Minstrel

Minstrel oppsto på 1800-tallet med omreisende minstrel-trupper som ble svært populære i USA. De reiste rundt med varierte, folkelige show med komiske opptrinn, sketsjer, sirkusaktige innslag, sang og dans. Opprinnelig var det hvite aktører som sminket seg svarte, såkalte «blackface», og kledde seg ut som afroamerikanere. De ble fremstilt på rasistisk vis som dumme, late, overtroiske, men også musikalske. Dette var første gang afroamerikanernes musikk ble fremført utenfor plantasjene og kirkene.

Minstreltradisjonen utviklet seg videre til vaudeville, men holdt seg lenge etter at vaudeville-showene var på retur i 1920-årene.

Noen minstrel-melodier har kjent opphav; andre har ikke. Minstrel-showenes bidrag til USAs sangskatt er betydelig. Mange av melodiene fra minstrel-showene ble brukt i tidlig jazz. Og mange minstrel-melodier er fortsatt populære. De er innspilt eller fremført innen musikksjangre som oldtime (ikke minst ved The Skillet Lickers), country, bluegrass, gospel, folk, rock, surf m.fl. I 1943, mens minstrel-tradisjonen sang på siste vers, fikk Bing Crosby utgitt 21 minstrel-sanger i Bing Crosby's Minstrel Song Portfolio, som også er nyutgitt^[2]. Teksten er ofte noe endret i ulike versjoner, ikke sjelden ved at rasistiske ord og uttrykk er luket ut. Noen melodier forekommer med helt nye tekster eller som instrumentaler. Noen eksempler på populære minstrel-sanger:

• Babylon Is Fallen eller Babylon is Fallen is Fallen: The Allegheny Drifters, The Merry Wives of Windsor, Swan Arcade og en rekke andre innen gospel, bluegrass m.m.
• Blue-Tail Fly (= Jim crack Corn) fikk ny popularitet med Burl Ives i 1940, særlig på folk-scenen. Øvrige innspillinger med bl.a. Johhny and the Hurricanes (instrumental, som Beatnik Fly) 1960 og Mike Adams and the Red Rackets (instrumental, som «Foam and Fiberglass») 1963.
• Dixie: Gid Tanner and his Skillet Lickers 1926, Bing Crosby 1943, m.fl.
• «Oh! Susanna» ble skrevet av Stephen Foster i 1848, er blitt blant de mest populære av alle sanger fra USA og forekommer med forskjellige tekster^[3]. Den er innspilt av Harry Clinton Browne i 1916, og senere innspilt eller fremført av en mengde andre som The Singing Dogs, The Byrds, The Courthouse Ramblers, Frank Silver acoustic band og James Taylor. Den har også gått igjen i tegnesertier og TV-reklame. Også kjent som Alabama with a Banjo on My Knee eller Banjo on My Knee, og ikke uventet populær også på bluegrass-scenen. Den er ofte fremført i ganske høyt tempo^[4], men Tiger Taylor Banjo har laget en forholdsvis langsom vuggevise-versjon.
• Polly Wolly Doodle: Gid Tanner and his Skillet Lickers 1928 (som Polly Wolly Doo), Shirley Temple 1935, og mange andre. Finnes også i sangboken The Monroe Brothers: Their Life, Their Songs, utgitt av Charlie og Bill Monroe 1937. Boney M 1979 (ny tekst, som «Hooray! Hooray! It’s a Holi-Holiday»).
• The Arkansas Traveler: Arkansas' «nasjonalsang» 1949–63, fremført eller innspilt av Gid Tanner and his Skillet Lickers, Bill Monroe and the Blue Grass Boys, Tommy Jerrell og en rekke andre innen oldtime, bluegrass m.m. Film fra 1938 med Alfred Santell som regissør^[5].
• Turkey in The Straw: The Skillet Lickers (1928), m.fl.

• Bauch, Marc A. (2011): Gentlemen, Be Seated! - The Rise and Fall of the Minstrel Show, GRIN Publishing.
• Du Bois, William Edward Bhurghard (1935): Black Reconstruction.
• Moody, Richard, red. (1966): «Minstrel Show» i: Dramas from the American Theatre 1762–1909. New York: Houghton Mifflin.
• Ignatiev, Noel (1995): How the Irish Became White. New York: Routledge.
• Saxton, Alexander (2003): The Rise and Fall of the White Republic: Class Politics and Mass Culture in Nineteenth-century America, Verso.
• Roediger, David R. (1991): The Wages of Whiteness: Race and the Making of the American Working Class, Verso,
• Tosches, Nick (2001): Where Dead Voices Gather. Little, Brown and Company.