Andrew Carnegie

Andrew Carnegie
Født		25. nov. 1835[1][2][3][4] Dunfermline
Død		11. aug. 1919[1][2][3][4] (83 år) Lenox
Beskjeftigelse		Filantrop, forretningsmagnat, samfunnsøkonom, industrieier, handelsmann, gründer, skribent, fabricator
Embete		Rektor (University of Aberdeen, 1911–1914)
Ektefelle		Louise Whitfield Carnegie
Far		William Carnegie
Mor		Margaret Morrison Carnegie
Søsken		Thomas M. Carnegie
Barn		Margaret Carnegie Miller
Parti		Det republikanske parti[5]
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Sleepy Hollow Cemetery[6]
Medlem av		American Philosophical Society[7]
Utmerkelser		Library Hall of Fame Bessemer Gold Medal Honorary Doctorate from the National Autonomous University of Mexico (1910) American Library Association Honorary Membership (1899)[8]
Signatur
Andrew Carnegie på Commons

Andrew Carnegie (født 25. november 1835 i Dunfermline i Skottland, død 11. august 1919 i Lenox, Massachusetts, USA) var en skotsk-amerikansk finansmagnat og filantrop. Han skrev The Gospel of Wealth (Formuens evangelium) i 1889, der han blant annet argumenterte for at samtidens store sosiale forskjeller er nødvendige og av det gode, samt at de rike heller skulle bruke sin rikdom til å berike samfunnet framfor å kaste den bort på de fattige.^[9] Tidlig i livet jobbet Carnegie i en tekstilfabrikk, og livet hans er en klassisk «rags to riches»-fortelling.

Carnegie ble verdens nest rikeste mann. I ettertid huskes han først og fremst for sine donasjoner til mange institusjoner (mange er også blitt oppkalt etter han) og kunst.

Andrew Carnegie vokste opp i en radikal skotsk arbeiderfamilie som emigrerte til USA i 1848, da Andrew var 13 år. De personer som fremst formet hans livsanskuelse var hans far, en selvlært vever som var politisk svært aktiv hjemme i Skottland, og to morbrødre - den ene elsker av litteratur og poesi, og den andre politisk radikal som hans far.

I 1851 fikk den 16-årige Andrew jobb som telegrafist i sin nye hjemby Pittsburgh. Hans lærenemhet gjorde att han snart ble ansatt som telegrafist og sekretær for sjefen for et lokalt jernbaneselskap. Ganske snart hadde han avansert til sjef for selskapets Pittsburgh-kontor. Allerede i 1855 begynte han å investere sine sparepenger i forskjellige aktiviteter i jernbanebransjen, fremst en satsing på sovevogner. Under den amerikanske borgerkrig arbeidet han aktivt ute på feltet for å se til at Nordstatenes tog rullet så friksjonsfritt som mulig.

Carnegie hadde nese for forretninger, og alle penger han kunne spare i krigsårene investerte han, foruten i jernbanen også på oljemarkedet. Etter borgerkrigen forlot han jernbanen og satset sine penger i et selskap som bygde jernbanebroer. Dette førte med tiden til investeringer i stålindustrien, og mot slutten av 1890-tallet var Andrew Carnegie en av USAs stålbaroner, eier av en rekke stålverk.

I 1901 solgte Carnegie sitt stålimperium (Carnegie Steel Company) til det blivende kjempekonsernet U.S. Steel i verdens største personlige forretningstransaksjon. Carnegies gruppe av stålverk utgjorde halvparten av det nye selskapets verdier og ble kjøpt for en sum tilsvarende 120 milliarder dollar (i 2007-verdi). Halvparen av den summen gikk til Andrew Carnegie og gjorde ham til verdens nest rikeste mann. Den eneste som var rikere var John D. Rockefeller.

I 1898 forsøkte Carnegie å sikre Filippinene selvstendighet. Mot slutten av den spansk-amerikanske krig kjøpte USA Filippinene av Spania for 120 millioner dollar. Dette opplevde Carnegie som et uttrykk for imperialisme, noe han anså at USA ikke skulle befatte seg med, han tilbød derfor det filippinske folk 120 millioner dollar slik at de skulle kunne kjøpe seg sin uavhengighet. USA var imidlertid ikke interessert av å gi slipp på sin nye koloni og i stedet utbrøt den filippinsk-amerikanske krig.

Lenge før salget av sitt stålimperium hadde Carnegie begynt å donere store summer til forskjellige velgjørende formål, og som en følge av salget av stålinteressene forlot han i 1901 forretningslivet og gikk over til å bruke sin enorme formue til veldedigheten. Dette var helt på linje med en artikkel han skrev i 1889 i North American Review, med tittelen Wealth (Rikdom)^[10]. I artikkelen hevdet han at en rik industrimanns liv skal bestå av to faser: Den første vier han til å skape sin rikdom og i den andre skal han fordele sin formue til passende allmennyttige og veldedige formål.

Hans største velgjørenhetsbragd var trolig byggingen av biblioteker. Fra 1883 til sin død 1919 grunnla han 1689 allmenne bibliotek i USA, og ytterligere 820 i flere deler av det britiske imperium. I 1919 fantes det 3500 allmenne biblioteker i USA, hvorav nesten halvparten var bygd ved hjelp av Carnegies penger.

I 1901 startet han Carnegie Institute of Technology i Pittsburgh, som senere kjennes som Carnegie Mellon University, og to år tidligere var han hoveddonator ved opprettelsen av Birminghams universitet.

Han startet også stiftelsen Carnegie Hero Fund i 1904, som belønner heltemot i hverdagen. Den fikk raskt etterfølgere i ti europeiske land. Carnegies Heltefond i Norge ble opprettet i 1911 som en norsk del av det internasjonale Carnegie Hero Fund.

Han donerte også mye til byggingen av Fredspalasset i Nederlands hovedstad Haag, og Carnegie Hall, et konserthus på Manhattan i New York City. Han grunnla videre også tankesmien Carnegie Endowment for International Peace i Washington i 1910.

• David Nasaw: Andrew Carnegie, Penguin, 2007, ISBN 0143112449
• Les Standiford: Meet You in Hell: Andrew Carnegie, Henry Clay Frick, and the Bitter Partnership That Changed America, Three Rivers Press, 2006, ISBN 1400047684

• (en) Andrew Carnegie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Andrew Carnegie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• PBS: Carnegie Arkivert 4. mars 2017 hos Wayback Machine.
• LOC: Carnegie
• Carnegie Corporation of New York
• Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching
• Carnegie Birthplace Museum nettside