Den anglo-normanniske invasjonen av Irland

Den anglo-normanniske invasjonen av Irland fant sted på slutten av 1100-tallet, da anglo-normannere gradvis erobret og skaffet seg kontroll over store deler av landet fra irene, som kongene av England deretter krevde suverenitet over, alt angivelig sanksjonert ved den pavelige bulle Laudabiliter.^[1][2] På den tiden var irsk-gælisk Irland sammensatt av flere kongedømmer, med en formell overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Den normanniske invasjonen var et vannskille i Irlands historie, og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med direkte engelsk og senere britisk erobring og kolonialisme i Irland.

I mai 1169 gikk anglo-normanniske leiesoldater i land i Irland på forespørsel fra Diarmaid Mac Murchadha (Dermot MacMurragh), den avsatte kongen av Leinster, som søkte deres hjelp til å gjenvinne sitt kongedømme. De oppnådde dette i løpet av uker og angrep naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henrik og lovet land og eiendommer til normannerne.

I 1170 var det ytterligere normanniske landganger, ledet av jarlen av Pembroke, Richard «Strongbow» de Clare. De erobret de viktige norrøn-irske byene Dublin og Waterford, og Strongbow giftet seg med Diarmaits datter Aoífe. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster, som Diarmait hadde lovet ham, og i retten av sitt ekteskap. Ledet av overkongen Ruaidrí Ua Conchobair (Rory O'Conor), en koalisjon av de fleste av de irske kongedømmene, ble Dublin beleiret, samtidig som normannisk kontrollerte Waterford og Wexford også ble angrepet. Normannerne klarte imidlertid å holde det meste av sitt territorium.

I oktober 1171 gikk kong Henrik i land med en stor hær for å hevde kontroll over både anglo-normannerne og irene. Denne intervensjonen ble støttet av den romersk-katolske kirke, som så den som et middel til å sikre irsk religiøs reform, og en kilde til inntekter ved religiøse skatter. På den tiden var irske ekteskapslover i konflikt med de fra den bredere kirken, og den gregorianske reformen fra 1000-tallet var ikke fullstendig implementert i Irland. Henrik ga Strongbow Leinster som et len, erklærte de norrønt-irske byene for å være krongods, og arrangerte synoden i Cashel for å reformere den irske kirken. Mange irske konger underkastet seg også, sannsynligvis i håp om at han ville dempe normannisk ekspansjon, men Henrik ga det uerobrede kongeriket Mide (Meath) til Hugh de Lacy. Etter Henrik forlot Irland i 1172 fortsatte kampene mellom normannerne og irene.

Windsor-traktaten fra 1175^[3] anerkjente Henrik som overherre over det erobrede territoriet og Ruaidrí som overherre over resten av Irland, med Ruaidrí som også måtte sverge troskap til Henrik. Traktaten kollapset snart: Normanniske herrer fortsatte å invadere irske kongedømmer og irene fortsatte å angripe normannerne. I 1177 vedtok Henrik en ny politikk. Han erklærte sin sønn Johan for å være «Irlands herre» (det vil si at han gjorde krav på hele den irske øya) og autoriserte de normanniske herrene til å erobre mer land. Territoriet de hadde ble Lordship of Ireland, en del av det engelske Angevin-riket. Normannernes suksess har blitt tilskrevet militær overlegenhet og bygging av solide festninger i stein, mangelen på en samlet motstand fra irene og støtten fra den katolske kirken for Henriks intervensjon.^[4]

På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bygd opp av flere kongeriker, som hver omfattet flere mindre småkongedømmer. På toppen var overkongen, som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick var bebodd av norrøn-irere og hadde sine egne herskere eller ledere.

Normannerne hadde erobret England mellom 1066 og 1075, med alle jarledømmer deretter holdt av normannere, i likhet med alle bispedømmer etter 1096. Parallelt skapte Abernethy-traktaten et begrenset oppgjør mellom de normanniske erobrerne og kongeriket Skottland, med landområder i Cumbria byttet mot fred. I løpet av de følgende tiårene erobret normanniske herrer store deler av sørlige Wales og etablerte sine egne semi-uavhengige herredømmer der. Ifølge historikeren John Gillingham, etter den normanniske erobringen, oppsto en imperialistisk holdning blant Englands nye fransktalende herskerelite, og de kom til å se på sine keltiske naboer som mindreverdige og barbariske.^[5]

Det er antatt at den felles hæren fra kongeriket Dublin og kongeriket Leinster i slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014 kan ha inkludert tropper fra hertugdømmet Normandie.[4]

Etter den normanniske erobringen av England i 1066, ble normannerne klar over rollen Irland spilte i å gi tilflukt og hjelp til deres fiender.^[6] Blant annet flyktet en del av sønnene til Harold Godwinson til Irland etter slaget ved Hastings, og hadde mislykte forsøk på å invadere England i 1068 og 1069 med støtte fra den irske overkongen Diarmait mac Máel na mBó.^[7] Normannerne vurderte således også å invadere og erobre Irland.^[8] Det er nedtegnet i Den angelsaksiske krønike at hvis Vilhelm Erobreren hadde levd i to år til (til 1089) «ville han ha erobret Irland ved sin klokskap og uten noen våpen».^[8][9] Vilhelms sønn, Vilhelm Rufus, skal å ha sagt «For å erobre dette landet, vil jeg samle alle skipene i mitt rike, og vil lage en bro av dem å krysse over».^[8]

