Joseon

Kongedømmet Joseon
Kongedømmet Joseon Hangul: 조선국 (조선왕조)[1] Hanja: 朝鮮國 (朝鮮王朝) RR: Joseon Wangjo MR: Chosŏn Wangjo
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Koreaner/koreansk
Grunnlagt		5. august 1392 (Julian)
Opphørt		12. oktober 1897
Hovedstad		Hanseong
Areal		222 154 km²
Befolkning		6510000 (1500)[2] 18660000 (1753)[2]
Bef.tetthet		59,09 innb./km²
Styreform		Kongedømme
Monark		Taejo 1392–1398 Jeongjong 1398–1400 Taejong 1400–1418 Sejong den store 1418–1450 Munjong 1450–1452 Danjong 1452–1455 Sejo 1455–1468 Yejong 1468–1469 Seongjong 1469–1494 Yeonsangun 1494–1506 Jungjong 1506–1544 Injong 1544–1545 Myeongjong 1545–1567 Seonjo 1567–1608 Gwanghaegun 1608–1623 Injo 1623–1649 Hyojong 1649–1659 Hyeonjong 1659–1674 Sukjong 1674–1720 Gyeongjong 1720–1724 Yeongjo 1724–1776 Jeongjo 1776–1800 Sunjo 1800–1834 Heonjong 1834–1849 Cheoljong 1849–1863 Jeongjo 1776–1800 Gojong (siste) 1863–18971
Statsminister		Hwang Hui 1431–1449 Han Myeonghoe 1466–1472 Ryu Seongryong 1592–1598 Chae Jegong 1793–1801
Offisielle språk		Koreansk
Religion		Neokonfucianisme (statsreligion), Koreansk buddhisme
Eksisterte		1392-1897
Valuta		Mun, Yang
Joseon på Commons 1ble Keiser av Korea i 1897

Kongedømmet Joseon (hangul: 조선국; hanja: 朝鮮國; revidert romanisering: Joseon-guk; McCune-Reischauer: Chosŏn-guk (Riket Joseon) eller 조선 왕조; 朝鮮王朝; Joseon Wangjo; Chosŏn Wangjo (Kongedynastiet Joseon)), flere alternative skrivemåter eksisterer eller har eksistert, så som Chosŏn, Choseon, Choson eller Chosun var et koreansk kongedømme som eksisterte mellom 18. juli 1392 og 8. oktober 1897, da det ble avløst av Keiserdømmet Korea (1897-1910).

Joeson ble grunnlagt av Yi Seong-gye, kong Taejo på ruinene av et annet koreansk kongedømme, Goryeo, da dette ble styrtet. Landet fikk tidlig sitt nye navn og hovedstaden flyttet til dagens Seoul. I nord tok kongedømmet tilbake kontrollen fra jursjenerne og utvidet landets grenser til naturlige grensa som skapes av elvene Yalu og Tumen. Joseon er det siste av de koreanske monarkiene og det lengstregjerende konfucianske dynasti i verden.

Joseon konsoliderte sin absolutte makt over Koreahalvøya, bygde på de konfucianske idealene og doktrinene i det koreanske samfunnet, importerte og tilpasset kinesisk kultur og utviklet den klassiske koreanske kulturen, handelen, vitenskapen, litteraturen og teknologien.

Dynastiet ble vesentlig svekket på 1500- og 1600-tallet da det først ble invadert to ganger av Japan i det som er kjent som Imjinkrigen og deretter to ganger av mandsjuene, som kort tid senere opprettet Qing-dynastiet i Kina. Dette forsterket en hard og absolutt isolasjonistisk politikk, og landet ble derfor kjent i utlandet som Eremittkongedømmet. Etter de mange invasjonsforsøkene levde landet i fred, men på mange måter svekket, i 200 år.

Kongemakten ble svekket utover på 1700-tallet, men særlig på 1800-tallet ble presset innenfra og utenfra så stort at landet ble tvunget til å åpne seg mot omverdenen. Fra 1897 til 1910 var Korea offisielt kjent som Keiserdømmet Korea, før landet i 1910 ble kolonisert av Japan, som ble slutten for kongedømmet.

Joseon-kongene har satt tydelige merker etter seg i dagens Korea; mye av dagens etikette, kulturnormer, sosiale attityde, språk og dialekter kommer fra denne perioden i Koreas historie.

Mot slutten av 1300-tallet var det nær 500-år gamle Kongedømmet Goryeo, etablert av Wang Geon i 918, blitt ustabilt, statsfunksjonene hadde kollapset etter mange års krig og en de facto-okkupasjon av Mongolriket. Etter etableringen av Ming-Kina, ble kongehoffet i Goryeo delt i to rivaliserende fraksjoner. En gruppe ledet av general Yi Seong-gye som støttet Ming-Kina, og en gruppe ledet av general Choe Yeong som støttet Yuan-Kina. Da en budbringer fra Ming kom til Goryeo i 1388 (14. året under Kong U) for å kreve tilbakelevering av en betydelig del av Goryeos nordre del, grep general Choe Yeong sjansen som bød seg, og argumenterte for et angrep mot Liaodonghalvøya. Goryeo krevde å være etterfølgeren til Kongedømmet Goguryeo, og krevde derfor også deler av Mandsjuria som en del av det koreanske territoriet.

General Yi Seonggye ble valgt til å lede angrepet, men på vei nordover gjorde han opprør. Han snudde styrkene sine sørover og ledet de mot Goryeo-hovedstaden, dagens Gaegyeong, der han gjennomførte et kupp og avsatte kong U til fordel for hans sønn, kong Chang i 1388. Året etter drepte han kong U og hans sønn etter en mislykket resturasjon. Yi Seonggye tvang en annen kongelig til å ta trona, også han hadde etternavnet Yi og ble kong Gongyang. I 1392 fikk general Yi Jeong Mong-ju, en høyt respektert leder av en gruppe lojal til Goryeo drept, deretter ble kong Gongyang avsatt og sendt i eksil til Wonju, deretter Samcheok der han døde. Dermed var kongedømmet Goryo ved veis ende.

Yi Seonggye, nå kong Taejo var i begynnelsen innstilt på å fortsette med navnet Goryeo og bare endre kongelinja til hans egen for å opprettholde en fasade som om ingenting hadde hendt og videreføre Goryo-tradisjonen. Men etter flere trusler om mytteri fra det svekkede, men fremdeles innflytelsesrike Gwonmun-aristokratiet, som fremdeles sverget sin lojalitet til restene av Goryeo og den nå skadeskutte Wang-klanen, og en konsensus fra det reformerte hoffet om at en ny tittel var nødvendig for å markere et skifte, slo Taejo fast det nye konge-dynastiet i 1393, under navnet Joseon ("Morgenstillhet;" en referanse til det første koreanske riket, Gojoseon), mens navnet på landet ble «Kongedømmet det store Joseon». Han flyttet også hovedstaden til Hanyang, dagens Seoul.

Koreas historie ・ (Tidslinje) Denne boksen: vis diskuter rediger
Paleolitikum Jeulmun Mumun				Hwanin Hwanung ・ Shinshi Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk historie Won- samguk (108-57fKr) Samguk (57fKr-668) Sør-Nord (698-935) Hu- samguk (892-935)
				Gojoseon (2333fKr-108fKr) Gija ・ Wiman Gojoseon–Han-krigen Han’s fire kommanderier
	Jin
	Jinhan	Byeon- han	Mahan	Okjeo	Don- gye		Buyeo
		Gaya	Baekje (18fKr-660)
					Goguryeo (37fKr-668) Wei/Sui/ Tang-krigene
	Silla (57fKr-935) Slaget ved Hwangsanbeol Silla–Tang-krigen				Balhae (696-926) Hubalhae Jeong-anguk Dongdan
			Huba- ekje	Tae- bong
Kongedømmet Goryeo (918-1392)
Goryeo–Khitan-krigene ・ Choe-regimet ・ Dobang Mongolinvasjonene ・ Sambyeolcho ・ Wihwa-retretten
Kongedømmet Joseon (1392-1897)
Tamna ・ Sejong den store/Hangul ・ Imjinkrigen Mandsjuinvasjonene ・ Gapsinkuppet ・ Donghakopprøret
Keiserdømmet Korea (1897-1910)
Japans kolonisering av Korea (1910-1945) (Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea (1945-1948) Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea (1948-dd)			Koreakrigen (1950-1953)		Nord-Korea (1948-dd)
	Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie Liste over Koreas monarker
Portal: Korea

Etter etableringen av kongedømmet kom også spørsmålet om hvem av Yis sønner som skulle etterfølge faren som Joseon-konge. Taejos femte sønn med dronning Sineui, Yi Bang-won, hadde bidratt mest til å få faren til trona. Men statsminister Jeong Do-jeon og Nam Eun brukte sin innflytelse overfor kong Taejo til å foreslå hans åttende sønn, andre sønn med dronning Sindeok, prins Uian (Yi Bang-seok) som kronprins i 1392. Konflikten kom opp i dagen fordi Jeong Do-jeon, som formet og etablerte det ideologiske, institusjonelle og juridiske grunnlaget for det nye kongedømmet mer enn noen annen, så Joseon som et kongedømme ledet av ministre utpekt av kongen, mens Yi Bang-won ville etablere et absolutt monarki styrt direkte av kongen. Med Taejos støtte begrenset Jeong Do-jeon kongefamiliens makt ved å forby politisk engasjement fra prinsene, samt ved å forsøke å avvikle prinsenes private armeer. Begge sider var klar over hatet overfor hverandre og forberedte seg på å slå til først. Etter dronning Sindeok plutselige død i 1398 og i kong Taejos sørgeperiode, slo kongens andre sønn, Yi Bang-won, til og raidet det kongelige palasset. Der drepte han Jeong Do-jeon og hans støttespillere, samt dronning Sindeoks to sønner (hans halvbrødre) inkludert kronprinsen. Hendelsen ble hetende «prinsenes første kamp».

