Moder jord

Moder jord er en utbredt personifisering av naturen og jorden. Den fokuserer på de livgivende og ernærende aspektene i naturen – ofte figurert i form av en moderskikkelse.

I forhistorisk tid ble gudinnen assosiert med fruktbarhet og grøde, jordbruket og livssyklene. Før begynnelsen på de patriarkalske religionene holdt prestinner religiøs makt over inka-, assyriske, babylonske, slaviske, germanske, romerske, greske, indiske og persiske religioner i tusentall.

Ordet natur kommer fra det latinske ordet natura, som har betydningen «fødsel» eller «karakter». På engelsk, nature, kom den første bruken av ordet – i betydningen av hele verden – sent i 1662. Natura, og personifiseringen moder jord, ble etter hvert meget populær i middelalderen. Som konsept var det plassert mellom det guddommelige og det menneskelige. Denne betydningen har blitt sporet tilbake til antikkens Hellas.

Også på norsk er ordet natur avledet fra det latinske natura via norrøne náttura, noe som gjør det eldre enn det engelske nature. På norsk er naturen den sanselige eller materielle verden som helhet^[1], men det kan også bety tingenes vesen, dens natur, dens medfødte egenskap og egenart. Natur (skog og mark, dyreliv og planteliv) stiller seg også som motsetning til kultur (det menneskeskapte).^[1]

Norrøn mytologi hadde en gudinne kalt Jord (norrønt Jorð) som var ei åsynje og en personifisering av den fruktbare jorda. Hun ble også kalt for Fjorgyn, som betyr jord eller land. Det er ikke dokumentert noen kult for henne, og hun var antagelig en abstraksjon i gudelæren. Jorden er på norsk planeten Tellus, men kan også referere til jordens overflate, jordbunn og materiell jord i form av dyrkbar mark.^[2]

Den tidligste skriftlige og daterte referanse til begrepet moder jord opptrer i mykensk greske ma-ka (omskrevet som ma-ga). Personifiseringen av det kreative og fruktbare ved naturen som en kvinnelig guddom, har som sådan dype røtter. I antikkens Hellas «oppfant» de førsokratiske filosofene naturen da de abstraherte hele fenomenet verden til entallsbegrepet fysikken. Denne tankegangen arvet Aristoteles. Senere kristne middelaldertenkere ønsket ikke å se naturen som inklusivt av alt, men mente at hun hadde blitt skapt av Gud. Moder jords plass var bokstavelig talt på jorden, nedenfor de uforanderlige himler og nedenfor månen. Mens naturen lå et sted i midten, lå englene over og djevlene under. For den kristne middelaldertankegangen var hun kun en personifisering, en abstraksjon – ikke en gudinne.

I gresk mytologi var Persefone, Demeters datter, gudinne over innhøstingen. Persefone ble bortført av Hades, underverdenens og de dødes regentguddom. Hades tok henne til de dødes verden som sin dronning, til en slik fortvilelse for Demeter at ingen grøde mer ville gro, og hele den menneskelige rase ville ha forkommet av sult, om ikke Zevs hadde grepet inn. Himmelguden tvang Hades til å gi Persefone tilbake til hennes mor. I underverdenen hadde Persefone imidlertid spist granateplefrø, maten til de døde, og derfor måtte hun tilbringe deler av året med Hades i underverdenen. Demeters sorg over datteren i de dødes rike er vist i de golde, ufruktbare vintermånedene, og hennes glede når Persefone kommer tilbake til de levendes verden vises i de gavmilde, grønne sommermånedene.

«Demeter kom til å ta plassen til sin bestemor, Gaia, og hennes mor Rhea, som gudinne for jorden i en tid da menneskene og gudene mente at aktivitetene i himlene var mer hellige enn de på jorden.»^[3]

Legendene til algonkinske folk sier at «under skyene lever Jord-Moren som fra henne er Livets Vann kommet fra, og som ved hennes bryst nærer planter, dyr og mennesker».^[4] Hun er også kjent som Nokomis, bestemoren.

I Inkarikets mytologi er Mama Pacha eller Pachamama en fruktbarhetsgudinne som våker over såing og høsting. Pachamama er vanligvis oversatt som «moder jord», men en mer bokstavelig oversettelse er «Moder Univers» (på aymara og quechua er mama = mor og pacha = verden, rom-tid eller universet).^[5] Pachamama og hennes ektefelle Inti er de mest menneskekjærlige guddommene. De ble dyrket i deler av fjellene i Andes, fra Ecuador til Chile og Argentina.

I sørøstlige Asia og de indokinesiske landene Kambodsja, Laos, og Thailand er jorden personifisert som Phra Mae Thorani, men hennes rolle i buddhistisk mytologi adskiller betydelig fra den vestlige oppfatningen av moder jord. I Malaysia og øyene nord for Australia er denne rollen fylt av Dewi Sri, «Rismoderen» i de østindiske øyer. Menneskene må sikre risens sjel for at avlingen skal blomstres, og om den mislykkes, er sjelen (kelah) i risen på et vis tilbakeholdt, og om sjelen ikke kan komme tilbake, vil høstingen feile. Eksempelvis har man en forestilling av at Sumatra-risen er under særskilt overvåking av en kvinnelig ånd kalt Saning Sari, og oppfatningen om henne er så nært knyttet til risen at planten tidvis går under dette navnet. Noe lignende gjorde romerne, som knyttet korn til Ceres, en gudinne for fruktbarhet og jordbruk.^[6]

• Matriarkat
• Modergudinne