Det var kontakter mellom irerne og normannerne i god tid før 1169. Den normanniske adelsmannen av Pembroke, Arnulf de Montgomery, var svigersønnen til Muirchertach Ua Briain (Murtough O'Brien), konge av Munster og overkonge av Irland.^[8] De Montgomery og hans familie hadde gjort opprør mot Henrik I i 1100 og søkte irsk hjelp. De Montgomery giftet seg med Muirchertachs datter Lafracoth og fikk hjelp fra hans flåte, men ble likevel tvunget til å flykte til Irland i 1102. Den engelske krønikeskriveren Orderic Vitalis’ beretning sier at De Montgomery brukte troppene sine til å hjelpe Muirchertach i Irland og i håp om å etterfølge svigerfamilie som irsk konge, men måtte flykte etter at hæren hans vendte seg mot ham. William av Malmesbury uttalte at det var først etter at normannerne innførte en handelsembargo mot Irland at situasjonen stilnet og alliansen mellom Muirchertach og de Montgomery tok slutt.^[10] I september 1155 holdt kong Henrik II av England et råd i Winchester. I følge krønikeskriveren Robert av Torigni diskuterte Henrik planer om å invadere Irland og gi det til broren William FitzEmpress som en adelig anskaffelse. Det anglo-normanniske presteskapet støttet forslaget sterkt. Planene ble dog til ingenting, angivelig på grunn av motstand fra moren hans, Maud av England (Matilda).^[11][12]

Fra minst 1144 hadde kongen av Leinster, Diarmaid Mac Murchadha, vært på god fot med den framtidige Henrik II. Etter å ha blitt konge av England i desember 1154, hadde Henrik II alliert seg med Somerled, småkonge av Argyll på vestkysten av Skottland, og Muirchertach Mac Lochlainn, konge av Cenél nEógain, en gren av nordlige Uí Néill, for å legge press på den nye kongen av Skottland, Malcolm IV av Skottland.^[13] Fruktene av denne alliansen fikk Malcolm til å avstå deler av Skottland til England i 1157 og slutte fred med Somerled i 1160. I Irland invaderte Muirchertach Mac Lochlainn kongeriket Bréifne, tvang Ruaidrí Ua Conchobair, konge av Connacht, til å underkaste og ga i 1161 Diarmaid Mac Murchadha østlige Mide.^[13]

I seks måneder i 1165 ble Dublinflåten, som var under kontroll av Diarmaid Mac Murchadha, brukt til å hjelpe Henrik IIs styrker i en mislykket krig i Nord-Wales.^[8][13]

Laudabiliter

«Du har tilkjennegitt oss, vår elskede sønn i Kristus, at du foreslår å gå inn på øya Irland for å underlegge folket og gjøre dem lydige mot lover og for å utrydde syndens ugress blant dem; og at du er villig til å gi og betale årlig fra hvert hus en pensjon på en krone til St. Peter, og å beholde og bevare rettighetene til kirkene i det landet hele og ukrenkelige.» ^[14]

Noe av initiativet til politisk og militær intervensjon kom fra anglo-normanniske kirkeledere – spesielt Theobald av Bec, erkebiskop av Canterbury – som ønsket å kontrollere den irske kirken og fullt ut implementere de gregorianske reformene.^[15][16][17] Irske kirkeledere hadde lovfestet reform, særlig ved synodene til Cashel (1101), Ráth Breasail (1111) og Kells (1152). Derimot var gjennomføringen av reformene imidlertid sakte og vanskelig. Det «ville kreve oppgivelse av trekk ved det irsk-gæliske samfunnet som gikk tilbake til førkristen tid og av praksis som hadde blitt akseptert i århundrer av kirken i Irland.» Disse omfattet holdninger til ekteskap, geistlig sølibat, sakramentsystemet og kontroll over kirkens landområder.^[15]

Ved synoden i Kells fikk kirken i Canterbury ikke igjennom sine krav om forrang over den irske kirken da pave Eugenius III som mente at den irske kirken kunne håndtere sine egne saker. Dette falt ikke i god jord hos det anglo-normanniske presteskapet i England.^[15] I 1155 gjorde Johannes av Salisbury, sekretær for erkebiskopen av Canterbury, og gode venner med den nylig valgte anglo-normanniske pave Hadrian IV (den første og eneste engelske pave i historie), en «ekstraordinær intervensjon» ved den romerske kurie. Han ba om normannisk engasjement i Irland for å reformere dets «barbariske og ugudelige» folk.^[15] Dette resulterte i den pavelige bulle Laudabiliter, som påsto å gi Henrik II pavelig myndighet til å gripe inn i Irland,[15] for eksempel ved erobring.^[18] Salisbury hadde blitt inspirert i sitt syn på irene av Livet til Malakias, ^[19]skrevet av en venn av Malakias av Armagh venn, Bernard av Clairvaux. Denne hagiografien, skrevet innen et år etter Malakias’ død i 1148, skildret irene, faktisk sterkt kristnet, i overdrevne ordelag som barbariske, bortimot hedenske og trengte reform.^[18] Den irske historiker Francis Xavier Martin har skrevet at Irland var «barbarisk» i Bernards øyne ettersom landet «hadde beholdt sin egen kultur og hadde holdt seg utenfor den latinske sekulære verden». Denne framstillingen av Irland og irere ble etablert som gjennomgående oppfatning i det meste av kristenheten i Europa.^[15]

