John Foxe

John Foxe
John Foxe, snitt publisert i 1641.
Født		1516[1][2][3][4] Boston
Død		18. apr. 1587[5][6][7] London
Beskjeftigelse		Teolog, hagiograf, historiker, filosof, skribent
Utdannet ved		Brasenose College Magdalen College Magdalen College School
Barn		Samuel Foxe
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Giles-without-Cripplegate
John Foxe på Commons

John Foxe (født 1516, død 8. april 1587) var en engelsk protestantisk martyrolog. Han er spesielt kjent for boken Foxe's Book of Martyrs.

Foxe ble født i Boston i Lincolnshire, i en familie som tilhørte den øvre middelklasse. Han ser ut til å ha vært et uvanlig driftig og gudfryktig barn.^{[trenger referanse]} Omkring 1534, da han var omkring seksten år gammel, kom han inn på Brasenose College i Oxford, der han var elev av John Hawarden. I 1535 kom han inn på Magdalen College, hvor han enten studerte latin eller virket som juniorlærer.^{[trenger referanse]} Han ble fellow på prøve i juli 1538 og på fast basis året etter.

Den 17. juli 1537 tok han bachelorgrad og i juli 1543 mastergrad. I 1539 og 1540 foreleste han i logikk. En serie brev av hans hånd datert 1544 og 1545 viser at han var vennlig og varm av sinn, dypt religiøs, en flittig student og dyktig til å bli kjent med forskere.^{[trenger referanse]} Innen han var 25 år gammel hadde han lest de latinske og greske kirkefedrene, kirkerett og hadde gode kunnskaper i hebraisk.

I 1545 ble han protestant og forlot derfor kollegiet. Han bekjente seg til en tro som ble fordømt av Henrik VIII, og det er mulig at han nektet å gå til messe.^{[trenger referanse]} Etter et år med offentlige forelesningen skulle han ha avlagt presteløfter ved mikkelsmess i 1545, og hans primære årsak til å forlate kollegiet før dette var antagelig hans motstand mot sølibatet, som han til en venn beskrev som «selvkastrering».^{[trenger referanse]} Det er også mulig at han ble presset ut i en utrensning av protestanter, men kollegiets bøker forteller at han gikk selv, ex honesta causa («av en verdig årsak»).^{[trenger referanse]} Hans nye tro ser ut til å ha ført til et brudd med stefaren, og kan ha satt hans liv i fare.^{[trenger referanse]} Han var vitne til brenningen av William Crowbridge i september 1538.

Etter å ha forlatt kollegiet vendte han seg til trosfeller. Hugh Latimer inviterte han til å bo hos seg. Etter en periode i stor nød fikk han jobb som privatlærer hos Thomas Lucy i Charlecote nær Stratford-upon-Avon. Han giftet seg der med Agnes Randall den 3. februar 1547 og forlot Lucy-familien kort tid etter.

Etter Henrik VIIIs død i januar 1547 så fremtiden lysere ut for Foxe.^{[trenger referanse]} Edvard VI ble kronet, og det ble opprettet et kongelig råd med protestanter som var tilhengere av reform. På et tidspunkt rundt midten eller i siste halvdel av 1547 flyttet han til London, og bodde antagelig i Stepney. Han fullførte der tre oversettelse av protestantiske prekener publisert av Hugh Singleton. Han fant seg også en beskytter, Mary Fitzroy, hertuginne av Richmond. Hun leide ham inn som privatlærer for de foreldreløse barna til hennes bror Henry Howard, jarl av Surrey, en katolikk som ble henrettet i januar 1547. Barna var Thomas, senere hertug av Norfolk, som ble en verdifull venn å ha for Foxe; Jane, senere grevinne av Westmorland; Henry, senere jarl av Northampton og Charles, som kommanderte den engelske flåten mot den spanske armada. Foxe bodde i hertuginnens hus i London, Moutnjoy House, og senere i Reigate Castle. Mens han bodde i Reigate hjalp han til med å stoppe en mariakult ved Ouldsworth, hvor et mariabilde ble sagt å ha helbredende egenskaper.

Den 24. juni 1550 ble han diakonviet av Nicholas Ridley. Blant hans venner i denne perioden var John Hooper, William Turner, John Rogers, William Cecil og John Bale. Fra 1548 til 1551 skrev han en traktat der han gikk imot dødsstraff for utroskap, og en som støttet ekskommunikasjon av de han mente «skjulte ambisjoner under protestantismens kappe».^{[trenger referanse]} Han jobbet også, uten hell, for å stoppe de to religiøst motiverte henrettelsene ved brenning som fant sted under Edvard VI.

