Hopp til innhold

Celso Benigno Luigi Costantini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Celso Benigno Luigi Costantini
Født3. apr. 1876[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Zoppola
Død17. okt. 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Roma
BeskjeftigelseDiplomat, dagbokskriver, katolsk prest (1899–), katolsk biskop (1921–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedGregoriana
NasjonalitetItalia (1946–1958)
Kongedømmet Italia (1876–1946)
UtmerkelserStorkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1956)
Våpenskjold
Celso Benigno Luigi Costantinis våpenskjold
Celso Benigno Luigi Costantini på Commons

Celso Benigno Luigi Costantini (valgt kinesisk navn: 刚恒毅, pinyin: Gāng Héngyì; født 3. april 1876 i Castions di Zoppola ved Concordia i Italia, død 17. oktober 1958 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han virket i Den romerske kurie, og var apostolisk delegat til Kina 1922–1933, og samtidig latinsk ordinarius i Harbin. Han var senere sekretær for Kongregasjonen for troens utbredelse 1935–1953 og camerlengo 1954–1958. Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII.

Han er best kjent for sitt virke i Kina.[5] Costantini viet seg til å forbedre misjonærenes arbeide der, og var av den overbevisning at evangeliseringen av Kina fortrinnsvis burde gjøres av kinesere. Hans tid der bragte med seg en rekke suksesser, og han var varsom med å ikke involvere seg i det komplekse politiske spill mellom kirke og stat.[5][6]

Hans saligkåringsprosess ble innledet den 24. juni 2016 under pave Frans, og han er blitt gitt tittelen Guds tjener.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Celso Benigno Luigi Costantini ble født 3. april 1876 i Castions di Zoppola som det andre av ti barn til bygningsfagarbeideren Costante Costantini og hans hustru Maddalena Altan. Hans bror Giovanni (1880-1956) ble biskop av La Spezia.[7]

Celso fulgte farens fag, og begynte som murer. Han arbeidet siden 1887 i det yrket før han bestemte seg for å å ta kirkelige studier. Han studerte først fra 1892 til 1897 i Portogruaro og var deretter deltidsstudent ved Academia di San Tommaso i Roma fra 1897 til 1899. Det var der han tok doktorgrad i filosofiske og teologiske studier i 1899.[7]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest i Portogruaro den 26. desember 1899 og utførte deretter sjelesørgerisk arbeid frem til 1914 i Concordia der han også ble valgt til kannik og ble kapellan for Portogruaros sykehus.[7] I 1915 grunnla han det illustrerte tidsskriftet «Arte Cristiana» og fungerte som dets direktør til 1924. Under første verdenskrig tjenestegjorde han fra 12. desember 1917 som feltprest i de italienske væpnede styrker.

Han tjente som bispedømmet Concordias generalvikar fra 5. november 1918 til 30. april 1920, da han ble utnevnt til apostolisk administrator for Fiume inntil en avløser, en biskop, for det bispedømmet kunne bli funnet. Fader Costantini var også venn med Agostino Gemelli og uttrykte over tid sin støtte til sammenkalling til et nytt økumenisk konsil. Dette ble ikke virkeliggjort før noen få år etter hans død.[5] Han var stod også Alcide De Gasperi nær og og de to delte husvære på et tidspunkt i 1944.

Biskop, pavelig utsending til Kina

[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt av pave Pius XI til titulærbiskop av Hierapolis i 1921 og ble bispeviet en måned etter av kardinal Pietro La Fontaine, med Angelo Bartolomasi og Luigi Paulini som medkonsekratorer.[7] Pave Pius XI utnevnte Costantini til den første apostoliske delegat til det moderne Kina den 12. august 1922 og eleverte ham også til titulærerkebiskop av Theodosiopolis i Arcadia måneden etter. Han møtte Pius XI før sin avreise, og møtte også og med kardinal Willem Marinus van Rossum, som rådet Costantini til å implementere alle dimensjoner av Maximum illud, pave Benedikt XVs apostoliske brev fra 1919 om misjonærenenes arbeid.[6]

Costantini ankom Hongkong den 8. november 1922. Han møtte senere utenriksminister Gu Weijun (i Vesten kjent som Wellington Koo) da han besøkte Beijing for første gang i midten av 1923.[5] Han innkalte til den første bispekonferansen i Shanghai i midten av 1924 og utarbeidet konstitusjoner for misjonene i Kina.[7] Den 28. oktober 1926 var han til stede som medkonsekrerende i Det sixtinske kapell da Pius XI ordinerte de første seks kinesiske biskopene etter at han og de utnevnte biskopene var reist sammen fra Shanghai 10. september.[6] Den andre sentrale initiativtager til disse kinesiske ordinasjoner var den franske kinamisjonæren og biskopen Jean de Guébriant, generalsuperior for Missions étrangères de Paris[8].

Han var også med på å grunnlegge det katolske kollegium Fu Jen i Beijing. Han identifiserte seks kinesiske prester til egnede kandidater for bispeordinasjon, og etablerte flere regionale presteseminarer.