I 1166 ble Ruaidrí Ua Conchobair (Rory O'Connor), konge av Connacht, anerkjent som overkonge av Irland av de fleste av de irske kongene.^[20] Han ledet en koalisjon – som omfattet Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke) fra Bréifne (Breffny), Diarmait Ua Maelsechlainn (Dermot O'Melaghlin) fra Míde (Meath), de norrøn-irene i Dublin og flere av fyrstene i Leinster^[20] — som veltet Diarmait mac Murchada (Dermot MacMurragh) som konge av Leinster. Diarmait nektet å akseptere sin skjebne, og seilte fra Irland 1. august til Bristol sammen med datteren Aoífe^[21] Hensikten var å søke hjelp fra Henrik II av England for å gjenvinne sin tapte autoritet og sitt kongedømmet. Henrik ga Diarmait tillatelse til å rekruttere hærstyrker og autoriserte sine undersåtter til å hjelpe Diarmait, mot at Diarmait sverget lojalitet til den engelske kongen.^[22] Blant andre fordeler ville en lojal Diarmait gjeniinsatt som lokal irsk konge underlagt England føre til Dublins krigsflåte kunne bli brukt i anglo-normanniske krigføring mot waliserne og skottene.^[23]

Flere av de normanniske grenseherre mot Wales (engelsk: Marcher Lords) gikk med på å hjelpe: Richard FitzGilbert de Clare (også kjent under tilnavnet «Strongbow»), Robert FitzStephen, Maurice FitzGerald og Maurice de Prendergast. Diarmait lovet sin datter Aífe i ekteskap til Strongbow og kongedømmet til Leinster ved Diarmaits død. Han lovet Robert og Maurice byen Wexford og to cantred (en del av et grevskap, tilsvarende et herred). I henhold til irsk lov hadde Diarmait ingen rett til å gjøre dette. Etter å ha sikret hjelpen deres, vendte han tilbake til sitt gamle base Uí Ceinnselaig (Hy Kinsella) i 1167 med en ridder, Richard FitzGodebert, og et lite antall soldater. Han gjenopptok jevnt makten som sjef og ventet på ankomsten av sine allierte. Kong Ruaidrí og Tigernán konfronterte ham med en liten styrke, og det var en trefning ved Killistown. Diarmait kjøpte seg fred ved å ga gisler til Ruaidrí og hundre unser gull til Tigernán, og FitzGodebert forlot Irland.^[24]

Den 1. mai 1169 gikk Robert FitzStephen og Maurice de Prendergast i land ved Bannowbukten på sørkysten av dagens grevskapet Wexford, med en styrke på minst 40 riddere, 60 soldater og 360 bueskyttere.^[25][26] Denne styrken gikk sammen med rundt 500 irske krigere ledet av Diarmait. De satte i gang med å erobre Leinster og områdene Diarmait hadde hevdet overherredømme over. Først beleiret de den norrøn-irske havnebyen Wexford, som overga seg etter to dager. De plyndret og plyndret områdene i nordlige Leinster, som hadde nektet å underkaste seg Diarmait.^[27] De angrep også naboriket Osraige, og beseiret styrkene til kong Donnchad Mac Gilla Patraic (Donagh MacGillapatrick) i slaget ved Achad Úr (dagens Freshford). Imidlertid trakk Donnchad styrkene sine tilbake i sikkerhet. Prendergast kunngjorde da at han trakk seg fra Irland med sine 200 menn, men Diarmait ville ikke la dem seile fra Wexford. Som svar tilbød Prendergast sine menn som leiesoldater til Donnchad fra Osraige, noe Donnchad godtok.[27] Han brukte disse leiesoldatene for å underlegge Loígis midlertidig. Imidlertid nektet Prendergast å kjempe mot sine tidligere følgesvenner, og han forlot snart Irland med sine menn.^[28]

Som reaksjon ledet overkonge Ruaidrí en hær inn i Leinster for å konfrontere Diarmait og normannerne. Hæren besto av folk fra Connacht, Breffny, Meath og Dublin, hver ledet av sine respektive konger.^[28] Før det ble en konfrontasjon ble det oppnådd en avtale ved Ferns: Diarmait ble anerkjent som konge av Leinster, mot at han anerkjente Ruaidrí som sin overherre og gikk med på å sende sine utenlandske allierte bort permanent.^[28] For å sikre overholdelse, gikk Diarmait med på å gi Ruaidrí gisler, en av dem var hans sønn.^[28] Imidlertid forsøkte Diarmait tilsynelatende å bruke sine anglo-normanniske allierte for å gjøre seg til overkonge.^[29] Kort tid etter avtalen i Ferns, gjorde Maurice FitzGerald landgang i Wexford med minst 10 riddere, 30 bueskyttere til hest og 100 bueskyttere til fots. I en styrkedemonstrasjon marsjerte Maurice og Diarmait en hær nordover og la innland til Dublin øde.^[30]

I 1170 ser det ut til at Strongbow har skaffet økonomisk finansiering for sin invasjon av en jødisk kjøpmann kalt Josce av Gloucester: «Josce, jøde fra Gloucester, skylder 100 shilling for en fortjeneste for pengene han lånte ut til de som mot kongens forbudet dro over til Irland.»^[31] I mai samme år gikk Raymond FitzGerald i land ved Bannowbukten med minst 10 riddere og 70 bueskyttere. Dette var den første kontigenten for Strongbows hær og skulle være springbrettet for et angrep på Waterford.^[32] Raymonds styrke okkuperte en gammel borg på en odde ved Baginbun og plyndret det omkringliggende landskapet.^[32] De ble deretter beleiret av en mye større styrke av irere og norrøn-irere. Normannerne, som var i undertall, drev en stor flokk storfe inn i den motsatte hæren.^[33] I den påfølgende ødeleggelsen styrte normannerne beleiringene, drepte opptil 500 og fanget 70. Disse fangene ble deretter henrettet: normannerne brakk lemmene før de halshugget dem og kastet kroppene deres fra klippen og ned i havet.^[33]

Den 23. august gikk Strongbow i land ved Passage, rundt 12 km fra 12 km, med minst 200 riddere og 1000 soldater.^[34] De møtte Raymonds styrke og angrep Waterford. Murene ble til slutt brutt, og det fulgte harde kamper i gatene, hvor rundt 700 av byens forsvarere ble drept.^[34] Diarmait og de andre normanniske kommandantene ankom deretter Waterford, og hvor Strongbow giftet seg med Diarmaits datter, Aífe.^[35]

