Hopp til innhold

Hormuz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hormuz
جزیره هرمز
Hormuz by fotografert i 2014
Geografi
PlasseringHormuzstredet
Areal 42 km²
Lengde 7 kilometer
Bredde 7,6 kilometer
Administrasjon
LandIrans flagg Iran
Demografi
Befolkning7 000 (2019)
Befolkningstetthet166,67 innb./km²
Posisjon
Kart
Hormuz
27°03′50″N 56°27′43″Ø
Hormuz på Commons

Hormuz er ei øy i Iran. Den ligger på nordsiden av Hormuzstredet, 6 km fra kysten av Iran. Øya har rundt 7 000 innbyggere.

Byen Hormuz på øya med samme navn var en gang hovedstad i kongeriket Hormuz og et viktig handelssted, flyttet fra gamle Hormuz på fastlandet rundt 1300. Som handelssted hadde øya sin storhetstid fra 1300-tallet og fram til Portugal tok kontroll over øya på 1500-tallet. Etter at den persiske sjah Abbas den store erobret Hormuz i 1622 forsvant handelen.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Topp på Hormuz
Det er sparsomt med vegetasjon på Hormuz, men det finnes et område med mangrove (Avicennia marina)

Øya Hormuz ligger i Persiabukta på nordsiden av Hormuzstredet utenfor kysten av Iran. Det er omkring 6 km fra øya til nærmeste punkt på fastlandet.[1] Øyene Larak og Qeshm ligger sørvest for Hormuz. Havnebyen Bandar Abbas ligger på fastlandet nordvest for Hormuz.

Øya har et areal på 42 km²[2] med rund form og et trekantet nes i nord der byen Hormuz ligger. Øst for byen finnes et område med mangroveskog. Ellers er øya er fattig på vegetasjon. Den har ikke ferskvannskilder og det faller lite nedbør. Det blir svært varmt om sommeren.

Øya er berglendt, med en bratt sørkyst og sletteland i nord. Høyeste punkt når 235 moh.[3] Vulkanske sedimenter og saltkrystaller gir øya et fargerikt inntrykk som gjør at den i reiselivssammenheng også omtales som «regnbueøya».[2][4]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Øya Hormuz ligger på nordsiden av Hormuzstredet utenfor kysten av Iran

Hormuz var først en havne- og handelsby på fastlandet, beliggende 10 km sørvest for dagens by Minab.[1] Det var denne byen Marco Polo besøkte i 1272 og 1293. Emiren som overtok makten i 1296, Baha al-Din Ayaz, besluttet å flytte hovedstaden i kongeriket Hormuz på grunn av Tsjagataikhanatets angrep mot det sørlige Persia.[1]

Byen ble flyttet til øya som da het Jarun, rundt 60 km vest for det opprinnelige, gamle Hormuz.[1] Der ble det anlagt en ny havneby som fikk navnet Nye Hormuz. Etter hvert ble bare Hormuz stående som navn for både øya og byen. Øyas opprinnelige navn, Jarun, ble overført til en landsby på fastlandet som opprinnelig het Soru, Suru eller Shahru der varer til og fra Hormuz ble lastet om for videre transport.[5] Navnet på fastlandshavnen ble omdannet til Gamru og av europeere til Gambrun, Gombrun og Gombroon.[5] Dette var havnen som senere ble til Bandar Abbas.[1]

Flyttingen fant sted i 1300.[5][6] Øya var tryggere for handelen enn gamle Hormuz på fastlandet og plasseringen var strategisk med tanke på kontroll over skipstrafikken gjennom Hormuzstredet.[7] Det ble anlagt havn og en ny by på øya. Byen ble anlagt på det flate neset nord på øya og fikk en 3 km lang mur som beskyttelse i sør.[1] Vann ble fraktet med båt fra naboøya Qishm og lagret i reservoarer. Også de fleste matvarer måtte importeres.[8]

Hormuz tok kontroll over andre handelssentre i Persiabukta, blant dem Bahrain og Kish.[1] Øya ble sentrum for handel med India.[7] Fra 1300-tallet dominerte Hormuz handelen med Persiabukta og kontroll med handelsrutene til sjøs ga inntekter i form av toll.[9] Det ble handlet med Kerman og Shiraz i Iran og med Gujarat og Deccan i India.[10]

Hormuz var åpen for folk utenfra og det rådde religionsfrihet på øya.[8] Det arabiske herskerdynastiet var sunnimuslimsk, men det bodde også mange sjiamuslimer på øya. I tillegg til muslimer, var det jøder, kristne og hinduer blant innbyggerne.[8] Jødene laget vin og drev handel.

Hormuz ble besøkt og beskrevet av en rekke handelsmenn og reisende, som mauriske Ibn Battuta på 1300-tallet,[7] russiske Afanasij Nikítin, som besøkte øya i 1472, og venetianeren Giosafat Barbaro som var innom noen år senere.[5] Fra Hormuz var det også handelsforbindelser med Kina.[11] Den kinesiske admiralen Zheng He besøkte Hormuz flere ganger i første halvdel av 1400-tallet.[12]

Under sjah Turan III, som regjerte fra 1437 til 1460, fant det sted en oppblomstring av lærdom.[13]

Først på 1500-tallet bodde det 50 000 mennesker på Hormuz.[7] Folketallet varierte med årstiden ettersom mange dro til fastlandet i de varmeste sommermånedene. Herskeren og velstående handelsmenn hadde sommerboliger med hager og rennende vann i området ved gamle Hormuz på fastlandet.[8]

  • Illustrasjon av Hormuz i Civitates Orbis Terrarum fra 1582
    Illustrasjon av Hormuz i Civitates Orbis Terrarum fra 1582
  • Portugisisk kart over Hormuz fra Descrições das Fortalezas da Índia Oriental utgitt i 1635
    Portugisisk kart over Hormuz fra Descrições das Fortalezas da Índia Oriental utgitt i 1635
Restene av det portugisiske fortet, Forte de Nossa Senhora da Conceição de Ormuz

Tidlig på 1500-tallet begynte Portugal å gjøre seg gjeldende i området. For portugiserne var Hormuz, i tillegg til Aden og Malakka, et av tre attraktive emporier beliggende ved strategiske streder og de viktigste handelsrutene.[14] Hormuz kontrollerte innseilingen til Persiabukta og handelen med Persia, andre deler av Midtøsten og Sentral-Asia. En flåte på sju skip og 500 mann ledet av Afonso de Albuquerque erobret Hormuz i september 1507.[1][15] Byggingen av et fort begynte, men stanset opp i februar 1508.[1] Portugiserne vendte tilbake i 1515 og konsoliderte sin makt. Restene av fortet portugiserne bygde, Forte de Nossa Senhora da Conceição de Ormuz, finnes fortsatt.

Hormuz ble gjort til en portugisisk vasallstat som betalte en årlig tributt til Portugal. For å holde handelen gående fortsatte Hormuz å betale tributt til herskerne på fastlandet, men portugiserne satte etter hvert en stopper for dette.[1] Et opprør mot portugiserne fant sted 1521–1522. Portugiserne benyttet Hormuz som utgangspunkt for erobring av andre steder i regionen og startet misjonsvirksomhet.[1]

Byen fortsatte å tiltrekke seg besøkende etter portugisernes erobring. Venetianeren Gasparo Balbi var på øya i 1580 og engelskmannen Ralph Fitch i 1583. Fitch beskrev øya som verdens tørreste og at det ikke vokste annet der enn salt.[5] Handelen fortsatte, men den portugisiske erobringen ble begynnelsen på en nedgangsperiode.[16] Osmanene angrep i 1552 og 1581.

Endelig slutt for Hormuz som handelssentrum ble det etter at sjah Abbas den store av Persia erobret øya med engelsk hjelp i 1622. Sjahen hadde tidligere begynt sine framstøt for å begrense Portugals makt og tok Bahrain i 1602.[5] I 1614 ble Hormuz' Gamru erobret, portugisernes siste område på fastlandet. I tillegg til fastlandshavn, forsvant dermed også en av kildene Hormuz hadde til leveranse av ferskvann. Sjah Abbas presset så det engelske Ostindiske kompani til å delta erobringen av øya.[5] Etter erobringen forlot de fleste innbyggerne Hormuz.[5] Stein fra fortet brakt til fastlandet og benyttet i byggingen av byen som ble til Bandar Abbas.[1][5] Den økonomiske virksomheten ble redusert til saltproduksjon, utvinning av jernoksid og fiske.

Sjah Abbas ønsket ikke at øya skulle være noe handelssentrum. Perserne var først og fremst interessert i at øya ikke kunne benyttes økonomisk eller militært av andre makter.[1] Utover 1600-tallet var Nederland tidvis interessert i øya, men etablerte seg aldri der.[1]

Utsyn over byen Hormuz fra det gamle portugisiske fortet. Fotografi av Raja Deen Dayal & Sons publisert i Gazetteer of the Persian Gulf, bind 2, 1908

Mot slutten av 1700-tallet gjorde imamen av Muskat seg gjeldende som en maktfaktor. Øya ble i 1717 beleiret av styrker fra Muskat, men uten at den ble erobret. I 1795 sendte imidlertid imamen en gruppe for å bosette seg på Hormuz. De benyttet øya som base for å angripe skip som ikke hadde skipspass utstedt av Muskat. Persia forpaktet bort øya til Muskat fra 1798 og den ble på omanske hender fram til 1854.[1]

I en britisk rapport utgitt i 1908 er Hormuz beskrevet som en landsby med 200 hus og en befolkning på maksimalt 1 200 i løpet av året.[17] Befolkningen falt til det halve i de varmeste månedene, da folk tok seg til fastlandet, særlig til Minab. I tillegg til varmen på øya, trakk også arbeidsmuligheter i forbindelse med daddelhøsting folk til fastlandet. De fleste som holdt til på øya var persere, men det bodde også arabere og balutsjere. To tredeler var sunnier, en tredel sjiaer. De yrkesaktive var sjøfolk eller fiskere eller drev med gruvedrift. Det ble dyrket noe bygg.[17]

I 1977 hadde Hormuz 3 000 innbyggere.[1] Fiske var viktigste næring. Ut over 1990-årene ble også smugling en viktig inntektskilde.[1]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

I 2019 hadde Hormuz et folketall på rundt 7 000.[2] Øya tilhører provinsen Hormozgan.

Det gamle portugisiske fortet og det fargerike landskapet gjør øya til reisemål for turister. I 2019 ble det meldt om 50 000 besøkende i året, de fleste iranere og 2–3000 utlendinger.[2] Det er båtforbindelse til Bandar Abbas og til naboøya Qeshm.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Willem Floor: «Hormuz ii. Islamic Period», Encyclopaedia Iranica, onlineutgaven. Lest 29. juli 2019.
  2. ^ a b c d Artemis Razmipour: «Idyllic Iranian island feels the heat as tensions rise with US», Agencia EFE, 16. mai 2019. Lest 29. juli 2019.
  3. ^ Rodman E. Snead: «Iran», i Eric C.F. Bird (red.): Encyclopedia of the World's Coastal Landforms, bind 1, Springer, 2010, s. 1052.
  4. ^ «Welcome to The Iranian Rainbow Island», Al Bawaba. Lest 29. juli 2019.
  5. ^ a b c d e f g h i L. Lockhart: «Hurmuz», i P. Bearman, Th. Bianquis, C.E. Bosworth, E. van Donzel og W.P. Heinrichs (red.): Encyclopaedia of Islam, andre utgave, Brill, 2012.
  6. ^ Vosoughi Mohammad Bagher: «The Kings of Hormuz: From the Beginning until the Arrival of the Portuguese», i L.G. Potter (red.): The Persian Gulf in History, Palgrave Macmillan, New York, 2009, s. 93, oppgir at flyttingen fant sted samme år som Baha al-Din Ayaz tok makten som emir, det vil si i 1296.
  7. ^ a b c d Bagher 2009, s. 93.
  8. ^ a b c d Bagher 2009, s. 94.
  9. ^ Bagher 2009, s. 95.
  10. ^ Bagher 2009, s. 97–98.
  11. ^ Lin Meicun og Ran Zhang: «Zheng He's voyages to Hormuz: The archaeological evidence», Antiquity, bind 89, 2015, s. 417–432.
  12. ^ Paul Lunde: «The Admiral: Zheng He», Saudi Aramco World, bind 56, nr. 4, august 2005. lest 29. juli 2019.
  13. ^ Bagher 2009, s. 96.
  14. ^ Paul Lunde: «The Coming of the Portuguese», Saudi Aramco World, bind 56, nr. 4, august 2005. Lest 29. juli 2019.
  15. ^ Ghoncheh Tazmini: «The Persian–Portuguese Encounter in Hormuz: Orientalism Reconsidered», Iranian Studies, bind 50, nr. 2, 2017, note 2 side 288.
  16. ^ Bagher 2009, s. 99.
  17. ^ a b John G. Lorimer: Gazetteer of the Persian Gulf. Vol. II. Geographical and Statistical, Calcutta: Superintendent Government Printing, India, 1908, s. 750. Digitalisert utgave i Qatar Digital Library.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hormuz&oldid=23619797»