Douglas DC-1
| Douglas DC-1 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Kortdistanse passasjerfly | ||
| Produsent | Douglas Aircraft Company | ||
| Brukt av | Transcontinental & Western Air | ||
| Produsert | 1932–1933 | ||
| Antall produsert | 1 | ||
| Passasjerer | 12 | ||
| Mannskap | 2 flygere | ||
| Videreutviklet til | Douglas DC-2 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 18,28 m | ||
| Høyde | 4,88 m | ||
| Vingespenn | 25,91 m | ||
| Vingeareal | 87,5 m² | ||
| Egenvekt | 5 033 kg | ||
| Vekt (lastet) | 7 938 kg | ||
| Motorer | 2 × Wright Cyclone SGR-1820-F 9-sylindret stjernemotor 710 Hk.[1] | ||
| Topphastighet | 338 km/t | ||
| Marsjfart | 306 km/t | ||
| 7 010 m | |||
| Rekkevidde | 1 610 km | ||
Douglas DC-1 var et passasjerfly og den første modellen i den berømte DC-serien (Douglas Commercial) til Douglas.
Historie og utvikling
Utvikling av disse flyene kan tilskrives en flyulykke i 1931 hvor den norskættede populære idrettshelten og fotball-treneren Knute Rockne omkom.
Etter denne flyulykken med en Fokker Trimotor fra TWA (Transcontinental and Western Air Inc.), senere Trans World Airlines, som var forårsaket av vingebrudd i trekonstuksjonen, bestemte amerikanske fly-myndigheter at alle passasjerfly heretter skulle ha metallvinger. Et annet krav var at flyet skulle kunne fly videre hvis én motor falt ut. TWA henvendte seg til fire flyfabrikker om bygging av et tre-motors fly som kunne imøtekomme de nye kravene. Det ble antatt den gangen at et fly måtte ha minst tre motorer for å kunne fly med én motor ute av drift. Douglas Aircraft Company la frem et forslag til et to-motors helmetallfly for 12 passasjerer. Flyet overskred langt de krav TWA hadde stilt. Det var lydisolert, hadde oppvarmet cabin og var i stand til å gjennomføre flyvning og en kontrollert landing på én motor.
Fabrikkens grunnlegger, Donald Douglas Sr., skal ha vært tvilende til å delta i utfordringen fra TWA, da han mente at behovet for slike fly ville være mindre enn de 100 som var nødvendig for å dekke utviklingskostnadene.
Det ble kun produsert ett eksemplar av flyet som ble benevnt Douglas DC-1 (Douglas Commercial) og det fløy første gang 1. juli 1933.
I løpet av et halvt år demonstrerte prototypen sin overlegenhet i forhold til de dengang mest brukte passasjerflyene, de nesten identiske Ford Trimotor og Fokker Trimotor. Flyet satte ny amerikansk rekord mellom USAs øst- og vestkyst på 13 timer og fem minutter. I løpet av denne perioden gjennomførte flyet 200 testflyvninger. TWA aksepterte modellen i desember 1933 og plasserte en ordre på 20 fly. Produksjonsserien ble benevnt som Douglas DC-2. Produksjonsmodellen var noe større, med plass til 14 passasjerer, toalett og plass til purser.
Da testflyvningen for TWA var gjennomført, ble flyet lagt ut for salg. Den kjente industrimannen, filmskuespilleren og flyveren Howard Hughes, melde seg som kjøper. Han hadde planer om en Jorden-rundt flyvning, noe som han også gjennomførte, men med en Lockheed L-14 Super Electra. Hughes solgte flyet videre til en engelsk adelsmann – Viscount Forbes, Earl of Grandard. En ny passasjerinnredning ble montert og flyet registrert som G-AFIF, men etter kort tid ble det solgt videre til Líneas Aéreas Postales Españolas (L.A.P.E.) i Spania i 1938 og registrert som EC-AGJ.
Flyet ble brukt av den republikanske regjeringen under den spanske borgerkrigen. Etter borgerkrigens slutt ble det solgt videre til S.A.T.A. (Sociedad Aninima de Transportes Aereos) med ny registrering EC-AAE og brukt i regulær ruteflyvning. Det havarerte under take-off på Málaga i 1940. Passasjerer og mannskap slapp fra ulykken, men flyet fikk så store skader at det ikke ble gjenoppbygget, fordi det ikke var mulig å få reservedeler til prototypen.
Referanser
- ^ Francillon 1979, s. 173.
Litteratur
- Francillon, René J. McDonnell Douglas Aircraft since 1920. London: Putnam, 1979. ISBN 0-370-00050-1.
Eksterne lenker
- (en) Douglas DC-1 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Foto av DC-1 i flukt
- Mer informasjon om DC-1 (eng)
