglig oppmerksomhet etter 1990-tallet.

Homoseksualitetens rolle innenfor det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP blir av de fleste historikere betraktet som anekdotisk. Noen begrensede grupperinger som for eksempel «the International Committee for Holocaust Truth» og boken Scott Lively og Kevin E. Abrams: The Pink Swastika: Homosexuality in the Nazi Party (ISBN 0-9647609-3-2) argumenterer for at mange homoseksuelle var involvert i de innerste sirkler av NSDAP. Eksempler på slike personer var lederen av Sturmabteilung (SA) Ernst Röhm (henrettelsen av Röhm har blitt vagt begrunnet med hans påståtte homoseksualitet), Max Bielas og flere. De fleste menneskerettighetsorganisasjoner og –grupper ser dette som en fordømmende hatpropaganda som rører opp under opphetede debatter og fører til beskyldninger om sensurering og hatefullt snakk fra begge sider. De fleste historikere og fagkyndige på fascisme tar avstand fra Livelys og Abrams arbeid, og avviser dette som en kampanje mot de homofiles rettigheter.

Folk av slavisk avstamming ble betraktet som laverestående, men bare marginalt «parasittisk», fordi de hadde sine egne land og nasjonalstater. Når mange av slaverne bodde innenfor grensene til germanerne, for eksempel i Østerrike, så Hitler på dette som en etnisk invasjon av det «germanske Lebensraum» utført av fremmede folkegrupper med insentiver til å styrke Østerrikes lojalitet til disse gruppers opprinnelige etniske og kulturelle nasjonale tilhørighet.

I henhold til nasjonalsosialistisk doktrine er det en opplagt galt å tillate eller oppmuntre til flerspråklige og multikulturelle nasjoner. En grunnleggende nasjonalsosialistisk målsetting var ensretting av alle tysktalende folk som tidligere urettferdig nok var blitt splittet opp i flere stater. Hitler påstod at nasjoner som ikke var i stand til å forsvare sitt territorium ikke fortjente noe territorium. Han tenkte på de slaviske raser som mindre leveverdige enn sin egen «herrerase». Spesielt var det slik at om en herrerase krevde plass, «Lebensraum», så hadde herrerasen rett til å fortrenge de stedegne, men mindreverdige raser. Hitler trakk paralleller mellom Lebensraum og den amerikanske politikk for etniske rensning og omplassering av amerikansk urbefolkning, noe som Hitler så på som en nøkkelfaktor for suksessen til USA.

Hitler proklamerte at «hjemløse» raser (raser uten tilknytning til en stat) pr. definisjon var «parasittiske raser», og jo rikere enkeltindivider av en «parasittiske rase» var, jo mer ondartet var den snylteriske egenskapen ment å være. Ifølge den nasjonalsosialistiske læren kunne «herrerasen» forsterke seg selv ved å eliminere «parasittiske raser» i sitt eget hjemland. Dette var den dypere fornuftmessige begrunnelsen for nasjonalsosialistenes senere undertrykkelse og utryddelse av jøder og sigøynere, også kalt holocaust. Til tross for Hitlers popularitet og hans «Lebensraum»-doktrine, så mange soldater i Wehrmacht og SS på denne plikten som motbydelig. Bare en mindre fraksjon av soldatene var aktivt involvert i folkemord. Men det begrensede antall deltakere drepte likevel millioner av mennesker.

Hitler utviklet sine begrunnelser til å bli en religiøs lære, og hevdet at de religiøse læresetningene som stemte med hans «sannheter», var de sanne religioner og ble legitimeringer som han kunne gjemme seg bak. De som taler om kjærlighet og toleranse, «imot samsvar med fakta», ble sagt å tilhøre underordnede eller falske religioner. Spesielt intelligente personer av slaviske rase, mente Hitler, forsøkte alltid å legge hindringer i veien for «herrene» ved å reklamere for falske religioner og falske politiske doktriner.

De ideologiske røttene som utviklet seg til den germanske nasjonalsosialismen var tuftet på utallige kilder i europeisk historie, med linjer tilbake til 1800-tallets romantiske idealisme, og også basert på mistolkede tanker fra Friedrich Nietzsche om «oppadstigende arv» mot målet om Overmennesket (supermennesket). Hitler var en ivrig leser og var mottakelig for idéer som kom til å påvirke nasjonalsosialismen hentet fra konkrete publikasjoner slik som Germanenorden eller Thuleselskapet. Han tok også mange populære elementer fra sosialismen, slik som å ekspropriere fra de rike for å gi fordeler til de større masser.

