Forholdsmessighetsprinsippet

Forholdsmessighetsprinsippet, også kalt proporsjonalitetsprinsippet eller proporsjonalitetsgrunnsetningen, brukes innen rettsvitenskapen om prinsipper både i strafferetten, forvaltningsretten, EU/EØS-retten og asylretten.

I strafferetten går forholdsmessighetsprinsippet ut på at det skal være et rimelig forhold mellom straffen, gjerningspersonens skyld, og grovheten av den begåtte handlingen. I forvaltningsretten henspiller forholdsmessighetsprinsipp på flere ulike forhold;

1. En forholdsmessig vurdering i forvaltningen dreier seg om ekstra tyngende eller inngripende tiltak kan være uforholdsmessige.
2. En annen forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen knytter seg til om vilkårene som knytter seg til et begunstigende forvaltningsvedtak er forholdsmessige.
3. En tredje forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen gjelder avveiningene som er gjort under forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen overser eller ignorerer et relevant hensyn, eller legger overdreven vekt på et perifert hensyn, kan avgjørelsen bli uforholdsmessig.
4. En fjerde forholdsmessighetsvurdering i forvaltningen angår resultatet av forvaltningsvedtaket og vedtakets konsekvenser. Forvaltningsvedtak kan bli uforholdsmessig inngripende dersom forvaltningen griper til hardere lut enn nødvendig slik at det ikke blir samsvar mellom mål og midler. Det er ikke omstridt at domstolene kan kontrollere de tre første betydningene av forholdsmessighetsprinsippet. Mens forholdsmessighetsprinsippet i denne betydningen er en intern pliktregel for forvaltningen, er det delte meninger om hvor langt en domstol kan gå i å sette et slikt vedtak tilside som ugyldig.

I EU/EØS-retten er forholdsmessighetsprinsippet en skranke for tiltak som gjør inngrep i EØS-avtalens fire friheter.^[1][2]

Forholdsmessighetsprinsippet i asylretten har særlig to elementer; jo alvorligere krenkelser som realistisk sett vil kunne inntreffe hvis en flyktning vender tilbake til sitt hjemland, jo lavere risiko vil måtte anses som tilstrekkelig for å utløse beskyttelse, og jo høyere risiko det er for forfølgelse hvis et bestemt, plausibelt faktum legges til grunn, jo større grunn er det til å la tvil om faktum komme asylsøkeren til gode.^[3]