Afrikansk musikk

Afrikansk musikk viser til all musikk og alle musikkformer som kommer fra Afrika og blir framført av afrikanske musikere. Afrikansk musikk har røtter tilbake til oldtiden, er rik og mangfoldig, med mange ulike regioner og nasjoner med egne, særskilte musikalske tradisjoner. På grunn av kontinentets størrelse og den store variasjonen i musikalske uttrykk, er det vanskelig å avgrense den, men likevel finnes enkelte felles elementer som man kan finne over store deler av Afrika sør for Sahara.

Afropop eller Afro Pop er et begrep som noen ganger pleier å referere til samtidsmusikk i Afrika. Begrepet refererer iekke til en bestemt stil eller lyd, men brukes som en generell betegnelse for å beskrive afrikansk populærmusikk.

Afrikansk tradisjonsmusikk oppfattes av mange som en fellesskapelig og inviterende musikk. Den oppleves spontan og som et autentisk uttrykk for følelser. Musikken er en integrert del av samfunnslivet, heller en at den står ved siden av og kan dermed oppfattes som naturlig. Mye av afrikansk musikk lages og framføres for et bredt aldersspekter og bidrar dermed både til samfunnsidentitet og fellesskap. Selv om det er mange likhetstrekk, vil all diskusjon rundt afrikansk musikk være ufullstendig og kan aldri være allmenngyldig, fordi kontinentet er så stort og at det finnes utallige musikalske tradisjoner og former for musikalsk overlevering.

Tanken på et Afrika uten musikk er utenkelig. I sin tradisjonelle form, følger musikken nesten alle aspekter ved afrikansk liv, fra fødsel til begravelse. Populærmusikk, på den andre siden, har et større underholdningsaspekt og kan i større grad defineres uten å ta samfunnet og kultur med i betraktningen. Ifølge den berømte saksofonisten Manu Dibango defineres afrikansk musikk av to faktorer; det afrikanske miljøet og det afrikanske samfunnet. Afrikanerens åndelige hjem er landsbyen og i landsby en er musikk udelelig fra livet. Det finnes derfor ikke noe kunstbegrep i de fleste afrikanske kulturer. Hva man i Vesten kaller kunst hadde og har en annen funksjon i mange afrikanske samfunn. Det var noe hellig, som var nært knyttet opp til åndeverdenen og et folks sjel og kunne følgelig ikke selges.

Afrika er et stort kontinent, med mellom to til tre tusen etniske grupper. De fleste av disse har sine egne språk eller dialekter og ulike vaner, tradisjoner og trossystemer. Likevel er det flere likhetstrekk både i livsførsel og sosial organisering gjennom kontinentet. Innen de ulike etniske gruppene finner man gjerne klaner eller stammer. De fleste av disse har sin egen musikk og musikken har sin særegne plass i samfunnet hos hver av disse stammene. Dette gjelder både tradisjonell og moderne musikk. I mange afrikanske samfunn er musikkframføring en spesiell hendelse og ulikt dagligdags aktivitet. Det foregår utenfor en tradisjonell markedssfære, der folk relaterer seg til hverandre på en annen måte enn i dagliglivet. I så måte krever musikk i forbindelse med sosiale begivenheter en mangefasettert analyse, fordi det ofte foregår mange sammenfiltrede hendelser, som danse, sang, kunst og sosial interaksjon.

Afrikanerne overførte mesteparten av musikken muntlig. På tross av dette er afrikansk musikktradisjon blant den musikken som er tatt opp mest på bånd og er blant de mest transkriberte tradisjonene i verden. Et unntak for dette er Etiopia, som hadde et slags notesystem, men som likevel måtte kombineres med memorering. Et annet unntak finner man hos Ewe-folket i Vest-Afrika, der de bruker vokale stavelser som en form for muntlige noter ved tromming.