Sjokkert over at hans sønner ville drepe hverandre for trona og psykisk utmattet som følge av drapet på hans andre kone, abdiserte kong Taejo og kronet umiddelbart hans andre sønn Yi Bang-gwa, til kong Jeongjong og ny Joseon-konge. En av kong Jeongjongs første handlinger som monark var å flytte hovedstaden tilbake til Kaeseong, der han mente det var betydelig mer komfortabelt å bo. Fremdeles hadde Yi Bang-won reell makt og kom raskt i konflikt med den misfornøyde og eldre bror, Yi Bang-gan, som også ønsket seg makt og innflytelse. I 1400 var spenningen mellom Yi Bang-wons fraksjon og Yi Bang-gans tilhengere så sterk at den eskalerte til en åpen kamp, som ble kjent som «prinsenes andre kamp». Yi Bang-gan tapte og ble sendt i eksil til Tosan mens hans støttespillere ble henrettet. Under dette presset gjeninnsatte kong Jeongjong Yi Bang-won som arving, og valgte deretter å abdisere. Samme år ble Yi Bang-won kronet til den tredje Joseon-kongen, som kong Taejong.

I begynnelsen av Taejongs regime, nektet den tidligere kong Taejo å gi videre det kongelige segl som gav enhver konge sin legitimitet. Taejong begynte å ta politiske initiativ som han mente ville vise hans kvalifikasjoner for stillingen. En av hans første kongegjerninger var å avvikle privilegiet som mange i overklassen og i aristokratiet fram til da hadde hatt; å kunne ha private armeer. Hans beslutning reduserte mulighetene disse hadde hatt til å kunne la militære styrker støtte et opprør mot kongen. Samtidig ble den nasjonale hæren betydelig styrket. Neste beslutning var å revidere det eksisterende lovverket for taksering av eierskap til land samt et folkeregister. Mye landareal var holdt skjult for myndighetene, og dette ble nå registrert med den følge at statens inntekter ble doblet.

I 1399 hadde Taejong spilt en betydelig rolle i å avvikle Dopyeong, en forsamling fra den gamle statsadministrasjonens dager som hadde monopol på rettsvesenet under Goryeos svekkede statsmakt, til fordel for Joseons statsråd, ett nytt organ i den sentrale organiseringen rundt kongen. Etter å ha gjennomført sine første beslutninger, laget kong Taejong et nytt dekret der alle beslutninger som Joseons statsråd fattet, bare skulle settes ut i livet med kongens godkjennelse. Dette gjorde slutt på praksisen der ministre og rådgivere kunne godkjenne beslutninger etter debatt og forhandlinger seg imellom. Dermed ble mer makt samlet i kongens hender. Deretter etablerte Taejong et eget kontor, Sinmun, der innbyggere kunne legge fram saker der en hadde blitt urettferdig utnyttet eller truet av myndighetspersoner eller av aristokratiet. Taejong beholdt de fleste av Jeong Do-jeons reformer. I tillegg både henrettet og sendte han i eksil flere av hans egne støttespillere som hadde hjulpet han fram til kongemakt, for å styrke den kongelige autoriteten. For å begrense innflytelsen til sine slektninger, drepte han sin egen dronnings fire brødre, og sin sønn Sejongs svigerfar. Taejong forblir en kontroversiell figur som drepte mange av sine rivaler og slektninger for å få mer makt, men som likevel styrte effektivt ved å bedre innbyggernes liv, styrket det nasjonale forsvaret og la fundamentet for sin etterfølger, Sejong.

I august 1418 ble Sejong den fjerde Joseon-kongen, to måneder etter at forgjengeren Taejong abdiserte. I mai 1419 måtte kong Sejong, med sin far Taejong som rådgiver, håndtere Ōei-invasjonen for å fjerne de plagsomme japanske piratene som herjet utenfor øya Tsushima i Koreastredet. I september 1419 kapitulerte Tsushimas daimyo, Sadamori. I 1443 ble Gyehaetraktaten signert, der Tsushimas daimyo ble gitt rettigheter til å handle med Korea med 50 skip årlig, i bytte for tributt til Korea, samt å hjelpe til med å stanse alle japanske kystpirater som raidet koreanske havner.^[3][4][5][6]

Ved den nordlige grensa etablerte Sejong fire fort og seks grenseposter for å beskytte befolkningen fra fiendtlige kinesiske og mansjuriske nomader som angrep fra Mandsjuria. I 1433 sendte Sejong general Kim Jong-seo nordover for å ødelegge Manchu. Kims militære styrke erobret flere slott, fortsatte nordover og gjenerobret gammelt koreansk land, omtrent der en finner dagens koreansk-kinesiske grense.^[7]

Under Sejong utviklet Korea seg innenfor naturvitenskap, landbruk, litteratur, folkemedisin og ingeniørvitenskap. Sejongs suksess innenfor flere områder, førte til at han etter sin død fikk tittelen «den store» lagt til sitt navn, som en av to koreanske monarker.^[8] Men han er kanskje best kjent for å ha bidratt til etableringen av det koreanske alfabetet Hangeul, i 1443.

Etter kong Sejongs død i 1450 ble hans sønn Munjong kronet og fikk jobben med å føre farens arv videre. Men alt i 1452 døde han. Hans 12 år gamle sønn, Danjong ble ny konge, noe hans onkel Sejo visste å utnytte. Onkelen tok kontroll over regjeringen og etter tre år avsatte han likegodt nevøen og kronet seg selv til den sjuende Joseon-kongen i 1455. I 1456 sørget kong Sejo for å drepe seks ministre mistenkt for å ha planlagt et attentat mot kongen med det mål å få Danjong tilbake til trona. Sejo drepte også Danjong selv, i palasset i Yeongwol, dit han var sendt i indre eksil. Til tross for at han hadde rappet trona fra sin unge nevø, viste Sejo seg som en minst like god monark som Taejong. Han styrket landets administrative system, blant annet med folketellinger, og et system for raskere å kunne mobilisere soldater. Han innførte landreformer for å bedre økonomien og oppfordret til publisering av bøker. Men vikstigst var at han fullførte en kode for statsadministrasjonen, som ble en hjørnestein for kongedømmets statsmakt og sørget for den første formen for en skreven konstitusjonell lov i Korea.

Etter Sejo ble hans svakere sønn Yejong ny konge, men han døde etter to år i 1469, og Yejongs nevø, Seongjong tok over. I hans regjeringstid utviklet den nasjonale økonomien seg og en fikk framveksten av neokonfucianske lærde innenfor Sarimtradisjonen. Disse ble oppmuntret av Seongjong til å delta i politiske diskusjoner. Han etablerte Hongmungwan, det kongelige biblioteket og et råd med konfucianske lærde, som han benyttet for å diskutere filosofi og regjeringens politikk. Han bidro til en kulturell gullalder som brakte han på nivå med kong Sejongs regjeringstid, ved å publisere flere bøker om blant annet geografi og etikk. Han sendte også militære styrker mot landets nordlige grense for å stanse jursjenerne og stabilisere grenseområdet.

Seongjongs sønn Yeonsangun blir ofte ansett som den verste tyrannen av alle monarkene i Korea, først og fremst som en følge av forfølgelsen av de boklærde mellom 1498 og 1506. Han ble mentalt forstyrret etter at han fikk vite at hans biologiske mor ikke var dronning Jung-hyeon, men den nå avsatte dronning Yoon. Yoon ble tvunget til å drikke gift etter å ha forgiftet en av Seongjongs konkubiner i sjalusi, og etterlot et kloremerke i Seongjongs ansikt.

Da han ble vist et tøystykke angivelig stenket med morens blod, som følge av oppkast etter giftdrikkingen, slo han ihjel to av Seongjongs konkubiner som hadde anklaget Yoon og dyttet stordronning Insu, som deretter døde. Han henrettet regjeringsmedlemmer som hadde støttet Yoons død sammen med deres familier. Han henrettet også Sarimlærde for å skrive fraser kritiske til hvordan Sejos karret til seg den koreanske trona. Han arresterte tusen kvinner fra landet rundt som ble tvunget til nå tjene som palassunderholdere og gjorde det kongelige universitetet, Seonggyungwan, til en personlig forlystelsesarena. Han avskaffet det rådgivende organet som var ment å utøve kritikk mot uanstendige handlinger og politikk fra kongens side, foruten Hongmungwan. Han bannlyste bruken av hangul etter at noen innbyggere hadde kritisert kongen med plakater skrevet på hangul. Etter 12 år med vanstyre ble han til slutt avsatt i et kupp, som gav hans halvbror Jungjong trona i 1506.

Jungjong var en svak konge som en følge av foranledningen til at han i hele tatt ble konge. Men hans regjeringstid var en periode med omfattende reformer ledet av hans minister Jo Gwang-jo, en karismatisk leder for Sarim-skolen. Han etablerte et lokalt selvstyre (Hyang'yak) for å styrke den lokale autonomien og samfunnsånden blant innbyggerne, forsøkte å redusere gapet mellom rik og fattig ved hjelp av landreformer som fordelte landarealet mer rettferdig og begrenset areal og antall slaver en person kunne eie, han offentliggjorde konfusianske skrifter på lokale dialekter og forsøkte å redusere størrelsen på statsapparatet ved å redusere antall byråkrater.

