Nasjonalisme

Artikkelen inngår i serien om Politiske ideologier
Politikk
Anarkisme Fascisme Grønn ideologi Kommunisme Konservatisme Liberalisme Nasjonalisme Sosialdemokrati Sosialisme Syndikalisme

Nasjonalisme er en politisk ideologi som henspiller på at folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stats dannelse og forsvar av absolutt suverenitet. At de fleste av Europas statsgrenser gjenspeiler befolkningens etnisitet, viser i hvilken grad nasjonalistisk ideologi har hatt gjennomslagskraft uavhengig av om man tar nasjonalismen for gitt verdimessig, normativt eller ikke.

Selv om begrepet er yngre er det bred enighet om at nasjonalismen i sin nåværende form oppsto under den franske revolusjon og spredte seg til resten av verden i løpet av de drøye 200 årene som er gått siden revolusjonen. Det er ofte debattert i hvilken grad tilsvarende patriotiske følelser forut for nasjonalismen på 1800-tallet kan begrunne og legitimere nasjonalismen som ideologi, likevel er det enighet om at som politisk massebevegelse fikk nasjonalismen først betydning på 1800-tallet.

Det hevdes, blant annet av professor Rolf Hobson, at nasjonalisme var (og er) en forutsetning for utvikling av moderne demokratier. Dersom innbyggerne ikke knytter sin identitet til sin stat, er det vanskelig å mobilisere dem til handlinger til fordel for staten. Nasjonalismen setter problemer i den postkoloniale verden i lys av at statsdannelsene, og landegrenser.

De fleste problemer knyttet til nasjonalisme kan tilbakeføres til at den er implisitt ekskluderende. Etter hvilke kriterier skal en avgrense hvem som tilhører «folket» og hvem som ikke tilhører det? Dessuten kan fremheving av egen nasjon føre til tilsvarende nedvurdering av andre nasjonaliteter, og i særlig grad statsløse folk.

Det har historisk vært snakk om to hovedretninger innen nasjonalisme: liberal nasjonalisme og etnonasjonalisme.^[1]

Nasjonalismen er bygd på følgende oppfatninger:^{[trenger referanse]}

1. Menneskeheten (menneskelige samfunn) er naturlig sammensatt av nasjoner.

2. Nasjonene kan bestemmes ut fra visse trekk som er felles for dens befolkning, slik som rase, språk, kultur eller religion.

3. Den eneste rettmessige form for styre er selvbestemmelse for en nasjon og et folk. Hver nasjon bør ha sitt eget uavhengige landområde i form av en statsdannelse, og verden bør bestå av nasjonalstater.

Navnet nasjonalisme kommer av latin natio som betyr «fødsel, opphav, slekt, herkomst, hjemland, folkestamme». I de latinskspråklige universitetene i middelalderen ble studenter fra fremmede land omtalt etter hvilken natio de hadde, fortrinnsvis i betydningen hvor de var født, og under hvem studentene var subjekter.^[2] Ordet nasjonalisme stammer fra fransk.

Nasjonalisme er ikke et entydig begrep. Øyvind Østerud skriver:

I moderne språkbruk finner vi vidt forskjellige definisjoner av nasjonalisme - fra fedrelandskjærlighet og liberal frihetsvilje til eksaltert og intolerant dyrking av nasjonal renhet. Språkbruken avhenger av hva vi fostår med en nasjon - om det betraktes som en lukket etnisk gruppe eller som et mer åpent politisk landskap.

Øyvind Østerud^[3]

Østerud peker på at det er flere typer nasjonalisme som er så forskjellige at de trolig burde hatt forskjellige betegnelser:^[3]

• En nasjonalisme som legger vekt på frigjøring fra undertrykkelse som fantes under avkolonisering og kamp for oppløsning av flernasjonale imperier.
• Nasjonalisme som en integrasjonsbevegelse som vil sementere en nasjonal enhet på vegne av et dominerende nasjonalt kollektiv.
• En individualistisk nasjonalisme med vekt på personlig identitet og tilslutning.
• En kollektivistisk nasjonalisme med gruppekjennetegn i sentrum.

Østerud peker på at nasjonalisme i praksis ofte vil være blandet og ha varierende karakter og tyngdepunkt i ulike historiske faser.^[3]

Nasjonalisme har ingen entydig politisk farge. Nasjonale bevegelser kan fremstå som liberale, sosialistiske eller fascistiske; som «progressive» eller «reaksjonære»; som moderniserende og utviklingsorienterte eller anti-modernistiske og tilbakeskuende.