Den mest kulturelt betingede musikken, som ikke i stor grad har spredt seg til nabostammer, har ofte vokst ut av bestemte aktiviteter, som å bygge hus, kverne yams, navneseremonier, overgangsritualer, innsetting av konger og høvdinger og så videre. Dette kan forstås ut ifra tradisjonell religion, som animisme, der alle ting har en ånd eller en sjel. Ofte er det slik at hver ånd har sin egen musikk, som da gjengis, når det er behov for å påkalle den. Fysisk aktivitet kan ofte være drivkraften for musikken, idet slik aktivitet, som å høst korn, kan bestemme tempo og rytme, samt at redskapene kan fungere som instrumenter i seg selv.

Stemmen er menneskets grunnleggende musikalske instrument og er kanskje den viktigste måten å utøve musikk i verden. En vanlig måte å synge på i afrikansk musikk (og for så vidt i sort musikk i Vesten) er såkalt «call-and-response». Dette innebærer en form for musikalsk dialog, der en lederstemmen synger en kort frase og der et kor eller instrumenter svarer. Dette kan nærmest karakteriseres som en samtale, som både kan ha bokstavelig og abstrakt betydning. For eksempel kan til og med instrumentalmusikk ha en fortellende stemme; i Uganda har enkelte xylofonmelodier en uuttalt tekst, som må læres for å kunne spille stykket riktig. Sang i afrikanske stammesamfunn i hovedsak polyfon, med sangere inndelt i grupper. Det er flere typer polyfon sang, som kanonliknende sang eller at alle synger den samme melodien, men at hver gruppe synger i ulikt register.

Melodier har av mange musikologer blitt sett på som mindre viktig i Afrika, enn rytme og harmonier. Tanken om at afrikansk musikks kvaliteter ligger i rytmen har i siden middelalderen og fra til idag vært så beskrevet at det er blitt allmenngyldig. Gjennomgangstonen i litteraturen har vært at rytme er en del av afrikanerne og at rytmene er komplekse og langt på vei overgår hva europeere har utrettet rytmisk, samt at det afrikanerne mangler i melodier, tar de igjen i rytme. Men selv om rytmen har blitt sett på som det sentrale i musikken må det påpekes at samspillet mellom rytmen og melodien svært viktig i mye afrikansk musikk. Melodiske instrumenter og vokallinjer er helt avhengige av rytmen, som noen ganger lager en slags melodi på egen hånd.

Typisk for afrikanske rytmer er at de er polyrytmiske, det vil si at en ha to eller flere uavhengige rytmer spilles samtidig og veves inn i hverandre. Opplæring i tromming og dans er i mange samfunn sett på som en nødvendig del av en omfattende forberedelse til en produktiv og helhetlig deltakelse i voksenlivet, for mange barn. Artistiske elementer er ikke bare abstrakte fenomen, men kan gjengi faktiske hendelser i afrikansk hverdagsliv. Hovedrytmen kan for eksempel representere meningen med livet, mens sekundære rytmer kan representere hindere man møter på veien. . Men Afrika er mye mer enn bare trommer. Det er en stor variasjon av tradisjonelle instrumenter, som oftest laget av naturlige materialer. De viktigste er kanskje xylofonen, fløyter, mbiraen og harpen, som man finner i ulike varianter over hele Afrika. Akkurat som det er musikk for spesielle anledninger, finnes det også instrumenter, som har sin spesielle betydning. For eksempel tror man at den vestafrikanske koraharpen kan snakke gudenes språk og den har derfor stor åndelig betydning.

I mye tradisjonell afrikansk musikk brukes ikke takt og telling slik en er vant med i vestlig musikk. I stedet brukes onomatopoetisk språk for å få den rette timingen. Trommeslagerne og de andre deltakerne memorerer fraser, snarere enn å organisere noter og slag i takter. Dette fordrer at musikerne og danserne synkroniserer og koordinerer sine bevegelser. Likevel er det en form for kvantitativ tid, der enkelte temaer gjentas så og så mange ganger og i en bestemt rekkefølge. Videre inneholder ikke sangernes repertoar hele komposisjoner, som skal reproduseres til gitte tider, men er heller en kunnskapsbase som ikkeholder fraser, mønstre og ordspråk som kan veves inn eller tilpasses i forhold til øyeblikkets behov. Ved hjelp av slike uforutsigbare handlinger kan deltakerne dermed skape en begivenhet som kan ta alle mulige vendinger.