Ifølge Kongedømmet Joseons annaler ble det sagt at ingen myndighetspersoner turde å motta bestikkelser eller utnytte sin stilling i denne perioden, fordi kongen tok loven svært alvorlig. De radikale reformene ble godt mottatt blant innbyggerne, men ble motarbeidet av konservative myndighetspersoner som hjalp Jungjong til trona. De la planer for å få Jungjong til å tvile på Jos lojalitet ved å skrive «Jo vil bli konge» (주초위왕, 走肖爲王) med honning på blad så larvene skulle etterlate den samme frasen som en slags overnaturlig manifestasjon. Jo Gwang-jo ble henrettet og de fleste reformene døde med han, og en fikk en ny periode med forfølgelse av de lærde i 1519. De neste 50 årene var hoffet herjet av blodige og kaotiske stridigheter, mellom fraksjoner som støttet rivaliserende prinser og ektefeller. Inngifte i kongefamilien fikk betydelig makt og bidro til at korrupsjonen florerte.

Midtperioden av kongedømmet Joseon bar preg av flere intense og blodige maktkamper mellom politiske fraksjoner som svekket nasjonen. Invasjonsforsøk fra Japan og Mandsjuria nær veltet hele kongedømmet.

Sarimfraksjonen, som tapte flere politiske kamper under Yeonsangun, Jungjong og Myeongjong økte innflytelsen over regjeringen i Seonjos kongeperiode, men ble raskt splittet i en østlig og en vestlig fraksjon, der den østre fraksjonen igjen ble splittet i en nordlig og en sørlig fraksjon. Den vestlige fraksjonen ble også splittet i to fraksjoner for henholdsvis ny og gammel tradisjon. Maktforskyvninger mellom disse gruppene ble ofte etterfulgt av beskyldninger om forræderi og blodige feider, som igjen førte til hevnaksjoner etter hvert som regimet stadig fikk nye konger.

Et eksempel er forræderisaken i 1589 (기축옥사), der et medlem av den østlige fraksjonen, Jeong Yeo-rip, ble beskyldt for å konspirere med den hensikt å starte et opprør. Jeong hadde etablert en gruppe støttespillere som også fikk militær trening for å kjempe mot japanske banditter. Det hersker fremdeles usikkerhet knyttet til formålet med gruppen, som reflekterte et ønske om et klasseløst samfunn som spredte seg i Honamregionen. Lederen for den vestlige fraksjonen, Jeong Cheol, ledet etterforskningen og benyttet hendelsen til å forfølge alle medlemmer av den østlige fraksjonen som hadde hatt det minste med Jeong å gjøre. Til slutt var over 1000 mennesker drept eller sendt i eksil.

Gjennom den koreanske historien, var det stadige piratangrep både på land og sjø. Den eneste begrunnelsen for Korea å ha sin egen marine var å sikre sjøverts handel mot wokoupirater. Den koreanske marinen slo tilbake piratangrep ved å benytte en avansert form for krutt-teknologi, blant annet kanoner med brannpiler; singijeon som ble skutt ut fra en hwacha.

Under de japanske invasjonene av Korea mellom 1592 og 1598, planla den japanske krigsherren Toyotomi Hideyoshi angrepet på Ming-Kina ved hjelp av portugisiske pistoler. Han invaderte Korea med sine daimyō og deres tropper i 1592 og 1597, og planla å bruke Korea som et springbrett for angrepet mot Kina. Kongedømmet Joseons hoff var splittet og kunne ikke mønstre motstand mot de japanske angriperne, de diplomatiske framstøtene mislyktes og bidro samlet sett til Joseon-rikets elendige forbredelser. Japanernes bruk av europeiske skytevåpen førte til at det meste av den sørlige delen av Koreahalvøya ble okkupert i løpet av få måneder, og både Hanseong (dagens Seoul) og Pyongyang ble besatt.

Lokal motstand, deriblant geriljakrig sakket farten på de japanske styrkene, og invasjonen stanset helt opp etter at admiral I Sun-sin ødela den japanske invasjonsflåten. Korea fikk kontroll over skipsleiene rundt halvøya noe som var ødeleggende for de japanske forsyningslinjene. Ming-Kina intervenerte dessuten på Koreas side ved på sende en enorm styrke i 1593 som sammen med koreanske soldater drev japanske soldater tilbake.

Under krigen utviklet Korea kraftige skytevåpen og skilpaddeskip. Styrkene fra Joseon-Korea og Ming-Kina vant med til en høy pris. Krigen førte til at forholdet mellom Korea og Japan var nær ikke-eksisterende fram til 1609.

Etter krigen lå Koreahalvøya ødelagt tilbake. Samtidig samlet høvding Nurhaci (regjerte 1583–1626) hos jianzhoujursjenerne alle de jursjenske stammene i Mandsjuria til en sterk koalisjon, som hans sønn Hung Taiji (regjerte 1626-–1643) omsider skulle kalle for «Mandsjuer». Etter at han erklærte «De sju anklagene» mot Ming-Kina i 1618, var det flere militære trefninger mellom Nurhaci og Ming-Kina. Ved behov bad Nurhaci om hjelp fra kong Gwanghaegun (regjerte 1608–1623), noe som satte Joseon-Korea i en vanskelig posisjon, fordi Ming-hoffet også bad Joseon-Korea om militær assistanse.^[12] Joseon-kongen forsøkte å være upartisk, men de fleste av hans embedsmenn gikk imot han for ikke å støtte Ming, som hadde berget Korea under Hideyoshis invasjoner noen tiår tidligere.^[12]

I 1623 ble kong Gwanghaegun avsatt av den vestlige fraksjonen og sendt i indre eksil, først på Ganghwa, deretter på Jeju der han døde i 1641. Kong Injo (regjerte 1623–1649) besteg trona og forviste Gwanghaeguns støttespillere. Han gjorde om på den tidligere kongens utenrikspolitikk, og den nye kongen nektet støtte Ming åpent, men et opprør ledet av general Yi Gwal i 1624 ødela Joseon-Koreas forsvar mot nord.^[12] Selv etter at opprøret var slått ned, måtte kong Injo avse soldater til hovedstaden for å sikre stabilitet, med den følge av færre soldater ble tilbake i nord for å beskytte grensa.^[12]

I 1627 gikk en jursjensk hær på 30.000 soldater ledet av Nurhacis nevø, Amin over Joseon-Koreas grense og ødela det nordlige forsvaret.^[13] Etter et raskt felttog assistert av nordlige yangban som hadde støttet kong Gwanghaegun, tvang jursjenerne på Joseon-Korea en traktat der en måtte akseptere «broderlige relasjoner» med den jursjenske staten.^[14] Fordi kong Injo holdt fast ved hans anti-mandsju politikk, sendte Qing-Kinas hersker Hong Taiji en straffeekspedisjon på 120.000 soldater til Joseon i 1636.^[15] Kong Injo ble tvunget til å avslutte relasjonene til Ming og akseptere Qings suzerenitet i stedet.^[16] Injos etterfølger, kong Hyojong (regjerte 1649–1659), forsøkte å etablere en hær for å jage fienden av gårde og redde Kina fra mandsjurene, men lyktes ikke.^[17]

Til tross for at Joseon-Korea hadde blitt en tributtstat til Qing, fryktet Joseonlederne og landets intellektuelle mer for å bli erobret av mandsjurene, som de anså som barbarer.^[14] Lenge etter at Joseon hadde underkastet seg Qing, fortsatte hoffet og landets lærde å bruke Ming-perioder, som da en lærd skrev 1861 som «det 234 året etter Chongzhen»."^[18]

Korea ble stadig mer isolasjonistisk. Kongene forsøkte å begrense kontakten med andre land.

Etter invasjonene fra Japan og Mandsjuria opplevde Joseon en relativt fredelig periode som varte i 200 år. En fikk den konfucianske sosialreformen Silhak (praktisk læring). Tidligere Silhak-lærde arbeidet for en betydelig reform av eksamenene for statstjenestemenn, skattleggingen, naturvitenskap og utvikling av landbruket med ny landbruksteknologi. De mente at en skulle reetablere samfunnsstrukturen etter at den var svært ødelagt etter flere invasjoner. Under ledelse av kong Hyeonjongs sjefsminister, Kim Yuk, ble reformene implementert, og de viste seg å gi betydelige fordeler, både for inntektene til statskassa, men også for de fleste bøndene.

Kongene Sukjong og hans sønn Yeongjo forsøkte å løse problemene som var skapt av at enkelte av hoffets fraksjoner fikk mer makt enn de andre. Det ble derfor gjennomført en svært streng politikk der ingen ble favorisert og alle likebehandlet. Personer ble rekruttert til statsforvaltningen uavhengig av hvilken politisk fløy de tilhørte.

Kong Yeongjo og kong Jeongjo ledet Joseon-Koreas renessanse. Yeongjos barnebarn, Jeongjo, gjennomførte flere reformer i hans regjeringstid, det best kjente er kanskje etableringen av det kongelige biblioteket Kyujanggak, i et forsøk på å bedre den kulturelle og politiske posisjonen til Joseon. Kong Jeongjo ledet dessuten flere sosiale initiativ og åpnet statsapparatet for personer som normalt ville ha blitt oversett på grunn av deres sosiale status og posisjon. Kong Jeongjo hadde støtte fra mange av de Silhak-lærde. Under Jeongjo utviklet Joseon-Korea seg innenfor populærkultur. De Silhak-lærde oppmuntret til at staten skulle reflektere dens innbyggeres tradisjoner og livsstil, og etablerte studier innenfor koreansk historie, geografi, epigrafikk og språk.