Normannerne og Diarmait holdt et krigsråd i Waterford og ble enige om å ta Dublin. Overkonge Ruaidrí en stor hær slått leir nær Dublin for å avskjære dem. I tillegg til tropper fra Connacht, også tropper fra Breffny (ledet av kong Tigernán), Meath (ledet av kong Máel Sechlainn) og Airgíalla (ledet av kong Murchad Ua Cerbaill). Normannerne og Diarmait gikk utenom dem ved å reise over Wicklowfjellene, og tvang Ruaidrís hær til å oppgi planene sine.^[36]

Da de nådde Dublin, begynte Diarmait forhandlinger med byens konge, Ascall mac Ragnaill (Ascall MacRannall). Den 21. september, mens samtalene fortsatt pågikk, stormet en styrke med normannere – ledet av Miles de Cogan og Raymond FitzGerald – byen og tok den. Ascall og hans tilhengere flyktet i sine skip, men sverget å ta byen igjen.^[37] Strongbow og Diarmait lanserte deretter «en ødeleggende kampanje» gjennom Meath og inn i Breffny, brente ned Clonard abbedi, Kells abbedi og flere andre klostersamfunn. Som reaksjon på disse bruddene på Ferns-avtalen henrettet Ruaidrí tre gisler, blant annet Diarmaits sønn.^[38]

Diarmait reiste tilbake til Ferns og døde der plutselig i mai 1171.^[38] Strongbow krevde deretter Leinster, som Diarmait hadde lovet Strongbow at han skulle arve ved hans død. Strongbow ville imidlertid ikke blitt ansett som Diarmaits arving under verken irsk eller engelsk lov, ettersom Diarmait hadde to koner, samt andre sønner og døtre. Det antydes at Strongbows arvefølge ble rettferdiggjort i engelsk lov ved at Aífes mor ble ansett for å være hans eneste legitime kone, og etterlot Aífe som hans eneste legitime arving.^[39] Videre var Strongbows arv ikke berettiget i irsk lov, ettersom arv til kongedømme var valgfritt, og kunne bare overføres gjennom den mannlige linjen.^[39] Diarmaits sønn Domnall Cáemánach (Donal Cavanagh) støttet Strongbow, kanskje grunnet han følte at det ga hans familie den beste opportunistiske sjansen til å holde på makten.^[40] Strongbow ga Domnall jurisdiksjon over sine irske undersåtter i det meste av Leinster.^[40]

Kort tid etter Diarmaits død kom anglo-normannerne under angrep, både innenfra Leinster og utenfra.^[41] Diarmait ble etterfulgt som hersker over Uí Ceinnselaig (hans hjemområde) av broren Murchad,^[40] som motarbeidet Strongbow sammen med andre irske høvdinger i Leinster.^[41] Irene fra kongeriket Desmond satte i gang et ødeleggende angrep på det normannisk kontrollerte Waterford.^[41] Omtrent samtidig gikk en norrøn-gælisk hær land utenfor Dublin fra en flåte på minst 60 skip. Ledet av Ascall prøvde de å ta byen igjen, men ble slått tilbake av de Cogans styrker. Ascall ble tatt til fange og offentlig henrettet.^[41]

En stor hær, ledet av Ruaidrí, omringet Dublin. Det omfattet tropper fra de fleste av de irske kongedømmene: kontingenter fra Connacht, Breffny (ledet av kong Tigernán), Meath (ledet av kong Máel Sechlainn), Thomond (ledet av kong Domnall Ua Briain), Airgíalla (ledet av kong Murchad Ua Cerbaill), Ulster (ledet av kong Magnus Mac Duinnsléibe), og Leinster (ledet av Diarmaits bror Murchad).^[41] En norrøn-gælisk flåte på 30 skip, sendt av Godrød Olavsson, blokkerte Dublinbukten.^[41] Robert FitzStephen sendte sine beste tropper ut av Wexford for å hjelpe den anglo-normanniske garnisonen i Dublin. Den gjenværende garnisonen i Wexford ble deretter angrepet og tvunget ut av byen. Normannerne flyktet til et militærleir ved nærliggende Carrick, hvor de ble beleiret.^[41] Beleiringen av Dublin varte i to måneder. Det var flere trefninger, men den irske hæren forsøkte tilsynelatende å sulte byen ut til å overgi seg.^[41]

Med Dublin og Carrick under beleiring, ble Strongbow og hans råd enige om å forhandle. Strongbow foreslo at hvis anglo-normannerne fikk beholde det de hadde erobret, ville de anerkjenne Ruaidrí som deres overherre. Ruaidrí svarte at han bare ville la normannerne beholde Dublin, Wexford og Waterford.^[41] Dette var uakseptabelt for Strongbow. En normannisk utfall skled ut av Dublin og gjorde et overraskelsesangrep på Ruaidrís leir ved Castleknock. Normannerne drepte hundrevis av soldater, hvorav mange som sov eller badet, og beslagla forsyninger.^[41] Etter dette nederlaget trakk den irske hæren seg tilbake. I mellomtiden hadde FitzStephen overgitt seg til norrønt-irerne ved Carrick. Da de fikk vite at Strongbow var på vei, brente de Wexford og trakk seg tilbake til en nærliggende øy med FitzStephen som gissel.^[41]