Da Maria I tiltrådte i juli 1553 ble Howard-barnas farfar Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk sluppet ut av fengsel, og Foxe mistet dermed lærerjobben. Han gikk forsiktig frem ettersom han hadde gitt ut protestantiske bøker under eget navn. Etterhvert som det politisk-religiøse klimaet ble hardere følte han seg truet av biskop Stephen Gardiner.^{[trenger referanse]} Like før han skulle blitt arrestert seilte han med sin gravide kone fra Ipswich til Nieuwpoort. Han reiste så til Amsterdam, Rotterdam, Frankfurt am Main og Strasbourg, med ankomst siste sted i juli 1554. Han publiserte der en historie over kristenforfølgelser på latin, basert på et uferdig manus han hadde tatt med fra England.

Høsten 1554 flyttet han til Frankfurt, hvor han var predikant for de engelske flyktningene i byen. Han ble der, ufrivillig, dratt inn i en bitter teologisk strid.^{[trenger referanse]} En fraksjon støttet Den engelske kirkes linje og bruken av Book of Common Prayer, mens en annen ønsket en reformert kirke etter Jean Calvins lære. Foxe støttet sistnevnte gruppe, som ble ledet av John Knox, senere kjent som grunnlegger av Den skotske kirke. Den andre gruppen ble ledet av Richard Cox. Knox ble til slutt presset ut, og høsten 1555 forlot Foxe og et tyvetalls andre Frankfurt. Selv om Foxe hadde støttet Knox var han irritert over striden.^{[trenger referanse]}

Han flyttet til Basel, hvor han sammen med John Bale og Lawrence Humphrey sysselsatte seg med korrekturlesning. I denne perioden fullførte han et kristent dramma, Christus Triumphans (1556), skrevet i verseform på latin. Til tross for enkelte bidrag fra engelske handelsmenn på kontinentet ser det ut til at han var svært fattig og hadde en marginal tilværelse.^{[trenger referanse]}

Da han fikk bud fra England om pågående religiøse forfølgelser der skrev han en pamflett hvor han oppfordret den engelske adelen til å bruke sin innflytelse hos dronningen til å stoppe det. Han fryktet at denne appellen ikke ville ha noen effekt, noe han fikk rett i. Da hans venn Knox angrep Mary Stuart i sin The First Blast of the Trumpet Against the Monstrous Regiment of Women kritiserte Foxe ham for «uhøflig aggressivitet», men deres vennskap ser ikke ut til å ha lidd under dette.^{[trenger referanse]}

Etter Marias død i 1559 skyndte ikke Foxe seg hjem, men ventet for å se om endringen viste seg å være mer eller mindre permanent. Han var også så fattig at han ikke kunne reise før familien sendte penger.^{[trenger referanse]} Etter å ha kommet hjem ser det ut til at han bodde i ti års tid i Aldgate i London, i huset til sin tidligere elev Thomas Howard, som da hadde blitt fjerde hertug av Norfolk. Han ble raskt knyttet til trykkeren John Day, og publiserte religiøse verker mens han jobbet på sin nye martyrologi.

Han ble presteviet av sin venn Edmund Grindal, som hadde blitt biskop av London. Idet han hadde en dragning mot puritanismen hadde han, i likhet med mange andre som hadde vært i eksil, skepsis mot å gå med presteklærne som hadde blitt innført av dronningen i 1559. Mange av hans venner gikk med på det, man Foxe var staere. Det var derfor ikke mulig å finne et embete til ham, selv om mange prøvde å hjelpe ham.

Foxe jobbet jevnt og trutt med martyrologien, med hjelp fra protestanter for kontinentet som Conrad Gesner, Alesius Ales, Heinrich Pantaleon og Matthias Flaccus. Hans hovedemne var opprinnelig forfølgelsen av lutheranere, men brenningen av vennen John Rogers i England førte til at han vendte blikket også mot England. Han oversatte også Thomas Cranmers argumentasjon mot Stephen Gardiner til latin, men denne ble for kontroversiell for trykkere på kontinentet.^{[trenger referanse]} Han jobbet også med en latinsk martyrologi, som ikke ble utgitt i fullstendig form. Den ble trykket av Oporinus og Nicholas Brylinger i 1559, og var på 750 sider. Boken endte med Maria Is regime og henrettelsene av Foxe' venner John Rogers og John Hooper.

23. mars 1563 ble den første utgaven av Book of Martyrs utgitt, under tittelen Actes and Monuments.

Den første utgaven, på 1800 foliosider, ble trykket av John Day. Den fulle tittelen var Actes and Monuments of these latter and perilous Dayes, touching matters of the Church, wherein are comprehended and described the great Persecution and horrible Troubles that have been wrought and practised by the Romishe Prelates, especiallye in this Realme of England and Scotland, from the yeare of our Lorde a thousande to the time now present. Gathered and collected according to the true Copies and Wrytinges certificatorie as well of the Parties themselves that Suffered, as also out of die Bishop's Registers, which were the Doers thereof, by John Foxe. Den fikk raskt sin mer kjente tittel Foxe's Book of Martyrs.