Dans har en sentral plass i afrikansk musikk. Tradisjonelle afrikanske danser finnes ikke isolert, men har en spesifikk rolle i forbindelse med en begivenhet eller en serie begivenheter, som er organisert i forbindelse med en spesifikk anledning. Afrikansk dans er en integrert kunstform, der bevegelse, musikk, mimikk, kostymer og sminke, ritualer og seremonier, objekter og regalier kan kombineres. For eksempel mener Kpelle-folket i sentrale Liberia at dans, tromming og sang i fellesskap skaper estetiske prinsipper for bevegelse.

Mange danser har verdi kun som underholdning, men dette er ikke den viktigste innen afrikansk dans og musikk. Danserne framfører sosiokulturelle, historiske, politiske og religiøse meninger. Dansen foregår som oftest i forbindelse med ritualer, der danserne kan fungere som et medium for å ære, velkomme og inkorporere individer inn i samfunnet, noe som er ulikt samtidsdans som framføres i større grad for å tilfredsstille et publikum. Musikken som det danses til inneholder nesten alltid trommer. Som oftest er det menn som er trommeslagere. De er oftest utvalgt på grunn av ferdigheter, ikke sosial plassering eller alder. Trommeslagerne deltar ikke i selve dansen, men spiller rytmer som korresponderer med dansernes steg og bevegelser. De hjelper med andre ord danserne å danse ordentlig. Kvinner kan også være trommeslagere, men deres rolle i musikken er oftest å synge og/eller å danse. Dans er en så viktig del av musikk i mye tradisjonell musikk at mange «å spille musikk» kan bety å danse og å klappe i tillegg til å spille på et instrument.

Før midten av fjortenhundretallet hadde Europa liten kontakt med det afrikanske kontinentet, men i løpet av rundt hundre år etter at portugiserne nådde Vest-Afrika, greide Europa å etablere seg som en betydelig maktfaktor. Afrika hadde i begynnelsen liten strategisk betydning for Europa utover slavehandelen. Man regner med at mellom ti og tyve millioner slaver kan ha blitt fraktet over Atlanterhavet til Amerika. Ettersom europeerne innså hvor mye ressurser så fantes i Afrika, fikk kontinentet økt betydning og etter Berlinkonferansen i 1884 fikk man offisielle kolonier. Kolonitiden varte fram til midten av nittenhundretallet og vi kan dermed snakke om en periode på fem hundre år, der afrikanerne har blitt undertrykt av europeerne. Denne undertrykkingen påvirket alle aspekter ved afrikansk samfunnsliv, også musikklivet.

Det mest innlysende tegnet på koloniell innflytelse er tilstedeværelsen av utenlandske instrumenter. Riktignok har det blitt importert instrumenter til Afrika i svært lang tid, som xylofonen, som man antar kom til Afrika fra Indonesia via Madagaskar, og goje, en enstrengsfele, som stammer fra Midtøsten. Men disse instrumentene har vært i Afrika i svært lang tid og blitt modifisert slik at de idag anses for å være særegne afrikanske instrumenter. Det som er så spesielt med innføringen av europeiske instrumenter er at det finnes langt flere europeiske enn andre utenlandske instrumenter og at de disse instrumentene har en svært framtredende symbolsk rolle i det moderne liv. Trompeten, saksofonen og gitaren er for mange langt større statussymboler enn for eksempel djemben eller mbiraen. Med dette kan en tenke seg at tradisjonell musikken vil endre seg radikalt fra hva en har sett tidligere. En kan for eksempel tenke seg at gitaren vil ta over for mbiraen i visse betydningsfulle ritualer, fordi en da gjerne bruker statusladne objekter. Dette er naturligvis bare spekulasjoner fra undertegnedes side, men en kan gjøre seg tanker om musikkens rituelle kraft vil reduseres, når instrumenter og framføringsmetoder endres som følge av europeisk innflytelse.