Kong Henrik II fryktet tilsynelatende at Strongbow ville opprette et uavhengig rike i Irland, som kunne kontrollere Irskesjøen og blande seg inn i engelske anliggender.^[42] Tidlig i 1171 beordret Henrik at undersåttene hans skulle dra tilbake til England, ellers ville at alle deres eiendommer bli beslaglagt. Strongbow minnet Henrik om at han hadde dratt til Irland med Henriks tillatelse, for å gjenopprette Diarmait til kongedømmet, og at alt han hadde oppnådd i Irland var «ved Henrys nåde og gunst, og stod til hans disposisjon».^[42] I juli, før beleiringen av Dublin, bevilget Henrik det meste av landet Strongbow hadde erobret til ham og hedret ham med posisjonen som «kongelig konstabel i Irland», og således knyttet ham formelt til Englands monark.^[43]

I september 1171 hadde Henrik bestemt seg for å lede en militær ekspedisjon til Irland, og tilkalte Strongbow for å møte ham ved Pembroke i Wales mens hæren samlet seg.^[43] En anonym chanson de geste med den normanniske tittelen Chanson de Dermot et du comte, oversatt til engelsk i 1892 som The Song of Dermot and the Earl, forteller om ankomsten til Richard de Clare (Strongbow) til Irland i 1170, og om den påfølgende ankomsten til Henry II av England.^[44][45] Diktet ser for seg at kongens sinne gradvis avtar inntil en vennskapelig avtale ble oppnådd.^[43] Strongbows handlinger kan bare ha vært en katalysator for Henriks intervensjon.^[17] Historikeren Peter Crooks har skrevet at «Ikke mindre enn sine forgjengere, Henrik II var glad for å legge Irland til sitt imperium.»^[46] En engelsk historiker på den tiden, William av Newburgh, skrev at Henrik ønsket å ha «hederen av slik en berømt erobring» og dens inntekter for seg selv.^[17]

Den 17. oktober 1171 gjorde kong Henrik landgang ved Waterford med en stor hær på minst 500 riddere og 4000 soldater og bueskyttere. Flere beleiringstårn ble også sendt over, for eventuelt å kunne angripe befeste byer, enten normanniske eller andre som Cork og Limerick.^[43] Dette var første gang en regjerende konge av England hadde satt sin fot på irsk jord, og markerte begynnelsen på Englands krav på suverenitet i Irland. Henrik førte hæren sin til Lismore, sete for et viktig kloster, og valgte stedet for en festning. Deretter gikk han videre til Cashel, som han hadde i tankene som møtested for et kirkeråd. Henrik ledet deretter hæren mot Dublin.^[47]

Pave Alexander III til Henrik II

«Ettersom disse bevilgningene fra våre forgjengere, som er kjent for å ha blitt gitt på rimelige grunner, er verdig å bli bekreftet med en permanent sanksjon; Vi følger derfor i fotsporene til avdøde ærverdige pave Hadrian (...) ratifiserer og bekrefter tillatelsen fra nevnte pave gitt deg med henvisning til herredømmet til kongeriket Irland; (...) for at den skitne praksisen i det landet kan bli avskaffet, og den barbariske nasjonen som kalles ved det kristne navn, kan gjennom din nåde oppnå en viss anstendighet i oppførsel...» ^[48]

De normanniske herrene (lordene) bekreftet sin lojalitet til Henrik og overlot territoriet de hadde erobret til ham. Han lot Strongbow holde Leinster i len og erklærte Dublin, Wexford og Waterford for å være krongods.^[49] Femten irske konger og høvdinger underkastet seg Henrik, sannsynligvis i håp om at han ville dempe uprovosert normannisk ekspansjon til deres områder.^[50] De som ikke underkastet seg var blant annet Ruaidrí,^[50] den irske overkongen og konge av Connacht, og kongen av Meath og nordlige Uí Néill.^[17] Mot dette uttalte Tigernach-annalene at kongenes underkastelser til Henrik II skjedde i to etapper; først i Waterford av kongen av Desmond, og deretter i Dublin av kongene av Leinster, Meath, Breffny, Airgíalla og Ulster.^[51]

Det irske kirkehierarkiet underkastet seg også Henrik, og håpet at hans invasjon ville føre til større politisk stabilitet i Irland.^[52] Henrik «brukte kirken som et virkemiddel for erobring».^[53] Kongen organiserte synoden i Cashel, der irske kirkeledere anerkjente ham som deres «verdslige overherre». Dette kan ha vært på grunn av deres erkjennelse av at de gregorianske reformene ikke var kompatible med det irsk-gæliske samfunnet.^[54] Pave Alexander III, som hadde etterfulgt pave Hadrian IV, sendte brev til de irske biskopene, og krevde at dem aksepterte Henrik som deres overherre i samsvar med edene som ble sverget av dens konger, eller de ville møte kirkelig kritikk.^[55] Han ratifiserte Laudabiliter og hevdet å gi Henrik herredømmet over Irland for å sikre religiøs reform og sikre at irene betalte skatten sin til Roma.^[56] Synoden forsøkte å bringe den irske kirkens praksis på linje med den i England, og nye klostersamfunn og militære ordener (som tempelridderne) ble introdusert i Irland.^[53]

Henrik ga Meath til Hugh de Lacy; ettersom dette riket ikke hadde blitt erobret, betydde det at Henrik ville la de Lacy beholde det om han kunne erobre det.^[52][57] Tidlig i 1172 tillot Henrik de Lacy å føre kongelige tropper inn i Meath, hvor de plyndret og brente klosterbyene Fore og Killeigh.^[58] Henrik gjorde også Dublin tilgjengelig for frimennene i Bristol til å kolonisere. Mange av de norrøn-irske innbyggerne ble tvunget til å bosette seg på nytt utenfor bymurene, ved det som ble forstaden Oxmantown.^[59]