Øyvind Østerud^[3]:29

Den amerikanske sosiologen Rogers Brubaker beskriver to hovedtyper nasjonalisme: nasjonalisme knyttet til det å værer statsborger i et land (engelsk: civic nationalism), og etnisk nasjonalisme basert på forestillinger om felles etnisitet. Den første typen beskrives som universell, frivillig, liberal og inkludering; den andre beskrives som illiberal, partikulær og ekskluderende.^[4]:133

Den norske historikeren Rolf Hobson hevder at mens nasjonalisme i Øst-Europa ofte oppfattes fra vest som reaksjonær, rasistisk ekskluderende og morderisk, så er det uttrykk for et perspektiv som utelukker vestlige staters kolonialisme, rasisme og nasjonale rivaliseringer. Moderne nasjonalisme er videre tett knyttet til demokratisering, ved det utløste den konflikter, både internt i stater, og mellom ulike stater.^[5]

Mens fenomenet nasjonalisme har eksistert i antikken og middelalderen, så er nasjonalismen fra 1700-tallet forbundet med å identifisere nasjonen med den moderne staten. Ifølge Rolf Hobson hang dette uløselig sammen med demokratisering, i så sterk grad at en kan snakke om at nasjonalisme og demokratisering gjensidig påvirket hverandre. Derved er nasjonalisme også knyttet tett til det moderne fenomenet total krig, som første verdenskrig og andre verdenskrig er de klareste eksemplene på.^[6]

Nasjonal identitet forstås som et fellesskap av mange individer, som opplever at de har vesentlige verdier, gjerne kulturelle, til felles. Forskeren A.D. Smith definerer fellesskapsfølelsen til et hjemland/et territorium, felles lover, felles økonomi og felles historisk hukommelse. Herav også en felles offentlig kultur. Opprinnelig må begrepet nasjon forstås slik: «et folk med samme språk og kultur». Denne definisjonen fungerer på en lang rekke førindustrielle samfunn opp gjennom historien. «Nasjonen» har ofte vært nødt til å definere seg i forhold til noen «andre», et nabofolk som snakker et annet språk eller med en annen kultur.

Det skilles ofte mellom en «objektiv-kulturell» nasjonal identitet, som er basert på kultursamhørighet, og en «subjektiv-politisk» nasjonal identitet. Den første definisjonen går tilbake til Montesquieu. Her legges det vekt på folkeslagenes individualitet. Tankegangen er beslektet med likhetsidealene fra den franske revolusjon. Tankegangen peker mot nasjonalromantikken. Den andre kan knyttes til praktisk nasjonsbygging og er noe yngre enn den første. Denne tankegangen minner mer om det vi i dag forbinder med politisk nasjonalisme, gjerne aggressiv og i statens tjeneste. Tyskland etter samlingstida i 1870 og Norge i tida omkring 1905 tok i bruk denne typen.

Montesquieu prøvde å argumentere for at et folks lover og skikker vokste naturlig fram i det klimaet folket bodde under. Han var den første som definerte «nasjonal identitet». Johann Gottfried von Herder bygde videre på Montesquieu, og betraktet et folks språk og kultur som uttrykk for folkekarakter, klima og landskap. Han knyttet sammen begrepene «folk» og «fedreland». Han la grunnlaget for den romantiske historismen. Han definerte samtidig «nasjonal kultur» – hvert folkeslag sin egenart. Dette er bakgrunnen for den moderne kulturrelativismen, som i dag er viktig for forståelsen av kulturelt mangfold. Herder redefinerte dermed nasjonalismen.

Den moderne nasjonalismeforståelsen springer ut av tankene til Ernst Gellner og Benedict Anderson. Gellner mener at nasjonen oppsto i og med den industrielle revolusjonen, og måtte ha moderne kommunikasjon som forutsetning for samling av et folk til én felles identitet. Anderson mener at nasjonene er «forestilte fellesskap», og at all nasjonsbygging er konstruert snarere enn organisk basert. Begge teoriene arbeider innenfor et kortsiktig historisk perspektiv. Forskningsmiljøet i Norge er svært opptatt av disse teoretikerne, og baserer mye av sin forskning på dem. Ifølge historikeren og statsviteren Hugh Seton-Watson er nasjonalisme i sin enkleste form «anvendelsen av opplysningstidens doktrine om folkelig suverenitet på nasjonale fellesskap.»^[7]

Ifølge historikeren Rolf Hobson har nasjonalisme fra midten av 1700-tallet, og til i dag (2015) vært den store oppløsende politiske kraften. Etter den franske revolusjonen var det nasjonalismen som tok suvereniteten fra dynastiet. Nasjonalismens fremvekst var tett knyttet til demokratisering, men endret karakter utfra hvilke ideologier den virket sammen med: liberalismen, konservatismen og sosialismen. Fremveksten av nasjonalisme bidro sterkt til destabilisering av utenrikspolitikken. Nasjonalismen bidro til å styrke indre samhold, men også til brutal homogenisering av samfunn ved undertrykkelse av etniske minoriteter, tvangsassimilering og i ekstreme tilfelle etnisk rensing.^[8]