Med koloniseringen fulgte også nye institusjoner, som var årsak i framdyrkingen av bestemte musikktyper og instrumenter. Framveksten av nye institusjoner, som kirker, politi, hær og underholdningsindustri gav utvidede muligheter for å skape musikk. For eksempel ble hymner og salmer introdusert av tyske misjonærer. Her brukte en etter hvert brass, som akkompagnement. Denne musikken, som ble brukt i forbindelse med tilbedelse var i begynnelsen svært europeiske i sin form, men tok etter hvert ibruk afrikanske elementer, som vokalharmonier. Senere fikk en også musikalske grupper, som ikke var direkte knyttet til kirkene, som politikorps. Senere så en også grupper som spilte for å underholde, som palmwine- og highlifegrupper i Vest-Afrika. Disse spilte i hovedsak på europeiske instrumenter, på klubber for europeere.

I utgangspunktet er tilstedeværelsen av europeiske instrumenter av liten betydning. Mer viktig er endringen i det musikalske språket, som koloniseringen framprovoserte. Den europeiske musikken, i sin mest innflytelsesrike manifestasjon, koloniserte betydelige deler av det afrikanske musikalske landskapet. Den musikalske bakgrunnen ble endret og at en bare tillot afrikanske elementer i forgrunnen. Videre ble den musikalske oppdragelsen etter europeernes ankomst en smeltedigel av europeiske, afrikanske, arabiske og lokale inntrykk. Nå kan man naturlig nok argumentere med at dette ville skjedd uansett, som følge av økende globalisering, men tempoet på den musikalske transformasjonen i Afrika har nok vært adskillig høyere på grunn av kolonitiden.

Europeisk musikks tre viktigste dimensjoner er melodi, rytme og harmoni. Av disse tre er det harmonier som har hatt størst påvirkning på afrikansk musikkliv. Harmonikken som preger europeiske salmer, korpsmusikk og tidlig populærmusikk har hatt en koloniserende kraft på afrikansk musikkliv. Denne Harmonikken har satt sitt preg på alt fra nasjonalsanger, som ofte er ekstremt europeiske i sitt uttrykk, popmusikk og kunstmusikk. De afrikanske særpregene, som polyfoni, kan være helt fraværende i denne typen musikk. Afrikansk kunstmusikk er endog som oftest produsert av afrikanske komponister utdannet ved vestlige konservatorier og musikkhøgskoler, med det dette vil medføre av vestlig påvirkning i verkene deres. Det er store harmoniske variasjoner i tradisjonell afrikansk musikk, men de europeiske sopran-alt-tenor-bass-arrangementene (SATB) finnes ikke i tradisjonelle Afrika. Det blir da et paradoks at det er SATB-tradisjonen barna læres opp i på skolen og i kirka. Årsaken til dette må tilskrives en rasistisk tankegang hos kolonimakta. Den tradisjonelle afrikanske musikken ble sett på som primitiv og afrikaneren måtte kultiveres inn i et annet system.

Den eurosentriske tolkningen av musikken kan på mange måter ha vært ødeleggende for afrikansk musikk. I europeisk tradisjon har en tradisjonelt forsøkt å kategorisere og katalogisere musikk. Innen musikkvitenskapen har en fått flere underdisipliner, som folkemusikkvitenskap, populærmusikkvitenskap, danseforskning og musikk og media. Dette passer nødvendigvis ikke på afrikansk musikk, fordi en da glemmer å analysere og forstå afrikansk musikk som felt, der dans, musikk og drama inngår i et helhetlig fellesskap. Denne typen eurosentrisk kunnskap produserer i så måte kunnskap som både er uleselig og irrelevant for afrikanske forskere, lærere og musikere. Det en ser ut til å glemme er at afrikansk kulturliv ikke er delt opp i de samme sfærene som i Vesten, selv om nyere vestlig forskning i større grad anerkjenner andre kulturers integritet og dermed er påpasselige med at analyseverktøyene skal reflektere afrikanske estetiske og kulturelle verdier i musikk og relaterte kunstarter.