I 1863 ble kong Gojong koreansk monark. Hans far, regent Heungseon Daewongun, styrte på hans vegne inntil Gojong selv ble voksen. På midten av 1860-tallet var regenten i ledelsen for de som ønsket isolasjonisme, og ledet også forfølgelse av koreanere som hadde konvertert til katolisismen, og katolske misjonærer som hadde brakt religionen til Korea. Politikken førte til det franske angrepet på Korea i 1866. De tidligste årene i Gojongs regjeringstid, ble det ødelagte kongepalasset Gyeongbokgung gjenoppbygd og ferdigstilt i 1867. Under Heungseon Daewongun mistet den politiske fløyen ledet av Andong Kim-klanen all makt. I 1871 støtte koreanske og amerikanske marinefartøyer sammen etter General Sherman hendelsen i 1866.

I 1873 inntok kong Gojong kongetrona, etter at han hadde blitt gammel nok, og etter at Heungseon Daewongun trakk seg. Den kommende dronning Min (senere Keiserinne Myeongseong) tok kontroll over hennes hoff, og sørget for å gi familiemedlemmer dominerende posisjoner.

Japan hadde etter Meijirestaurasjonen fått tilgang på vestlig våpenteknologi, og kunne derfor tvinge Joseon-Korea til å inngå den påtvugne Ganghwatraktaten i 1876. Denne tvang Korea til å åpne tre havnebyer for handel, og gav samtidig japanere ekstraterritoriell status. Port Hamilton ble okkupert av den britiske marine i 1885.

Mange koreanere foraktet Japan og annen utenlandsk innflytelse over landet, og den korrupte og undertrykkende kongemakten. I 1894 startet en koreansk religiøs sekt (Donghak) et opprør som ble kjent som Donghakopprøret. Dette var et i hovedsak bondeopprør der bondeleder Jeon Bong-jun tok kontroll over styrkene til den lokale hersker Jo Byong-gap i slaget ved Go-bu 11. januar 1894. Etter kampene ble Jos eiendommer delt ut til bøndene. I mai hadde bondehæren nådd Jeonju, og Joseon-regjeringen bad Qing-Kina om assiatanse for å slå ned opprøret. Qing sendte 3000 soldater som fikk opprørerne til å forhandle om en våpenhvile. Japan så på Qing-Kinas inngripen som en trussel og sendte 8000 soldater til Korea, som erobret kongepalasset i Seoul og innsatte en pro-japansk regjering 8. juni 1894, som igjen bad japanerne om å fordrive de kinesiske styrkene. Dette førte raskt til utbruddet av første kinesisk-japanske krig (1894–1895) mellom Kina og Japan, en krig som i hovedsak foregikk på koreansk territorium.

Keiserinne Myeongseong^[19] forsøkte å svare på den japanske intervensjonen i Korea, og vurderte å henvende seg til Russland eller Kina for støtte. I 1895 ble Myeongseong (referert til som «dronning Min»)^[19]) drept i et japansk attentat.^[20][20] Den japanske minister i Korea, Miura Goro, planla og ledet gjennomføringen av attentatet. En gruppe japanske agenter gikk sammen med Hullyeondaehæren^[20] inn i kongepalasset Gyeongbokgung i Seoul. Dette var allerede under japansk kontroll.^[20] Først drepte de keiserinne Myeongseong, deretter lemlestet de kroppen hennes i palassets nordfløy.

Qing-Kina måtte akseptere tapet for Japan i Shimonosekitraktaten signert 17. april 1895, der Kina anerkjenner Koreas «fulle og omfattende suverenitet». Etter datidens realiteter gjorde det at den tidligere kinesiske vasallstat nå ble til et japansk protektorat. Joseon-hoffet, under press fra langt større utenlandske makter, hadde etter dette behov for å gjenreise den nasjonale integriteten og erklærte derfor opprettelsen av Keiserdømmet Korea i 1897. Gojong tok tittelen keiser for å understreke Koreas uavhengighet. I tillegg startet Gojong arbeidet med å importere utenlandsk teknologi, særlig fra Russland, for å kunne stå imot Japan. Teknisk sett markerer 1897 slutten på Joseon-Korea, ettersom landets offisielle navn ble endret. Imidlertid var det fremdeles Joseon-Koreas kongehus som regjerte, dog under press fra Japan og Russland.

I en serie manøvreringer og motmanøvreringer klarte Japan å slå den russiske flåten ved Slaget om Port Arthur i 1905. Etter at den Den russisk-japanske krig ble avsluttet ved Portsmouth-traktaten, lå veien åpen for Japan til å ta kontrollen over Korea. Etter at Korea ble påtvunget Eulsatraktaten i 1905, ble landet et japansk protektorat. Itō Hirobumi ble den første japanske generalresident i Korea, men ble senere drept av den koreanske uavhengighetsaktivisten An Jung-geun i 1909 ved jernbanestasjonen i Harbin. Tross koreansk motstand ble Korea annektert gjennom den påtvugne annekteringstraktaten i 1910.

Joseon-Korea var et sterkt sentralisert monarki og neokonfuciansk byråkrati som beskrevet i Gyeongguk daejeon, en slags koreansk konstitusjon.

Kongen hadde absolutt autoritet, men kongens faktiske makt varierte avhengig av de rådende politiske forholdene. Han var bundet av tradisjoner, tidligere kongers beslutninger, Gyeongguk daejeon og konfuciansk lære. Kongen forlangte absolutt lijalitet fra sine embedsmenn og undersåtter, men embedsmennene var forventet å rettlede kongen mot den rette vei i fall en mente at han var i ferd med å gjøre noe dumt eller galt. Naturkatastrofer ble ansett å kunne på grunn av kongens feil, og Joseon-kongene var derfor ekstra oppmerksomme når disse skjedde. Ved tørke eller andre katastrofer som ofte gjentok seg, aksepterte kongen ofte kritikk fra både embedsmenn og fra innbyggerne, og uansett hva de måtte si eller skrive ville de være beskyttet mot straffeforfølgelse etter loven, men også her fantes det noen få unntak.

Embedsmennene ble rangert i ni nivåer, hvert nivå delt i et senior og ett juniornivå. Rangeringen gikk derfor fra første nivå senior (정1품, 正一品) ned til niende nivå junior (종9품, 從九品). Nivåplassering ble oppnådd gjennom alder og forfremmelse eller gjennom kongelig dekret basert på en statseksamen eller anbefaling. Embedsmennene bar i henhold til Gyeongguk daejeon på første, andre og tredje nivå røde kapper, til og med sjette nivå blå, og de laveste grønne kapper. En embedsmanns stilling gav ofte en yangbanstatus, adelig tittel som kunne arves i tre generasjoner. For å få en slik tittel, måtte en gjennomgå en rekke gwageoeksamener. Disse fantes i tre varianter, litterær, militær og diverse, der den litterære eksamenen var den mest prestisjefylte. Mange av nøkkelpostene, inkludert alle i de tre Samsa-kontorene, var bare åpen for kandidater med litterær eksamen.

Den litterære eksamen var firedelt, og en måtte bestå alle for å bli en embedsmann. Et kull på 33 kandidater måtte ta den siste eksamen foran kongen. Kandidaten med best resultat ble plassert som junior i sjette nivå. De to med nest beste resultat ble plassert som junior i sjuende nivå. De neste sju kandidatene ble plassert som junior i åttende nivå, mens de siste 23 ble plassert i niende nivå som juniorer, den laveste av de 18 rangeringene.

Embedsmenn på første senior og juniornivå, samt andre seniornivå ble tittullert med «dae-gam» (대감, 大監), mens andre junior og tredje senior ble tittulert «yeong-gam» (영감, 令監).^[21] De rød-kledde ble ofte kalt for «dangsanggwan» (당상관, 堂上官), og tok del i beslutningsprosessen ved å delta på møter å kongens råd. De øvrige ble kalt for «danghagwan» (당하관, 堂下官).

Joseons statsråd (Uijeongbu, 의정부, 議政府) var landets øverste forsamling, men dets makt og myndighet sank etter hvert. Forsamlingens leder (Yeonguijeong, 영의정, 領議政), venstre statsrådleder (Jwauijeong, 좌의정, 左議政), og høyre statsrådleder (Uuijeong, 우의정, 右議政) var de øverste embedsmenn i Joseon-Korea. De tre ble assistert av en venstre minister (Jwachanseong, 좌찬성, 左贊成) og en høyre minister (Uichangseong, 우찬성, 右贊成), og deretter funghte sju lavere embedsmenn. Statsrådets makt var omvendt proporsjonal med kongens. Det var perioder der det hadde i direkte kontroll over Joseons seks departement, det øverste utøvende organet i kongedømmets maktapparat, men hadde i det alminnelige bare en rådgivende rolle overfor en sterkere konge. Embedsmennene kunne besette flere stillinger samtidig.

