Elymere

Elymere (gresk Ἔλυμοι, latin Elymi) var den ene av tre opprinnelige folkegrupper som i henhold til den greske historikeren Thukydid var bosatt på Sicilia før grekerne og kartagere ankom og anla kolonier på øya. De to andre folkegruppene var sikanere og sikelere. Elymerne var hovedsakelig bosatt på den vestlige delen av øya. Den forhistoriske byen Segesta var opprinnelig en elymisk bosetning som på 740-tallet f.Kr. ble kolonisert av kartagere, og fra 400-tallet f.Kr. av grekere.

Den nøyaktige opprinnelsen til elymere er ukjent, men det har blitt foreslått, basert på nyere arkeologiske funn, at de kan ha utvandret fra Anatolia til Sicilia. De snakket ikke nødvendigvis et anatolisk språk siden den vestlige delen av Anatolia på den tiden var bosatt av ikke-indoeuropeiske stammer. Grekerne identifiserte dem med etterkommere etter trojanerne. Thukydid hevdet at deres etterkommere var flyktninger fra Troja. Da byen Troja ble ødelagt av akajere (grekere) mot slutten av Trojakrigen, ble det sagt at en gruppe trojanere unnslapp og etter en lang sjøreise over Middelhavet gikk i land på Sicilia. De giftet seg med de innfødte sikanere og etablerte et nytt folk, elymerne. Den romerske dikteren Vergil beskrev dem i sitt epos Æneiden som det folket som ble ledet fra Troja av helten Æneas.

Sett bort fra den ovennevnte mytologiske opprinnelsen, er det lite som er sikkert kjent om elymernes identitet og kultur. De er ikke til å skjelne fra deres sikanerske naboer i de arkeologiske sporene fra tidlig jernalder (ca 1000-ca 500 f.Kr.). Deretter synes de å ha tilpasset seg mange aspekter av den greske kulturen som ble rådende i de greske koloniene på Sicilia. De reiste et bemerkelsesverdig tempel i Segesta og benyttet det greske alfabet for å skrive deres eget språk. Til dags dato har det ikke vært mulig å tolke det elymiske språk.

Elymere opprettholdt vennskapelige forhold og allianser med Karthago, men kom i stadig konflikt med de ekspanderende greske koloniene på vestlige Sicilia, særlig Selinos, dagens Selinunt. Grensetvister med Selinunt brøt ut i full krig ved flere anledninger etter 580 f.Kr. De forsøkte først å alliere seg med athenerne mot Selinunt, framprovoserte den katastrofale sicilianske ekspedisjon fra Athen i årene 415-413 f.Kr. Etter dette nederlaget oppmuntret de kartagerne til å angripe Selinunt i 409 f.Kr., og lyktes i å få sine rivaler ødelagt.

Imidlertid vendte de seg mot Karthago i løpet av den første puniske krig og allierte seg isteden med Roma. Elymerne fikk gitt en privilegert status under romersk styre og ble fritatt fra skatt. Dette ble det sagt var i anerkjennelsen av elymernes påståtte slektskap med trojanerne, noe som gjorde dem i slekt med romerne, som også hevdet å nedstamme fra Troja. Elymerne synes å ha forsvunnet fra syne under romersk styre, og ble mest sannsynlig assimilert med den øvrige sicilianske befolkningen.

Elymerne delte vestlige Sicilia med sikanere, fønikerne og senere grekerne. Deres tre viktigste byer var Segesta, deres politiske sentrum; Eryx (dagens Erice), et religiøst sentrum; og Entella. Andre byer var Elima, Halyciae (referert til som Alicia i moderne italienske kilder), Iatae, Hypana og Drepanon.

• Italikere

• Sicilian Peoples: The Elymians, ved Vincenzo Salerno