Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos

Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos
UNESCOs verdensarv
Kirkebygningen i Concepción
Land		Bolivia
Sted		Chiquitos i Santa Cruz
Innskrevet		1990
Kriterium		IV & V
Se også		Verdensarvsteder i Amerika
Referanse		UNESCO nr. 529
Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos (Bolivia)

Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos (spansk: Misiones jesuíticas de Chiquitos) i departementet Santa Cruz i Bolivia ble grunnlagt av jesuittene på 1600- og 1700-tallet som en bosetningstype kalt jesuittreduksjoner (spansk reducciones de indios). Hensikten med stasjonene var å drive kristen misjon overfor landets opprinnelige innbyggere. Seks av misjonsstasjonene er blitt oppført på UNESCOs verdensarvsliste. Disse misjonsstasjonene utmerker seg ved blandingen av europeisk kultur og indianske tradisjoner.

Den indre regionen som lå innenfor de spanske og portugisiske territoriene i Sør-Amerika, var for det meste uutforsket på slutten av 1600-tallet. Med velsignelse fra det spanske kongehuset utforsket jesuittene området og grunnla elleve bosetninger i Chiquitanía i løpet av 70 år. De bygget kirker i en unik og distinkt stil som kombinerte elementer fra både europeisk og lokal arkitekturtradisjon. Urbefolkningen i området ble opplært i europeisk musikk som et middel i den religiøse konverteringen. Misjonsstasjonene var selvforsynte, hadde en blomstrende økonomi og var dermed relativt uavhengige i forhold til det spanske kongehuset.

Etter undertrykkelsen av jesuittordenen sent på 1700-tallet bortfalt grunnlaget for misjonsdriften i Sør-Amerika, og stasjonene ble forlatt til forfall. Likevel er svært mye av arkitekturen fortsatt bevart, og disse er unike fordi de er de eneste gjenværende spor etter jesuittenes virksomhet i Bolivia.

Et omfattende restaureringsprosjekt av misjonsstasjonene begynte på siste halvdel av 1900-tallet. Disse har nå blitt turistmål med økende popularitet og interesse. Annethvert år arrangeres en internasjonal musikkfestival og kulturelle aktiviteter støttet økonomisk av myndighetene, og dette bidrar til økt oppslutning om disse verdensarvstedene.

De seks misjonsstasjonene som er oppført på verdensarvlisten, ligger i det varme lavlandet med steppeklima i departementet Santa Cruz. De ligger øst og nordøst for Santa Cruz de la Sierra, mellom elvene Paraguay og Guapay, på fjerne og utilgjengelige områder av Gran Chaco.

De vestligste stasjonene befinner seg i San Javier og Concepción, begge i provinsen Ñuflo de Chávez mellom elvene San Julián og Urugayito. Stasjonene i Santa Ana, San Miguel og San Rafael ligger øst i provinsen José Miguel de Velasco, nær grensen til Brasil. Misjonsstasjonen San José de Chiquitos ligger i provinsen Chiquitos, om lag 200 km sør for San Rafael.

Ytterligere tre misjonsstasjoner – San Juan Bautista, Santo Corazón og Santiago de Chiquitos – som ikke har blitt oppført på UNESCOs verdensarvliste, ligger øst for San José de Los Chiquitos i området ved byen Roboré. San Ignacio de Velasco, hovedstaden i provinsen med samme navn, er en annen by som ble grunnlagt som en jesuittisk misjonsstasjon. Denne er heller ikke på verdensarvlisten.^[1]

Ñuflo de Chaves, en spansk conquistador og grunnlegger av Santa Cruz «la Vieja», introduserte navnet Chiquitos (spansk for «små»). Navnets opphav var fra de lave dørene inn til stråhyttene hvor urbefolkningen bodde.^{[nb 1][2]} Chiquitos har siden blitt brukt som betegnelse både på kulturen og regionen kjent som Chiquitanía.^[3][4]

Den nåværende provinsinndelingen av Santa Cruz gjenspeiler ikke de tidligere inndelinger som ble foretatt av misjonærene. Det opprinnelige Chiquitanía ligger idag fordelt over fem nåværende provinser: Ángel Sandoval, Germán Busch, José Miguel de Velasco, Ñuflo de Chávez og Chiquitos.^[3][5][6]

Ifølge den amerikanske historieprofessoren Stafford Poole ble prester på 1500-tallet sendt fra forskjellige katolske ordener til Amerika for å forkynne kristendom til urbefolkningen. Blant disse var fransiskanerne og jesuittene som ble sendt til Chiquitanía. Disse misjonærene utviklet strategien med å samle urbefolkningene fra sine tildels nomadiske levesett til større kollektive samfunn kalt reduksjoner for mer effektivt å kunne kristne dem. Denne tenkemåten hadde sitt utspring i kolonistenes syn på indianerne som mennesker fra en laverestående kultur, og som måtte holdes under kontroll av europeiske misjonærer for ikke å forgå i synd. Jesuittene praktiserte dette likevel annerledes i sine reduksjoner, og ga indianerne frihet til å fortsette å praktisere mange av sine tradisjoner.^[7]

I 1566 reiste en gruppe jesuitter til Visekongedømmet Peru med tillatelse fra Filip II av Spania; dette var mer enn 30 år etter at fransiskanerne, dominikanerne, augustinerne og mercedianerne hadde etablert seg i Peru. Jesuittene kom til i Lima i 1569 før de forflyttet seg østover mot Paraguay, og i 1572 ankom Audiencia y Cancillería Real de La Plata de los Charcas som hadde jurisdiksjon over dagens Bolivia. De fikk ikke tillatelse til å etablere bosettinger på grensen, og etablerte i stedet kapittelhus, kirker og skoler i allerede etablerte landsbyer som La Paz, Potosí and La Plata (idag Sucre).^[6][8]

I 1587 ankom Fr. Diego Samaniego og Fr. Diego Martínez som de første jesuitter til Santa Cruz de la Sierra, sør for det som senere ble San José de Chiquitos. Byen ble, som en følge av en konflikt med de innfødte, flyttet 250 km vestover i 1592 til dagens plassering. Restene av den opprinnelige byen er en del av det arkeologiske stedet Santa Cruz la Vieja. Jesuittene startet ikke sitt misjonsarbeid i dalførene nordøst for Cordillera før på 1600-tallet. De to sentrale områdene de var aktive i var Moxos i regionen Beni, og Chiquitanía i regionen Santa Cruz de la Sierra.^[8] I 1682 grunnla Fr. Cipriano Barace den første jesuittreduksjonen i Moxos, lokalisert i Loreto.

