Hopp til innhold

Liste over Hollands grever

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Liste over grevene som styrte grevskapet Holland mellom det 10. og 16. århundre.

Aarnout av Holland (955-993)
Ada av Holland (1188-1223)
Jan I av Holland (1284-1299)
Jan II av Holland (1248-1304)
Vilhelm III av Holland (1286-1337)
Vilhelm IV av Holland (1307-1345)
Wilhelm VI av Holland (1365-1417)
Jacoba av Bayern (1401-1436)

Huset Hainault (Huset Avesnes) Huset Hainaults våpenskjold

[rediger | rediger kilde]

Da Jan I av Holland døde uten arvinger gikk grevskapet i arv til Jan II av Avesnes, greve av Hainaut fra 1299. Jan II var sønn av Aleidis av Holland, søster av Vilhelm II av Holland.

Under Margaretha av Bayerns styre, var hennes sønn Vilhelm V den som virkelig hadde makten i grevskapet. Han etterfulgte

Krok- og torskekrigen flammet opp igjen da Jan og Jacoba stred om hvem som skulle styre grevskapet. Krigen ble til slutt vunnet av Filip III av Burgund som hadde arvet Jan IIIs krav på grevskapet. Filip var en av Vilhelm VIs nevøer, han hadde giftet seg med en av Filip II av Burgunds døtre. I 1428 tvang han Jacoba til å overdra grevskapene Hainaut og Holland til ham da avtalen kalt forsoningen i Delft ble underskrevet.

Huset Burgund (Huset Valois) Huset Burgunds våpenskjold

[rediger | rediger kilde]

Mens utenlandske fyrster av husene Burgund og Habsburg styrte grevskapet, ble den daglige driften ivaretatt av en stedfortreder for greven, en stattholder. I 1581 forklarte De forente Nederlandenes Staaten-Generaal seg uavhengig av den spanske kongens styre, men frem til freden i Westfalen i 1648 brukte de spanske kongene tittelen greve av Holland uten at de hadde noen makt over grevskapet. Makten lå hos rådet kalt Statene Holland og Vest-Friesland.

1581-1794

Forklaring: Etter at Filips II ble avsatt prøvde man å få utenlandske fyrster til å være greve av Holland c.q. Nederlandene. Den første som ble spurt om å bli enehersker over Nederlandene var hertugen av Anjou, dermed ville grevens rolle som selvstendig hersker forsvinne. Det virker som om dette skrittet var forventet da denne greven også var greve, hertug og til og med konge over andre områder. Da det ikke lyktes med hertugen av Anjou, vendte man seg til Elisabeth I av England, hun sendte Robert Dudley, greve av Leicester til Nederlandene. Han fikk en variert mottagelse i Holland, noen steder ble han mottatt som greve – men ikke overalt. Dette var dermed heller ingen vellykket aksjon. Dette førte til at Staten-Generaal bestemte seg for at de selv midlertidig, og senere permanent, ville styre Nederlandene. Følgen av dette var at Hollands råd, senere kjent som Hollands rett, styrte Holland og Nederlandene i grevens sted. Tidligere fungerte rådet som utøvende makt når greven ikke var til stede, og formelt sett var dets formann grevens stedfortreder (stattholderen). «Greven» var nå permanent fraværende, og hadde blitt endret fra å være en person til å være et råd. Dette fikk oppmerksomhet fra utlandet, også fordi rådsmedlemmene ikke var av adel, men borgere.

Offisielt ble grevens rolle avskaffet da adelens rettigheter blant annet mht len ble avskaffet. Dette fant sted etter at franskmennene «befridde» landet fra prøysserne og stattholder Willem V av Oranje-Nassau. Takket være dette spilte franskmennene en viktig rolle i opprettelsen av Den bataviske republikken.

G. Op de Beek (1965). Encyclopedie voor puzzelaars. Amsterdam: Strengholt.  [Niende utgave]