Han grunnla Congregatio Discipulorum Domini (歡迎參觀, Huānyíng Cānguān) i Xuanhua i Hebei i 1927 og ble kongregasjonens apostoliske kansler fra 1954 til sin død.[7] Han ble også apostolisk administrator for Harbin i 1931.

Han returnerte så til sitt hjemland på den tiden, og dro deretter til USA for å komme seg etter flere helseproblemer.

Virke i Den romerske kurie

[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopen forlot Kina i 1933 og gikk inn i den romerske kuries tjeneste der han ble utnevnt til Kongregasjonen de Propaganda Fide, først som consultor den 3. desember 1933 og deretter til dens ledelse den 20. desember 1935 som dens nestleder. Lederen, prefekten, var da kardinal Pietro Fumasoni Biondi. I 1936 ble han dessuten utnevnt til pavelig tronassistent.[7][6]

Kardinal

[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XII kreerte ham til kardinalprest av Santi Nereo e Achilleo den 12. januar 1953.[9] Costantini ble med i flere kuriale avdelingee, sin Kongregasjonen for Østkirkene og Rituskongregasjonen. Flere måneder senere ble han utnevnt til apostolisk kansler. Han opterte da til tittelkirken San Lorenzo in Damaso den 9. juni 1958.[5]

Død

[rediger | rediger kilde]

Han døde av hjertesvikt i Roma 17. oktober 1958, tre uker etter kirurgisk behandling ved Villa Margherita-klinikken på Via Massimo.[10] Hans død fulgte kort etter pave Pius XIIs død og gikk forut for starten av det konklavet sammenkalt for å velge ny pave. Før hans død fortalte han kardinal Angelo Giuseppe Roncalli, som snart skulle bli valgt til pave, at han ville stemme på kardinal Gregorio Pietro Agagianian.[7][5][6]

Han ble gravlagt ved siden av sin bror biskop Giovanni Constantini i Zoppola. I 1959 ble brorens levninger overflyttet til La Spezia.

Verker

[rediger | rediger kilde]

Celso Benigno Luigi Costantini forfattet også memoarbøker, Foglie secche (Roma, 1948) er hans dagbokl som militærprest Don Celso Costantini, og er en kilde til selvbiografiske referanser og om hendelsene som fant sted i nedre Friuli under første verdenskrig, skrevet på en enkel og engasjerende måte. Tidligere hadde han utgittCon i Missionari in China (1922-1933) Memorie di fatti e di idee (to bind, Roma, 1946), og Ultime foglie (Roma, 1954).

På engelsk der det publisert en edisjon av Bruno Fabio Pighin (2014): The Secrets of a Vatican Cardinal: Celso Constantini's Wartime Diaries, 1938-1947. McGill-Queen's University Press.

Saligkåringsprosess

[rediger | rediger kilde]