Mens misjonsstasjonene i Paraguay blomstret, viste evangeliseringen av guarani-folket seg å være vanskeligere. Etter påskyndelse fra guvernøren i Santa Cruz, Agustin Gutierrez de Arce, fokuserte jesuittene da på regionen Chiquitanía, der innbyggerne viste mottakelighet for den kristne lære.^[3] Elleve misjonsstasjoner ble derfor grunnlagt mellom 1691 og 1760.^[1] Imidlertid var misjonsstasjonene svært utsatt for brann, flom, pest, hungersnød og angrep av fiendtlige stammer eller slavehandlere, og måtte gjenoppbygges flere ganger.^[2] Men i motsetning til sine naboer i Paraguay ble stasjonene i Chiquitos spart for de store epidemiene som en følge av lite kontakt med omverden grunnet vanskelige transportmuligheter.^[9][10]

Den første jesuittreduksjon i Chiquitanía var misjonsstasjonen San Francisco Javier, som ble grunnlagt i 1691 av jesuittpresten José de Arce. Stasjonen ble senere flyttet. Ifølge legenden dro José de Arce og Br. Antonio de Rivas ut i september 1691 for å møte syv andre jesuitter ved elven Paraguay for å etablere en forbindelse mellom Paraguay og Chiquitanía. På grunn av dårlig vær fra den gryende regntiden klarte Arce og hans kompanjong bare å ta seg til den første bosettingen i Chiquitos. Den lokale piñoca-stammen var hardt rammet av pest og bønnfalt Arce of Rivas om å bli værende. Til gjengjeld lovet de å bygge et hus og en kirke som de fullførte ved utgangen av det samme året.^[3]

Ytterligere ti stasjoner ble grunnlagt i Chiquitanía av jesuittene. Disse ble etablert i tre avgrensede perioder: 1690-tallet, 1720-tallet og etter 1748. På 1690-tallet ble i tillegg til San Francisco Javier misjonsstasjonene San Rafael (1696), San José de Chiquitos (1698), Concepción (1699) og San Juan Bautista (1699) grunnlagt. Det er kun ruiner igjen av sistnevnte stasjon, og denne står ikke på verdensarvlisten.

Den spanske arvefølgekrigen fra 1701 til 1714 resulterte i mangel på misjonærer og en uforutsigbar situasjon på misjonsstasjonene. Ingen nye stasjoner ble bygget i denne perioden. I 1718 var San Rafael blitt det største samfunnet med 2 615 innbyggere^[9] og fikk problemer med å opprettholde livsgrunnlaget som følge av befolkningsveksten. Som følge av dette etablerte Felipe Suárez og Francisco Hervás misjonsstasjonen San Miguel i 1721 som en utskillelse fra San Rafael. Stasjonen San Ignacio de Zamucos ble også etablert i 1724, men ble nedlagt og forlatt allerede i 1745, og det er idag ingenting igjen av denne stasjonen.^[3][10]

En tredje periode med nye misjonsstasjoner startet i 1748 med etableringen av San Ignacio, eller San Ignacio de Velasco som den er kjent som idag, og som ikke er registrert som verdensarvsted. Dagens kirke er bygget på 1900-tallet som en sirlig bygget kopi fra den originale kirken som ble bygget i 1761. I 1754 grunnla jesuittene misjonsstasjonen Santiago de Chiquitos. Også her er dagens kirke en rekonstruksjon av den originale, men står heller ikke på verdensarvlisten. Den eneste stasjonen på verdensarvlisten fra denne perioden er Santa Ana, som ble etablert i 1755 av Fr. Knogler. Den siste stasjonen i Chiquitanía var Santo Corazón. Den ble etablert i 1760, men ingenting av den opprinnelige bosettingen er bevart i dagens landsby.^[2][8]

Jesuittene i Chiquitanía hadde et sekundært mål, da de i tillegg til sin misjonsgjerning også skulle sikre en mer direkte transportrute til Asunción enn veien via Tucuman og Tarija som dengang ble brukt for å komme i forbindelse med sine misjonærbrødre i Paraguay.^[11] Konsekvent ble misjonsstasjonene grunnlagt lenger og lenger øst mot elven Paraguay, og stasjonene sør for Asunción flyttet nærmere elven ved å etablere nye stasjoner lenger nord for derved å unngå de ufremkommelige områdene i Chacoregionen. Selv om Ñuflo de Chaves fulgte en rute gjennom Chaco på en ekspedisjon allerede i 1564, var jesuittenes forsøk på å utforske områdene i 1702, 1703 og 1705 alle mislykkede. De ble stoppet av fiendtlige stammene payaguá og guaycuru, og de ufarbare sumpene i Jarayes.

I 1715 satte José de Arce, grunnleggeren av det første oppdraget i San Javier, ut fra Asunción på Paraguayelven med den flamske presten Bartolomé Blende. Men Blende ble drept av Payaguás-indianerne under denne reisen, og Arce slet med å nå San Rafael. På tilbaketuren til Asunción ble også han drept. I 1767, da misjonsstasjonene hadde oppnådd tilstrekkelig kontroll over de ustabile områdene, og like før jesuittene nedla sitt misjonsarbeide, klarte Fr. José Sánchez Labrador å gjennomføre en reise fra Belén i Paraguay til Santo Corazón.^[6]

I 1750 ble syv misjonsstasjoner overført fra spansk til portugisisk kontroll som en følge av Madridtraktaten. I forbitrelse over at landområdene ble overtatt av portugiserne som hadde vært deres fiender i et helt århundre, innledet de innfødte guarani-stammene et opprør som resulterte i Guaranikrigen.^[12] I Europa ble jesuittene anklaget for å støtte opprørerne og ble oppfattet å forsvare indianerne, noe som ble problematisk ettersom jesuittordenen allerede var under sterk kritikk i Europa. I 1758 ble jesuittene anklaget for en sammensvergelse om å drepe kongen av Portugal kjent som Távora-affæren.^[13]