Henrik forlot Irland den 17. april 1172 og satte seil fra Wexford. Noen samtidige engelske skribenter – som William av Canterbury og Ralph Niger – fordømte Henriks militære intervensjon, og beskrev den som en ulovlig «fiendtlig invasjon» og «erobring».^[60] Et dikt i den walisiske Llyfr Du Caerfyrddin (Den svarte boken fra Carmarthen) beskrev hvordan Henrik «krysser salthavet for å invadere de fredelige gårdene i Irland», og forårsaket «krig og forvirring». Krønikeskriveren Gerald av Wales følte seg forpliktet til å tilbakevise det han kalte de «høyrøstede klagene om at kongene av England holder Irland [som besittelse] ulovlig».^[60]

Rett etter at Henrik forlot Irland, invaderte Hugh de Lacy det lille irske kongeriket Meath og ble konfrontert av Tigernán Ua Ruairc. De to lederne møttes på en høyde kalt (engelsk: Hill of Ward), som har navn etter en mytologisk druidekvinne,^[61] for forhandlinger. Under disse forhandlingene var det en voldelig tvist, og de Lacys menn drepte Tigernán Ua Ruairc. Hodet hans ble deretter spiddet over porten til Dublin Castle.^[62] Strongbow invaderte også og plyndret Uí Failghe (Offaly), men klarte ikke å undertrykke området.^[62]

Tidlig i 1173 forlot mange av de anglo-normanniske lederne Irland for å kjempe for kong Henrik i opprøret i 1173–1174.^[63] Da Raymond FitzGerald kom tilbake senere samme år, ledet han et vellykket plyndringsangrep inn i kongeriket Déisi, i området til dagens grevskap Waterford, både til lands og til havs. Det til tross for at kongeriket burde vært unntatt fra angrep ettersom kongen deres hadde underkastet seg Henrik.^[64] Det normanniske angrepet på klosterbyen Lismore ble avbrutt av en norrøn-irsk flåte fra Cork. Etter et forsøk med egen flåte trakk normannerne seg tilbake til Waterford.^[64] FitzGerald reiste deretter til Wales på grunn av farens død.^[65]

På slutten av 1173 angrep Diarmait Mac Murchadas sønn, Domhnall Caomhánach (Donal Cavanagh), styrkene til Strongbow i Leinster og drepte 200 menn.^[66] Omtrent på samme tid tvang en irsk hær fra Thomond og Connacht, ledet av Domnall Ua Briain (Donal O'Brian), normannerne ut av Kilkenny og ødela Strongbows nye festning bygd i den normanniske stilen kalt motte-and-bailey.^[65] Strongbow svarte tidlig i 1174 ved å marsjere en hær inn i Thomond og rykke fram mot Limerick. I slaget ved Thurles beseiret Domnall Ua Briains styrker en kontingent av Strongbows hær, og etter sigende skal ha drepte tusenvis, i henhold til middelalderkrøniken Annalene av de fire mesterne.^[67] Nederlaget tvang Strongbow til å oppgi marsjen mot Limerick.^[65]

Den normannisk makt i Irland så ut til å gå i oppløsning, og i ordene til Gerald av Wales, «hele Irlands befolkning grep anledningen til denne lidelsen til å reise seg i fellesskap mot engelskmennene».^[65] Kort tid etter det normanniske nederlaget ved Thurles gjorde de norrøn-irene i Waterford opprør og drepte den normanniske garnisonen på 200 soldater.^[68] Ruaidrí samlet en hær som omfattet bidrag fra Connacht, Meath, Breffny, Airgíalla, Ulster og nordlige Uí Néill, sammen med deres konger. Den marsjerte inn i Meath og ødela festningene ved Trim og Duleek, før den rykket videre fram mot Dublin.^[68][69] Raymond FitzGerald gikk i land ved Wexford med minst 30 riddere, 100 ridende soldater og 300 bueskyttere. Da denne hæren ankom Dublin og forsterket garnisonen der, trakk Ruaidrís hær seg tilbake.^[68]

I 1175 gjenoppbygde anglo-normannerne sine festninger i Meath og angrep eller «la øde» provinsen fra Athlone i vest til Drogheda i øst.^[69] De hengte også den irske kongen av Meath, Magnus Ua Máel Sechlainn (Manus O'Melaghlin).^[70]

Traktaten i Windsor

«Dette er avtalen som ble inngått i Windsor (...) mellom Henrik, konge av England, og Roderic [Rory], konge av Connaught (...), nemlig: Kongen av England har gitt Roderic [Rory], hans liegeman, kongen av Connaught, så lenge han trofast skal tjene ham, at han skal være konge under ham, tilgjengelig for hans tjeneste, som hans mann. Og han skal holde landet sitt like fullt og så fredelig som han holdt det før kongen kom inn i Irland og yte ham skatt. Og at han skal ha hele resten av landet og dets innbyggere under seg og stille dem til regnskap [justiciet eos], slik at de skal betale sin fulle skatt til kongen av England gjennom ham...» ^[71]

Den 6. oktober 1175 ble Henrik II av England og overkonge Ruaidrí enige om Windsor-traktaten. Traktaten delte Irland inn i to innflytelsessfærer: Henrik ble anerkjent som overherre over de områdene som normannerne kontrollerte, og Ruaidrí ble anerkjent som overherre over resten av Irland.^[52] Ruaidrí sverget også troskap til Henrik og gikk med på å betale ham en årlig tributt i kuskinn, som Ruaidrí kunne kreve fra hele riket. En annalist basert i Connacht rapporterte traktaten i triumfmessige termer: «Cadla Ua Dubthaig [erkebiskop av Tuam] kom ut av England fra sønnen til keiserinnen [Henrik], og hadde med seg freden i Irland og kongedømmet derav, begge utlendinger og gælere, til Ruaidrí Ua Conchobair».^[72]

