Lipari

Lipari
Lipari
Land		Italia
Region		Sicilia
Provins		Provinsen Messina (–2016) Storbyområdet Messina (2016–)
Status		Kommune
Ligger ved		Tyrrenhavet
Hovedstad		Lipari
Postnummer		98055
Retningsnummer		090
Areal		89,72 km²[1]
Befolkning		12 565[2] (2023)
Bef.tetthet		140,05 innb./km²
Høyde o.h.		5 meter
ISTAT-nummer		083041
Lipari 38°28′02″N 14°57′20″Ø
Lipari på Commons http://www.comunelipari.it

Lipari (siciliansk: Lìpari, latin: Lipara, antikk gresk: Meligunis) er den største av De eoliske øyer i Tyrrenhavet utenfor nordkysten av Sicilia, og er også navnet på øyas hovedby. Øya har en fast befolkning på rundt 11 000 mennesker, men i turistsesongen fra mai til september øker befolkningen til rundt 20 000.

Lipari er den største av en kjede av vulkanske øyer som er spredt over åpningene mellom vulkanene Vesuv og Etna. Øya har et overflateområde på 37,6 km² og ligger 30 km fra Sicilia. Foruten hovedbyen bor den øvrige helårsbefolkningen i en av de fire landsbyene: Pianoconte som ligger helt vest på øya, Quattropani i nordvest, Acquacalda langs den nordlige kysten, og Canneto på den østlige kysten nord for byen Lipari.

Øya ble skapt som en følge av fire vulkanske bevegelser, hvor den viktigste var den tredje, som antagelig varte fra rundt 20 000 f.Kr. og fram til 13 000 f.Kr. Ytterligere et viktig fenomen skal ha skjedd en gang rundt 9000 f.Kr. i henhold til karbondatering. Det siste rapporterte utbruddet skjedde på 400-tallet e.Kr. da luftfraktet pimpestein dekket de romerske landsbyene på øya. Vulkanene er betraktet som aktive, og varm fumarole kan bli sett sammen med hydrotermisk aktivitet. Som et resultat av den vulkanske opprinnelsen er øya dekket av pimpestein og obsidian. Gruvedrift etter pimpestein har blitt en stor industri for øya, og lys pimpestein fra Lipari blir eksportert internasjonalt.

Liparis posisjon gitt dens havn strategisk betydning. I neolittisk tid var Lipari, sammen med Sardinia, et av de få sentra for kommersiell handel med obsidian, en svart og hard vulkansk glassaktig steinsort som neolittiske steinalderfolk verdsatte høyt for dens skarpe skjærekant. Liparis historie er rik i hendelser, noe som er bevitnet i arkeologiske funn av gravsteder og andre levninger. Det synes som om mennesker har bosatt seg på øya allerede rundt 5000 f.Kr., skjønt en lokal legende har gitt det eponymiske navnet «Liparus» til en høvding for et folk som kom fra Campania på det italienske fastlandet. Det var en fast bosetning på øya som først ble voldelige forstyrret da den ausonske sivilisasjonen på slutten av 800-tallet f.Kr. ble brent ned og tilsynelatende aldri bygget opp igjen. Mange av de arkeologiske husholdningsobjektene er avdekket fra et forkullet segimentlag.

Greske kolonister fra Knidos i Anatolia under kom til Meligunis (Lipari) i 580 f.Kr. og bosatte seg på stedet for den landsbyen som i dag er kjent som Castello eller la Cittade. Kolonien bekjempet med hell etruskerne for kontrollen over Tyrrenhavet. Alliert med Siracusa på Sicilia på den ved den skjebnesvangre innblandingen fra bystaten Athen i 427 f.Kr. klarte Meligunis å stå imot de athenske angrepene. Kartagiske styrker greide kortvarig å erobre og holde på stedet under deres kamper mot Dionysios I, tyrannen i Siracusa, i 394 f.Kr., men straks de var dratt gikk byen inn i en trekantallianse som omfattet Dionysios’ nye koloni ved Tyndaris. Meligunis hadde en blomstringstid, men i år 304 tok Agathokles av Syrakus byen ved forræderi, og etter sigende skal han plyndret byen, men tapt alt i en storm til sjøs. Mange objekter som er funnet i antikke skipsforlis er i dag oppbevart i Det eoliske museum på Lipari (se nedenfor). Øya ble en kartagisk flåtebase under den første punerkrigen, men falt for romerske styrker i 252-251 f.Kr., og på nytt igjen til Agrippa i Octavians krig mot Pompeius. Under Romerriket ble øya Lipara brukt som et sted for landflyktige og forviste, og et pleiehjem, bad og det hydrotermiske vannene er fortsatt benyttet som en spa.

