Benediktinerordenen
Benediktinerordenen (Den hellige Benedikts orden, latin Ordo Sancti Benedicti, forkortes O.S.B.) er en katolsk orden. Den har navn etter Benedikt av Nursia.
Benedikts regel
[rediger | rediger kilde]Selv om ordenen har navn etter Benedikt, som levde ca. 480 – ca. 550, ble den ikke grunnlagt av ham. Benedikt grunnla klostre ved Subiaco og Monte Cassino og skrev en klosterregel, kjent som «Benedikts regel», for disse. Regelen var en av flere som ble brukt i klostre på hans tid, men den var på flere måter bedre enn de andre og spredde seg til flere land. I 816 eller 817 slo Ludvig den fromme fast at bare «Benedikts regel» var tillatt i Frankerriket.
I begynnelsen var det ikke noen samhørighet mellom klostrene, men munker og nonner begynte snart å føle at de tilhørte et samfunn som gikk ut over klostermurene. Dette samfunnet utviklet seg til Benediktinerordenen. Ordensregelen er fortsatt en standard for det vestlige klosterlivet, sammen med «Augustins regel».
De første klostrene i Norge og på Island tilhørte Benediktinerordenen.[1] Ansgar som brakte kristendommen til Danmark, var benediktiner. Munkenes viktigste oppgave er den felles tidebønnen og deretter arbeid. Deres motto er Ora et labora – «Be og arbeid». De var etter «Benedikts regel» forpliktet til:
- fast oppholdssted
- fattigdom og sølibat
- lydighet
Ordenen oppmuntret ikke munkene til kontakter utenfor klostersamfunnet, ut fra § 54 i klosterreglene: «Om en munk kan motta brev eller annet.» En munk fikk verken ta imot eller sende brev eller gaver uten abbedens tillatelse. Selv om munken fikk ta imot en gave, kunne abbeden likevel gi den til hvem han ville av «brødrene, og han som den egentlig var tiltenkt, må ikke være misnøyd av den grunn, for ikke å gi djevelen innpass.»[2]
Den benediktinske konføderasjon
[rediger | rediger kilde]Ordenen ble etter hvert splittet opp i en rekke grener, som tolker regelen med forskjellige grad av strenghet. Ordenen ble ikke mer enn et løst nettverk av kongregasjoner. Pave Leo XIII slo dem sammen i Den benediktinske konføderasjon i 1893. Hver kongregasjon innen konføderasjonen beholdt sin egen tolkning av regelen, men deres felles grunnlag ble understreket, og kommunikasjonen mellom grenene ble forbedret.
Enkelte valgte å ikke slutte seg til konføderasjonen; den viktigste av disse gruppene er Cistercienserordenen.
Ikke-katolske benediktinere
[rediger | rediger kilde]Det er opprettet bendiktinerkommuniteter innenfor Den anglikanske kirke og Svenska kyrkan. I England fikk dette en uventet følge da munkene i det største klosteret kollektivt konverterte til katolisismen og gikk inn i Den benediktinske konføderasjon.
Benediktinske kongregasjoner
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 105), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
- ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 105)