Afrikansk musikk er ofte blitt sett på som spirituell og er mye brukt i forbindelse med religiøs aktivitet. Dette har ikke endret seg som følge av kolonisering, men kirkerommet er en mektig aktør i å forme musikalsk aktivitet. Musikalske ideer som settes i verk av kirken fikk økt effekt som følge av koloniseringen. Mange kirkeaktiviteter blander afrikanske og europeiske elementer, som trommer og dansing med europeisk korsang. En får en form for synkretisme der det for deltakerne etter hvert kan være vanskelig å skille den ene innflytelsen fra den andre.

En annen faktor som har bidratt til å øke den europeiske innflytelsen på afrikansk musikk er musikkmiljøene og musikkskolene koloniadministrasjonene bidro til å bygge opp i Lagos og andre hovedsteder. Her hadde man tradisjonelle miljøer, som befattet seg med tromming, dans, lovsang og drama og en hadde mer moderne miljøer, som var organisert av en voksende elite av misjonærer, byråkrater og utdannede afrikanere. Den afrikanske eliten ble i disse miljøene kultivert inn i europeisk musikktradisjon, med konserter som imiterte europeisk praksis. I tillegg var pressen som oftest mer interessert i elitens musikk, framfor hva som foregikk på det tradisjonelle planet. En kan dermed tenke seg at den vesterniserte musikken til eliten kan ha hatt større status hos befolkningen enn den tradisjonelle musikken. Den moderne musikken kan har blitt forbundet med rikdom og suksess. Likevel eksisterte tradisjonell og moderne musikk side ved side i disse miljøene og kan ha hatt en likeverdig påvirkning på hverandre.

En av de mest markante resultatene av koloniseringen var framveksten av to nye musikalske tradisjoner. Den ene, kunstmusikken, fikk høy sosial status, mens den andre, populærmusikken, var lavstatus. Populærmusikken, som vokste fram en slags avkopling for eliten i deres fritid. Denne musikken ble etter hvert gjort populær blant den øvrige befolkningen ved hjelp av radio, båndopptakere og forsterkere. Populærmusikkens utvikling og spredning er i så måte en direkte følge av koloniseringen. Denne musikken fikk etter hvert en stort lytterskare og har på mange måte overtatt som folkets egen musikk. Kunstmusikken på den andre siden, vant ikke store tilhengerskarer, men fikk i stedet høy status blant eliten og media. Denne musikken er basert på europeiske prinsipper, men er videreutviklet av afrikanere.

Koloniseringens innflytelse på tradisjonell musikk er mindre åpenbar enn framveksten av populærmusikk og kunstmusikk, men ikke mindre viktig. Her ser man to tendenser; transformasjon og konsolidering eller redefinering av tradisjonsbegrepet. Ønsket om å bevare det som er ens eget står sterkt i en befolkning som er okkupert av en utenlandsk makt. Dette så man i Norge i dansketiden og man så det i Afrika i kolonitiden. I Afrika etter frigjøringen så man derfor et sterkt ønske om å opprettholde og framdyrke det som var "afrikansk". Afrikansk selvbevissthet ble diktert av et nytt syn på myter, ritualer, musikk, dans, skuespill og tilbedelse. Dette var aspekter ved afrikansk samfunnsliv som mange steder var undertrykt av koloniadministrasjonen. Man så altså en kulturell oppvåkning og revitalisering, der musikkforskning ut utøvelse fikk en sentral rolle i det nasjonale identitetsarbeidet. Det ble satset på en moderne kulturpolitikk og den afrikanske musikken og kunsten skulle inn i skolen, på universitetet og i radioen. Dette kan ha ført til en overkjøring og utslettelse av gammel, lokal og praksisnær musikkdiskurs og teori i Afrika. En snakker her om en konstruksjon av det afrikanske. Den "innfødte" musikken ble gjenskapt for å framdyrke det særegne ved Afrika. I så måte ble rytme et sentralt aspekt ved dette.