I det tyvende århundre ble nasjonalismen radikalisert og fant en totalitær form i ulike fascistiske regimer. Etter andre verdenskrig skjøt avkoloniseringen fart, og nasjonalismen ble overtatt av lokale eliter, for å etablere uavhengige stater i kamp mot europeisk imperialisme. Nasjonalisme kan fremtre på en rekke ulike måter, men Hobson anser at det avgjørende er dens evne til å mobilisere til kollektiv handling.^[9]

Innenfor grensene til en stat kan man ha flere nasjoner. Når en bruker nasjon = stat, er dette en retorikk for å skape en felles forståelse av hvordan kultur og språk er. Likhetstegnet mellom nasjon og stat oppsto i forbindelse med opprettelsen av FN, som i realiteten er et forbund mellom stater. Problemet var at betegnelsen «forente stater» alt var i bruk (USA). Idealet om sammenheng mellom nasjon og stat finnes i tanken om nasjonalstaten, som tok form på slutten av 1700-tallet, og som var svært viktig for utformingen av Grunnloven. Denne tankegangen springer igjen ut av den franske revolusjonen.

Som et eksempel kan en bruke Norge; de aller fleste nordmenn oppfatter Norge som en nasjon, dvs. at vi er et folk med felles språk og kultur. Det samiske folket vil ofte ikke være enig i dette. En kan si at nordmenn er en nasjon/et folk, mens samene er et annet folk/nasjon. I Norge har den norske majoriteten hevdet sin flertallsrett til å opprettholde staten Norge som en nasjonalstat for nordmenn, samtidig som man de siste tiårene har lagt større vekt på å respektere minoritetsrettene til samer og kvener. Samisk nasjonalfølelse har resultert i egen nasjonaldag, egen nasjonalsang og eget flagg – slik nordmennene i mange år har hatt sine tilsvarende. Dette kalles gjerne «utskillingsnasjonalisme». Samene skiller seg dermed ut fra Norge med sin separate identitet på samme vis som nordmennene i sin tid skilte seg identitetsmessig ut fra helstaten Danmark-Norge.

Kommunismen var opprinnelig en sterkt anti-nasjonalistisk ideologi, men etter at kommunistpartiene kom til makten ble nasjonalistisk ideologi tatt i bruk for å skape oppslutning om regimet.

Den første organiserte norske nasjonalismen oppstod i Danmark. Norske studenter kom sammen i Det norske selskab i universitetsbyen København. Politisk uavhengighet var ikke sett på som realistisk, men ønske om mer indre selvstyre kom til uttrykk gjennom ønske om eget norsk universitet.

Nasjonalfølelsen i Norge vokste seg sterk tidlig på 1800-tallet. Dette hang sammen med Napoleonskrigen og innflytelsen fra den franske revolusjon. Fellesskapsfølelsen ble dessuten styrket av konflikten med Sverige. Viktig var også Grunnloven og 17. mai, som man begynte å feire i 1824. Da Nasjonalromantikken slo igjennom i 1840-årene ble mye gammel kultur trukket frem av kunstnere, forfattere og andre forkjempere.^[10] Tiden forut for nasjonalromantikken i Norge kaller vi gjerne patriotisme.

Spesielt partiet Venstre var i 1870- og 1880-årene et nasjonalistisk parti under kampen for parlamentarismen, som ble gradvis innført fra 1884. Det samme gjaldt Målrørsla og Noregs ungdomslag.^[11] Målrørsla med Ivar Aasen i spissen hevdet det var to kulturer i Norge; overklassen (den tidligere adelen), embetsmennene og deler av borgerskapet som representerte en elitistisk og utenlandsk, hovedsakelig dansk, kultur, og «det norske folket», som hadde røtter i bondestanden og representerte norsk, folkelig kultur. Forestillingen om de to kulturene fantes også utenfor målrørsla; blant annet i partiet Venstre og blant diktere som Aasmund Olavson Vinje og Arne Garborg.^[12] De to sistnevnte tolket imidlertid «tokulturlæren» langt strengere enn resten av tilhengerne av denne inndelingen. Garborg gikk så langt som å mene at det ikke bare eksisterte to kulturer i Norge, men to nasjoner. Bare de som omfavnet landsmålet og den ekte norske kulturen, kunne regnes som nordmenn, de som ikke gjorde det, måtte regnes som dansker, mente Garborg. Dette skapte reaksjoner blant de mer moderate nasjonalistene. Konfliktene rundt unionsoppløsningen i 1905 førte til at den politiske nasjonalismen ble populær hos Venstre, men denne nasjonalismen var mest opptatt av nasjonal selvstendighet, og mindre opptatte av målsaken og hva som var ekte norsk kultur.^[13]

