Sukker: Forskjell mellom sideversjoner

Sukker er en organisk type karbohydrat. Sukker er søtt og energirikt, og fungerer som et viktig drivstoff i livsprosessene.

Sukkerrør var opprinnelig den fremste råvaren for produksjon av sukker. Sukkerrør er et tropisk gress som har sitt utgangspunkt i Ny-Guinea. I førhistorisk tid ble det spredt til India der det ble dyrket vel 500 år f. Kr. I Kina ble det dyrket vel 200 år f. Kr. De første europeerne som oppdaget sukkeret, deltok i Alexander den Stores militære ekspedisjoner til India. De tidligste raffineringsmetodene gikk ut på å presse sukkerrørene for å tvinge ut sukkersaften. Deretter ble saften kokt inn eller slått i grunne kar for å tørke ut i sola. Siste trinn i prosessen var å knuse de tørkede sukkerplatene til sukkerklumper eller sukkerkorn. Fram til dampmaskinens tidsalder ble ulike presse- og knusemetoder tatt i bruk, alt fra hånddrevne innretninger til okse-, vind- eller vanndrevne sukkermøller.

Sukkeret kom for alvor til Europa via berbernes og maurernes inntog i Spania i det 8. århundre. Sukkeret fra India og Midtøsten ble kalt ”det hvite gull”. Det ble solgt på apoteker, veid opp i gram og var uhyre kostbart. På 1390-tallet ble det utviklet en bedre sukkerpresse som fordoblet mengden sukkersaft fra sukkerrørene. Dette gjorde at sukkerrør nå kunne dyrkes med fortjeneste i Andalusia og på Algarve-kysten. På 1420-tallet ble sukker dyrket i noe større grad på Kanariøyene, Madeira, Sicilia, Kapp Verde-øyene og Azorene.

I 1493 tok Christoffer Columbus med seg sukkerrør fra Kanariøyene da han la ut på sin andre reise til den nye verden. Sukkerrørene plantet han på Hispaniola og ble overrasket over hvor godt de vokste. Portugiserne brakte sukkerrør til Brasil som var deres største koloni i Sør-Amerika. Fra det 16. århundre vokste den europeiske etterspørselen, og sukkerdyrkningen skjøt i været i de europeiske koloniene i Karibia og i Sør- og Mellom-Amerika. Afrikanske slaver ble importert i enorme mengder for å håndtere planting, innhøstning, transport, rensing og raffinering ved et stadig voksende antall sukkerplantasjer.

På midten av 1700-tallet var Karibia blitt verdens største sukkerprodusent med Saint-Domingue (dagens Haiti) som den klart største. Både Haiti og den dominikanske republikk, Jamaica, Guadaloupe, Barbados og Cuba var i stand til å produsere sukker til lavere priser enn prisen på europisk import fra Asia.

Gjennom hele det 17. århundre ble sukkeret tatt i bruk på stadig flere områder i europeiske husholdninger, og i kraft av økende etterspørsel vokste også produksjonen i Karibia. I 1791 gjorde slavene på i den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti) under ledelse av Toussaint L'Ouverture. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade mot opprørerne på Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba gradvis tok over og ble i løpet av 1820-tallet verdens største sukkerprodusent (Galeno 1979).

Prisen på sukker i Europa falt ut over i det 17. og 18. århundre etter hvert som sukkerproduksjonen økte i europeiske kolonier i den nye verden og dels også i kolonier i Afrika og Oseania.

Enorme land- og skogsområder ble ryddet for sukkerproduksjon. Ettersom sukkerrørene er svært ”egenkjærlige”, tiltok utarmingen og erosjonen av jorda i omfang. Et eksempel er det nordøstlige Brasil der tropiske skoger forsvant og svært dyrkbar jord ble forvandlet til utarmet savanneland på 1600-tallet. Området var som skapt for produksjon av mat, men endte i stedet opp som en hungerregion med omfattende fattigdom.

På 1960-tallet ble ikke mer enn en femtedel av jorden brukt til sukkerdyrkning. De øvrige områdene var udyrkbare både for sukkerrør og andre nyttevekster (de Castro 1968). Utarmingen økte rikdommen i de europeiske kolonimaktene samtidig som fattigdommen økte i koloniene. Utarmingen førte til at plantasjeeierne stadig trengte inn på nye arealer og fortrengte de som levde der. Gjødsling og ny teknologi i de 19. århundre bremset opp ødeleggelsene, men på dette tidspunktet var store deler av arealene allerede ødelagt.

Innenfor biokjemi er sukker det enkleste molekylet blant karbohydratene. De fleste sukker har formelen (CH₂O)_n hvor n ligger mellom 3 og 7.

Noen vanlige sukkerformer er sukrose, fruktose, glukose (druesukker), laktose (melkesukker), maltose og mannose.

Sukrose kan konverteres til fruktose og glukose ved hjelp av hydrolyse. Dette produktet er søtere enn den opprinnelige sukrosen og brukes som søtningsmiddel i ulike produkter.

Sukker utvinnes fra ulike sukkerholdige planter, blant annet sukkerrør og sukkerroe. De viktigste sukkerproduserende landene er Australia, Brasil og Thailand. I 2002 ble det produsert 134.1 million tonn sukker på verdensbasis.

Melis, farin, kandissukker, perlesukker.

• de Castro, Josué (1968) The black book of hunger, Funk & Wagnalls, ASIN B0006BRV4G
• Galeno, Eduardo (1979) “Latinamerikas åpne årer”, Pax Forlag, ISBN 8253010079

• Rapport om kroniske sykdommer og diett (WHO/FAO)