En innledet saligkåringsprosess fikk etter få måneder støtte den 30. september 2016 fra bispekonferansen for Triveneto. Den var blitt lansert under pave Frans den 24. juni 2016 etter at Kongregasjonen for helligkåringer hatte gitt ham tittelen Guds tjener, og overført de videre undersøkelsr fra Roma til Concordia. Den diøcesane prosessen ble åpnet den 17. oktober 2017,[5] med fader Ader Nasr som postulator og fader Simon ee-Kim chong som visepostulator. Det kan tenkes at prosessen bli bremses ned på grunn av usikkerhet vedrørende Vatikanets forhold til Folkerepublikken Kina.[7]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • CDD - Congregazione dei Discepoli del Signore [1]
  • AD Undecimum Associazione Culturale - www.bassafriulana.org [2]
  • Giuliano Bertuccioli, COSTANTINI, Celso, in Dizionario biografico degli italiani, vol. 30, Roma, Istituto dell'Enciclopedia Italiana, 1984.
  • Franco Filipputti - Intervista a una insegnante di religione che racconta il rapporto tra scuola e Irc [3]
  • Ruggero Simonato, Celso Costantini tra rinnovamento cattolico in Italia e le nuove missioni in Cina, Pordenone, Concordia Sette, 1985
  • Ruggero Simonato, Il carteggio tra A. G. Roncalli e Celso Costantini (1908-1956),in Cristianesimo nella storia 7 (1986), pp. 515-552
  • Stefano Aloisi, Tra fede e arte, Celso Costantini, scultore, Udine, 1993
  • Orioldo Marson, Celso Costantini e il cristianesimo in Cina. Ricerche e documenti sulla questione della lingua liturgica, Pordenone, Concordia Sette, 1994
  • Paolo Simoncelli, "Gentile e il Vaticano. 1943 e dintorni", Firenze, Le Lettere, 1997
  • Claude Soetens, L'Eglise catholique en Chine au XX siècle, Paris, Beauchesne, 1997
  • Ruggero Simonato, Per un'arte cattolica. Il contributo del card. Celso Costantini" in AA.VV., Impegno nella Bellezza. L'UCAI per il Grande Giubileo, Roma, Unione Cattolica Artisti Italiani, 1999, pp. 63-75
  • Fabio Metz (a cura), Da Castions di Zoppola alla Cina. Opere e giorni del Cardinale Celso Costantini 1876-1958, Pordenone, Comune di Zoppola, 2008
  • Paolo Goi (a cura), Il cardinale Celso Costantini e la Cina. Un protagonista nella Chiesa e nel mondo del XX secolo, Pordenone, Risma ed., 2008
  • Bruno Fabio Pighin (a cura di), "Ai margini della guerra (1938-1947). Diario inedito del Cardinale Celso Costantini", Venezia, Marcianum Press, 2010
  • Bruno Fabio Pighin (a cura di), "Il ritratto segreto del Cardinale Celso Costantini in 10.000 lettere. Dal 1892 al 1958", Venezia, Marcianum Press, 2012
  • Bruno Fabio Pighin (a cura di), "Foglie secche", Venezia, Marcianum Press, 2013
  • Bruno Fabio Pighin, "Il Cardinale Celso Costantini. L'anima di un Missionario", Roma, Libreria Editrice Vaticana, 2014
  • Christian Gabrieli, "Un protagonista tra gli eredi del Celeste Impero. Celso Costantini Delegato apostolico in Cina (1922-1933)", Bologna, Edizioni Dehoniane, 2015
  • Christian Gabrieli, "Costantini-Gemelli storia di un'amicizia", in: Il Popolo, domenica 10 aprile 2016, p. 22
  • Christian Gabrieli, «Questioni intorno al ruolo degli ordini religiosi in Cina tra Settecento e Novecento», in Sacra Doctrina 59/2 (2014) 150.
  • Christian Gabrieli, «La nomina di mons. Celso Costantini come Amministratore apostolico di Fiume (1920)», in Fiume. Rivista di studi adriatici. Nuova serie 35 (2017) 19-48; Ibid., «L’Amministrazione apostolica di Fiume ai tempi di Gabriele D’Annunzio» (I), in Fiume. Rivista di studi adriatici. Nuova serie 36 (2017) 37-54; Ibid., «L’Amministrazione apostolica di Fiume ai tempi di Gabriele D’Annunzio» (II), in Fiume. Rivista di studi adriatici. Nuova serie 37 (2018) 31-58.
  • Butturini Giuseppe, "La politica missionaria cinese della S. Sede prima di Costantini", in A. Melloni (a cura di), "Benedetto XV", vol. I, Bologna, Il Mulino 2017, pp. 423-434
  • Christian Gabrieli, "Intervista a Romana De Gasperi - Così Costantini salvò mio padre Alcide in una cameretta della soffitta di Propaganda", in: il Popolo, domenica 3 aprile 2016, p. 23
  • Marko Medved, La plurinazionale diocesi di Fiume nei primi anni del fascismo, in Rivista di Storia della Chiesa in Italia, 2010, n. 1, pp. 71-91.
  • Gabriella Bucco, Celso Costantini a servizio dell'Arte e della Fede, in Atti dell'Accademia di S. Marco, vol. 16, Pordenone 2014, pp. 699-754
  • Gabriella Bucco, Celso Costantini e Aurelio Mistruzzi: un inedito carteggio romano, in Atti dell'Accademia S. Marco, vol. 21, Pordenone 2019, pp. 433-446
  • Adel Afif Nasr, Un ponte con la Cina. Il Papa e la Delegazione apostolica a Pechino (1919-1939), C. Gabrieli, a cura di, Marcianum Press, Venezia 2021.
  • Claude Soetens: L'Église catholique en Chine au XXe siècle, Paris, Beauchesne, 1997. ISBN 9782701013497
  • Louis Wei Tsing-sing: Le Saint-Siège et la Chine : de Pie XI à nos jours, Sotteville-lès-Rouen : Éditions A. Allais, 1971. OCLC 27809875

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Celso Kardinal Costantini, Munzinger IBA 00000006036, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1811, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w62r6bvn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g «Servant of God Celso Costantini». Santi e Beati. Besøkt 28. oktober 2017. [selvpublisert kilde]
  6. ^ a b c d e «Celso Benigno Luigi Costantini». Biographical Dictionary of Chinese Christianity. Arkivert fra originalen 27. desember 2013. Besøkt 28. oktober 2017.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. desember 2013. Besøkt 19. november 2021. 
  7. ^ a b c d e f g h i Salvador Miranda. «Consistory of January 12, 1953 (II)». The Cardinals of the Holy Roman Church. Arkivert fra originalen 13. april 2018. Besøkt 28. oktober 2017. [selvpublisert kilde]
  8. ^ François de Sesmaisons, Cette Chine que j'aimeː Jean de Guébriant (1860-1935), un missionnaire breton au siècle des missions, Saint-Denis, éd. Publibook, 2016
  9. ^ Cortesi, Arnaldo (30. november 1952). «24 New Cardinals Named by Vatican; American Included» (PDF). New York Times. Besøkt 6. desember 2018. 
  10. ^ Cortesi, Arnaldo (18. oktober 1958). «Cardinal Constantini Dies in Rome at 82». New York Times. Besøkt 6. desember 2018. 
  11. ^ catholic-hierarchy.org costc, lest 15. januar 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Celso_Benigno_Luigi_Costantini&oldid=24293256»