Alle medlemmer av jesuittordenen ble kastet ut fra portugisiske territorier i 1759,^[14] og fra franske territorier i 1764.^[15] I 1766 ble jesuittene beskyldt for å ha forårsaket opptøyer i Madrid, og som en konsekvens undertegnet Karl III av Spania 27. februar 1767 en kongelig resolusjon med fullmakt om å utvise alle medlemmer av jesuittordenen på spansk territorium. Utvisningsordren nådde Chiquitanía i august 1767.^[12] Fra da av måtte åndelig og sekulær administrasjon være strengt atskilt.^[16] På tidspunktet for utvisningen administrerte 25 jesuitter en kristnet befolkning på minst 24 000^{[nb 2]} på de ti misjonsstasjonene i Chiquitanía.^[9] Chiquitosmisjonens gods inkluderte da 25 farmer med 31 700 kveg og 850 hester. Bibliotekene på misjonsstasjonene inneholdt tilsammen 2 094 bøker.^[17]

Innen september 1767 hadde alle utenom én jesuitt blitt tvunget til å flytte, og den siste flyttet året etter. Spanjolene anså det som viktig å opprettholde bosettingene som en buffer mot portugisisk ekspansjon. Erkebiskopen i Santa Cruz de la Sierra, Francisco Ramón Herboso, etablert derfor en ny styreform etter modell fra jesuittene. Han fastsatt at hver stasjon skulle styres av to sekularprester, der den ene tok seg av de åndelige behov, og den andre av de praktiske og administrative behov, såvel politisk som økonomisk. Som en nyskapning ble indianerne gitt anledning til å delta i handel. Mangelen på kvalifiserte prester som snakket urbefolkningens språk medførte imidlertid en generell nedgang i befolkningen ved misjonsstasjonene. Prestene brøt både etiske og religiøse normer, stakk av med storparten av inntektene ved stasjonene og oppmuntret til illegal handel med portugiserne.^[16][18]

Innen to år etter utvisningen av jesuittene falt folketallet ved Chiquitanías misjonsstasjoner under 20 000.^[19] Til tross for generell befolkningsnedgang for bosettingene, ble kirkebygningene vedlikeholdt og i noen tilfeller utvidet av innbyggerne. Byggingen av kirken i Santa Ana inntraff i denne perioden. Bernd Fischermann, en antropolog som studerte Chiquitos-indianerne har notert tre grunner til at Chiquitano har bevart arven fra jesuittene selv etter deres utvisning:^[20] Minnet av velstandstiden med jesuittene, ønsket om å fremstå som siviliserte kristne overfor mestiser og hvite mennesker, og å bevare den tilhørigheten som stammet fra en blanding av ulike kulturelt distinkte grupper og felles språk og skikker arvet fra jesuittene.

I januar 1790 avsluttet Audiencia de los Charcas vanstyret og overlot den praktiske administrasjonen til sivile administratorer, noe som igjen gjorde misjonsstasjonene økonomisk levedyktige.^[16] Seksti år etter utvisningen av jesuittene fungerte kirkene fortsatt som gudstjeneststeder, ifølge den franske naturforskeren Alcide d'Orbigny som rapporterte fra området under sin ekspedisjon til Sør-Amerika i 1830 og 1831. Selv om mye ble redusert, økonomisk og politisk, var kulturen jesuittene etablerte fremdeles tydelig å spore. Ifølge d'Orbigny, var musikken på søndagsmessen i San Javier bedre enn alt han hadde hørt i de mest velstående byene i Bolivia.^[21][22] Befolkningen ved misjonsstasjonene i Chiquitanía nådde et lavnivå på rundt 15 000 innbyggere i 1830.^[3] I 1842 besøkte den franske naturhistorikeren Francis de Castelnau området og proklamerte med referanse til kirken i Santa Ana: «Denne vakre bygningen, omgitt av hager, gir et av de mest storslagne inntrykk man kan forestille seg.»^[19]

Ved midten av 1800-tallet hadde reduksjonssystemet ved misjonsstasjonene forsvunnet. Mestiser som hadde tilflyttet området på jakt etter land hadde vokst seg større enn den opprinnelige befolkningen i Chiquito. Ved dannelsen av provinsen José Miguel de Velasco i 1880 ble det opprinnelige Chiquitanía splittet i flere administrative inndelinger. Under gummiboomen ved århundreskiftet kom flere nybyggere til området og etablerte store plantasjer, og flyttet den økonomiske virksomheten sammen med indianerne ut av byene.^[19]

I 1931 ble den åndelige administrasjon av misjonsstasjonene gitt til tysktalende fransiskanermisjonærer. Den ekklesiologiske kontrollen ble flyttet tilbake til området ved etableringen av Det apostoliske vikariatet Chiquitos i San Ignacio. I dag er kirkene ikke bare åpne for de lokale indianerne, men også åndelige sentre for mer perifere stammer.^[23]

I 1972 startet den sveitsiske arkitekten og jesuittpresten Hans Roth et omfattende restaureringsprosjekt av kirkene på misjonsstasjonene og de mange tilstøtende bygninger som lå i ruiner. Takket være hans innsats fremstår kirkene idag i sin opprinnelige form, og han arbeidet med restaureringen sammen med noen få kolleger og mange lokale medhjelpere frem til sin død i 1999. Arbeidet fortsatte helt inn i begynnelsen av 2000-tallet. Seks av misjonsstasjonene ble i 1990 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Kirkene i San Ignacio de Velasco, Santiago de Chiquitos og Santo Corazon har blitt rekonstruert fra bunnen av og er ikke en del av verdensarven. I San Juan Bautista ligger det bare ruiner igjen.