Hitlers teorier var ikke attraktive bare for tyskerne. Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på teoriene som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av Ford Motor, Henry Ford og Eugene Schueller, grunnleggeren av L'Oréal. Men uansett ble støtten til teoriene sterkere blant arbeiderklassen i Tyskland enn noen andre steder i verden.

Mystikk

Nasjonalsosialistene skapte en mystikk rundt virksomheten, og utviklet denne som en slags filosofisk understrømning av ideologien. Dette var en sammenrøring av politisk ideologi og okkultisme, esoterisme, kryptohistorikk og/eller overnaturlige fenomener.

Den nasjonalsosialistiske ideologien var ikke helt konsistent og helhetlig,^[7] og var tydeligere på hva den var i mot, enn egentlig for. Dels var et hensiktsmessig å være litt utydelig for å trekke til seg større grupper, og dels var det en viss politisk spenning internt, særlig fram til oppgjøret med SA og De lange knivers natt, Da de elementene innen den nasjonalsosialistiske bevegelsen som var mest anti-establishment og hadde en nedenfra-og-opp-tenkning ble fjernet, som strasseristene og overgangen av mange tidligere sosialister og kommunister etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, de såkalte biffnazistene.^[24]

De nasjonalsosialistiske makthaverne var også veldig oppmerksomme på holdningene i befolkningen å søkte å ikke provosere fram motstand ved å legge fram for radikale planer for tidlig. Særlig ble dette viktigere etter hvert som krigføringen gikk dårligere. Dette gjorde at den mer radikale rasismen, særlig innen SS måtte tøyles og de systematiske utryddelsene kom etter 1942 som følge av en lang prosess og en forråelse som følge av krigføringen, som stadig gikk dårligere og de opprinnelige deportasjonsplanene måtte forlates.

Sentrale begreper i den nasjonalsosialistiske terminologien var:

• Sterk stat
  • Lavt skattetrykk^[25]
  • Antikapitalistisk^[7]
  • Planøkonomi^[7]
  • Kollektivistisk, individet underordner seg fellesskapet^[26]
  • Nært samarbeid mellom industrieiere og stat
  • Ingen organisasjonsfrihet
• Germanisme
  • Rasisme, spesielt antisemittismen, som til slutt kulminerte i holocaust,
  • utvikling av «herrerase»,
  • antislavismen,
  • troen på overlegenheten til hvite, germanske, «ariske» eller «nordeuropeiske raser».
  • Eutanasi og eugenikk i tilknytning til «rasehygiene»
• Nasjonalt orientert, mot internasjonale overbygninger/ideologier
  • Antimarxisme, antikommunisme, antibolsjevisme^[26]
  • Antiliberalisme^[26]
  • Antifrimureri
  • Antikatolsk
• Avvisning av demokrati, med det resultat at det ble slutt på politiske partier, fagforeninger, og fri presse.^[26][7]
• Sterk motstander av liberalismen og konservatismen
• Førerprinsippet (Führerprinzip), tro på lederen (ansvar opp i hierarkiet, autoritet nedover i hierarkiet)
• Sterk tilstedeværelse av lokal kultur
• Forsvar av blod og jord. (Tysk: Blut und Boden – som også er representert av rødt og svart i partflagget)
• Imperialisme, «Lebensraum»-politikk, ekspansjon av tysk territorium mot øst
• Relasjoner til fascismen

Bertrand Russell forteller at nasjonalsosialisme springer ut fra en annen tradisjon enn andre, samtidige ideologier, det være seg kapitalisme eller kommunisme. Det er derfor nødvendig å utforske slike forbindelser for å forstå nasjonalsosialismen grunnverdier, uten å trivialisere bevegelsen slik den framsto i sin storhetstid på 1930-tallet som svært lite annet enn rasistisk.

Mange historikere påpeker at antisemittiske elementer som man ellers ikke gjenfinner i tilsvarende fascistiske bevegelser i Italia og Spania, ble tatt opp av Hitler for å vinne popularitet for sine tanker. Antisemittiske fordommer var svært vanlig blant massene i Tyskland på denne tiden. Det blir påstått at massiv aksept for bevegelsen krevde antisemittisme, så vel som smiger av det sårede, stolte tyske folk etter nederlaget i første verdenskrig. Andre så på antisemittismen som sentral i Hitlers verdensbilde.