Joseons seks departement (Yukjo, 육조, 六曹) var den øverste utøvende makt i kongedømmet, bortsett fra kongen. Hver minister (Panseo, 판서, 判書) var i rang nummer tre etter statsrådets ledere og assistenter, og hadde alle en viseminister (Champan, 참판, 參判), på samme nivå. Av de seks ministrene var det en med høyere rang ennde andre; ministeren med ansvar for personell. Ettersom statsrådets makt falt over årene, ble personellministeren ofte de facto leder av de øvrige ministrene. De seks ministerposisjonene, rangert etter viktigtet:

• Personelldepartementet (Ijo, 이조, 吏曹), arbeidet med å utnevne embedsmenn.
• Skattedepartementet (Hojo, 호조, 戶曹) arbeidet med skatter, finanser, folketellinger, landbruk og arealpolitikk.
• Ritedepartementet (Yejo, 예조, 禮曺), arbeidet med riter, kultur, diplomati og gwageoeksamner.
• Forsvarsdepartementet (Byeongjo, 병조, 兵曺), arbeidet med militærvesenet.
• Justisdepartementet (Hyeongjo, 형조, 刑曺), arbeidet med administrasjon av lovverket, slaveriet og straff.
• Arbeidsdepartementet (Gongjo, 공조, 工曹), arbeidet med industri, offentlige arbeider, produksjon, gruvedrift.

Joseons tre kontorer, eller Samsa (삼사), er et fellesnavn for de tre organisasjonene som funksjonerte som de viktigste organene for trykking, samt for kongens og embedsmennenes finanser og balanse. Systemet ble laget etter det tilsvarende kinesiske systemets mal, men hadde en mer framtredende rolle i Joseon-Korea, sammenlignet med Kina. I rollen som ansvarlig for trykking, hadde en ikke som oppgave å bestemme eller implementere politikk, men hadde en innflytelsesrik rolle i den løpende debatten.

Embedsmennene som tjenestegjorde i de tre organisasjonene var ofte yngere og med lavere status enn andre embedsmenn, men hadde til gjengjeld et sterkt akademisk rykte, og nøt godt av privilegier og prestisje (for eksempel kunne de som drev med sensur drikke alkohol i arbeidstiden, fordi de også skulle kritisere kongen). For å bli utnevnt, gikk en grundigere gjennom kandidatens karakter og familiebakgrunn. Den raskeste veien til høyere posisjoner i systemet, var via Samsa-organene, og det var stort sett alltid herfra en rekrutterte medlemmer til statsrådet.

De tre organene var:

• Kontoret til generalinspektøren (Saheonbu, 사헌부), overvåket statsmaktens administrasjon og embedsmennene både i de sentrale organene, og lokalt rundt om, med vekt på korrupsjon, feilbeslutninger og inneffektivitet. Det var også ansvarlig for offentlig moral og konfucianske skikker, og å møte kritikk fra befolkningen. Det ble ledet av en generalinspektør (Daesaheon, 대사헌), en embedsmann fra andre nivå i juniorposisjon, og hadde ansatt 30 uavhengige embedsmenn.
• Kontoret for sensur (Saganwon, 사간원), hovedfunksjonen var å protestere overfor kongen hvis det ble utført feilaktige beslutninger eller annen uhøvelig adferd eller politikk. Viktige dekreter fra kongen ble sett over av senruren, som bad om at de ble trukket tilbake om de ble ansett som feilaktige. Det skrev også generelle ytringer om statens tilstand. Det bestod av fem embedsmenn, ledet av en sjefssensor (Daesagan, 대사간), på tredje senior nivå.

Mens hovedfokus for kontoret til generalinspektøren er embedsmenn og kontoret for sensur er kongen, utførte de to kontorene ofte hverandres oppgaver. Sammen ble de kalt for Yangsa (양사) som direkte oversatt betyr «begge kontorene», og samarbeidet ofte, særlig i tilfeller hvor en forsøkte å reversere kongens beslutninger.

• Kontoret for spesialrådgivere (Hongmungwan, 홍문관 弘文館, så etter det kongelige biblioteket, og fungerte som researchere for studier i konfuciansk filosofi og svarte på kongens spørsmål. Tjenestemennene deltok i daglige forelesninger kalt for gyeongyeon (경연), der det ble diskutert historie og konfuciansk filosofi med kongen. Disse diskusjonene førte ofte til at aktuelle politiske hendelser ble diskutert, og dermed gav dette forsamlingen også innflytelse som rådgivere. Det ble ledet av en ledende lærd (Daejehak, 대제학), en deltidsstilling på andre seniornivå som også ble kombinert med en stilling for eksempel i statsrådet, samt en nestleder (Bujehak, 부제학), som var en fulltids seniorstilling på nivå tre, som i realiteten sørget for den daglige drift. Å være ledende lærd var en svært prestisjefylt posisjon i det dypt konfucianske koreanske samfunnet. Kontoret ble etablert for å erstatte Jiphyeonjeon, som ble avviklet av kong Sejo i etterkant av drapet på seks ministre.

Blant det øvrige embedsverket var:

• Det kongelige sekretariat (Seungjeongwon, 승정원), var en liaison mellom kongen og departementene. Det eksisterte seks sekretariat, ett for hvert departement, alle tjenestemenn var seniorer i nivå tre. Hovedoppgaven var å sende visere kongelige dekreter til departementene og motta henvendelser fra embedsverket og innbyggerne til kongen, men var også rådgivere for kongen og tjenestegjorde dessuten i nøkkelstillinger i kongens hoff. Dette gjaldt særlig den kongelige sjefssekretær, (도승지), som var liason til personelldepartementet, og var kongens nærmeste av alle embedsmenn, og av det fikk han ofte betydelig makt. Hong Guk-yeong (under Jeongjos styre) og Han Myeong-hwe (under Sejo) er eksempler på de mest innflytelsesrike sjefssekretærene.
• Hovedstadsbyrået (Hanseungbu, 한성부), ansvar for hovedstaden, Hanyang eller dagens Seoul. Det var ledet av Paanyoon(판윤), en andre grads senior embedsmann, tilsvarende dagens borgermester.
• Det kongelige etterforskningsbyrået (Uigeumbu, 의금부), var et organ for etterforskning og maktutøvelse direkte underlagt kongen. Det håndterte forræderi og andre alvorlige saker som bekymret kongen og kongefamilien. I tillegg sørget byrået for å arrestere, etterforske, fengsle og gjennomføre idømt straff mot mistenkte forbrytere, som ofte var embedsmenn.
• Byrået for arkiv (Chunchugwan, 춘추관), embedsmenn som skrev, samlet sammen og vedlikeholdt myndtghetenes arkiver og historiske data. Det ble ledet av en statsråd, og mange av posisjonene ble holdt av embedsmenn som også tjenestegjorde i andre organer. Det var åtte histografer som hadde som eneste oppgave å skrive møtereferat for de historiske arkvene.
• Seonggyungwan eller det kongelige akademiet (성균관), et kongelig universitet som skulle utdanne kommende embedsmenn. Disse måtte først gjennom to gwageoeksamener før de ble tatt opp som studenter. Hver klasse bestod normalt av 200 elever, som bodde i et eget internat betalt av staten, og fulgte skolens strenge rutiner og regler. Universitetet fungerte også som et hellig sted for konfuciansk visdom. Studentenes meninger om regjeringens politikk, særlig gjennom samlede uttalelser og demonstrasjoner kunne ha sterk innflytelse, ettersom de representerte holdningene til unge og ukorrupte studenter. Den ansvarlige embedsmannen var Daesaseong (대사성), senior på tredje nivå, samt 36 andre embedsmenn samt også andre fra den øvrige statsadministrasjonen som var med på å drive akademiet.

Embedsmenn fra høyere nivå ble sendt ut fra sentralmyndighetene til lokale myndigheter rundt om i landet. Noen ganger ble en hemmelig kongelig inspektør (Amhaeng-eosa, 암행어사) utnevnt av kongen og sendt ut inkognito, for å overvåke embedsverket rundt om. Disse hemmelige inspektørene var vanligvis unge embedsmenn av lavere grad, men hadde kongens autoritet til å avsløre korrupte embedsmenn.

• Provinser (Do, 도), det var åtte provinser, hver ledet av en guvernør (Gwanchalsa, 관찰사), som hadde rang som junior i nivå to.
• Bu (부), administrative kontorer med ansvar for de viktigste byene I provinsene. Hvert bu ble ledet av en Buyoon (부윤), som tilsvarte guvernør i rang.
• Mok (목), det eksisterte 20 moks, som styrte store fylker (ju, 주). En mok ble ledet av en Moksa (목사), med rang av senior på nivå tre.
• Fylke (Gun, 군), det eksisterte 80 fylker, hver ledet av en Gunsu (군수), med rang som junior i nivå fire.
• Hyeon (현), store hyeons ble styrt av en Hyeongryeong (현령), med rang som junior i nivå fem, mens mindre hyeoner ble ledet av Hyeonggam (현감), junior på sjette nivå.

Gjennom det meste av Joseon-Korea ble landet inndelt i åtte provinser (do; 도; 道). Provinsgrensene forble uendret for nesten 500 år fra 1413 til 1895, og formet det geografisk paradigme som fremdeles er tydelig på Koreahalvøya i dagens administrative inndelinger, dialektene og de regionale skikker og særtrekk. De åtte provinsenes navn er i en eller annen form fremdeles i bruk.

Det hersker stor usikkerhet til befolkningsmegden i Joseon-Korea. Myndighetenes egne arkiver teller husholdninger, men anses som upålitelige.^[22] Et moderne estimat gir 6 millioner innbyggere ved starten på år 1392, med varierende vekst fram til 18 millioner i 1750. Mellom 1810 og 1850, falt befolkningen med vel 10 prosent og forble deretter stabilt.^[23] Før innføringen av moderne medisin av Keiserdømmet Korea tidlig på 1900-tallet, var gjennomsnittlig levealder for koreanske menn 24 år og for kvinner 26 år.^[24]

Joseon-Korea etablerte et sentralisert administrativt system da kong Taejong i 1399 avviklet Dopyeong til fordel for Joseons statsråd, kontrollert av konfucianske lærde (Yangban). Mot slutten av 1700-tallet hadde yangban skaffet seg de fleste fordelene som ble aristokratiet til del, med unntak av statusen som kom av families posisjon, gwageoeksamnene for konfuciansk lære og den sivile statsadministrasjonen. Men yangban-posisjonen var bare delvis arvelig. Dersom en arving ikke klarte å bli embedsmann i tredje generasjon etter en yangban, mistet hele familien sin yangban-status. Som oftest måtte en gjennom flere gwageoeksamener (en måtte bestå en lavere todelt eksamen (소과) for å kvalifisere seg til en høyere todelt eksamen, som alle måtte bestås for å bli embedsmann.