UNESCO begrunnet sin oppføring etter kriteriene IV og V, noe som stadfester tilpasningen av tradisjonell kristen arkitektur til lokale forhold og kultur, samt den unike arkitekturen tydeliggjort ved søylene og rekkverkene i tre. ICOMOS - The International Council on Monuments and Sites, har advart mot at den lokale arkitekturtradisjonen er truet av jordbruksreformer fra 1953 som berørte befolkningen i Chiquitos. Da kirkene ble nominert, var verdensarvstedet under beskyttelse av komiteen Pro Santa Cruz, Cordecruz^{[nb 3]}, Plan Regulador de Santa Cruz^{[nb 4]} og de lokale styringsinstansene ved misjonsstasjonene.^[1]

Misjonsstasjonen ble etablert i 1691 og var den første av stasjonene som nå er på verdensarvlisten. I 1696 ble stasjonen flyttet nærmere elven San Javier som en følge av angrepet fra Paulistas fra Brasil i øst. I 1698 ble stasjonen igjen flyttet, denne gangen nærmere Santa Cruz, bare for å bli flyttet tilbake i 1708 for å beskytte indianerne fra spanjoler. Innbyggerne i San Javier var Piñocas-indianere. Kirken ble bygget mellom 1749 og 1752 av den sveitsiske jesuitten og arkitekten Fr. Martin Schmid. Skolen og kirken og flere andre karakteristiske bygninger fra denne perioden er fortsatt bevart i San Javier. Landsbyen ble restaurert av Hans Roth på slutten av 1900-tallet.^[2][8][24]

Misjonsstasjonen San Rafael de Velasco er den andre på verdensarvlisten. Den ble grunnlagt i 1695 av jesuittene Fr. Zea og Fr. Hervás. San Rafael ble også flyttet en rekke ganger, deriblant mellom 1701 og 1705 grunnet epidemier i regionen. I 1719 ble stasjonen igjen flyttet på grunn av brann. Martin Schmid bygget kirken mellom 1747 og 1749, og denne har overlevd. San Rafael de Velasco ble restaurert på 1900-tallet som en del av Hans Roths restaureringsprosjekt.^[2][8][24]

Som tredje oppføring på verdensarvlisten er San José de Chiquitos misjonsstasjon som ble grunnlagt av jesuittene Fr. Suarez og Fr. Ávila i 1698. Her bodde opprinnelig Penoquisindianere. Misjonskirken ble bygget mellom 1745 og 1754 med ukjent arkitekt, og er oppført i stein, i motsetning til de andre kirkene i området, som ble bygget av lokal tørket leire og tømmer. Denne misjonsstasjonen er en av de få som fortsatt står på sin opprinnelige plassering. Idag er fortsatt kirken, et begravelseskapell, kirketårn, et hus for prestene og et verksted bevart, og disse ble restaurert av Hans Roths prosjekt mellom 1988 og 2003.^[2][8][24]

I Concepción ble misjonsstasjonen opprettet i 1699 av jesuittprestene Fr. Francisco Lucas Caballero og Fr. Francisco Hervás, og dette er den fjerde oppføringen på verdensarvlisten. Stasjonen ble flyttet tre ganger, i 1707, 1708 and 1722, og ble befolket fra Chiquitanos. Kirkebygget ble reist i perioden 1753 til 1756 av Fr. Martin Schmid og Fr. Johann Mesner. Fra 1975 til 1996 ledet Hans Roth rekonstruksjonen av Concepción.^[2][8][24]

Misjonsstasjonen San Miguel de Velasco er den femte på UNESCOs liste, og ble grunnlagt i 1721 av jesuittene Fr. Suarez og Fr. Hervás. San Miguel var en utskudd fra misjonsstasjonen San Rafel som en følge av den kraftige befolkningsveksten der. Kirken ble bygget mellom 1750 og 1757 av en arkitekt man tror har vært samarbeidspartner eller elev av Martin Schmid. Kirken ble restaurert i perioden 1979 til 1983 som en del av Hans Roths prosjekt.^[2][8][24]

Misjonsstasjonen Santa Ana de Velasco var den siste som havnet på verdensarvlisten. Stasjonen ble grunnlagt av jesuittppresten Fr. Julian Knogler i 1755. Innbyggerne var indianere fra stammene Covarecas og Curuminacas. Kirkebygget ble reist i perioden 1770 til 1780, altså etter forvisningen av jesuittene, av ukjent arkitekt og utelukkende av urbefolkningen. Bygningsmassen består av kirken og flere hus på linje på en gresskledt eng, og er den man antar å ligne mest på de opprinnelige bosettingene på misjonsstasjonene. Disse har gjennomgått delvis restaurering under ledelse av Hans Roth.^[2][8][24]

Da misjonssamfunnene skulle bygges, var det med inspirasjon fra de ideelle byene Utopia og Arcadia beskrevet av 1500-tallets filosofer Thomas More og Philip Sidney. Jesuittene hadde spesifikke kriterier ved plassering av reduksjonene: lokalisering med rik tilgang på tømmer, tilstrekkelig med drikkevann for innbyggerne, godt jordsmonn for jordbruk, og ute av rekkevidde for flommen som oppstod i regntiden. Selv om de fleste av landsbyene ble flyttet minst en gang under Jesuittenes virke, er fire av ti fortsatt på sine opprinnelige plasseringer.^[1][3] Tømmer og tørket leire var de viktigste bygningselementene ved etablering av bosettingene.

Arkitekturen og den interne oppbygging av misjonsstasjonene fulgte et oppsett som ble gjentatt senere med noen variasjoner ved andre misjonsstasjoner etter reduksjonsprinsippet blant indianerne. San Javier ble som den eldste stasjonen en mal for det organisatoriske design, som bestod av modulær struktur^{[nb 5]} der sentrum er formet som en stor rektangulær åpen plass med kirkebygget på den ene siden og indianernes hus på de tre øvrige sider. Jesuittenes sentraliserte organisering la grunnlag for en bestemt og gjenkjennelig bruk av mål og størrelser. Selv om alle bosettingene i Chiquitos er basert på dette prinsippet er det likevel tydelige variasjoner.^{[1][25][nb 6]}

Landsbytorget var en rektangulær åpen plass som i størrelse varierte fra 124 x 148 meter i San Javier og San Rafael, til 166 x 198 meter i San Ignacio. Disse ble brukt både i åndelige og praktiske sammenhenger og var åpne arealer uten annen vegetasjon enn noen få Arecaceae-palmer rundt et kors i midten av torget. De eviggrønne palmene som symboliserte evig kjærlighet^[25] er inspirert fra salme 92,12. Fire kapell pekende mot midten av torget ble plassert i hjørnene og ble brukt under prosesjoner. Bare ruiner er tilbake av disse kapellene fordi torgene ble omgjort for å imøtekomme levesettet til de nye folkegruppene som overtok etter Jesuittene. Trær og busker ble plantet, og i noen tilfeller ble det reist monumenter. Torget i Santa Ana er det eneste som fortsatt fremstår uten store forandringer i forhold til den originale konstruksjon som en åpen gresslette.^[25]