Mange ser sterke forbindelser mellom nasjonalsosialismens grunnverdier og den fornuftsstridige tradisjon i romantikkbevegelsen tidlig i det nittende århundre. Styrke, lidenskap, avstand til hysteri, utilitarisme, tradisjonelle familieverdier og hengivenhet til fellesskapet ble verdsatt av nasjonalsosialistene. Dette var tradisjoner som først ble uttrykt av mange av romantikkens artister, musikere og skribenter senere også av den nasjonalsosialistiske elite – den antikke greske vane med homoseksuelle relasjoner mellom militære og yngre gutter ble tilbedt især i Platons arbeider, og støttet av tyske sensualister som Röhm, Bielas og Wessel. Den tyske romantikken uttrykte spesielt disse verdiene. For eksempel identifiserte Hitler seg selv med musikken til Richard Wagner (en referert antisemitt og forfatter av Das Judenthum in der Musik og idol for den unge Hitler). Wagners viktigste operaverk, Der Ring des Nibelungen, uttrykker ariske idealer, inneholder det noen mennesker tolker som antisemittiske karikaturer og feirer tradisjonelle norrøne, ariske folkelige overleveringer og verdier.

Idealiseringen av tradisjoner, folklore, klassisk tenking, Fredrik den stores lederskap, avvisningen av liberalismen som preget Weimarrepublikken og avgjørelsen om å kalle den tyske stat for det tredje rike (som peker videre tilbake til middelalderens Tysk-romerske rike som «første rike» og forløperen til Det tyske keiserrike) har ledet mange til å betrakte nasjonalsosialistene som reaksjonære.

Nasjonalsosialismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken.

Det som ble til den nasjonalsosialistiske bevegelse skjøt ut av motstanden mot det bolsjevikinspirerte opprøret som skjedde i Tyskland i etterkant av første verdenskrig. Den russiske revolusjon i 1917 skapte en stor oppmerksomhet rundt og interesse for Lenins versjon av marxismen, det fikk mange sosialister til å godta revolusjonære prinsipper. Den bayerske sovjetrepublikk 1918–1919, og spartakistopprøret i 1919 i Berlin var begge manifestasjoner av revolusjonen. Frikorpsene, var løst organiserte paramilitære grupper, bestående hovedsakelig av tidligere soldater fra første verdenskrig), ble brukt til å knuse denne oppstanden og flere ledere fra frikorpsene, inklusive Ernst Röhm, ble senere sentrale skikkelser i NSDAP og senere Waffen SS.

Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på at de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville være i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen som en skanse mot bolsjevismen. En viktig forklaring på dette er at i den nasjonalsosialistiske politikken fremdeles var mulig å ha privat eiendomsrett til kapital og bedrifter, noe kommunistene ville avskaffe med makt. Etter at Mussolinis fascister tok over makten i Italia i 1922, presenterte fascismen seg selv som et realistisk alternativ til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land.

Flere historikere som Ian Kershaw og Joachim Fest argumenterer for at Hitler og nasjonalsosialistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nasjonalsosialismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Professor Dick Geary påpeker imidlertid at nasjonalsosialistene bare oppnådde begrenset oppslutning blant industriarbeiderne og de arbeidsløse som i langt større grad sluttet opp om kommunistene. Ifølge Geary oppnådde nasjonalsosialistene maksimalt 13 prosents oppslutning blant de arbeidsløse i frie valg, sammenlignet med 37,3 prosent i befolkningen samlet ved valget i juli 1932^[27]. Både i middelklassen, blant bønder og mer konservativt orienterte deler av arbeiderklassen, særlig blant arbeidere på landsbygda, appellerte den nasjonalsosialistiske bruken av sosialistenes retorikk til utilfredsheten med kapitalismen, samtidig som den presenterte en politisk og økonomisk modell som avkledde «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» og arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet. Dermed lå veien også åpen for det samarbeidet med borgerlige partier som til slutt brakte nasjonalsosialistene i regjeringsposisjon.

Ulike høyreorienterte politikere, politiske partier og storkapitalister i Europa hilste framveksten av fascisme og nasjonalsosialisme velkommen – eller støttet dem som et minste onde – ut fra en intens aversjon mot kommunismens opphevelse av eiendomsrett og utstrakte likvideringer av rikfolk, adel og storbønder. Således kom både Mussolini og Hitler til makten ved hjelp av koalisjoner.