Førkoloniale kulturer var i hovedsak skriftløse, der poesi, dans og sang ble bevart i minnet til hver enkelt utøver. Når anledningen bød seg til å synge de tradisjonelle sangene, som i forbindelse med årstidsritualer, måtte utøverne hente fram de gamle sangene. Dette kan ha innebåret at tradisjonene var i stadig endring, fordi det menneskelige minnet ikke er ufeilbart. Kolonialiseringen førte med seg skriftspråk og alternative metoder til bevaring av både aurale og visuelle data, og tvang dermed gjennom en rekonfigurering av kulturelle produkter. En så altså en økende tendens i akademiske miljøer til å ville transkribere afrikansk musikk og framføre det likt hver gang. Eksempler på dette er de nasjonale musikkgruppene, som Pan-African Orchestra, som spilte musikk som kunne virke tradisjonell, men der musikerne leste noter. Slike nasjonale orkester var ikke etnisk avgrensede, noe som førte til etableringen av en transetnisk kanon i mange land, der visse kulturelle aspekter ble framdyrket som ekte og nasjonalt.

Kolonialisme har dermed ført til et mer komplekst musikalsk samfunn i Afrika. Dagens Afrika formes av en nærmest uoversiktlig variasjon av inter- og intrakontinentale musikalske påvirkninger. Forståelsen av kolonialiseringens påvirkning har mange ganger blitt tilnærmet med nostalgi, der Afrikas fortid dyrkes som rene og korrekte. Det har dermed kanskje oppstått en avstand mellom afrikansk musikkpraksis og den akademiske representasjonen av den. Tradisjonell musikk utøves av mennesker og de fleste lever i en moderne verden. Deres musikk og musikalske forståelse er derfor ikke statisk, men i stadig endring. I så måte har tradisjonell musikk blitt påvirket av moderne musikk, fordi utøveren ofte hører på begge typer.

Som tradisjonsmusikken, er afrikansk populærmusikk svært variert. Mesteparten av dagens popmusikk inneholder elementer fra afrikanske tradisjoner, kombinert med vestlig popmusikk. I tillegg er mange vestlige instrumenter, samt studioteknikker tatt opp i afrikansk populærmusikk. Samtidig er det verdt å merke seg at mye av Vestens popmusikk, som blues, jazz, salsa og rumba, i varierende grad stammer fra Afrika. Rytmene og lydene i denne musikken har senere blitt tatt opp i nyere vestlig musikk, som rock, funk, soul og hiphop. I Norge har Ras Nas vært en av de fremste eksponentene av denne type musikken med en blanding av soukous og reggae musikk.

• Afrobeat
• Fuji
• Highlife
• Jit
• Jùjú
• Kwaito
• Kuduro
• Kizomba
• Kwela
• Makossa
• Mbalax
• Mbaqanga
• Mbube
• Palm-wine
• Raï
• Sakara
• Soukous eller afrikansk rumba
• Taarab
• Salegy (Madagaskar)
• afropop

• Agawu, Kofi (2003): Representing African Music: Postcolonial Notes, Queries, Positions. New York: Routledge.
• Blackwood, Alan (1991): Music of the World. Oxford: Facts On File.
• Ewens, Graeme (1991): Africa O-Ye! A Celebration Of African Music. London: Sango Publications.
• The Garland Encyclopedia of World Music, Volume 1 (1998). New York: Garland Publishing

• Rhythmic Principles, rytmisk prinsipper