Flere grove feil fra hans tidligere latinske verk hadde blitt rettet i den engelske boken.^{[trenger referanse]} Den ble enormt populær, i en tid hvor de marianske forfølgelsene var friskt i minne.^{[trenger referanse]} Den grafiske fremstillingen av lidelsene intensiverte lesernes hat mot Spania og inkvisisjonen.^{[trenger referanse]} I flere generasjoner satte boken standarden for den engelske allmennhetens oppfatning av Den katolske kirke.^{[trenger referanse]}

Nøyaktigheten i boken ble umiddelbart angrepet av katolske forfattere som Thomas Harding og Thomas Stapleton. Det mest kjente angrepet kom fra Nicholas Harpsfield i 1566. Under pseudonymet Alan Cope skrev den tidligere erkediakonen i Canterbury Dialogi sex, contra summi pontificatus, monasticae vitae, sanctorum, sacrarum imaginum oppugnatores, et pseudomartyres. Den sjette dialogen, som var den lengste, gikk systematisk til angrep på Foxe' verk. En annen viktig kritiker var Robert Parsons, som skrev Three Conversions of England.

I 1570 kom derfor en korrigert annen utgave, Ecclesiastical History, contayning the Actes and Monuments of things passed in every kynges tyme. Det ble beordret av en kopi av denne skulle legges i enhver kollegiekirke. Foxe svarte sine kritikere gjennom å i det stille korrigere feilene som hadde blitt påpekt, og ved å svare høylytt på annen kritikk.^{[trenger referanse]}

Foxe baserte verket dels på autentiske dokumenter og rapporter fra rettssaker, og dels på uttalelser fra venner av de henrettede. Han slet med tidsfrister, og brukte ikke moderne metoder basert på objektivitet. Anthony à Wood mener at Foxe trodde på alt som ble sagt til ham, og at det er grunn til å tro at han bevisst ble villedet av de som ønsket å kunne diskreditere ham.^{[trenger referanse]} Hans voldsomme motvilje mot Den katolske kirke ser ut til å ha fått ham til å tro på alle beskyldninger som kunne rettes mot dronningen og kirken.^{[trenger referanse]} Samtidig hadde han et syn på religiøs frihet som var forut for sin tid, noe man blant annet ser i hans forsvar av nederlandske anabaptister og hans tidligere nevnte kommentarer til John Knox.^{[trenger referanse]}

22. mai 1563, kort etter av Actes and Monuments ble utgitt første gang, ble Foxe utnevnt til prebendar av Shipton i Salisburykatedralen. Han besøkte aldri katedralen, og utførte ingen av oppgavene knyttet til embetet utover å utnevne William Masters til vikar. Foxe ble kritisert for å ikke utføre arbeidet, og tiltalt for å ikke betale tiende til vedlikehold av katedralen.^{[trenger referanse]}

Innen 1565 hadde Foxe blitt dratt inn i gevantkontroversen, som ble ledet av hans venn trykkeren Robert Crowley. Foxe' navn hadde blitt med på en liste over «gudfryktige predikanter som har fullstendig forsaket Antikrist og alle hans romerske filler», det vil si puritanere. Denne listen ble gitt til Robert Dudley, 1. jarl av Leicester en gang mellom 1561 og 1654. Den 20. mars 1565 var Foxe en av tyve klerikere som søkte om å slippe å bære prestegevanter. Ulikt de andre hadde han ikke noe embete å tape da erkebiskop Matthew Parker krevde konformitet. Crowley mistet sitt embete i St Giles-without-Cripplegate, og Foxe klarte da å få ta over for ham. Noen år senere, omkring 1568, flyttet han ut av Norfolks hus til Grub Street i sognet St. Giles. Hans venn John Field ble sogneprest i kirken.

Flyttingen var antagelig motivert av frykt for Norfolks handlinger,^{[trenger referanse]} som førte til at han ble fengslet i Tower of London 8. oktober 1569 og dømt til døden 26. januar 1572 etter Ridolfikomplottet. Foxe og Alexander Nowell virket som sjelesørgere for Norfolk inntil henrettelsen, som Foxe overvar, den 2. juni 1572.

Etter oppfordring fra Grindal prekte Foxe ved Paul's Cross over teksten 2. kor. 5, 20-21 på langfredag 1570. Prekenen var en forklaring av den protestantiske frelsesdoktrinen og et angrep på messen. Den ble publisert samme år under tittelen A Sermon of Christ Crucified.

2. februar 1577 prekte han igjen ved Paul's Cross, noe som førte til at Frankrikes ambassadør klagde til dronningen over at han hadde oppfordret franske protestanter til å ta til våpen mot kongen. Foxe måtte forsvare seg overfor biskopen av London.

Han var en av de første som studerte angelsaksisk språk,^{[trenger referanse]} og sammen med Day publiserte han en utgave av de saksiske evangeliene, under erkebiskop Parkers beskyttelse.

Foxe døde 8. april 1587, og ble gravlagt i St Giles-without-Cripplegate.