I Tyskland dannet særlig mediemogulen Alfred Hugenberg allianser med Hitler etter å ha overtatt som formann i det tysknasjonale folkeparti (DNVP) i 1928. I 1931 dannet nazipartiet, DNVP, Stahlhelm, de alltyske og enkelte industriherrer m.fl. en «nasjonal opposisjon» (ofte kalt Harzburger Front). Formålet var å bekjempe Weimar-republikken. Alliansen brøt snart sammen, men pekte fremover mot maktovertagelsen, da Hitler ble utnevnt til rikskansler og dannet regjering sammen med DNVP og andre ikke-nazister på høyresiden.^[28] 27. januar 1932 holdt Hitler sin berømte tale i Industrie-Club Düsseldorf, med ca. 650 tilhørere, hvor han la hovedvekten på sitt løfte om å knuse marxismen. Riktignok ble han støttet åpent av bare to store industriherrer.^[29]. Og Konrad Heiden har beregnet at nazipartiet fra 1930 til maktovertagelsen ikke mottok mer enn 6 mill. riksmark fra storkapitalistene – mens partiets valgkamper i 1932 alene må ha kostet 70–90 mill. riksmark.^[30]

Nazistene fikk også støtte utenom Tyskland. Blant støttespillerne på 1920-tallet og tidlig på 1930-tallet var det konservative partiet i Storbritannia. I løpet av siste del av 1930-tallet og på 1940-tallet ble nasjonalsosialistene støttet av falangistene i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme Vichy-regimet i Frankrike. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet.

Det britiske, konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot det nasjonalsosialistiske regimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nasjonalsosialistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nasjonalsosialistene.^{[omstridt – diskuter]}

Hitler beundret det britiske imperiet som et strålende eksempel på ekspanderende «nordeuropeisk genialitet». Raseteorier ble utviklet både i Storbritannia og andre steder i løpet av det nittende århundre for å forsvare ekspansjonen som kolonimakter. Beundring for «nordeuropeiske ariske raser» sprang ut fra slike teoriretninger. Spesielt viktig var idéer om at nordeuropeere representerte den høyeste forgrening av det «ariske folk», som i oldtiden hadde ekspandert til India og skapt den indiske kulturen. Slike teorier om rasistisk imperialisme forsvarer idéen om at noen raser hadde en nedarvet overlegenhet, født til å herske, mens andre var parasitter eller laverestående, «primitive folk». Disse konseptene ble ofte kopiert av nasjonalsosialistene.

I løpet av de tidlige år av bevegelsen beundret Hitler på samme måten USA (USA). I Mein Kampf lovpriste han USA for dets rasebaserte anti-immigrasjons-lover og for apartheidpolitikken. Ifølge Hitler var USA en suksessfull nasjon fordi den hadde maktet å holde seg «ren» fra de «mindreverdige raser». Men, en krig nærmet seg og hans syn på USA ble mer negativt og han trodde at Tyskland ville få en lett seier over USA, fordi USA, ifølge senere estimater, hadde blitt en blandingsrasenasjon, og kalte den «håpløst negrofisert».

Den nasjonalsosialistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi.

Innenlandsk økonomisk politikk ble nærmere konsentrert om tre hovedmål:

• avskaffelse av arbeidsløshet
• avskaffelse av hyperinflasjon
• forbedring av levestandarden for middel- og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer ekspansivt

Målene var rettet mot Weimarrepublikkens merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet fikk partiet suksess. Mellom 1933 og 1936 økte det tyske bruttonasjonalprodukt i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %.

Denne ekspansjonen stimulerte tysk økonomi i den grad at den kom ut av den dype depresjonen og over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på 3,6 % årlig. Men produksjonen var snarere rettet mot konsum enn mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra til de høydene man opplevde under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke var til å unngå.

En del økonomer argumenterer for at ekspansjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nasjonalsosialistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå fikk sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nasjonalsosialistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før disse kom til makten. Oppgangen kom hovedsakelig som følge av en internasjonal oppgangskonjunktur, men var i tillegg finansiert gjennom en utstrakt bruk av veksler det ikke var dekning for, regissert av Hjalmar Schacht.

På den internasjonale arena mente NSDAP at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til jødene, og dette ga en ytterligere ideologisk motivasjon for utslettingen av jødene i holocaust. Men i videste forstand var det på denne tiden vel kjent at det fantes internasjonale organisasjoner innen bank- eller finans. Mange av disse organisasjonene var i stand til å utøve innflytelse på nasjonalstater ved å utvide eller holde tilbake kreditt. Slik innflytelse er ikke begrenset til de små stater som eksisterte før dannelsen av det tyske riket som en nasjonalstat, men er en del av historiske trekk av de fleste europeiske makter siden det 16. århundre.

Det er verdt å merke seg at NSDAPs forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Som nasjonalsosialismen i navnet til NSDAP foreslår, var partiets primære motivasjon å innlemme internasjonale resurser inn i riket ved hjelp av makt heller enn ved handelsvirksomhet (sammenlign internasjonal sosialisme slik den ble praktisert av Sovjetunionen og handelsorganisasjonen COMECON). Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier.

Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og deler mange grunntrekk i økonomiske teori, blant annet trekk som full statlig kontroll over finans og investeringer (kredittgivning), industri og jordbruk. Men i begge systemer eksisterte det fortsatt en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. Markedsmekanismene ble tillatt for å sikre vital produksjon. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto fram som mer sentralt styrte syndikaler i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. De tyske og italienske fascistpartiene startet som unionistiske arbeiderbevegelser og vokste fram til totalitære diktaturer. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.

Tross navnet, gikk nasjonalsosialistene etter maktovertakelsen i 1933 mot den generelle europeiske tendensen til økt grad av offentlig eierskap i økonomien. En rekke store banker, industrikonserner og skipsverft som var blitt nasjonalisert tidlig på 1930-tallet som følge av den økonomiske krisen, ble reprivatisert mellom 1933 og 1937. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.^[31].

Ideologiens teorier ble brukt til å forsvare den totalitære, politiske agenda, her inngikk uforsonlig rasistisk hat og undertrykkelse med bruk av statens midler, og undertrykkelse av dissidenter.

Andre verdenskrig kan på flere måter sees som et direkte resultat av nasjonalsosialismen. For det første måtte den ekstreme nasjonalismen med ideen om at alle tyskere måtte samles i ett rike nødvendigvis lede til konflikt med Polen, hvor det fantes en betydelig tysk minoritet i grenseområdene. For det andre førte den ekstreme antikommunistismen og Hitlers forestilling om et uunngåelig generaloppgjør med «jødebolsjevismen» til at Tyskland etter 1933 ble ensidig fokusert på militær opprustning. Opprustningen og de andre store offentlige byggeprosjektene, skapte store underskudd på handelsbalansen og på statsbudsjettet. Hitler var avhengig av støtte fra de tyske kapitalistene og det var aldri aktuelt å inndra deres eiendommer. Staten tok i stedet opp store lån gjennom å utstede statlige garantier for innkjøpte varer heller enn å betale med penger. Samtidig var Hitler veldig bevisst på erfaringene fra novemberrevolusjonen i 1918, da tyske arbeidere hadde gjort opprør mot staten, og at nasjonalsosialistene aldri hadde hatt støtte fra flertallet i den tyske arbeiderklassen. Ifølge den britiske historikeren Timothy Mason, skapte dette en frykt for revolusjon hos Hitler som førte til at han avviste kravene om innstramminger i lønn og velferdsgoder for arbeiderklassen som næringslivslederne og den mer konservative fløyen i NSDAP ønsket å gjennomføre for å balansere økonomien. Den eneste måten Hitler kunne komme seg ut av den økonomiske knipetangen, var ved å erobre nytt territorium i Øst-Europa som kunne plyndres brutalt for å opprettholde levestandarden i Tyskland.

Akkurat som andre fascistregimer, vektla også det nasjonalsosialistiske regimet antikommunisme og lederprinsippet (Führerprinzip), et nøkkelelement i ideologier der herskeren innlemmer den politiske bevegelsen i nasjonen. Men i motsetning til andre fascistiske ideologier var nasjonalsosialismen sterkt rasistisk. Noen manifestasjoner av den nasjonalsosialistiske rasismen var:

• antisemittisme som kulminerte i holocaust
• etnisk nasjonalisme, inklusive forestillingen om det germanske folks status som et «herrefolk» («herrerase») og Overmennesket
• en tro på nødvendigheten av å rendyrke den germanske rase gjennom «rasehygiene» – det kulminerte i tvungne barmhjertighetsdrap på funksjonshemmede, og obligatorisk sterilisering av mennesker med mentale defekter eller nedarvede sykdommer.

Antigeistlighet var også en del av nasjonalsosialistiske ideologi, selv om den aldri ble utøvd fordi nasjonalsosialistene ofte brukte kirken til å rettferdiggjøre sin holdning og inkluderte flere kristne symboler i det tredje rike.

Den primære, intellektuelle virkning av nasjonalsosialismen har kanskje vært at deres doktriner har brakt vanry til forsøk på å bruke biologi til å forklare eller influere sosiale forhold, i det minste for to generasjoner etter den kortvarige eksistensen av denne ideologien i Tyskland.