Indianernes hus hadde en avlang form og var oppstilt i parallelle linjer ut fra landsbytorget i tre retninger. I husene nærmest torget bodde høvdingene for indianerstammene, og disse var ofte noe større bygget. Husenes arkitektur var enkel og besto av store rom (6 x 4 meter), vegger opptil 60 cm tykke, og tak laget av siv (caña) og tømmer (cuchi) som i midten nådde en høyde på fem meter. Doble dører og åpne terrasser sørget for tilstrekkelig vern mot elementenes påvirkning. Disse har hatt en funksjon som sosiale møteplasser helt frem til idag.^[26]

Gjennom de siste 150 årene har denne tradisjonelle byggemåten blitt erstattet av den moderne spanske byggekultur med hus bygget av store murstener og med utegårder. Rester av den gamle byggeskikken kan fortsatt ses i San Miguel, San Rafael og Santa Ana da disse stedene i mer beskjeden grad ble eksponert for modernisering sammenlignet med de andre bosettingene.^[25]

Langs den fjerde siden av landsbytorget lå landsbyens religiøse, kulturelle og kommersielle sentrum. I tillegg til selve kirkebygget som var det viktigste i komplekset, var det normalt også et begravelseskapell, et tårn og en «skole»,^{[nb 7]} sammenkoblet med en murvegg ut mot landsbytorget. På innsiden av denne muren var utegården med rom for innkvartering av prester og besøkende, rom for landsbyens konsil, for musikk, lagring og også verksteder som ofte ble lagt sammen med enda en utegård. Bak bygningsmassen lå en grønnsakshage omgitt av en mur, og en kirkegård kunne også ligge på denne siden.

Verkstedene og kirkegårdene er forsvunnet helt fra alle misjonsstasjonene, mens de øvrige fasilitetene i varierende grad har overlevd. To steintårn (i San Juan og San José) og ett i tørket leire (i San Miguel) kan spores helt tilbake til jesuittenes tidsepoke. Andre er av nyere oppføring eller resultat av nyere tids restaurering. Mange av disse høye tømmerkonstruksjonene er åpne på alle sider. Av jesuittskolene er kun dem i San Javier og Concepción blitt bevart i sin helhet. I likhet med indianernes hus var bygningene i kirkekomplekset kun med én etasje.^{[nb 8]}

Straks en ny bosetting var etablert, startet misjonærene arbeidet med å reise kirkebygget sammen med den innfødte befolkningen. Dette bygget var landsbyens sentrum for undervisning, kultur og økonomi. Den sveitsiske presten og komponisten Martin Schmid var arkitekt for tre av misjonskirkene: San Javier, San Rafael de Velasco og Concepción. Schmid kombinerte elementer fra tradisjonell kristen kirkearkitektur og tradisjonell lokal byggeskikk for å skape sin unike byggestil. Schmid plasserte et sitat fra 1. Mosebok 28:17 over hovedinngangen på alle tre kirkene. I San Javier står dette på spansk, og på latinsk over de to andre kirkene. Ordlyden er «Her er Guds hus, her er himmelens port.»^[24]

Konstruksjonen av dagens kirker skjedde i perioden mellom 1745 og 1775 og karakteriseres av bruken av lokalt tilgjengelige byggematerialer som tømmer brukt til søyler med utskjæringer, prekestolen og skuffeseksjoner. Kunstneriske utsmykkinger ble lagt til rundt 1810.^[24] Noen av altrene er dekket med gull. Ofte var veggene i kirkene laget av tørket leire, det samme byggemateriale som indianernes hus ble bygget av. Kirken i San José er unntaket som inspirert fra barokken har en steinfasade fra rundt 1805. Det er bare ytterligere ett eksempel på bruk av stein som byggemateriale i utstrakt skala, og det er i konstruksjonen av San Juan.^[24]

Samtlige kirker består av et reisverk i tømmer med søyler slått ned i grunnen, noe som ga stabilitet i bygningen og støttet det stenlagte taket. Veggene i tørket leire var bygget rett på grunnen, tilsynelatende uavhengig av tømmerkonstruksjonen, og hadde ingen bærefunksjon. Søyleganger og et stort overbygg ga beskyttelse mot det kraftige tropiske regnet. Gulvet var belagt med fliser som i likhet med takstenen ble produsert lokalt. Kirkene kunne ligne på låver, men hadde monumentale mål (16–20 m bred, 50–60 m lang, 10–14 m høy) med en kapasitet på mer enn 3 000 personer med sin vide struktur og lave takutstikk. Denne stilen går også igjen i forsamlingshus for indianere.^[24]

Byggingen av kirkebygget krevde stor innsats av lokalbefolkningen og sysselsatte hundrevis av innfødte tømmermenn.^[11]

Fader José Cardiet beskrev prosessen slik:^[27]

Alle disse bygningene er oppført annerledes enn hvordan man gjør det i Europa, fordi taket er bygget først og veggene etterpå. Først blir store trestammer slått ned i jorda, disse er spisset med økser. Over disse plasserer de dragere og tverrbjelker, og over der igjen fagverk og sperrer, og deretter taket. Etter å ha lagt fundamentet av stein og to eller tre lag over bakken, bygges veggene i tørket leire. Tømmerstokkene som kalles horcones står som reisverk i veggene og bærer hele vekten av taket slik at ingen vekt hviler på veggene. I kirkens midtskip og hvor veggene er reist er det gravd tre meter dype hull med arkitektoniske maskiner hvor støttene i tømmer plasseres. De tre metrene av tømmeret som blir stående nede i bakken skrelles ikke og man tar vare på treets røtter for større styrke, og disse delene brennes også for å motstå fuktigheten.