Mens man på 1800-tallet var mest opptatt av «folk» og «nasjon», ble man utover på 1900-tallet i stigende grad opptatt av raser. Tanken om at det fantes menneskeraser hadde opphav i biologi som på den tiden hadde vokst i prestisje. Nasjonale minoriteter som samer, kvener, tatere og jøder ble regnet for å tilhøre en annen rase enn nordmenn. Få hadde en systematisk rasistisk ideologi. Mange hadde forestillinger om at minoritetene var annerledes eller mer lavtstående enn nordmenn.^[14] Slike forestillinger ble i mellomkrigstiden vanlige hos blant annet Norges Bondelag. Hos arbeiderbevegelsen var nasjonalismen mindre populær; for dem var samfunnsklasse viktigere enn nasjon.^[15]

Under andre verdenskrig førte krigen til en voldsom vekst i nasjonalisme. Både motstandsbevegelsen og Nasjonal Samling (NS) gjorde krav på å være de «ekte» forvaltere av nasjonen og norskhet. Krigsutviklingen og tyskernes militærdiktatur førte til at over 90 % av befolkningen kom til å regne motstandsbevegelsen som «gode nordmenn» mens NS ble regnet som landsforrædere.^{[trenger referanse]} Historikeren Øystein Sørensen har vist at NSerne ikke hadde noe enhetlig syn på nasjonalisme, men var splittet i en norsk-nasjonalistisk fløy, og en pan-germansk (nazistisk) fløy.

Etter hvert som innvandringsfiendtlige bevegelser som Norsk Front og Folkebevegelsen Mot Innvandring har begrepet nasjonalisme også blitt brukt om disse, men begrepsbruken her skiller seg sterkt fra hvordan begrepet tradisjonelt har blitt benyttet.

I ekstreme former kan nasjonalismen gå over i sjåvinisme. Nynazister bruker ofte gamle nasjonale symboler og navn fra norrøn tid. Nasjonale symboler kan f.eks. være språk, flagg, sanger, historier osv. Fascismen er også kjent for å utnytte nasjonal retorikk i sin argumentasjon. Erling Falk som var tilknyttet Arbeiderpartiet og i årene 1927-29 var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. skiller tydelig mellom disse størrelsene og uttaler følgende:

Det kan være umaken verdt å slå fast at fedrelandskjærlighet er oppriktig tilknytning til sitt eget land og folk og til hele folket. At den ikke er en kampstemning rettet fra en del av nasjonen mot en annen del. At den ikke er ønske om fordel for seg selv og sine egne allierte innenfor nasjonen, men derimot viljen til å oppofre disse særinteresser til fordel for hele nasjonen. At det derfor er et skjendig misbruk å anvende fedrelandskjærlighet og nasjonalfølelse som slagord i en kamp som et parti eller en gruppe fører mot en del av folket.

Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1968

Underforstått: Fascistisk retorikk som bruker nasjonalisme/fedrelandskjærlighet som argument mot en bestemt del av folket, misbruker nasjonalfølelsen.

• Nasjonal selvråderett
• Nasjon
• Venstrenasjonalisme
• nasjonalsymboler
• Imperialisme
• De nasjonalsosialistiske bevegelser
• Nasjonalsosialisme
• Patriotisme

Internasjonale standardverk

• Benedict Anderson (1996): Forestilte fellesskap: refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning Norsk utgave 1996, opprinnelig utgitt på engelsk 1983 ISBN 82-430-0060-7
• Ernest Gellner (1998): Nasjonalisme Norsk utgave 1998, opprinnelig utgitt på engelsk 1983 ISBN 82-430-0133-6
• Eric J. Hobsbawm (1994): Nationer och nationalism ISBN 91-7324-452-X Svensk utgave av Nations and nationalism since 1780: programme, myth, reality ISBN 0-521-40678-1
• Norbert Elias og Jürgen Habermas: Nasjonalisme og nasjonal identitet Cappelens upopulære skrifter 1994. Inneholder de to pionerstudiene Studien über die Deutschen av Elias og Faktizität und Geltung av Habermas. ISBN 82-456-0006-7

Norske verk

• Bjarne Hodne Norsk nasjonalkultur - En kulturpolitisk oversikt (hvordan og når nordmenn ble norske), 2002 ISBN 9788215002217
• Rolf Hobson, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Peter Normann Waage (1993): Jeg, vi og de andre : om nasjoner og nasjonalisme i Europa, ISBN 82-02-16187-8
• Øyvind Østerud (1994): Hva er nasjonalisme? Skrevet under debatten om norsk EU-medlemskap i 1994 for å oppklare vanlige myter om hva nasjonalisme er. Gir en grundig begrepsanalyse og drøfter skillet mellom hhv. den franske og tyske nasjonalismebegrepet. ISBN 82-00-02488-1

• (en) Nationalism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons