Jöns Bengtsson (Oxenstierna)
| Jöns Bengtsson | |||
|---|---|---|---|
_Regent_of_Sweden_seal_1879.jpg) | |||
| Født | 1417[1][2] Borgs församling | ||
| Død | 15. des. 1467[1][2] Borgs församling[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leipzig | ||
| Far | Bengt Jönsson[2] | ||
| Mor | Kristina Kristiernsdotter | ||
| Søsken | Kristiern Bengtsson (Oxenstierna) den äldre David Bengtsson | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Uppsala domkirke | ||
Jöns Bengtsson (Oxenstierna) (født ca. 1417, død 15. desember 1467) var erkebiskop 1448–1467, riksforstander sammen med Erik Axelsen (Tott) 1457 og alene 1465–1466.
Da Jöns Bengtsson ble utpekt som erkebiskop i 1448 var han biskop i Uppsala. Han ble vigslet til posisjonen den 30. juni 1448, dagen etter at Karl Knutsson (Bonde) var kronet til konge, og den 1. juli kunne han som erkebiskop selv krone dronningen. Han måtte derimot vente på pave Nikolas Vs bekreftelse til det påfølgende år.
Erkebiskop Jöns Bengtsson var leder av unionspartiet og i 1457 var han sterk nok til at reise seg mot Karl Knutsson, som siden 1452 hadde ført krig mot Christian I av Danmark. Da Karl Knutsson ble fordrevet ble Christian I også konge av Sverige. Danskekongen mistet imidlertid Jöns Bengtsons støtte da denne gjorde opprør mot de høye skattene. Christian I hadde dyp gjeld til utlandet og forsøkte å løse seg fra denne med å utskrive store skatter hvor kirken ikke var unntatt, heller ikke penger innsamlet for å betale utgiftene til et korstog mot tyrkerne. Christian I satte sine tidligere støttespillere i fengsel i 1463. Det førte til et nytt opprør og i 1464 måtte kongen løslate erkebiskopen i et forsøk på å dempe opprøret. Forsøket var forgjeves. Ved Harakers kirke i Uppland slo en bondehær under ledelse av Sten Sture den eldre danskene og svenskene tilbakekalte Karl Knutsson fra hans utenlandseksil
Jöns Bengtsson var medlem av den mektige familien Oxenstierna hvor mange av dens medlemmer var blitt betydelige aktører i det offentlige liv i senmiddelalderens Sverige. Forståelsen av Jöns Bengtssons politiske aktivitet finnes hans sterke ambisjoner, dels for familiens framgang, dels for hans fedreland og dels for den svenske kirke. Det var en sterk dragkamp mellom Oxenstiernafamilien og Bondefamilien, den siste som kongen selv tilhørte, Karl Knutsson. Kongen var støttet av det nasjonale partiet. Jöns Bengtsson mente at adelen og Sveriges ledende menn i tiden før Kalmarunionen hadde sviktet kirken, ikke respektert geistligheten og kirkens eiendommer. I utgangspunktet var Jöns Bengtsson for Kalmarunionen og leder for unionspartiet, men skiftet politisk syn. I en union med Norge, Sverige og Danmark forutså han en sterk begrensing av den svenske adelen, noe som igjen ville bli en svekkelse av den svenske kirken. Logisk sett ble Jöns Bengtsson nasjonalist ut ifra sine bekymringer for kirkens stilling og makt.
Etter at Karl Knutsson var blitt avsatt atter en gang var det erkebiskopen som i realiteten styrte Sverige, men han var ikke i stand til å holde på sin posisjon. De ulike fraksjonene slo seg sammen mot ham og valgte Erik Axelsson (Tott) som regent i 1466 og Jöns Bengtsson ble dermed tvunget til å trekke seg tilbake. Han fant et tilholdssted hos sin venn Magnus Gren på Öland hvor han døde den 15. desember 1467, «fattig og i landflyktighet, angret av ingen, hatet av mange, og fryktet av alle», i henhold til en senere tekst.
Farfaren til riksforstanderen het også Jöns Bengtsson (Oxenstierna), og døde omkring 1399.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Svenskt biografiskt lexikon, «Jöns Bengtsson (Oxenstierna)», Svensk biografisk leksikon-ID 7922[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Jöns Bengtsson (Oxenstierna)», Svensk biografisk leksikon-ID 7922, besøkt 16. september 2017[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Catholic Encyclopedia (engelsk)
- Dansk middelalder: Christian 1 (dansk)