Den sentrale statsmyndigheten og de militære styrkene ble kontrollert av yangban og kongen, i en heller vanskelig balansegang. Antallet yangban av befolkningen kan ha vært så mange som 30 prosent i 1800, men det var store lokale variasjoner.^[25] Ettersom statsadministrasjonen var liten, hadde et stort antall yangban lokalt høy status, men ikke nødvendigvis en høy inntekt.^[26]

Mellom 30 og 40 prosent^[27][28][29] av befolkningen var slaver (nobi), lavstatus (cheonmin) eller de uberørbare lavkastene (baekjeong). Slaveri var arvelig, såvel som en form for pålagt straff. Slaver kunne både være eid av myndighetene, og av private slaveeiere. Myndighetene gav av og til slaver til innbyggere med høyere rang. Privateide slaver kunne arves som personlig eiendom. Dersom avlingene slo feil, kunne mange innenfor sangminklassen frivillig bli slaver for å overleve. Slaver både kunne eie og hadde som oftest egen eiendom.^[30] Private slaver kunne kjøpe seg fri.

Mange av den gjenværende befolkningen på rundt 40-50 prosent var bønder,^[31] men nyere forskning har reist spørsmål omkring størrelsen på andre koreanske klasser og grupper; handelsmenn, lokale embedsmenn, lavere deltidsansatte (chungin), håndverkere og arbeidere, tekstilarbeidere og lignende.^[32] Gitt befolkningens størrelse, kan det være at en person hadde flere roller i flere klasser. Det meste av landbruket var kommersielt og ikke for egen overlevelse.^[33] I tillegg til at det gav ekstra inntekter, var det å kunne et håndverk nødvendig for å unngå de verste effektene av det tungrodde og ofte korrupte skattesystemet i landbruket.^[34]

Sent i Joseons historie tok konfucianske idealer vedrørende eiendom og «filial pietet» gradvis over, og var sterkt forbundet med det komplekse sosiale hirearkiet. Tidlig på 1700-tallet klaget sosialkritikeren Yi Junghwan (1690–1756) sarkastisk at «folk har en tendens til å få en liten omgangskrets med de mange ulike graderingene og rangeringene som deler opp befolkningen».^[35]

Men, som Yi skrev, de uformelle sosiale forskjellene i det tidligere Joseon, ble styrket av lovlig distriminering, som for eksempel overflødighetslovgivningen,^[36] som regulerte kleskoden til de ulike sosiale gruppene, og lover som begrenset arv og kvinners eiendomsrett.^[37]

Lovene ble trolig innført på grunn av den økende sosiale mobiliteten, særlig i det velstående hundreåret som startet rundt 1710.^[38]Kongedømmet Joseons opprinnelige sosiale hierarki ble arvet fra Kongedømmet Goryeo. Mellom 1300 og 1500-tallet var hierarkiet strengt og stabilt. Og fordi de økonomiske mulighetene til å endre sin status var svært begrenset, var det ikke nødvendig med en egen lov.

Mot slutten av 1600-1800-tallet oppstod nye sosiale grupper, og det gamle klassesystemet ble svært svekket. Særlig i regionen Daegu der yangban-klassen i 1858 utgjorde 70 prosent av befolkningen.^[39]

I 1801 ble alle de stateside slavene frigitt, og dette innebar også aviklingen av slaveriet som system gjennom det neste hundreåret.^[40] Gaboreformen i 1894 inneholdt en sosialplan som avviklet slaveriet i sin helhet.

Joseon representerte to perioder med sterk kulturell vekst. Joseonkulturen utviklet den koreanske teseremonien, koreanske hager og omfattende historiske bokverker. Kongefamilien sørget også for å få bygd flere festninger og palasser.

I Joseon ble kvinnenes jeogori gradvis mer tettsittende og kortere. På 1500-tallet var jeogrien posete og rakk til nedenfor livet, men mot slutten av kongedømmet på 1800-tallet var den kortet ned til under brystene, som nå ble dekket med klesstykket heoritti. Mot slutten av 1800-tallet introduserte Heungseon Daewongun den mandsjuinspirerte jakka magoja, som i nyere tid også brukes sammen med folkedrakta hanbok.

Chima var et langt skjørt, mens jeogorien var kort og tettsittende mot slutten av Joseon-perioden. Skjørtets fylde ble uthevet rundt hoftene. Flere typer undertøy ble benyttet under chima, som darisokgot, soksokgot, dansokgot og gojengi for å oppnå den ønskede siluetten. Fordi jeogorien var så kort, ble et naturlig å vise heoritti (eller «heorimari») som fungerte som et korsett.

Overklassen brukte hanbok av tettvevd nettelduk laget av rami, eller andre høykvalitetsstoffer som var tettvevd, eller av silke. Folk flest ble begrenset av loven og av ressurstilgangen til å i beste fall bruke bomull. Overklassen bar klær med varierende farger, men sterke farger ble vanligvis brukt av barn og jenter, mens mindre fargerike klær ble benyttet av middelaldrende menn og kvinner. Folk flest kunne til spesielle anledninger bruke svake farger, for eksempel rosa, svakt grønn, grå eller trekull-fargede klær. Når koreanere gikk utendørs brukte de yttertøyet durumagi, som nådde til knærne.

I midt-perioden i Joseon beveget maleteknikkene seg mot mer realisme. En nasjonal malestil av landskaper kalt for «sann utsikt» startet, og beveget seg fra den tradisjonelle kinesiske stilen med idealiserte generelle landskap til bestemte steder som ble korrekt gjengitt. Stilen var ikke fotografisk, men akademisk nok til at den ble etablert og støttet som en standardisert koreansk malestil.

Midt, og den sene Joseon-perioden var en gullalder for koreansk malekunst. Den falt sammen med sjokket over kollapsen til Ming-Kina, Masju-herskernes økte innflytelse på Kina og kravet overfor de koreanske kunstnerne om å etablere en ny koreansk malestil. På denne tiden hadde ikke lenger Kina lenger overlegen innflytelse over koreansk kunst, som heretter fant sin egen vei, og fikk sine egne særtrekk sammenlignet med tradisjonell kinesisk malekunst.

Keramikk var en populær kunstform i Joseon-Korea. Eksempler på keramikk-kunst inkluderer hvit porselen, ufarget eller dekokert med kobolt, eller underglasur i kobberrød, blå eller med jern. Keramikk fra Joseon avviker fra tilsvarende i andre perioder fordi kunstnerne arbeidet ut fra at hver gjenstand skulle ha sin egen personlige stil.^[41]

På begynnelsen av 900-tallet ble hvit porselen bearbeidet i Korea. Historisk er dette overskygget av Celadonperiodens popularitet, og det var ikke før på 1400- og 1500-tallet at hvit porselen ble anerkjent for sin egen kunstneriske verdi. Blant de mest verdsatte koreanske keramikkverkene er store hvite klukker. Formen symboliserer månen og fargen knyttes til idealer om renhet og konfuciansk nøysomhet. I denne perioden ble produksjonen av hvitt porselen nøye kontrollert av byrået som hadde ansvar for kongefamiliens måltider og hoffbanketter.^[41]

Porselen ble opprinnelig innført til Korea som en gave fra den kinesiske Xuande-keiseren til Joseon-hoffet. Den første kobolten som ble benyttet av koreanske kunstnere ble importert fra Kina. I 1463 ble det oppdaget koboltkilder i Korea, men denne var av så dårlig kvalitet at en heller foretrakk den dyrere importerte kobolten. Dette i motsetning til det nøysomme neokonfucianske levesettet.^[41]

I sterk motsetning til koboltfarget porselen, stod porselen med kobberrød underglasur, men den var også mye vanskeligere å produsere. Disse gjenstandene krevde betydelig mer oppmerksomhet og erfaring fra kunstnerens side under produksjonen, som ved den minste feil kunne gi gråtoner i stedet for rød farge. En vet ikke hvor denne kunstformen oppstod, men gjenstandene dukket opp på 1100-tallet i Korea, og ble svært populære i andre halvdel av Joseon-perioden. Noen eksperter har vist til ovner i Bunwon-ri i Gwangju i Gyeonggi, som et mulig fødested for denne kunstformen, uansett spilte denne byen en vesentlig rolle i produksjon av keramikk i Joseon-Korea, muligens som dets fødested.^[41]

Porselensartifakter malt med blå underglasur er et annet eksempel på populære gjenstander i denne perioden. Mange av disse ble malt av hoff-malere ansatt av kongefamilien. Dekorering av keramikk tok i denne perioden over som den dominerende og mest utbredte kunstformen, over landskapsmaling.^[41]

Porselen ble også dekorert med jern, og gjaldt i hovedsak store krukker og tilsvarende gjenstander.^[41]

Joseon-arkitekturen deles i all hovedsak Ii tre deler, tidlig, midt og sen periode, lik tilsvarende for landets øvrige kulturelle og kunstneriske utvikling. I den tidlige perioden utviklet arkitekturen seg med bakgrunn i arven fra de tidligere kongedømmene formet etter de konfucianske prinsippene som erstattet de buddhistiske.