Veggene ble dekorert med gesimser, border, pilastere og noen ganger arkader. I begynnelsen ble veggene pusset i sin helhet med en miks av leire, sand og halm, både innvendig og utvendig. Deretter er veggen hvitkalket og malt, og ornamenter tegnet med motiv fra flora og fauna, samt engler, helgner og geometriske mønstre. I noen tilfeller ble glimmer brukt for å dekorere vegger, søyler og treverk. Store ovale “oeil-de-boeuf”-vinduer, omgitt av relieffer av kronblad fra blomster, var et karakteristisk kjennetegn over inngangspartiet.^[11]

Kirkene hadde tre skip, inndelt av søyler av tømmerstokker, ofte Salomonske søyler, skåret med vridd profil for å etterligne St. Peters baldakin i Peterskirken i Roma. Inntil nyere tid fantes det ikke benkerader, så tilhørerne måtte sitte på kne på gulvet. Et utvalg av fine kunstgjenstander pryder kirkene innvendig, deriblant altrene som i noen tilfeller var kledd i gull, sølv og glimmer. Spesielt prekestolene var bemerkelsesverdige med lyst malt tre støttet av sirener. Prekestolen i kirken i San Miguel er dekorert med motiver fra den lokale vegetasjonen.

Elementer som er betegnende for misjonsstasjonene i Chiquitos finnes også i andre dekorasjoner. Altrene i kirkene i San Javier og Concepción har avbildninger av jesuitter sammen med indianere. Det finnes også originale verk som forestiller Madonna, Jesus på korset eller helgner utskåret i tre og malt. Skulpturene uttrykker en spesiell stil som er unik for Chiquitos-regionen og skiller seg fra misjonsstasjonene i Paraguay og på høylandet i Bolivia. Tradisjonen med treskjæring har blitt videreført til dagens generasjoner ved å opprettholde verkstedene hvor man har laget søyler, kupler og vinduer for nye og restaurerte kirker og kapell i området. I tillegg har treskjærerne laget englefigurer og andre arbeider for turistmarkedet.^[11]

Jesuitt-reduksjonene var selvforsynte kollektiver med 2 000–4 000 innbyggere, normalt ledet av to jesuittprester og en lokal stammehøvding. Sistnevnte fikk beholde mye av sin funksjon og var et viktig bindeledd mellom urbefolkningen og jesuittene.^[3][28] Det er imidlertid delte meninger om hvor sterk autoritet jesuittene hadde og hvor mye de lot den innfødte kulturen leve videre, og den sosiale organiseringen av reduksjonene har blitt beskrevet med alt fra en oase i jungelen til et teokratisk terrorregime.^[7]

Jesuittene lærte seg raskt det innfødte språket, noe som gjorde misjonsarbeidet lettere og bidro sterkt til misjonsarbeidets suksess. Flere stammefamilier bodde i Chiquitanía, ofte som nærmeste naboer i samme jesuitt-reduksjon. Ifølge en rapport fra 1745 blant de 14 706 innbyggerne i reduksjonene, snakket 65,5 % gorgotoqui, 11 % arawak, 9,1 % otuque, 7,9 % zamuca, 4,4 % chapacura og 2,1 % guarani.^[10] Denne store etniske spredningen er unik for alle av jesuittenes misjonsstasjoner i Amerika.^[9]

Med kolonimaktenes tradisjoner til sammenligning, skilte jesuittene kun mellom kristne og ikke-kristne indianere.^[10] Det lokale stammespråket gorgotoqui ble det offisielle språket i landsbyene, og de forskjellige stammene ble kulturelt forent i en etnisk gruppe i Chiquitano.^[1][2][28] Men bare tre år etter utkastelsen av jesuittene innførte spanske myndigheter en ny praksis som innebar en kraftig dreining av språkpolitikken, og dette medførte en nedgang i antall innbyggere som snakket de lokale språkene.^[29]

Mange indianere som sluttet seg til misjonsstasjonene, søkte tilflukt fra portugisiske slavehandlere eller de spanske conquistadorenes encomienda. I reduksjonene var indianerne frie mennesker. Jorda var felleseie i misjonsstasjonene. Ved inngåelse av ekteskap ble det tildelt egen tomt til de nyetablerte familiene.^[2] For jesuittene var målet å etablere byer i totalt samsvar med det paradis de fant indianerne i da de som misjonærer ankom området.^[18][30]

Selv om bosettingene offisielt var en del av Visekongedømmet Peru både politisk og religiøst, medførte deres utilgjengelige beliggenhet i praksis en autonom og selvforsynt status. Så tidlig som i 1515 tok Bartolomé de las Casas initiativ til en «utlendingslov» for det indianske folket, og utenom jesuittene og offisielle myndighetspersoner fikk ingen hvite eller sorte mennesker bo på misjonsstasjonene. Handelsreisende fikk lov til å bo der opptil tre døgn.^[1][3]

Tradisjonelt hadde de fleste urinnbyggerne i Chiquitos praktisert svedjebruk, og dyrket mais og maniok i beskjeden skala.^[10] Etter kontakten ned spanjolene ble opprettet, ble kakao og ris også dyrket. Jakt og fiske gav matauk i den tørre årstiden. Jesuittene introduserte dyrehold.^[2][14]

I hver bosetting var en jesuitt ansvarlig for kirkelige saker, mens en annen jesuitt hadde ansvaret for økonomi og velferd i landsbysamfunnet. Den sveitsiske presten, musikeren og arkitekten Martin Schmid skrev i et brev fra San Rafael i 1744:^[3]

...misjonsprestene...er ikke bare sogneprester som preker, overhører skriftemål og rettleder sjelene, de tar også ansvar for liv og helse for sine sognebarn og må dekke alle behov for landsbyene, fordi en sjel ikke kan frelses om legemet dør. Derfor er misjonærene både borgermestre, dommere, leger, murere, tømrere, smeder, låsmestere, skomakere, skreddere, møllere, bakere, kokker, hyrder, gartnere, malere, skulptører, dreiere, vognmakere, støpere, pottemakere, vevere, garvere, lysstøpere, tinnsmeder og alle andre håndverk som kreves i en republikk.

Jesuittene administrerte arbeidsstokken, innføringen av ny teknologi, og disponeringen av de produserte varer, og de sørget for at hver familie hadde de nødvendige midler for sitt livsopphold. Jesuittene kunne ikke basere sin drift på donasjoner, og de hadde definert rettigheter for prestene å motta en fast inntekt fra misjonssamfunnet. Den blomstrende økonomien i reduksjonene gjorde dem i stand til å eksportere overskuddsvarer til alle deler av det øvre Peru. Inntektene ble brukt til å betale de kongelige tributtene og å kjøpe inn varer som de ikke kunne skaffe lokalt, eksempelvis bøker, papir og vin, i noen tilfeller varer helt fra Europa.^[3] Internt blant innbyggerne i landsbyene ble penger ikke benyttet.^[2] Dette la grunnlaget for oppfatningen av at Jesuittene disponerte enorme rikdommer ervervet gjennom indiansk arbeidskraft. I virkeligheten var landsbysamfunnene økonomisk bærekraftige, men de utgjorde neppe noen vesentlig inntektskilde for jesuittenes orden.^[7]

Alle innbyggere, både unge og eldre, ble innlemmet i en tidsplan for arbeidsoppgaver, religionsutøvelse og fritid. Ifølge d'Orbigny nøt Chiquitania-indianerne betydelig større frihet enn i jesuittenes misjonsreduksjoner i Mojos. Det ble også brukt mindre tid på å religionsutøvelse enn i Mojos.^[28] Indianerne fikk også fagopplæring av forskjellig slag av jesuittene. De lærte raskt og ble raskt dyktige snekkere, malere, vevere og skulptører.. Hver misjonsstasjon hadde sine egne håndverkere og som et resultat av dette oppsto en ny sosial klasse av håndverkere. Denne gruppen og resten av befolkningen som i hovedsak arbeidet med jordbruk og dyrehold var begge representert av to alkalder.^[28] I begynnelsen var de viktigste handelsvarene honning, kristtorn, salt, erteblomster, bomull, sko og lær.^[3] Senere eksporterte håndverkerne musikkinstrumenter, rosenkranser og sølvtøy.^[3]

Musikken spilte en spesiell rolle i alle aspekter av livet på misjonsstasjonene og evangeliseringen blant de innfødte.^[2][31] Etter å ha oppdaget de musikalske evnene hos indianerne, sendte jesuittene betydningsfulle komponister, korledere og instrumentbyggere til Sør-Amerika. Den mest berømte er antagelig den italienske barokkomponisten Domenico Zipoli, som arbeidet ved misjonsstasjoner i Paraguay.

De to musikalske jesuittene Johann Mesner og Martin Schmid dro til Chiquitanía.^{[nb 9]} Spesielt Schmid tok ansvar for å utvikle de musikalske evnene til et så høyt nivå at flerstemte kor kunne synge og hele orkestre kunne spille operaer fra barokken på håndlagde instrumenter. Han satte igang produksjon av fioliner, harper, fløyter og orgler, og skrev og arrangerte messer, operaer, og motetter. Han bygde et orgel med seks registre i Potosí og fraktet det med muldyr over en avstand på 1000 km på en skrøpelig vei til lavlandet i Chiquitanía. Jesuittene brukte de musikalske erfaringene som et første skritt i kristningen av de innfødte.^[2][21]

Schmid som også fungerte som komponist skrev i 1744 et brev fra San Rafael:^[3]

...I alle disse byene kan lyden av orgelet mitt allerede høres. Jeg lagde en mengde forskjellige instrumenter og lærte indianerne å spille på dem. Ikke en eneste dag går uten at det høres lyd av sang fra våre kirker... og jeg synger, spiller orgel, zitter, fløyte, trompet, lyre og leder lovsangen, alt på varierende nivåer. Alle disse musikalske kunster, som jeg tidligere tildels overså, kan jeg nå utøve og lære bort til de innfødtes barn. Jeg skulle unne Deres Høyhet å oppleve hvordan barna som bare for et år siden ble dratt ut fra jungelen, nå kan synge og spille sammen med sine foreldre med takt og tone, trakterer zitter, lyre og orgel, og danser med slike taktfaste bevegelser og rytmer at de kunne konkurrere med europeerne. Vi lærer disse menneskene disse dagliglivets ting slik at de kan få kvittet seg med sine hedenske skikker og bli siviliserte mennesker som kan ta imot kristendommen

Kirkene ved misjonsstasjonene skiller seg ut som de fremste arkitektoniske særegenhetene i området. Hans Roth tok initiativ til et avgjørende prosjekt for å restaurere disse kirkene i 1972. I San Javier, San Rafael, San José de Chiquitos, Concepción, San Miguel og Santa Ana har kirkene gjennomgått omfattende restaurering. På 60-tallet ble kirken i San Rafael erstattet av et nytt og mer moderne kirkebygg, men dette ble på 90-tallet også ombygget for å ligne mer på originalen. I tillegg til å restaurere kirkene rekonstruerte også Roth mer enn hundre nye bygninger, deriblant skoler og boliger. Han opprettet også flere museer og arkiver.^[23]

Gjennom grundig forskningsarbeid klarte Roth å identifisere og dokumentere den originale konstruksjonsteknikken, og brukte denne ved restaurering av kirkene. Han etablerte ny infrastruktur for å drive bygningsarbeider, deriblant sagbruk drevet av vindmøller, smier, snekkerverksteder og serviceboder, og ga opplæring til lokalbefolkningen i tradisjonelle håndverk. Prosjektet ble støttet av frivillige deltakere fra Europa og fra Bolivian Learning Institute (IBA).

Roth klarte å overbevise de lokale innbyggerne om betydningen av restaureringsarbeidene, som krevde betydelig arbeidskraft. Typisk var det nødvendig med 40 til 80 arbeidere til restaureringsarbeidet i landsbyer med befolkning på mellom 500 og 2000. Indianernes innsats demonstrerte den sterke tilhørigheten de hadde til landsbyene og deres historie. Restaureringen har resultert i en ny æra for de lokale tradisjonene og løftet også kompetansenivået hos arbeiderne.^{[27][nb 10]}

Noen av jesuittinstitusjonene eksisterer fremdeles. Eksempelvis har San Rafael, San Miguel og San Ignacio fungerende landsbyråd, og caciquene og sakristiene har fortsatt sine funksjoner.^[3] Selv om majoriteten av befolkningen er katolsk, finnes det fortsatt en rik mytologi. Fra 1992 til 2009 ble innbyggertallene i San Javier og Concepción tredoblet, og det har også vært markant befolkningsøkning i de øvrige landsbyene. I 2009 hadde San José, San Javier og Concepción 10 000 innbyggere, og San Ignacio hadde 26 000 innbyggere som den største byen i Chiquitanía. Imidlertid er det idag bare noen få hundre mennesker bosatt i Santa Ana.^[32] De fleste innbyggerne i byene er mestiser, mens noen landsbybeboere er chiquito-indianere. Man antar at det finnes mellom 30 000 and 47 000 chiquitoer i dag, hvorav mindre enn 6 000 behersker det lokale språket.^[33]

Økonomisk støtter områdene seg på jordbruk. Mais, ris, maniok, bomull og palmehjerter produseres og eksporteres. Dyrehold og industriell prosessering av melk har blitt videreutviklet betydelig de senere år. Produksjon av souvenirer, ofte treskjæringer etter de gamle tradisjonene, gir ekstra inntekter.^[5] Siden lanseringen av Jesuit Mission Circuit – et merkenavn for å promotere turisme^{[nb 11]} – på slutten av 1900-tallet, ble produksjon av souvenirer nært knyttet til turistindustrien.

Musikkfestivalene og konsertene som jevnlig avholdes i landsbyene hvor misjonsstasjonene lå, er dedikert til den kulturelle og kunstneriske arven i området.^[21][34][35] Noen av de originale instrumentene og skulpturene laget av Schmid og hans elever er bevart i små museer ved misjonsstasjonene, det største i Concepción som også inneholder arkivet med noter. I San Javier, San Rafael og Santa Ana er de eneste tre originale harpene fra jesuittperioden bevart.^[36] Kirken i Santa Ana har det eneste originale orgelet i Chiquitos.^[2] Mer enn et dusin orkestre og kor samlet under Sistema de Coros y Orquestas (SICOR) er spredd i området.^{[37][38][nb 9]}

Siden 1996 har den ideelle institusjonen Asociacion Pro Arte y Cultura (APAC) arrangert Festival Internacional de Musica Renacentista y Barroca Americana annethvert år.^[34]

Ved oppstarten av restaureringsarbeidet i 1975 ble det funnet 6 000 noteblad med nedtegnet musikk fra 1600- og 1700-tallet i kirken i Concepción. Senere ble ytterligere 6 000 noteblad funnet i Moxos, og tilslutt 10 000 i San Javier. Mange av disse verkene ble fremført på musikkfestivalen i 2006. Statistiske nøkkeltall for festivalen er som følger:^[34]

	1996	1998	2000	2002	2004	2006	2008
Grupper	14	32	28	30	42	44	50
Konserter	32	68	76	77	122	123	165
Musikere	355	517	402	400	980	623	600
Land	8	14	14	17	21	19	24
Scener	3	9	9	14	16	19	22
Publikum	12 000	20 000	30 000	40 500	71 000	71 000	88 355

Festivalen har utgangspunkt i såkalte Plazas Misionales blant annet på landsbytorget i Santa Cruz. I en av sesjonene konkurrerer orkestre fra forskjellige land mot hverandre. Et av de lokale orkestrene, Orquesta Urubicha, består av musikere som alle er innfødte ved misjonsstasjonene som spiller på instrumenter de selv har laget etter de gamle instruksene fra jesuittene.

Ikke lenge etter at restaureringsprosjektet startet, ble potensialet for turisme ved misjonsstasjonene vurdert i en rapport^{[nb 12]} publisert av UNESCO i 1977.^[1]

For å promotere misjonsstasjonene som turistdestinasjoner, organiserte blant andre reisebyrå, handelskamre, byenes borgermestre, innfødte institusjoner Lanzamiento mundial del Destino Turístico «Chiquitos», Misiones Jesuíticas de Bolivia, et femdagers turistarrangement^{[nb 13]} i perioden 23.–27. mars 2006.^[39] Journalister og internasjonale turoperatører fikk omvisning på de viktigste turistattraksjonene og ble introdusert for kulturen ved besøk på museer, verksteder, konserter, danseforestillinger, høymesser, prosesjoner, brukskunstfestivaler og matkultur. Initiativtakerne satset på å øke det årlige antall turister fra 25 000 til 1 million over en tiårsperiode, noe som ville utgjøre en inntekt på 400 millioner amerikanske dollar.^[40][41]

Turisme er allerede en viktig inntektskilde for regionen, og bare i Concepción Municipio utgjør dette 296 140 amerikanske dollar, eller 7,2 % av den årlige produksjonen. Ytterligere 40 000 dollar, eller 1 %, kommer fra produksjon av brukskunst/souvenirer.^[42] Ifølge en rapport publisert av Coordinadora Interinstitucional de la Provincia Velasco i 2007, besøkte 17 381 personer San Ignacio (den største byen i regionen) som turister i 2006. Rundt 30 % av disse kom fra andre land enn Bolivia. Hovedattraksjonen for toristene i San Ignacio er de nærliggende misjonsstasjonen i San Miguel, San Rafael og Santa Ana.^{[nb 14]} Turismen i San Ignacio genererte 7 821 450 Bolivianos i bruttoinntekter i 2006.^[43] Turistinntektene omsettes i hovedsak i oppgradering av infrastruktur. I tillegg til de historiske stedene og musikkfestivalene har regionen også mange naturattraksjoner å tilby som elver, laguner, varme kilder, grotter og fossefall.

Mange elementer fra jesuittenes første tid fremstilles i filmen The Mission. Handlingene knyttet til utvisningen av jesuittene visualiseres i Fritz Hochwälders teaterstykke Das heilige Experiment, som filmen The Mission også er fundert på. I begge tilfeller tar disse handlingene utgangspunkt fra Paraguay. Det antas^[44] at Das heilige Experiment førte til ny interesse på 1900-tallet blant forskerne for jesuittenes glemte misjonsinnsats.

• chiquitania.com/missions Detaljert beskrivelse av jesuittenes reduksjoner i Chiquitania med bilder (engelsk)