Nasjonalsosialistenes etterkommere har med noen unntak talt med dempet røst i etterkrigstidens demokratier når de har blitt intervjuet av psykologer og historikere. I Norge har en gruppe etterkommere brutt stillheten ved å ta tak i den offisielle stigmatiseringen av de som kalles «tyskerbarn», og har protestert mot den vedvarende demoniseringen av deres familier.

I en annen sjanger stiller noen «historiske revisjonister» med propaganda som skal gi en positiv vinkling på det nasjonalsosialistiske regimets politikk og hendelsene under regimet, med særlig vekt på å benekte Holocaust. Men disse revisjonistene blir ofte enten sammenlignet med eller satt i direkte sammenheng med nynazismen, og det faktum vil i seg selv ofte kaste mistanke over agendaen deres.

Den mest prominente nasjonalsosialisten var Adolf Hitler som styrte Tyskland på dette idegrunnlaget i 12 år, fra 30. januar 1933 til han begikk selvmord den 30. april 1945, og som ledet landet inn i den andre verdenskrig. Under Hitler ble etnisk nasjonalisme og rasisme vevd sammen i en militaristisk ideologi for å bidra til å oppnå Hitlers målsettinger.

Etter krigen ble noen prominente nasjonalsosialister dømt for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen i Nürnberg.

Det finnes noen få, spredte eksempler på mennesker, de fleste utenfor Tyskland, som konverterte til nasjonalsosialismen i løpet av og etter den andre verdenskrig og bidro til å videreutvikle ideologien, spesielt i spirituell og esoterisk retning: Savitri Devi fra India, Miguel Serrano fra Chile og George Lincoln Rockwell fra USA er noen eksempler.

Det nasjonalsosialistiske Tyskland var grunnlagt på det rasistisk definerte begrepet «det germanske folk». Dette er et sentralt prinsipp i Mein Kampf, symbolisert av mottoet Ein Volk, ein Reich, ein Führer (et folk, et rike, en fører). Den nasjonalsosialistiske kopling mellom folk og stat ble kalt Volksgemeinschaft (folkefellesskap) – et konsept som definerer en felles plikt for innbyggerne til å tjene riket. Selve begrepet «nasjonalsosialisme» vektlegger forholdet mellom innbyggerne og en nasjonalstat, og hvor sosialisme-begrepet, i kontrast til den mer tradisjonelle oppfatning av begrepet som henspiller på samfunnets eierskap til produksjonsmidlene, henspiller på den felles plikt alle innbyggerne skulle ha til «den tyske nasjon» – i etnisk forstand, og de felles produksjonsmidlene og verdiskapingen blir et virkemiddel til.

Til sammenligning motsetter mange sosialistiske ideologier mot idéen om nasjoner, som de ser på som en kunstig oppdeling som støtter status quo og undertrykkelse. De argumenterer for en uheldig konsekvens av nasjonale stater er at de leder til strider med aggresjon, strider som utkjempes for å tjene interessene til de styrende klasser.

Det var flere faktorer som lå til grunn for framveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland, men også i andre europeiske land (på 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet fant man bevegelser med nasjonalsosialistiske trekk i land som Sverige, Storbritannia, Italia, Spania og USA) på 1920-tallet og 1930-tallet. Nasjonalsosialistene ble klart største parti ved valgene i 1932. Samlet fikk de 37,3 prosent ved valget i juli og 33,1 prosent ved det siste frie valget i november 1932. Oppslutningen om nasjonalsosialistene var sterkest blant troende protestanter, i landdistrikter og småbyer, blant selvstendig næringsdrivende og administrativt ansatte i offentlig og privat sektor. Oppslutningen var relativt lavest blant troende katolikker, som i hovedsak holdt seg til de katolske partiene Deutsche Zentrumspartei og Bayerische Volkspartei, og blant industriarbeidere i storbyene og de større industristedene, hvor kommunistpartiet og sosialdemokratene var dominerende. Blant de arbeidsløse dominerte kommunistpartiet mens nasjonalsosialistene bare hadde 13 prosents oppslutning ved valget i juli 1932^[27]. Nasjonalsosialistene var heller ikke største parti i den rikeste delen av befolkningen. Her var det i stedet det konservative partiet Deutschnationale Volkspartei, som gikk i regjeringskoalisjon med nasjonalsosialistene fra januar 1933, som mottok sterkest støtte.

