Diarmaid Mac Murchadha

Diarmaid Mac Murchadha Konge av Leinster
Diarmaid avbildet i margen av Gerald av Wales’ Expugnatio Hibernica, 1189
Født		1110 Leinster
Død		1. mai 1171 Ferns
Beskjeftigelse		Monark
Embete		List of kings of Leinster (1126–1171)
Ektefelle		. Mór Uí Thuathail, Sadhbh Ní Fhaoláin, Derbhforghaill Ni Mhaol Seachlainn
Far		Donnchad mac Murchada
Mor		Orlaith[1]
Søsken		Énna Mac Murchada
Barn		blant annet Aoife av Leinster
Gravlagt		Ferns
Annet navn		Dermot MacMurrough
Regjeringstid		1126–1171
Diarmaid Mac Murchadha på Commons

Diarmaid Mac Murchadha (senere kjent som Diarmaid na nGall eller «Diarmaid av de fremmede»), anglifisert som Dermot MacMurrough (født 1110, død 1. mai 1171) var konge av Leinster i Irland. Forvist fra sine besittelser i 1166 søkte han militær assistanse fra kong Henrik II av England for å gjenerobre sitt kongedømme. Til gjengjeld ga Diarmaid sin troskapsed til den engelske kongen som da sendte soldater. Som en ytterligere takk for at han ble gjeninnsatt ble Diarmaids datter Aoife av Leinster gift til Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, kjent som «Strongbow». Henrik II mønstret en større andre invasjon i 1171 for å sikre seg kontroll over Strongbow, og siden da deler av eller hele Irland vært styrt av monarker fra England. Diarmaid har således gått ned i historien som en irsk forræder. Diarmait Mac Murchada ble senere kjent som Diarmait na nGall (irsk for «Diarmait av de fremmede»).^[2] I irsk historie ble han sett på som kongen som inviterte den første bølgen av engelske nybyggere som bosatte seg i Irland grunnet den normanniske erobringen. Invasjonen hadde stor innvirkning på irsk kristendom, og økte den hellige stols faktiske evne til å regulere kristendommen i Irland.

Diarmaid ble født i 1110, en sønn av Donnchadh, konge av Leinster og Dublin. Hans fars mor Dervorgilla var en datter av Donnchad mac Briain, konge av Munster og derfor var hun et barnebarn av Brian Boru. Hans far ble drept i et slag i 1115 med norrøne krigere fra Dublin som av styrt av hans fetter Sigtrygg Silkeskjegg, og ble gravlagt i Dublin sammen med liket av en hund, noe som var ment som en fornærmelse.

Diarmaid hadde to hustruer, noe som var tillatt under Brehon-lovene, den første, Sadhbh Ní Faeláin, var mor til en datter ved navn Órlaith som giftet seg med Domnall Mór, konge av Munster. Hans andre kone, Mór ingen Muirchertaig, var mor til Aoife MacMurrough av Leinster og hans yngste sønn Conchobar Mac Murchada. Han hadde to legitime sønner, Domhnall Caomhánach (død 1175) og Éanna Ceannsealach (blindet 1169). Diarmait er gravlagt i katedralens kirkegård i landsbyen Ferns i Wexford.^[3]

Etter hans eldre bror døde ble Diarmaid uventet konge av Leinster. Dette ble motsatt seg av den daværende overkonge av Irland, Toirdelbach Ua Conchobair, som fryktet at Diarmaid ville ble en rival. Toirdelbach sendte en av sine allierte konger, den krigerske Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke) for å erobre Leinster og forvise den unge Diarmaid Mac Murchadha. Tigernán dro på et brutalt hærtokt hvor de slaktet ned buskapen i Leinster for således å sulte ut befolkningen. Diarmaid ble forvist fra sin posisjon, men var i stand i 1132 til å styre igjen ved hjelp av klanene i Leinster. Deretter fulgte to tiår med urolig fred mellom Toirdelbach og Diarmaid. I 1152 støttet han faktisk overkongen i å angripe Ua Ruairc som hadde blitt en overløper.

Det er sagt at Diarmaid Mac Murchada også bortførte Ua Ruaircs hustru Dearbhforghaill (engelsk Dervorgilla) sammen med alt hennes bo og eiendeler med hjelp fra Dearbhforghaills bror, en framtidig kongsemne til kongedømmet Meath. Det ble sagt at Dearbhforghaill var slett ingen uvillig fange og at hun forble i Ferns sammen med Diarmaid i velstand i en rekke år. Hennes langt eldre år kan indikere på at hun ikke var mer enn en fange eller gissel. Hva som enn er virkeligheten var hennes bortførelse enda en grunn for fiendskap mellom de to kongene.

Etter at den berømte overkongen Brian Boru i 1014 var Irland bortimot hele tiden i borgerkrig i de neste to århundrene. Etter O'Brien-familien mistet tronen, Brian Borus etterkommere, var det ulike familier som styrte Irlands fire provinser og de lå i konstant krig med hverandre for kontrollen over hele Irland. På denne tiden var Irland mer et føderalt kongedømme, og ikke en enhetsstat, med fem provinser: Ulster, Leinster, Munster og Connaught sammen med Meath, som var setet for overkongen. Hver av disse styrt av konger som i teorien skulle være lojale eller i det minste respektere Irlands overkonge.