Imidlertid falt Windsor-traktaten snart fra hverandre. Henrik var «ikke i stand til eller uvillig» til å tøyle de anglo-normanniske herrene,^[73] og Ruaidrí var ikke i stand til å kontrollere alle de irske kongene.^[74] Den samtidige engelske historiker William av Newburgh skrev at «de militære kommandatene som ble etterlatt der av ham [Henrik] for regjeringen av denne underkuede provinsen, med ønske om enten bytte eller berømmelse, utvidet gradvis grensene som ble tildelt dem».^[75] I april 1176 marsjerte en stor anglo-normannisk hær fra Dublin nordover inn i det som nå er grevskapet Armagh. Dette var en del av Airgíalla, et rike ment å være fritt for inngrep under traktaten.^[72] Imidlertid tvang irene fra Airgíalla anglo-normannerne til å trekke seg tilbake og drepte opptil 500 av deres soldater.^[72] Denne samme sommeren invaderte styrkene til Airgíalla og nordlige Uí Néill, under Cenél nEógain (Kinel Owen), Meath, ledet av kong Mael Sechlainn Mac Lochlainn. De ødela festningen ved Slane og tvang anglo-normannerne til å forlate Galtrim, Kells og Derrypatrick.^[76]

Richard de Clare døde i slutten av mai 1176 av en eller annen type infeksjon i beinet, men hadde åpenbart vært syk en stund.^[77] Han ble antagelig gravlagt i Holy Trinity Church i Dublin. Kong Henrik utnevnte William FitzAldelm til sin nye representant i Irland. Han ble erstattet året etter av Hugh de Lacy.

I februar 1177 forlot John de Courcy Dublin med en styrke på rundt 22 riddere og 500 soldater. De Courcy marsjerte raskt nordover, inn i kongeriket Ulaid, og erobret byen Downpatrick. Ulaid, ledet av kong Ruaidrí Mac Duinnsléibe (Rory MacDunleavy), prøvde å ta byen tilbake, men ble slått tilbake etter en hard kamp^[78]

Kong Henry holdt et råd i Oxford i mai 1177, som markerte en endring av politikken overfor Irland.^[79] Han erklærte sønnen Johan (10 år) for å være «Lord av Irland», og la planer for at han skulle bli konge over hele Irland når han ble myndig.^[80] Territoriet som ble holdt av anglo-normannerne ble dermed kjent som Herredømmet Irland (Lordship of Ireland) og utgjorde en del av Angevin-riket. Henrik oppmuntret også de anglo-normanniske herrene til å erobre mer territorium. Han ga kongedømmet Thomond som len til Philip de Braose og ga Desmond til Robert FitzStephen og Miles de Cogan.^[79][80]

I løpet av de påfølgende månedene invaderte anglo-normannerne kongedømmene Desmond, Thomond og Connacht, mens John de Courcy fortsatte sin erobring av østlige Ulster.

Normannernes ankomst og tilstedeværelse endret det rurale landskapet i Irland. Elementer som dukker opp etterpå var blant annet: produksjon av høy i stor skala;^[81] dyrking av frukter som pærer og kirsebær;^[81] større saueraser med hvit ull;^[81] og introduksjon av forskjellige dyr som kaniner, og fisk som abbor, gjedde og karpe ble satt ut i innsjøene.^[81]

En annen økonomisk effekt var den utbredte bruken av mynter, opprinnelig først introdusert av de norrøne nordboerne som kom som vikinger, men etterhvert ble bofaste. På slutten av 1180-tallet under Johans herredømme ble de første normanniske myntene i Irland preget. Andre myntverk opererte i de store byene, med De Courcy i Ulster som til og med preget mynter i sitt eget navn.^[82]

Den norrøne tilstedeværelsen i de store byene forsvant med normannerne ved at de ble langsomt assimilert inn i de øvrige samfunnet. Enten som en direkte konsekvens av normannernes ankomst eller ikke, sank allmuens uavhengighet i både normanniske og irsk kontrollerte områder. Der de en gang kunne tjene mer enn én herre eller til og med overføre fra en herre til en annen, var de nå ufrie leietakere bundet til deres herres eiendom.^[81]

Normannerne startet også den utbredte byggingen av borger og festninger av adelskapet, en nøkkelkomponent i det føydale systemet de brakte til Irland, og befestede rundtårn. Fra 1169 til midten av 1300-tallet var festninger for det meste assosiert med normanniske herredømmet^[82] og dannet grunnlaget for nye bosetninger.^[82] Ikke før etter 1205, under kong Johans regjeringstid, ble det bygget et kongelig festning i Irland.^[82]

De Courcy som hadde erobret Ulaid startet et storstilt program for kirkelig beskyttelse fra 1179. Dette omfattet bygging av nye klostre. Han formelt begravde på nytt i Downpatrick de nylig «funnet» legemene til tre framtredende irske helgener, Patrick, Brigid og Columba, samt bestilte en hagiografi for den hellige Patrick.^[83]

Mens noen irske konger hadde charter som registrerte transaksjoner til klosterstiftelser før normannernes ankomst, ville charter for alle landtransaksjoner bli vanlig.^[84]

Mens elementer av engelsk common law («vanlig lov») hadde blitt brukt av noen av kolonistene, introduserte et charter utarbeidet av Johan i 1210 prinsippet om at det engelske lovssystemet også var gjeldende i Irland.^[85]

