Den nye hollandske vannlinjen

Den nye hollandske vannlinjen (ned.: De Nieuwe Hollandse Waterlinie) er en viktig, historisk forsvarslinje for Nederland som fikk sitt navn i 1871. Denne nye linjen skulle erstatte vannlinjen som ble konstruert på slutten av det 17. århundre. En viktig forskjell mellom de to er at den nye linjen ble lagt øst for byen Utrecht og dermed beskyttet også denne byen.

I 1995 lot den nederlandske staten disse forsvarsverkene føyes til UNESCOs foreløpige liste over verdensarven. Frem til 2008 har den nye hollandske vannlinjen ikke blitt plassert på verdensarvlisten, årsaken skal være at dens funksjon delvis overlapper Stelling van Amsterdams. En mulig løsning kan være å føye disse to forsvarsverkene sammen til Festning Holland.

Forsvarslinjen

Forsvarslinjen strekker seg fra Zuiderzee, litt øst for Amsterdam i Noord-Holland, til naturområdet Biesbosch sø,r for elven Merwede i Zuid-Holland. Linjen er først og fremst områder som kan settes under vann. Meningen var, som vanlig ved slike fortifikasjoner, at det langs hele linjen skulle være et område som var noen kilometer bredt, og kunne inunderes (settes under vann). Vannet skulle ha en dybde på 30-60 centimeter, noe som ville gjøre det for dypt for infanteriet, og ikke dypt nok for vanlige fartøy. Siden de ulike landområdene ligger i ulik høyde i forhold til NAP (Normaal Amsterdams Peil), måtte det også utvikles et innviklet system for å sikre at vannet fikk rett høyde over hele linjen. Områdene som skulle oversvømmes ble inndelt i et finmasket nettverk av mindre områder for å gjøre dette mulig.

Den nye hollandske vannlinjen ble helt eller delvis tatt i bruk tre ganger på grunn av trusler om krig:

i 1870 under den Den fransk-prøyssiske krig,
i perioden 1914–1918 under den første verdenskrig
i 1939 i begynnelsen av den annen verdenskrig

Nesten alle linjens fort eksisterer fortsatt, akkurat som den største delen av vannlinjen. Områdene som skulle settes under vann er rett nok sterkt forandret. På grunn av urbanisering, treplanting og utvikling av infrastruktur er åpenheten, som strategisk sett er meget nødvendig, sterkt påvirket. Noen av fortene forfaller, mens andre har blitt (delvis) restaurert. Enkelte fort har gjennomgått en bruksendring og blitt tatt i bruk for eksempel til kulturelle formål, eller som øvelsesområde for det nederlandske Mobiele Eenheid.

Fortene

Der hvor inundasjon ikke var mulig og på steder der veier krysset vannlinjen bygget man fort. Hvert enkelt fort ble tilpasset kravene som ble gitt av landskapet på stedet der det ble bygget. Av alle fortene er det kun fem som er bygget over det samme grunnrisset: Fort Kijkuit og Fort Spion er identiske, mens Fort Tienhoven er en speilvendt versjon av disse. Videre er også Fort Blauwkapel og Fort Vossegat bygget etter samme grunnriss.

Områdene som ble satt under vann var den viktigste delen av forsvaret. Tropper som prøvde å krysse disse områdene skulle slås tilbake ved hjelp av lett skyts montert på flatbunnede prammer (ned.: uitleggers). Fortene tjente som forsterkninger ved linjens svake punkter, der forbindelseslinjer krysset den, og som beskyttelse for inundasjonsslusene som slapp vann inn i området og regulerte vannhøyden.

Vannlinjen bygges

De første skissene ble laget på slutten av det 18. århundre. Cornelis Kraijenhoff som var direktør for de Hollandske fortifikasjonene fra 1796, så gjerne at den gamle hollandske vannlinjen ble skjøvet lengre mot øst slik den også beskyttet byen Utrecht. Etter at landet ble inkludert i det franske keiserriket, viste det seg at Napoléon Bonaparte var interessert i planen. Dette fordi den for ham strategisk viktige byen Amsterdam ble beskyttet, men planen ble aldri utført. Etter hans fall ble planene funnet frem igjen, og i 1815 avgjorde kong Vilhelm I at forsvarslinjen skulle bygges.

Arbeidet tok lang tid. Hele komplekset, med alle slusene, fortene og de andre forsvarsverkene, ble ikke ferdigstilt før ca. 1870. I de påfølgende årene fulgte den ene ombyggingen av fortene etter den andre. Dette var et resultat av den tekniske utviklingen med hensyn til våpen og ammunisjon. Dette ble ikke avsluttet før Nederland mobiliserte i 1939.

Selv om fortene er den delen av vannlinjen som er mest synlig, lå dens styrke først og fremst i sammenhengen mellom de ulike delene. Et lite dike eller en sluse kunne spille en viktigere rolle enn et fort fordi det regulerte vann-nivået i et område som ble satt under vann (inundert).

I denne sammenhengen bør ingeniør Jan Blanken (1775–1838) ikke glemmes, han hadde utviklet en spesiell type sluse (viftesluse) som ble brukt i slusen ved Schenkeldijk. I denne typen sluse kan dørene både åpnes og lukkes mot vanntrykket, noe som ikke er mulig med vanlige sluser.

Endringer

Jordvollene og den lette bestykningen gjorde den nye vannlinjen svak. Da bestykningen ble endret ca. 1860 og en del av den fransk-prøyssiske krigen ble utkjempet her i 1870–1871, viste det seg at linjen ikke var sterk nok. Dette førte til at linjen ble endret og forsterket gjentatte ganger, slik at den skulle kunne stå bedre rustet mot nyere våpen og ammunisjon. Et eksempel på dette er brisantgranaten. Videre ble noen av fortene rundt Utrecht skjøvet nærmere en eventuell front. Blant disse var Hemeltje, Vechten, Rijnauwen, Hoofddijk, Ruigenhoek og Gagel. Sammen overtok de funksjonen som de fire lunetten på Houtense Vlakte, fort Vossegat og fortet ved de Klop hadde hatt.

Takket være bedre våpen, kunne fortene bygges med 2–3 km avstand. Dette gjorde at fortene kunne forsvare hverandre, og for å forsterke dette ble mindre forsvarsstillinger som for eksempel batterier, våpenbunkere og skytterstillinger bygget mellom fortene.

Den fremskutte linjen ble også ombygget og modernisert flere ganger, sist tidlig i 1940. I 1940 ble betongkasematter og tilfluktsbunkere for grupper av infanteri bygget. Disse verkene finnes fremdeles, men er så godt skjult at de lett kan overses om man ikke er lokalkjent.

Fortene var konstruert slik at de var så lave som mulig, og ser i dag ikke ut til å være stort mer enn små forhøyninger i landskapet. Ofte har trær og busker bidratt til å skjule dem enda bedre. De var gravet ned i bakken, med forsiden dekket av et flere meter tykt jordlag som skulle ta av for ild fra fiendtlig skyts. Baksiden er som oftest ikke synlig før man er helt nær, og ligger ofte under bakkenivå. I senere år er det plassert informasjonsskilt ved de fleste fortene, slik at forbipasserende kan bli oppmerksom på dem.