Tross den konfucianske innflytelsen ble tidligere tiders aristokratiske smak erstattet med usofistikerte, enkle og nøysomme linjer med normale kvaliteter. Koreansk arkitektur utviklet seg med sin unike vilje til å vise periodens ideer og verdier.

Et brakettsystem ble benyttet i de viktigste bygningene på et bestemt område. Det kolonnelignende brakettsystemet og et eklektisk brakettsystemsom betsår av arkitektoniske elementer fra både kolonne og kolonnelignende systemer, ble benyttet for templer og andre viktige bygninger. Brakettsystemene var både strukturelt og visuelt viktige deler av bygningene, og ble utviklet for å følge en strukturell funksjon og vise den unike skjønnheten i koreansk arkiteuktur.

Arkitektoniske ornamenter og deres symbolske konnotonasjon varierte i utforming. Arkitekter utviste en sterk vilje til å skape en nasjonal form for arkitektur, og forsøkte å bruke dekorative elementer av alle slag. Dette skapte en arkitektonisk kontrast med sterk variasjon av farger, enkelhet og kompleksitet. Dette arkitektoniske uttrykket i den senere perioden kan minne om de vestlige stilene barokken og rokokko.

Dancheong er en tradisjonell koreansk fargedekorasjon malt på bade sekulære og religiøse trebygninger, ofte i sterke farger med komplekse kombinasjoner på tak og møner.

Joseon-dynastiets annaler er Joseon-Koreas årbok, ajorført mellom 1413 og 1865. Annalene (sillok) består av 1893 bind og er antatt å dekke den lengste kontinuerlige periode for et kongedømme. Unntaket er to sillok skrevet under den japanske koloniseringen av Korea. Bokverket er koreas nasjonalskatt nr. 151 og listet på UNESCOs verdensminneliste.

Uigwe er en samling kongelige protokoller fra Joseon-Korea, som inneholder opplysninger og beskrivelser i tekst og illustrasjoner om kongefamiliens viktige seremonier og riter.

Joseon-Koreas viktigste vitenskapelige periode var under Sejong den store. Sejongs nye politikk var å gi folk med lavstatus, som for eksempel Jang Yeong-sil, anledning til å arbeide for staten. Jang bygde som ung maskiner for å gjøre ulike arbeidsoppgaver enklere, og han overså bygging av bade akvedukter og kanaler. Jang ble til slutt gitt mulighet for å bo i kongens residens, der han ledet en gruppe vitenskapsmenn.^[42]

Noen av hans oppfinnelser er en vannklokke (Jagyeokru) fra 1434, som senere ble utviklet en mer komplisert versjon med astronomisk tilleggsutstyr, han forbedret metalltypene som tidligere var utviklet for trykking i Goryeo-Korea. Andre ting var en tankmåler, samt en nedbørmåler.

En medisiner i hoffet, Heo Jun, skrev flere tekster, det viktigste Dongui Bogam, som ofte refereres til som grunnlaget for den tradisjonelle koreanske medisinen. Arbeidet ble spredt til Kina og Japan, der det fremdeles anses som en av klassikerne i tradisjonell østlig medisin.

Høydepunktet innen koreansk astronomi var i Joseon-perioden, da vitenskapsmenn som Jang utviklet apparat som en globus som viste posisjonen til sola, månen og stjernene.^[43] Senere globuser (Gyupyo, 규표) ble utviklet tilpasset årstidene.

Høydepunktet innenfor astrolomi og kalenderutvikling under Sejong var Chiljeongsan (1442), som inneholdt kalkulasjoner for kursen til sju himmelobjekter, fem synlige planeter, månen og sola. Dette gjorde det mulig for andre vitenskapsmenn å kalkulere og forutse alle de store himmelfenomenene, så som solformørkelser.^[44] Honcheonsigye er en astronomisk klokke utviklet av Song I-yeong i 1669. Klokka har en armillarsfære med en diameter på 40 cm. Sfæren er aktivert av en klokkemekanisme, som viser posisjonen til himmelobjekter til en gitt tid.

Kangnido er et koreanskutviklet verdenskart fra 1402 av Kim Sa-hyeong (김사형, 金士衡), Yi Mu (이무, 李茂) og Yi Hoe (이회, 李撓). Kartet ble utviklet i kong Taejongs andre år som konge, og ble laget ved å kombinere kinesiske, koreanske og japanske kart.

Den første skuddsikre vesten, Myunjebaegab, ble utviklet i Joseon-Korea på 1860-tallet kort tid etter det franske angrepet på Korea i 1866. Heungseon Daewongun beordret utviklingen av et skuddsikkert panser på grunn av den økte trusselen fra vestlige armeer. Kim Gi-du og Gang Yun fant ut at bomull kunne beskytte mot kuler om det var tykt nok. Kim og Gangs vest bestod av 30 lag med bomull. Vestene ble benyttet da USA angrep Korea under angrepet på Ganghwa i 1871. Den amerikanske styrken klarte å få tak på en vest, brakte den hjem til USA der den ble utstilt på Smithsonian American Art Museum fram til 2007, da vesten ble sendt tilbake til Sør-Korea.

I Goryeo-Korea eksisterte det handel mellom Korea og arabiske nasjoner, Japan, Kina og Mansjuria. Koreanske handelsfolk tilbød brokade, smykker, ginseng, silke og porselen. Kongedømmet Joseon antok konfucianisme som statsreligion ved århundreskiftet 1300-1400, og en del av det buddhistiske tankegodset ble fjernet. Porselen ble erstattet av hvit baekjaporselen, som ikke var like etterspurt i Kina og i arabiske land. Handelen ble også mer begrenset til fordel for landbruket. I tillegg kom kinesiske krav om tributt, som førte til at en i Korea måtte avvikle produksjon av enkelte luksusvarer av gull og sølv, og begrense importen til det aller mest nødvendige fra Japan. Sølv ble benyttet som valuta i Kina og var derfor en viktig del av den koreansk-kinesiske handelen.

Etter Japans annektering av Korea i 1910 ble kongefamiliens prinser og prinsesser tvunget til Japan for å bli etterutdannet og gift. Tronas arving kronprins Uimin ble gift med prinsesse Yi Bang-ja født Nashimoto og fikk to sønner, prinsene Yi Jin og Yi Gu. Hans eldre bror, prins Ui hadde 12 sønner og ni døtre med flere koner og konkubiner.

Kronprinsen mistet sin status i Japan ved avslutningen av andre verdenskrig, og returnerte til Sør-Korea i 1963 etter en invitasjon fra myndighetene. Han fikk slag da flyet landet i Seoul og ble sendt til sykehus i hui og hast. Han kom seg aldri og døde i 1970. Hans bror, prins Ui døde i 1955. I Sør-Korea ble dette ansett som slutten på den koreanske kongerekka.

Prins Yi Seok er en av to tronpretendenter til det avviklede kongedømmet. Selve det koreanske monarkiet ble lagt ned av Japan i 1910. Prins Yi Seok er sønn av prins Gang, Gojongs femte sønn, og er historieprofessor ved Jeonju University.

Flere av kongehusets etterkommere lever i USA, Canada og Brasil, eller andre steder utenfor Korea.

Mange av etterkommernes graver finnes på toppen av et fjell i Yangju. Ifølge en inskripsjon på gravsteinen er det antatt at etterkommerne er fra kong Seongjeong (9. Joseon-konge). Det ble oppdaget at fjellet tilhører et medlem av kongefamilien som heter Yi Won (f. 1958).

• Keiser Gojong (1852–1919), 26. monark i Huset Yi, adoptert barnebarns barnebarn av kong Yeongjo.
  • Keiser Sunjong (1874–1926), 27. monark i Huset Yi, sønn av keiser Gojong.
  • Prins Gang (1877–1955)
    • Prins Geon (1909–1991), sa fra seg keisertittelen og arv da han ble japansk statsborger i 1947.
    • Prins Wu (1912–1945)
      • Yi Chung (1936–), de jure biologisk arving av keiser Gojong.
    • Prins Gap (1938–)
      • Keiserlig arveprins Won (1962–), hevder å være Huset Yis 30. overhode.
        • 1. sønn (1998–)
        • 2. sønn (1999–)
      • Yi Jeong
    • Prinsesse Haewon (1919–), hevder å være Huset Yis 30. overhode.
      • 1. sønn
      • 2. sønn
      • 3. sønn
      • 1. datter
    • Prins Seok (1941–)
      • Yi KiHo (1959–)
      • Yi Hong (1976–)
        • 1. datter (2001–)
      • Yi Jin (1979–)
      • Yi Jeonghun (1980–)
  • Kronprins Uimin (1897–1970), 28. overhode i Huset Yi
    • Prins Jin (1921–1922)
    • Arveprins Hoeun (1931–2005), 29. overhode i Huset Yi
  • Prinsesse Deokhye (1912–1989)
    • Jong Jeonghye

• Den store kongeforfar (seondaewang, 선대왕, 先大王) eller stor konge (daewang, 대왕, 大王), brukt for å referere til en avdød monark.
• Enkedronning (daebi, 대비, 大妃), ektefelle til avdød konge (mor til sittende konge), som tituleres Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Enker etter konger fikk stor makt over kongens beslutninger i de tilfeller der den påtroppende kongen var for ung til å regjere selv, eller bare i kraft av å være mor eller en eldre slektning av monarken.
• Kongelig enkedronning (wangdaebi, 왕대비, 王大妃), tidligere kongekone med rang over sittende konges kone, tante eller bestemor, med tittelen Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).
• Den store kongelige enkedronning (daewangdaebi, 대왕대비, 大王大妃), tidligere kongekone, med rang over to andre kongeenker eller sittende konges oldemor, med tittelen Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).
• Store hoffprins (daewongun, 대원군, 大院君), far til en påtroppende konge som ikke kan overta trona selv fordi han ikke følger generasjonen til den forrige kongen. Det har vært tilfeller hvor hoffprinsen har fungert som regent for sin sønn, den siste som gjorde dette var regent Heungseon.
• Store hoffprinsesse (budaebuin, 부대부인, 府大夫人), mor til konge hvis far ikke har vært regent.
• Hoffprins (buwongun, 부원군, 府院君), droningens ektefelles far.
• Hoffprinsesse (bubuin, 부부인, 府夫人), droningens ektefelles mor.