Normannerne i Irland utviklet i årene etter deres ankomst en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter land, eiendom og makt, noe som resulterte i manipulering av det «opprørske irsk-gæliske politiske systemet». Dette fikk dem til å støtte irsk adel som konkurrerte med de som var allierte med deres rivaler. Til tross for at en konge i denne tiden teoretisk sett ble sett på som symbol på rettferdighet og objektivitet, ser det ut til at Henrik II uoffisielt hadde medvirket til et system som fremmet rivalisering blant normannerne, muligens som et virkemiddel til å tøyle makten til hans underordnede i Irland, slik at ingen av dem skulle vokse og bli for mektige på egenhånd og utgjøre en trussel mens han selv var opptatt med anliggender på det europeiske fastlandet, særlig Frankrike.^[86] Dette ble eksemplifisert i 1172 av Henrik IIs tildeling av det irske kongeriket Meath til Hugh de Lacy for å være en motvekt til Strongbows herredømme i Leinster.^[86] De Lacy måtte imidlertid erobre Meath for seg selv, selv om kongens tildeling ikke ble anerkjent av Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke), kongen av Breifne, og etter fastlåste forhandlinger ble Tigernán Ua Ruairc drept på åsen Tlachtga (Hill of Ward) av De Lacys folk.

Under Johan av Englands opprør mot den eldre broren kong Rikard I av England (Løvehjerte) mellom 1193 og 1194, var normannerne i Irland delt i sin troskap. De Courcy, Walter de Lacy, herre av Meath, sammen med Cathal Crobhdearg Ua Conchobair, kongen av Connacht, som forble lojale overfor den engelske kongen, slo seg sammen mot William de Burgh.^[83] Til tross for de Courcy og Hugh II de Lacy fra Meath (yngre sønn av nevnte Hugh de Lacy) kom sammen for å invadere Connacht på vegne av Ua Conchobair i 1200, kom de Courcy og de Lacy til å bli fiender, og etter flere kamper ble de Lacy gitt de Courcys besittelser i Ulster. De Courcy gjorde opprør og tok tilflukt i det irske kongeriket Tír Eoghain (Tyrone).^[83] I 1196 angrep de Courcy og irske Niall MacMahon fra Airgíalla området ved østkysten som i dag er grevskapet Louth. Et år senere fikk de Courcy irsk støtte til å herje et område nordvest på Irland etter at hans bror hadde blitt drept av en irlender i hans selskap.^[83]

I samtidige eller nær samtidige kilder er de anglo-normanniske inntrengerne overveldende beskrevet som engelske.^[87] Det har sin årsak at de var vasaller av kongen av England, og ikke fordi de var engelske kulturelt sett. Expugnatio Hibernica av Gerald av Wales, som er hovedkilden til hva ettertiden vet om den normanniske invasjonen av Irland, beskriver inntrengerne nesten alltid som engelske; det samme gjør diktet Chanson de Dermot et du comte (The Song of Dermot and the Earl), en kilde som bruker betegnelsen «engelsk» omtrent åtti ganger, mens det bruker «fransk», «flamsk» og «normannere» i bare én bestemt linje.^[88]

Til tross for den moderne bruken av begreper som «normannere» eller «anglo-normannere»^[89] (i seg selv en konstruksjon fra det attende århundre),^[90] og «cambro-normannere», bruker samtidige kilder praktisk talt aldri betegnelsen «normanner» i en irsk kontekst.^[89] Irske kilder beskriver vanligvis mennene som «utlendinger» og «grå utlendinger», ellers som saxain («saksere», det vil si engelske).^[91] Som en konsekvens er det tydelig at samtidens kilder betraktet inntrengerne som engelske,^[92] uavhengig av deres faktiske morsmål, etnisitet eller geografisk opprinnelse. På 1800-tallet, i en periode med intens og følsom politisk debatt, ble imidlertid begrepet droppet av historikere og erstattet med ahistoriske termer.^[93] I moderne historieskriving om irsk historie skiller historikere seg fra hverandre når det gjelder å beskrive den anglo-normanniske invasjonen som utført av «normannere» eller «engelske».^[94][95]

• Duffy, Sean (2014). Brian Boru and the Battle of Clontarf. Gill Books. ISBN 978-0-7171-6207-9. 
• Downham, Clare (2017). Medieval Ireland. Cambridge University Press. ISBN 978-1107651654. 
• Martin, Francis Xavier (2008). «Chapter 2: Diarmait Mac Murchada and the coming of the Anglo-Normans». I Art Cosgrove. A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534. Oxford University Press. 
• Martin, Francis Xavier (2008). «Chapter 3: Allies and an overlord, 1169–1172». I Art Cosgrove. A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534. Oxford University Press. 
• Martin, Francis Xavier (2008). «Chapter 4: Overlord becomes feudal lord, 1172–1185». I Art Cosgrove. A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534. Oxford University Press. 
• Bartlett, Thomas (2010). Ireland: A History. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-19720-5. 
• Flanagan, Marie Therese (1989). Irish Society, Anglo-Norman Settlers, Angevin Kingship. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-198-22154-8.  (for Anglo-Norman, read English)
• Flanagan, Marie Therese (2005). «Anglo-Norman Invasion». Medieval Ireland: An Encyclopedia. New York: Routledge. s. 17–19. ISBN 0-415-94052-4. 
• Gillingham, J (2000). The English in the Twelfth Century: Imperialism, National Identity, and Political Values. The Boydell Press. ISBN 0-85115-732-7. 

• Laudabiliter, originalteksten til den pavelige bulle Laudabiliter i flere engelske oversettelser
• «The Anglo-French (Norman) Invasion of Ireland: Irish History», Wesley Johnston
• «Marking the Norman invasion of Ireland: 850 years and counting...», artikkel av Ronan McGreevy, Irish Times, 1. mai 2019
• «‘Invasion 1169’ conference on 850th anniversary of Anglo-Norman invasion», Trinity College Dublin