Blant nasjonalsosialistenes suksessfaktorer kan nevnes:

• økonomisk ruin over hele Europa etter den første verdenskrig
• mangel på politisk orientering blant mennesker etter sammenbrudd av monarkiet i mange europeiske land
• en oppfatning av at det befant seg uforholdsmessig mange jøder innenfor den tyske overklassen
• påstander om at jøder som involverte seg i første verdenskrig profitterte på dette
• den sosialistiske retorikken appellerte til deler av den tyske arbeiderklassen
• ydmykelsene påført Tyskland av Versailles-traktaten
• avvisningen av kommunismen (spesielt omfordeling av verdier) og oppfattelsen av at sosialismen og kommunismen var jødiskinspirert og ledet av jøder; herav nasjonalsosialistene bruk av termen jødebolsjevik
• framgang for kommunistene blant industriarbeiderne og de arbeidsløse skremte store deler av middelklassen og overklassen
• det uforsonlige jødehatet
• børskrakket på Wall Street i 1929

Mangfoldet i grusomheter og ytterlighetene i ideologien som nasjonalsosialistene bekjente seg til har gjort nasjonalsosialisme og nazisme beryktet i hverdagstale og i historiefaget. Termen nazist har blitt ett allment, generisk skjellsord. Det samme kan sies om Führer (fører), fascist, Gestapo (kort form av Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti), über (fra Übermensch, overlegen, «arisk» person i motsetning til Untermensch) eller Hitler. Slike termer blir brukt til å beskrive mennesker eller dets oppførsel som i overmål autoritær eller ekstrem.

I den vestlige verden blir nazist eller fascist også noen ganger brukt av opposisjonen (generelt av venstreorienterte) til å sverte politiske grupper (for eksempel det franske Front national) som arbeider for en restriktiv immigrasjonspolitikk, eller for streng håndheving av immigrasjonsloven.

Israel-kritikere har i det siste begynt å trekke sammenligninger med nasjonalsosialistene i beskrivelser av israelernes behandling av palestinerne, spesielt Israels barriere på Vestbredden. Noen ser på denne sammenligningen som antisemittisk.

Begrepene blir også brukt til å beskrive noen eller noe som oppfattes strengt eller doktrinært. Eksempler som er i bruk i USA er «grammar Nazi», «feminazi», «open source Nazi», og «übergeek». Slik bruk virker fornærmende på noen, som indikert av kontroverser funnet i sladrepressen om «Seinfeld suppenazist-episode».

Mer uskyldige termer som «motepoliti» kan vekke assosiasjoner til naziterminologi (Gestapo) så vel som til politistater generelt.

I engelsk språk kan det i noen sammenhenger forekomme at engelske termer «germaniseres» for å gi inntrykk av overlegenhet på en eller annen måte, eller for å uttrykke makt og brutalitet. Eksempelvis kan det gjøres med å bytte ut bokstaven «C» med «K» som i «kool» og «kommando». Velkjente «germaniseringer» i navn er heavy metal band som «Mötley Crüe» og «Motörhead».

Andre lignende fenomener finner vi i typografi. Noen trekker sterke assosiasjoner mellom nasjonalsosialistisk propaganda og bruk av skriftsnitt for gotisk skrift som fraktur eller schwabacher. En mindre sterk assosiasjon gjøres med skriftsnittet futura, som noen ganger beskrives som «germansk» eller «kraftfullt». Frakturen ble innført som offisiell, nasjonal skrift i Tyskland i 1935, men forkastet i 1941 for å lette kommunikasjonen med okkuperte land der befolkningen var vant til vanlige, latinske antikvaskrifter.

Ettersom mange av nasjonalsosialismens tilhengere, særlig etter andre verdenskrig, så på ideologien som en åndelig retning, beslektet med religion, oppsto det naturligvis noen mål for pilegrimsreiser til «hellige steder». Blant disse er:

• Berghof ved Berchtesgaden
• Braunau am Inn, Adolf Hitlers fødested.
• Feldherrnhalle, åsted for ølkjellerkuppet.
• Leonding, byen der Hitlers foreldre er begravd.
• Linz, hvor Hitler fikk sin skolegang.
• Landsberg am Lech, hvor Hitler ble fengslet.
• Nürnberg, hvor NSDAP arrangerte sine enorme massemønstringer under Rikspartidagene.
• Wewelsburg, hovedkvarteret til Ahnenerbe.
• Wunsiedel, gravstedet til Rudolf Hess.
• Externsteine, fjellformasjoner og senter for religiøs eller kulturell aktivitet i førkristen tid.
• Hermannsdenkmal, statue av Tysklands nasjonale helt, Arminius, cheruskisk fyrste.

Kilde: Life and Work of Savitri Devi

Det finnes klare nyanseforskjeller mellom disse to begrepene som i eldre, leksikalske sammenhenger fortsatt behandles som synonymer.