Som konge av Leinster gikk Diarmaid i gang med en rekke kirkebygg i irsk romansk arkitektur:

• Baltinglass – et cisterciensk kloster (1148)
• Glendalough, betydningsfullt lærested
• Ferns (hans hovedstad) – St Mary's Abbey, et kloster augustinerordenen
• Killeshin, betydningsfullt lærested

Diarmaid sponset klostre (nonneklostre) i Dublin (St Mary's, 1146), og rundt 1151 to til i Aghade i grevskapet Carlow og ved Kilculliheen nær Waterford by. Klosteret St. Mary Del Hogge i Dublin ble oppkalt etter Hoggen Green, forvansket fra Haugr som betyr gravhaug på norrønt.^[4] Dette nettstedet ble senere «College Green» etter reformasjonen og etableringen av læresetet Trinity College.

Han sponset også den vellykkede karrieren til kirkemannen Lorcán Ua Tuathail (anglifisert som Lawrence O'Toole). Diarmaid giftet seg med O'Tooles halvsøster Mor i 1153 og presiderte ved synoden i Clane i 1161 da O'Toole ble innsatt som erkebiskop av Dublin.^[5][6]

I 1166 falt Irlands nye overkonge og Diarmaids eneste allierte, Muircheartach Ua Lochlainn, og et stort forbund ledet av Diarmaids erkefiende Tighearnán Ua Ruairc marsjerte inn i Leinster og erobret området uten vanskeligheter, og Diarmaid og hans hustru unnslapp bare så vidt med livene i behold. Diarmaid flyktet til Wales og derfra til England og Frankrike for å søke hjelp hos den engelske kongen Henrik II av England. Han måtte ha dennes tillatelse til å kunne rekruttere soldater i England og Frankrike for å vinne tilbake sitt kongedømme. Med brev fra kongen om at det irske kongen skulle ytes hjelp klarte han å få halvbrødrene Robert Fitz-Stephen og Maurice Fitzgerald i Wales til å hjelpe seg med å organisere en hær av leiesoldater av normannere og walisere. Han fikk også med seg Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, også kalt «Strongbow». Sistnevnte var noe motvillig i begynnelsen, men ga etter til lovnaden om å få ekte Diarmaids datter Aoife og bli gjort til etterfølger av kongedømmet Leinster ved hans død.

I Diarmaids fravær hadde Ruaidhrí Ua Conchobhair, sønn av Toirdhealbhach, blitt den nye overkonge av Irland. Diarmaids plan var ikke bare å gjenerobre Leinster, men å forvise Uí Conchobhair-klanen og ble selv den nye overkongen av Irland. Da han kom tilbake erobret han raskt Dublin, Ossory og den tidligere norrøne bosetningen i Waterford, og i løpet av kort tid hadde han også tatt det meste av Leinster. Han marsjerte deretter mot Tara, Irlands hovedstad, for å fordrive Ruaidhrí. Diarmaid satset på at Ruaidhrí ikke ville skade de gisler fra Leinster som han hadde tatt, blant annet hans eldste sønn Conchobhar Mac Murchadha. Det skjedde ikke og alle gislene ble henrettet.

Stongbows hær, uten ham selv, gikk i land ved Wexford den 1. mai 1169, ledet av Robert Fitzstephen, bestående av en blant styrke av riddere og fotsoldater. De erobret Wexford før de begynte å krangle seg imellom. Diarmaids hær tapte deretter det avgjørende slaget. Han sendte deretter bud til Wales og bønnfalt Strongbow om å komme til Irland så snart som mulig. Strongbow gikk i land ved Waterford den 23. august 1170 med en hær bestående bestående av 200 riddere og 1000 fotsoldater. Waterford bel øyeblikkelig erobret og deretter en måned etter også Dublin. Diarmaid, til tross for sin nyvunnet posisjon, var fortvilet over sin sønn Domhnalls død, trakk seg tilbake til Ferns, og døde der noen få måneder senere.

I henhold til avtalen giftet Strongbow seg med Diarmaids datter Aoife i 1170 som arvingen til hans kongedømme, og som et resultat ble hans land gitt til Strongbow i henhold til irsk Brehon-lov og senere bekreftet under normannisk lov. Dette bryllupet ble avbildet i en romantisk stil i 1854 av Daniel Maclise som nå henger i Irlands Nasjonalgalleri. Bildet er tendensiøst og praktfullt, mektig i størrelse og detaljer. I forgrunnen av maleriet ligger kroppene til de beseirete irske soldatene og harpen, Irlands symbol, med brukne strenger, og den arrogante erobrer, Strongbow, knuser et keltisk kors med foten. I bakgrunnen brenner ruinene av byen Waterford. I virkeligheten kom Aoife til Waterford flere dager etter at byen var erobret.