Lipari var antagelig et episkopalt sete fra 200-tallet e.Kr. og dets første biskop var den hellige Agatone. Fra minst 500-tallet kunne de kostbare relikviene av den hellige Bartolomeus bli beundret i katedralen.

På 800-tallet ble Sicilia erobret av muslimske arabere, og snart begynte sarasenske pirater å herjet over Tyrrenhavet, noe som fikk dramatiske effekter for Lipari. I år 839 drepte araberne det meste av befolkningen. Relikviene ble flyttet i sikkerhet til Benevento, og Lipari ble til sist fullstendig forlatt. I mellom 1060 og 1090 klarte normannere å erobre Sicilia tilbake fra araberne, og det ble igjen mulig å bo sikkert på Lipari. Bispesetet på Lipari ble gjenopprettet i 1131.

Selv om området fortsatt var plaget av piratvirksomhet var øya fast bosatte fra denne tiden og framover. Styret over øya gikk fra normannerne og til de tyske kongene fra Huset Hohenstaufen, fulgt av de franske kongene fra Huset Capet, og deretter til de spanske herskerne i Aragón, inntil den aragonske konge Karl I ble konge av Spania og kort tid etter kronet som tysk-romersk keiser som Karl V.

I 1544 angrep den osmanske piraten Khair ed-Din, også kjent som «Barbarossa» på grunn av sitt røde skjegg, i samarbeid med den franske flåten, Lipari og førte bort hele befolkningen i fangenskap. Den franske presten ombord på den franske flåten sørget over plyndringen av hans kristne trosfeller under angrepet av Lipari: «Å se så mange stakkars kristne, og særlig så mange små gutter og piker [lagt i slaveri] frambrakte meget stor medlidenhet.» Han nevnte også «tårene, jamringen og skrikene fra disse stakkars lipariotene, faren angående sin sønn og moren hennes datter... gråtende mens de forlot deres egen by for å bli ført inn i slaveri av disse hunder som synes rovgriske ulver blant forsagte lam.»^[3] Maurand beregnet forøvrig befolkningen til omtrent 10 000 mennesker, men dette antallet er mest sannsynlig overdrevet. Et mindre del av dem ble holdt for løsepenger i Messina på Secilia, og kom til sist tilbake til øya.

Karl V fikk sine undersåtter til bosette seg på øya på nytt og fikk bygd en massiv bymur på toppen av murene av oldtidens greske akropolis i 1556. Murene utgjorde en sterk festning som står den dag i dag. Den ble et trygt sted for befolkning for trusselen av et nytt angrep. Mens disse murene beskyttet denne byen, var resten av øya fortsatt utsatt for plyndring, og bortføring av befolkningen til slaveri i muslimske land. Denne trusselen opphørte ikke før piratvirksomheten ble utradert før på 1800-tallet.

Under den italienske fascismen ble Lipari en destinasjon for å fengsle politiske opposisjonelle, blant dem Emilio Lussu, Carlo Rosselli, og Giuseppe Ghetti.

Et museum har i senere tid bli opprettet for å samle arkeologiske levninger som viser uensartet seksjoner knyttet til historien for samtlige av De eoliske øyer fra forhistorisk til antikk tid, men dekker også vulkanologi, marinehistorie, og paleontologi for den vestlige delen av Middelhavet.

• Auronzo di Cadore i nordlige Italia

• Giunta, Ezio (2005): «Lipari». Estateolie
• Herbermann, Charles, red (1913): «Diocese of Patti», Catholic Encyclopedia. Robert Appleton Company
• The Essential Guide (English version of Tourist Guidebook): 2–61.

• Offisielt nettsted
• (en) Lipari (comune, Italy) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lipari – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Princeton Encyclopedia of Classical Sites
• Finding Nino, reisebeskrivelse om å leve på Lipari, vinner i 2008 av ASTWs årlige pris for beste reiseguide