• Avgått konge (sangwang, 상왕, 上王), en fremdeles levende konge som frivillig har abdisert til den sittende kongen. Vanligvis beholdt de sin innflytelse og makt helt til sin død. Tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og fremdeles, men i mindre bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).

• Stor avgått konge (taesangwang, 태상왕, 太上王), en konge som har abdisert, og som har hatt større innflytelse og makt enn hans forgjengere. Tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og fremdeles, men i mindre bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽).

• Konge (wang, 왕, 王), kongen, med tittelen Hans majestet (jeonha, 전하, 殿下) og litt mer upresist, men fremdeles i bruk Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Før tittelen jeonha ble det benyttet flere tittler på kongen. Lokale og uformelle navn som naratnim (나랏님) ogimgeum (임금) ble også benyttet. Utenlandske utsendinger benyttet tittelen Statens konge (gugwang, 국왕, 國王); og for hoffets medlemmer som skulle tittulere kongen utenfor hoffet på en litt mer formell måte ble det Nåværende konge (geum-sang, 금상, 今上),Suverenen (jusang, 주상, 主上 eller sanggam, 상감, 上監), eller Stort palass (daejeon, 대전, 大殿). Tituleringen var den for alle, unntatt for enkedronninger og for de få kongene som abdiserte og som nøyde seg med å titulere kongen uten hans tittel.
• Dronning (wangbi, 왕비, 王妃), kongens kone ble titulert Hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Tittelen bvenyttet i hoffet var Midtpalasset (junggungjeon, 중궁전, 中宮殿 eller jungjeon, 중전, 中殿). Dronninger som forble gift med kongen inntil sin død ble vanligvis gitt en tittel som bestod av to hanja-tegn i begynnelsen deretter suffikset dronning (wanghu, 왕후, 王后).

• Den kongelige arveprinsens bror (wangseje, 왕세제, 王世弟), en yngere bror til kongen som formelt er innsatt som hans arving, der kongen ikke har egne avkom.

• Kongelig prins (wonja, 원자, 元子), kongens førstefødte sønn før han formelt blir innsatt som kongens etterfølger, med tittelen Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽). Kongeprinser var vanligvis barn av kongen og hans kone, men unntak finnes, der tittelen kongelig prins ble gitt til førstefødte til kongens konkubine, den mest kjente under kong Sukjong.
• Storprins (daegun, 대군, 大君), barn av konge og droning med tittelen Hans unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap, og tittelen Hans eksellense (daegam, 대감, 大監) etterpå. Tittelen storprins er ikke arvet og hans sønner er vanligvis referert til som bare prinser.
• Storprinsesse ektefelle (bubuin, 부부인, 府夫人), kona til en storprins.
• Prinsesse (gongju, 공주, 公主),bdatter av kongen og hans offisielle kone, med tittelen Hennes unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap, og Hennes eksellense (jaga, 자가) etterpå.
• Prins (gun, 군, 君), barn av konge og konkubine eller etterkommer av en storprins. Tittelen er hans unge høyhet (agissi, 아기씨) før erkteskap og hans eksellense (daegam, 대감, 大監) etterpå.
• Prinsesse ektefelle (gunbuin, 군부인, 郡夫人), kona til en prins.
• Prinsesse (ongju, 옹주, 翁主), datter av kongen og en av hans konkubiner, med tittelen hennes unge høyhet (agissi, 아기씨) før ekteskap og hennes eksellense (jaga, 자가) etterpå.
• Kongelig arveprins (wangseja, 왕세자, 王世子) utpekt arving til trona, med den forenklede tittelen Arveprins (seja, 세자, 世子) oftere i bruk enn den formelle tittelen Hans kongelige høyhet (jeoha, 저하, 邸下). Som oftest var dette den sittende konges eldste sønn. Mindre formelt i hoffsammenheng ble tittelen Østpalasset (donggung, 동궁, 東宮) eller Vårpalasset (chungung, 춘궁, 春宮) benyttet, men med den offisielle tittelen Hans kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽) ble benyttet sammen med Arveprins, selv om tittuleringen ikke ble benyttet av seniorene i kongefamilien.
• Kongelig arveprinsesse ektefelle (wangsaejabin, 왕세자빈, 王世子嬪), kona til kronas arving, eller bare arveprinsesse (saejabin, 세자빈, 世子嬪), med tittelen Hennes kongelige høyhet (manora, 마노라 eller manura, 마누라).

Senere etter at forskjellen mellom hennes kongelige høyhet og hennes kongelige høyhet ektefelle ble uklar etter innfløytelse av Andong Kim-klanen, ble tittelen hennes kongelige høyhet (mama, 마마, 媽媽) benyttet på ektefellen til tronas arving. Tittelen ~ kongelige høyhet ble også benyttet på storprinser, prinser og prinsesser av samme grunn.

• Kongelig arveprins (wangseson, 왕세손, 王世孫), sønn av arveprins og hans kone (prinsesse), nevø av kongen med tittel Hans høyhet (hap-a, 합하, 閤下).

• Hwangje (皇帝 황제), keiseren, titulert Hans keiserlige majestet (陛下 폐하 pyeha).
• Hwanghu (皇后 황후), keiserinnen (ektefelle), titulert Hennes keiserlige majestet.
• Hwangtaehu (皇太后 황태후), enke etter keiser.
• Taehwangtaehu (太皇太后 태황태후), enke etter keiser, nåværende keisers levende bestemor.
• Hwangtaeja (皇太子 황태자), keiserdømmets kronprins, keiserens eldste sønn, titulert Hans keiserlige høyhet (殿下 전하 jeonha).
• Hwangtaeja-bi (皇太子妃 황태자비), kronprinsesse av keiserdømmet (ektefelle), titulert Hennes keiserlige høyhet.
• Chinwang (親王 친왕), prins av keiserdømmet, keiserens sønn, titulert Hans keiserlige høyhet.
• Chinwangbi (親王妃 친왕비), prinsesse av keiserdømmet (ektefelle), titulert Hennes keiserlige høyhet.
• Gongju (公主 공주), prinsesse av keiserdømmet, datter av keiseren og hans kone, titulert titulert Hennes keiserlige høyhet.
• Ongju (翁主 옹주), prinsesse av keiserdømmet, datter av keiseren og en av hans konkubiner, titulert Hennes keiserlige høyhet.

• Koreas historie
• Liste over Koreas monarker
• Huset Yi
• Keiserdømmet Korea

• Ebrey, Patricia Buckley; Walthall, Ann; Palais, James B. (2006), East Asia: A Cultural, Social, and Political History, Boston and New York: Houghton Mifflin Press, ISBN 0-618-13384-4 .
• Kennedy, George A. (1943), «Amin», i: Arthur W. Hummel (ed.), Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644-1912), Washington: United States Government Printing Office, ss. 8–9 .
• Kim Haboush, JaHyun (2005), «Contesting Chinese Time, Nationalizing Temporal Space: Temporal Inscription in Late Chosǒn Korea», i: Lynn A. Struve (ed.), Time, Temporality, and Imperial Transition, Honolulu: University of Hawai'i Press, ss. 115–141, ISBN 0-8248-2827-5 .
• Larsen, Kirk W. (2008), Tradition, Treaties, and Trade: Qing Imperialism and Chosǒn Korea, 1850–1910, Cambridge, MA: Harvard University Asia Center, ISBN 978-0-674-02807-4 .
• Lee, Peter H.; de Bary, William Theodore (1997), Sources of Korean Tradition, Volume I: From Early Times Through the Sixteenth Century, New York: Columbia University Press, ISBN 978-0-231-10567-5 .
• A Cultural History of Modern Korea, Wannae Joe, ed. with intro. by Hongkyu A. Choe, Elizabeth NY, and Seoul Korea: Hollym, 2000.
• An Introduction to Korean Culture, ed. Koo & Nahm, Elizabeth NJ, and Seoul Korea: Hollym, 1998. 2nd edition.
• Noon Eu Ro Bo Neun Han Gook Yuk Sa #7 by Jang Pyung Soon. Copyright 1998 Joong Ang Gyo Yook Yun Goo Won, Ltd, pp. 46–7.

• (en) Joseon Dynasty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Cultural Values of the Choson Dynasty, Instrok.org, av East Rock Institute.
• (en) «Click into the Hermit Kingdom» (Av Yang Sung-jin, publisert av Dongbang Media, Seoul) – 100 artikler på engelsk om Joseon-Korea
• (ko) Korean royal family website
• (en) «E-Annals Bring Chosun History to Everyman», The Chosun Ilbo, 27. januar, 2006.
• (en) «Joseon: Korea’s Confucian kingdom (1)», The Korea Times, 15. april, 2012.