• Nazisme har gått inn i norsk språk i en videre forstand enn som slanguttrykk^{[trenger referanse]} og er i dag det mest brukte i alle folkelige sammenhenger og i norske media om den ideologi som knyttes til det nasjonalsosialistiske Tyskland. Nazisme er den mest kjente konkretisering av de nasjonalsosialistiske bevegelser.
• Begrepet nasjonalsosialisme er en generisk term for en bevegelse i flere land i ulike tidsperioder. Se egen artikkel de nasjonalsosialistiske bevegelser. I nåtidens Norge har begrepet blitt knyttet direkte opp mot de såkalte nynazistiske strømninger. En hovedgrunn for det kan være at tilhengerne av disse strømninger selv omfavner begrepet nasjonalsosialisme for å unngå å bli assosiert til nazismen slik den var praktisert i den nasjonalsosialistiske perioden i Tyskland.

I Østblokken ble nasjonalsosialisme kun omtalt med den italienske betegnelsen fascisme. Årsaken var at man ønsket å unngå at denne ideologien ble forbundet med sosialisme.

• De nasjonalsosialistiske bevegelser
• Høyreekstremisme

• Ian Kershaw: Hitler, 1889-1936: Hubris ISBN 0-393-32035-9 (Engelskspråklig)
• Ian Kershaw: Hitler: 1936-1945 Nemesi’ ISBN 0-393-32252-1 (Engelskspråklig)
• Adolf Hitler: Mein Kampf ISBN 1-4101-0203-3 (Oversatt til norsk)
• Wolfgang Benz: Geschichte des Dritten Reiches, ISBN 3-423-30882-6
• Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Kindler Verlag, 1978, ISBN 3-596-23489-1
• Franz Neumann: Behemoth. Struktur und Praxis des Nationalsozialismus 1933-1944 Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt/M., 1984 "einer der brillantesten zeitgenössischen Analytiker des NS-Phänomens" (Ian Kershaw: Hitler Bd.1 S.24)
• Der Nationalsozialismus. Dokumente 1933-1945, herausgegeben und kommentiert von Walther Hofer, Fischer Taschenbuch Verlag, Reihe Bücher des Wissens, Erstausgabe 1957, ISBN 3-436-00183-X
• Michael Ruck, Bibliographie zum Nationalsozialismus, 2 Bde. m. CD-ROM, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2000, ISBN 3-534-14989-0
• Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus, Marixverlag, ISBN 3-937715-48-7
• Rüdiger Sünner: Schwarze Sonne, Herder Spektrum Verlag, Freiburg im Breisgau 1999, ISBN 3-451-05205-9,
• F.P. Heller/A. Maegerle: Thule. Vom völkischen Okkultismus bis zur neuen Rechten. Schmetterling-Verlag. Stuttgart, 1998.
• Reinhard Kühnl: Der deutsche Faschismus in Quellen und Dokumenten. Pahl-Rugenstein, Köln.
• Karin Neidhart: Nationalsozialistisches Gedankengut in der Schweiz. Eine vergleichende Studie schweizerischer und deutscher Schulbücher zwischen 1900 und 1945, Peter Lang Verlag : Bern u.a. 2004, ISBN 3-631-51892-7
• Cornelia Schmitz-Berning: Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: de Gruyter 2000, ISBN 3-11-016888-X.
• Kurt Pätzold, Manfred Weißbecker: Geschichte der NSDAP, Köln 2002 ISBN 3-89438-134-5

• (en) National Socialism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• LEMO
• «Nationalsozialismus in Österreich»
• Tidslinje med viktige politiske hendelser 1933 – 1945 med de historiske tekstene (tysk)
• Nasjonalsosialistiske dokumenter, fra ns.archiv.de (tysk)
• NSDAPs program (tysk)
• «What Fascism Is & Isn't» – med referanser både til fascisme og nazisme som argumenterer mot at de er venstreorienterte, av Glen Yeadon
• «The Socialist Roots of Nazism» av Friedrich Hayek som introduserer de historiske sammenhengene mellom nazisme og sosialisme
• «Hitler was a socialist» av John J. Ray, som forklarer hovedpunktene i Hitlers ideer og sosialisme (engelsk)
• «Myth: Hitler was a leftist» – artikkel som argumenterer mot en portrettering av Hitler som en venstreekstremist, av Steve Kangas (engelsk)
• «Hitler's Boyhood» – utdrag fra den samtidige Hitler-biografi om hans ungdom (engelsk)
• «Nazi and East German Propaganda» German Propaganda Archive (engelsk)
• «The Source of Hitler's Success» - av Ludwig von Mises, datert 1940