Den lærde Áed Ua Crimthainn var antagelig Diarmaids hoffhistoriker og i hans Leinster-boken (Lebor Laignech) synes det som om han er den første som fremmer konseptet om rí Érenn co fressabra, «kongen av Irland med motstanden», senere benyttet av andre. Dette verket beskriver Diarmaits ambisjoner og landevinningene til hans oldefar Diarmait mac Maíl na mBó.^[7]

I irske historiebøker skrevet etter 1800 i den nasjonalistiske tidsalder ble Diarmaid Mac Murchadha ofte beskrevet som en landsforræder, men hans hensikt var ikke å støtte en engelsk invasjon av Irland, men heller å benytte seg av Henriks assistanse for selv å bli Irlands overkonge. Han hadde ingen muligheter til å kjenne til Henrik IIs ambisjoner for Irland. I Diarmaids tid var politikk basert på dynastier og Irland ble ikke styrt som en enhetsstat. På samme vis betraktet ikke Henrik II seg selv som hverken engelsk eller normannisk, men heller angevinsk enn fransk, det språk han talte.

Gerald av Wales, en cambro-normannisk historiker som besøkte Irland i 1185 og hvis onkler og fetre var framstående soldater i Strongbows hær, gjentok deres meninger om Diarmaid:

«Nå var Dermot en mann av stor høyde og kraftig bygget; en soldat hvis hjerte var frynset, og betraktet som tapper blant hans egne. Fra å hyppig skrike sitt krigsrop hadde han stemme blitt hes. En mann som likte bedre å fryktet av alle enn elsket av noen. En som ville undertrykke sine største vasaller, mens han reiste menn av lavere rang til høye posisjoner. En tyrann for sine egne undersåtter, han var hatet av fremmede; hans hånd var mot hver eneste mann og hånden til hver eneste mann var imot ham.»

Etter Strongbows invasjon og erobring satte Henrik II av England sammen en større hær og invaderte selv i 1171 for å sikre seg kontroll over sine normanniske undersåtter. Henrik II aksepterte de irske kongenes underkastelse i Dublin i november 1171. Han sikret også sitt moralske krav på Irland, gitt av pavebullen Laudabiliter av 1155, og bekreftet av pave Alexander III, og deretter ved et kirkemøte med alle irske biskoper ved Cashel. Henrik II la tittelen «lord av Irland» til sine øvrige titler. Før han kunne konsolidere sitt nye herredømme ble han nødt til å reise til Frankrike for å ta seg av sine sønners opprør i 1173.

Ua Conchobhair ble snart forvist, først som overkonge og deretter som konge av Connaught. I et forsøk på å skaffe sitt kongedømme tilbake vendte han seg til de engelske som Diarmaid hadde gjort før ham. Kongens herredømme kontrollerte direkte en mindre område i Irland rundt byene Dublin og Waterford, mens de øvrige Irland var delt mellom normanniske og walisiske baroner. Traktaten i Windsor av 1175, forhandlet fram av Lawrence O'Toole, senere helgen, med Henrik II, formaliserte underkastelsen av de irske klanene som hadde vært utenfor engelsk kontroll, som Uí Conchobhair som hadde Connacht og Uí Néill som hadde det meste av Ulster.

Diarmaids etterkommere i mannlig linje fortsatte å styre deler av Leinster inntil den Tudormonarkenes gjenerobring av Irland på 1500-tallet. I dag lever de videre med etternavnet «MacMurrough Kavanagh» ved Borris i grevskapet Carlow og i Maresfield i East Sussex, og er blant de få overlevende «høvdinger med det navn».

Gjennom sin datter Aoife er Diarmaid også stamfar til en rekke historiske personer, blant annet George Washington, Marie-Antoinette, Edward Fitzgerald (lord), Robert Emmet, Charles Darwin og Winston Churchill.^[8][9]

• Annals of the Four Masters, red. J. O'Donovan; 1990-utgave.
• Geraldus Cambrensis (Gerald av Wales): Expugnatio Hibernica, red. Av Martin & Moody.
• Byrne, Francis J. (1973): Irish Kings and High Kings, Batsford, ISBN 978-0713413045
• Furlong, Nicholas (1973): Dermot, king of Leinster and the foreigners, Anvil Books, ISBN 978-0900068379
• Roache, Richard (1998): The Norman Invasion of Ireland, Anvil Books (omtale)
• O'Byrne, Emmett (2004): War, Politics and the Irish of Leinster 1156-1606, Four Courts Press Ltd, ISBN 978-1851826902

Dokumentar

• Diarmait & Strongbow, akajava films (2005) TV-dokumentar for TG4 (Irland)

Kilder for slektsforskning

• Byrne, Francis J. (1973): Uí Cheinnselaig Kings of Laigin, «Irish Kings and High Kings», Dublin, s. 290.
• O'Hart, John (1892): Irish Pedigrees; 5. utg. (første utg: 1878), 2 bind. Dublin: James Duffy, s. 157, 555.
• O'Byrne, Emmett (2004): The MacMurrough-Kavanagh kings of Leinster, «War, Politics and the Irish of Leinster», , Dublin: Outline Genealogies I, Ia, Ib,, s. 247-249.